Sannheten om Suzy

[Suzy]

Takk Purple!

Heldigvis er jeg ganske flink til å skru av - jeg må bare bestemme meg for det - men det går jo ikke i lengden å bare skru av og skru av heller. Noen ting tvinger seg bare fram og noen ting er kanskje mer basalt og instinktivt enn andre ting.. Ja, ja..

[Supramundane]

Jeg liker egentlig å gruble.. selv om det kan være vanskelige tanker. Det er den eneste måten jeg kan finne ut av hva jeg vil, og hvor jeg skal, i livet. Det interessante er at jeg lett tar de store avgjørelsene, flytter, sier opp jobben - no problem. De som er "nest størst" er vanskeligst. Sånn har det vært frem til nå i alle fall.

Håper du finner ut av det du trenger å finne ut av! Min (om enn noe begrensede) erfaring sier at jeg av og til må velge noe som er kjipt, for å kunne få velge 2-3-4 ting som er gode. Hvis det gir noen mening. :klø:

[Suzy]

Jeg liker egentlig å gruble.. selv om det kan være vanskelige tanker. Det er den eneste måten jeg kan finne ut av hva jeg vil, og hvor jeg skal, i livet. Det interessante er at jeg lett tar de store avgjørelsene, flytter, sier opp jobben - no problem. De som er "nest størst" er vanskeligst. Sånn har det vært frem til nå i alle fall.

Håper du finner ut av det du trenger å finne ut av! Min (om enn noe begrensede) erfaring sier at jeg av og til må velge noe som er kjipt, for å kunne få velge 2-3-4 ting som er gode. Hvis det gir noen mening. :klø:

Ja, det gir mening.

Det jeg grubler mest på er om kjæresten og jeg virkelig har noen felles fremtid på samme sted.

Jeg er veldig bundet til hjemmet mitt, veldig trygghetssøkende og veldig opptatt av å ha fremtidsplaner sånn at vi på et vis har et felles prosjekt. Men så har jeg en vond magefølelse på at han ikke kommer til å være mulig å flytte på når vi kommer så langt som å skulle avgjøre hvor vi skal leve - og om ingen av oss vil bryte opp, så har vi jo i realiteten ingen fremtid heller.

Så er jo spørsmålet om jeg skal ha is i magen og se om ting endrer seg med årene, eller om jeg skal kjenne på instinktet mitt og tvinge frem et oppgjør på dette nå. Om jeg skal bruke enda flere år på noe som potensielt ender med bare smerte, eller om jeg like godt skal ha det vondt fra og med nå..

Det blir uansett ikke aktuelt å flytte sammen før om et par år - og bare det er vanskelig for meg. Jeg ønsker meg en mann I livet mitt, ikke på avstand og syns det er kjempetungt å innstille meg på det livet vi har nå. Og når jeg i tillegg sliter med den vonde klumpen i magen som sier: "Suzy du kaster bare bort tiden din igjen - du kommer til å dø alene uansett" (og nei, jeg er ikke dramatisk - det er faktisk det jeg tenker).. ja da graver jeg meg liksom bare nedover....

Jeg klarer ikke komme med noen ensidig konklusjon på dette, så da grubler jeg og blir enda tristere og enda mer grublete

Dette ble skrekkelig depresivt. Beklager.

Endret 3. desember 2009 av Suzy

[Gjest Purple Haze]

Ikke noe å beklage det vel. Jeg skjønner godt at du tenker mye på dette, og at det er vanskelig for deg. Hvis jeg var deg, ville jeg tatt den praten med han nå. Selv om det er vondt, vil man jo ikke kaste vekk masse tid på noe som kanskje ikke blir noe av. Spesielt ikke når man begynner å bli litt mer voksen.

For noen kan det sikkert gå fint å leve i et avstandsforhold i mange år, hvis man vet at man blir samboere på et eller annet tidspunkt. Men da må man jo vite at begge ønsker det samme.

[Suzy]

Problemet er at vi har pratet om det - og han har sagt at pr i dag klarer han ikke svare på om han kan tenke seg å flytte - og han har også lovet meg at når diksusjonen kommer opp om noen år, så skal våre respektive hjemsted stå likt.

Så på sett og vis er det diskutert - men jeg mistenker at han ikke mener det han sier - jeg tror han egentlig mener at han ikke vil flytte på seg - og at han vet at om han sier det så er sjansen stor for at jeg går.

Og det har han jo rett i.

[Gjest Purple Haze]

Usj, den er kjip. Føler du at han holder deg litt for narr når han på en måte unnviker å svare skikkelig?

Vet ikke hvordan jeg hadde taklet det der selv altså. Vet bare at her hadde ingen av oss noe valg ang flytting akkurat nå. Men han har sagt at når hans barn er voksne, kan han godt tenke seg å bo her.

