Sannheten om Suzy

[Gjest Purple Haze]

Ja, dette begynner å bli helt sånn altså!

[Suzy]

God morgen!

Ny dag osv... jeg er litt trøtt. Sover forsåvidt godt og våkner ganske lett om dagen, men nettene blir liksom litt for korte på et vis... Klokak blir fort nærmere tolv før jeg lukker øynene og når jeg er oppe igjen i sekstida er det litt i seneste laget.

Ja, ja.. så lenge jeg virker er det vel greit.

I dag burde jeg ha syklet innser jeg, men jeg skal på yoga og yogafotografering i dag og tanken på å dra med meg sykkelen... ja, uansett så ble det ikke noe av. Nå har jeg snart latt den stå så lenge at det blir som å begynne helt på bar bakke igjen, men det får jeg bare gjøre. Må få ut fingeren igjen.

Ellers er det stadig nye bekymringer for ungen... Nå er det husleia og hvordan den skal kunne skrapes sammen. Jeg blir jo involvert og engstelig. Forsøker å skyve det unna og la henne ta seg av det selv, men det er ikke lett... Håper det ordner seg i løpet av dagen og jeg kan puste skikkelig med magen igjen

NÅ må vel være klar vel?

[Gjest Purple Haze]

God morgen ------> *bidrar*

Merkelig hvordan de bekymringene for voksne unger skal ta så på en! Vet akkurat hvordan du har det der, dessverre, får en vel si. Men som regel ordner det seg på et eller annet vis. Det er bare det mammahjertet som hele tiden vil ordne opp for dem.

Her har sykkelen også stått i ro så lenge at jeg kvier meg for å sykle i dag. Det er tilbake til nullpunktet for min del også. Må bare komme i gang igjen!

Ha en fin dag

[Roadrunner]

*venter på at mannen til Suzy skal kjøpe seilbåt... *

Huff, ikke bare bare med de bekymringene... Håper det løser seg med husleia!

[Suzy]

*venter på at mannen til Suzy skal kjøpe seilbåt... *

Angst!!!

[Sauen Shaun]

Innom med litt fjøskaffe. Og håper det ordner seg med den husleia, slik at du kan senke skuldrene igjen.

[Suzy]

Jeg håper jammen også det...

Nå har min vannvittig snille og gode kjæresten sagt han kan låne henne penger (og har overført), så da gjenstår bare den andre delen, som jeg håper de får tak i i løpet av dagen

Uansett så må pengene rekke å komme fra hans konto og til hennes osv... og nå driver hun og faren og krangler, tydeligvis.. jeg orker virkelig ikke jeg altså.

Kjenner jeg blir sliten helt til margen av dette

Men vi MÅ bare finne en løsning nå.

[Sauen Shaun]

[Gjest Purple Haze]

Uff, så kjipt! Og selv om en ikke egentlig har noe med det eller ansvar for det, blir det til at en legger det på seg likevel. Håper det ordnet seg på en god måte

[Gjest Purple Haze]

*venter på at mannen til Suzy skal kjøpe seilbåt... *

Hvis det skjer, blir jeg virkelig skremt!

[Suzy]

God morgen.

Merkelig nok syns jeg dette har vært ei lang uke - og den har bare vart i to dager

Phu...

Gårsdagen ble lang.

Ting bare ballet på seg utover dagen og da datteren ringte klokka tre og gråt fortvilet og lurte på om hun kunne flytte inn hos oss, så sprang jeg nesten et blodkar. Da hadde det nemlig blitt drama og styr, venninnen, som hun bor med var sint på NAV som ikke hadde informert henne tilstrekkelig og hadde i raseri hylt ut av seg at hun orket ikke mer og nå flyttet hun tilbake. Dermed trodde datteren at nå sto hun med alle utgiftene og ikke mulighet til å bo og var helt knust... Jeg forsøkte å få dem til å stoppe hos meg, men nei - de skulle hjem og mine forsøk på spørsmål førte bare til mer frustrasjon og selvsagt sinne på meg og da bare avsluttet jeg og la på.

45 minutter senere ringer hun tilbake og da er de begge der - gråtkvalte og lei seg og ber ydmykt om unnskylding for at de har kjeftet på meg og dratt meg inn i alt. Ingen skulle flytte noe sted og det meste var under kontroll.

Igjen

Men hun var litt rystet og sliten og lurte på om jeg kunne komme på besøk i dag for selskap og trøst...

Så det endte med at jeg dro på yogafotografering og gikk før selve timen begynte - dro til datteren og laget middag til henne og meg, spiste, pratet litt og dro hjem igjen.

Var hjemme halv ti og temmelig sliten - sloknet på null tid i går, rett og slett. Sliten i både hodet og kroppen.

Men i dag skal jeg ha timen min i yoga midt på dagen. Jeg skal hjem til normal tid. Spise middag med kjæresten min OG ha hele kvelden i fred og ro. Basta.

Nå er det som gjelder.

[Gjest Purple Haze]

God morgen. Tenker du trenger litt kruttsterk for å komme i gang med dagen.