Det koker vel ned til hvor mye man egentlig ønsker å holde sammen?

[Suzy]

Usj, den er kjip. Føler du at han holder deg litt for narr når han på en måte unnviker å svare skikkelig?

Vet ikke hvordan jeg hadde taklet det der selv altså. Vet bare at her hadde ingen av oss noe valg ang flytting akkurat nå. Men han har sagt at når hans barn er voksne, kan han godt tenke seg å bo her.

Det koker vel ned til hvor mye man egentlig ønsker å holde sammen?

Ja det er vel det som er problemet - jeg føler han holder meg litt for narr. Deler av meg er utrolig redd for å bli "lurt" igjen (det har skjedd litt for mange ganger til at jeg er komfortabel med det...). Jeg frykter at han ikke sier det han egentlig føler fordi jeg da muligens vil bryte og jeg tror ikke helt på at han ikek vet hva konklusjonen vil bli. Jeg har jo enda ikke sagt definitivt hva jeg ønsker heller - men jeg ahr vært ganske klar på at jeg sliter med tanken på å flytte inn til ham.

Og ja - det er jo det - hvor mye ønsker vi dette? Hvor mye ønsker jeg det? Hvor mye ønsker han det? Om han bare ønsker å være sammenmed meg så lenge det ikke innebærer noen offer for ham.. ja vil jeg egentlig ha ham da? På den andre siden - bør ikke jeg ofre noe også, men vil jeg nok til å takle det?

Vi har begge halvvoksen unger å ta hensyn til akkurat nå - men det er bare snakk om et par år før de står på egne bein - og det er jo da valget for alvor tas. Men kan jeg vente på det? er spørsmålet. Vil det bare være bortkastet tid?

[Gjest Purple Haze]

Du har masse å gruble på nå. Og jeg vil være litt forsiktig med å gi konkrete råd, for jeg vet neimen ikke helt hvordan jeg ville taklet det selv.

Jeg er så følelsesmenneske, at jeg ikke alltid klarer å ta rasjonelle, veloverveide valg. Det er vel derfor jeg har brent meg noen ganger også.

Samtidig så tenker jeg at noen ganger må man bare satse, og taper man igjen, så har man hvert fall prøvd. Sånn sett så er det aldri bortkastet tid, men man har lært noe av det hele.

Dette ble bare rot, og sikkert ikke noe nyttig for deg i det hele tatt

[Supramundane]

Jeg tenker at det er veldig lett å si at om noen år, da kan jeg svare, og da stiller hjemstedene våre likt. Kanskje fordi han ikke vet hvordan ting kommer til å være da, og det er forsåvidt greit, men det er så lett å bare si "vi venter og ser". Jeg syns det er forferdelig å gå rundt og ikke vite hva "den store planen" er. Med en gang jeg og samboeren bestemte oss for at jeg skulle flytte hit, da var avstanden grei. For oss var det nok enklere fordi det var tungtveiende argumenter for at nettopp jeg skulle flytte, så spørsmålet var egentlig ikke hvem som skulle flytte, men om vi ønsket å satse på oss. Og det ville vi.

Av og til må sånne avgjørelser utsettes, men da må noe være vesentlig forandret i fremtiden, når avgjørelsen en gang skal taes. Hvis ikke kan man like gjerne gjøre det med en gang, eller?

[Suzy]

He, he - jo Purple - det er nyttig med alle innspill, sjøl de rotete

Jeg er vel foreløpig på sats-teorien sjøl, for i mitt stille sinn har jeg tenkt at dette her kanskje er min siste sjanse så da kaster jeg ikke bort noen tid ved å kjøre det så langt det går. Jeg er glad i ham, selv om det kanskje kan se ut som noe annet - og jeg har lyst til å være sammen med ham. Vi har det godt sammen og jeg er ikke på noe vis i tvil om at han er veldig glad i meg også.

Også er jeg selvsagt redd for at mye av grublingen min skyldes mine tidligere erfaringer og sår - og at jeg egentlig ikke leser ham rett. Jeg har endel ballast etterhvert og har brent meg så kratig at jeg er konstant livredd for å gi for mye, satse for hardt, ta sjanser og bli dødelig såret...

Kanskje er redselen min bare min og ikke noe som har noe med ham å gjøre. Det er mulig det og.

Nei, så svart jeg var i dag

[Suzy]

Av og til må sånne avgjørelser utsettes, men da må noe være vesentlig forandret i fremtiden, når avgjørelsen en gang skal taes. Hvis ikke kan man like gjerne gjøre det med en gang, eller?

Ja, kanskje man kan det - avgjøre nå. Det er jo det jeg ikke vet.

Ting blir jo annerledes - det er store sjanser for at det vil skje endringer der han jobber og ungene våre vil som sagt bli omtrent klekkeklare samtidig og da står vi jo begge friere til å flytte på oss.

Og jeg sliter veldig med å ikke ha "den store planen" - planen er vel egentlig å ha det slik vi har det i noen år, men det er det etterpå som er problemet - hva da? Det er det jeg grubler på.

Endret 3. desember 2009 av Suzy

[Gjest svanungen]

Huff, dette er ikke enkelt...

Det er vanskelig å gi råd, siden jeg ikke aner hvordan jeg selv ville reagert i en tilsvarende situasjon. Men samtidig tenker jeg at jeg kanskje ville satset. Man vet aldri hva fremtiden bringer, men man kan ta valgene for her og nå. Dere er glade i hverandre og har det fint når dere er sammen. Nyt det, og nyt hverandre. Kanskje løser alt seg uten store grublerier, kanskje glir dere fra hverandre innen problemet dukker opp igjen, eller kanskje andre ting påvirker. Synes uansett ikke at du kaster bort noe. Dere har hverandre nå, og det er med på å forme deg og den du er.

Litt rotete dette også gitt..

[Gjest Purple Haze]

Godt at det ikke bare jeg som er rotete

Men det er neimen ikke lett å gi råd i hjertesaker. Spesielt ikke når en ikke vet hva en selv ville gjort.

Jeg har vekslet i alt fra vill glede til vill panikk ved tanken på å flytte, men hjertet sier at jeg skal ha denne mannen. Så da må jeg bare gi det en sjanse. Hjertet og magefølelsen pleier gi den beste pekepinnen på hva man bør gjøre, syns jeg. Det er de gangene jeg har oversett disse signalene, at jeg har tryna.

[Suzy]

Takk Svanen - det var ikke rotete det vel

Jeg er vel omtrent der du sier akkruat nå - jeg lar det gå så lenge.

Hjertet og magefølelsen pleier gi den beste pekepinnen på hva man bør gjøre, syns jeg. Det er de gangene jeg har oversett disse signalene, at jeg har tryna.

Der setter du fingeren på noe helt vesentlig noe!

Magefølelsen - det er den jeg ikke helt blir klok på og jeg har på samme viset gått på snørra når jeg har oversett den før. Den største følelsen er at jeg er veldig glad i ham og koser meg vennvittig i hans selskap... Jeg tror det bare må bli med det en stund.

[Supramundane]

Jeg er lei meg for at du er i denne vanskelige situasjonen, og jeg håper at du kommer ut som lykkelig i enden av disse spørsmålene. Det unner jeg deg virkelig.

[-Englefjes-]

Jeg har ikke så mye annet å tilføye enn det de kloke damene her allerede har sagt. Følelsen av uvisshet er ikke lett å ha med å gjøre når man er av det trygghetssøkende slaget.

Men en stor skla du iallefall ha!

[Suzy]

Jeg er lei meg for at du er i denne vanskelige situasjonen, og jeg håper at du kommer ut som lykkelig i enden av disse spørsmålene. Det unner jeg deg virkelig.

Takk Supra!

På ett eller annet tidspunkt så løser deg seg jo - ingenting varer evig og det gjør jo heller ikke slike tilstander av tristesse.

Vi får se *trekker på skuldrene*

Det hjelper nå uansett å skrive det ut litt.

[Suzy]

Jeg har ikke så mye annet å tilføye enn det de kloke damene her allerede har sagt. Følelsen av uvisshet er ikke lett å ha med å gjøre når man er av det trygghetssøkende slaget.

Men en stor skla du iallefall ha!

Takk!

[Gjest Purple Haze]

Der setter du fingeren på noe helt vesentlig noe!

Magefølelsen - det er den jeg ikke helt blir klok på og jeg har på samme viset gått på snørra når jeg har oversett den før. Den største følelsen er at jeg er veldig glad i ham og koser meg vennvittig i hans selskap... Jeg tror det bare må bli med det en stund.

Nå skal jeg prøve å ikke rote så fælt

Magefølelsen - den første tanken/følelsen som faller deg inn når du grubler på noe - den er ofte riktig.

Hvis jeg da begynner å overanalysere, forsvinner den magefølelsen ofte i et surr av tanker, og jeg ender opp med å gjøre det stikk motsatte. Ikke rart man tryner

Jeg tror du skal fokusere på det siste du sier der. At dere er glade i hverandre og har det godt sammen. Nyte det, også se hvor veien fører dere. Som regel har ting en tendens til å løse seg, selv om man ikke klarer å se det når man grubler som verst.

[MarianneE]

Asså... jeg aner ikke hva jeg skal skrive.

Jeg er lite flink til kjærlighetsråd og slikt.

Men, jeg følte at jeg ikke kunne bare tusle ut igjen, så jeg legger igjen en om ikke annet...