Ikke bare-bare med sånn tenåringsdrama. Det tar på en altså! Håper alt roer seg snart, slik at du kan få landet litt du også

Ha en fin torsdag

[LilleBille]

Det er rart med unger - de er ofte voksne og vil klare seg selv, men når ting butter så er det mamma som er det naturlige førstehjelpspunktet.

Det er jo ikke alltid vi kan hjelpe - eller vil/bør, men automatikkeni det å ringe mamma den ligger i ryggmargen.

(Som da min eldste som studerer i utlandet datt ned trappen og mistet pc-en. Alt gikk bra med ham, men han trengte trøst og lurte på hva han skulle gjøre med maskinen. Akkurat som jeg som sitter minst 5 timer unna, og ikke bryr meg om maskiner på annen måte enn at de skal virke og gjøre det jeg vil - kunne gjøre noe som helst med den)

Håper det ordner seg med datteren.

[Suzy]

Takk skal dere ha - kjenner det er utmattende og samtidig er det utrolig godt at hun faktisk tar kontakt når det er vanskelig. Det er bedre det enn det motsatte...

Og Bille - den der kjenner jeg igjen. Trøst liksom - selv når man ikke har noe å bridra med og bare blir opprørt, urolig og bekymra selv

Men ting er på stell nå og det går i orden.

[Supramundane]

Du er nå god som stiller opp!

Da jeg flyttet hjemmefra som 16 (snart 17) fikk jeg beskjed om at jeg nå måtte klare meg selv. Det var ingen penger jeg kunne få eller kunne få låne, og sånn ble det. Jeg levde på grensen veldig, veldig lenge. Men selv om det var vanskelig da så lærte jeg utrolig mye av det, og selvstendighet kan ikke kjøpes for penger. På den andre siden så førte det jo til at jeg ikke henvender meg til mamma når ting i livet mitt er vanskelig også, navlestrengen er virkelig kuttet.

[Suzy]

Du er nå god som stiller opp!

Da jeg flyttet hjemmefra som 16 (snart 17) fikk jeg beskjed om at jeg nå måtte klare meg selv. Det var ingen penger jeg kunne få eller kunne få låne, og sånn ble det. Jeg levde på grensen veldig, veldig lenge. Men selv om det var vanskelig da så lærte jeg utrolig mye av det, og selvstendighet kan ikke kjøpes for penger. På den andre siden så førte det jo til at jeg ikke henvender meg til mamma når ting i livet mitt er vanskelig også, navlestrengen er virkelig kuttet.

Ja det er akkurat det der jeg vil unngå.

Det er en selvfølge at hun skal klare seg selv og at hun skal lære "the hard way", men det finnes grenser for hvor "hard" det skal være, mener jeg. Når det blir så store problemer som dette så må man jo hjelpe - og faren hennes har gjort akkurat det du sier - gidd beskjed om at han kommer ikke til å bidra med ett øre i støtte, men at han kan være med og flytte tingene hennes når hun blir kastet ut/ikke klarer det lenger

Jeg syns den holdningen er unødvendig og bare gjør det vondt for henne.

[Supramundane]

Jeg føler man må se ann barnet som spør om hjelp også. Man ser jo om han/hun spør fordi man er i en desperat situasjon - og har gjort alt man kan selv. Kontra de som gir faen og forventer og forlanger. Tough love kan bli litt vel tough noen ganger..

[Suzy]

Jeg føler man må se ann barnet som spør om hjelp også. Man ser jo om han/hun spør fordi man er i en desperat situasjon - og har gjort alt man kan selv. Kontra de som gir faen og forventer og forlanger. Tough love kan bli litt vel tough noen ganger..

Definitivt - og hun har virkelig gjort en innsats og forsøkt å gjøre alt selv (om enn litt klossete og korttenkt...), så jeg syns vi må hjelpe.

For meg blir det en slags bekreftelse av at det er jeg alltid vil være alenemor innerst inne

[Supramundane]

Senere i livet vil hun huske hvem som stilte opp og hvem som ikke gjor det. Min mor stilte aldri opp, mens min far alltid gjorde det. Og nå er det han jeg snakker med 3-4 ganger i uken og har et varmt og nært forhold til.. mens mamma snakker jeg med mer sporadisk og ikke om like "dype" ting. Vi har ikke noe uoppgjort, men det har rett og slett bare blitt sånn, og jeg føler virkelig at hun la standarden i måten hun sendte meg ut i verden på!

[Suzy]

Det rare er vel at hun og faren har hatt et veldig godt forhold tidligere og han alltid har vært mye mer liberal og "kul" enn meg.

Jeg har vært streng og striks, holdt i ørene og ikke vært så morsom og spennende som ham - men nå har han blitt en skikkelig surpomp - og jeg syns det er forunderlig

Den gang min far oppførte seg likedan - da faren hennes og jeg ble sammen (og jeg var på hennes alder) - så var jo faren min verdens teiteste fyr... --- også ender han med å være helt maken