Pappans likegyldighet.

[Gjest Gjest_Calvin_*]

Etter bruddet med min x er livet vårt blitt så mye enklere. Ingen krangling eller nedpsyking hjemme. Men barna må desverre treffe pappan sin hver 14 dag.

Han har møtt en ny kvinne med eget barn samt at de har fått en sammen. Og våre barn passer ikke inn i det bildet. Når de kommer fra ham etter en helg sammen med de føler de seg både oversett og urettferdig behandlet. Barna er 10 og 12 og har ikke engang egen seng der. De må dele en. Da de bygde huset fikk de et hver sitt soverom som senere er fra tattde forde de trengte lekerom og tv rom til de andre fastboende barna.

De drar til syden hver sommer med de minste men aldri får våre barn være med å dele slike minner. Det virker som ikke de skjønner at barna våre trenger knytte et familiebånd med de. De får heller aldri gaver eller noe fra den siden. Større ting må jeg kjøpe.

Er jeg stor forlangende eller er det virkelig slik at ikke man skal dele på større utgifter? Farsbidraget er en fleip mtp utgiftene med barna.

[Gjest Gjest]

Etter bruddet med min x er livet vårt blitt så mye enklere. Ingen krangling eller nedpsyking hjemme. Men barna må desverre treffe pappan sin hver 14 dag.

Han har møtt en ny kvinne med eget barn samt at de har fått en sammen. Og våre barn passer ikke inn i det bildet. Når de kommer fra ham etter en helg sammen med de føler de seg både oversett og urettferdig behandlet. Barna er 10 og 12 og har ikke engang egen seng der. De må dele en. Da de bygde huset fikk de et hver sitt soverom som senere er fra tattde forde de trengte lekerom og tv rom til de andre fastboende barna.

De drar til syden hver sommer med de minste men aldri får våre barn være med å dele slike minner. Det virker som ikke de skjønner at barna våre trenger knytte et familiebånd med de. De får heller aldri gaver eller noe fra den siden. Større ting må jeg kjøpe.

Er jeg stor forlangende eller er det virkelig slik at ikke man skal dele på større utgifter? Farsbidraget er en fleip mtp utgiftene med barna.

Dårlig gjort av far og fars nye familie!

Hvem har satt bidraget?Har dere privat eller gjennom NAV? Om det er privat så be NAV sette bidrag!

Har du snakket med far om at barna deres ikke føler seg velkomne og oversett?

[Gjest Gjest_calvin_*]

Har prøvd å snakke med far,men det nytter ikke. Han sier bare at om barna ikke trives trenger de ikke komme til ham.

Begge gråt av fortvilelse da de ble fortalt det av ham. Og minsten vår på 10 er blitt ekstra klengette på ham etter det. Redd for å miste kontakten.

[Gjest Gjest]

Fortell barna at de ikke får se pappan sin mer. La dem sørge over det en stund. Dem kommer over det. La pappan nyte sitt nye liv som han tydelig trives mye bedre med. Han er jo tydligvis ikke intressert i å ha kontakt med hverken deg eller ungene. Respekter det. Du kan ikke tvinge på han ungene. La han betale bidraget sitt som plaster på såret, og kom deg vidre.

[Gjest Gjest]

Har prøvd å snakke med far,men det nytter ikke. Han sier bare at om barna ikke trives trenger de ikke komme til ham.

Begge gråt av fortvilelse da de ble fortalt det av ham. Og minsten vår på 10 er blitt ekstra klengette på ham etter det. Redd for å miste kontakten.

For en drittsekk! Dette skal barna dine slippe å høre og vet hans nye dame om at han sa dette?

Det er veldig skadelig for dine barn å høre slikt noe av sin egen far! For en tulling han er- ærlig talt!!!

[pittie]

Snakk med dama hans og ja. Det kan jo faktisk være henne som ikke liker deres felles barn, unnskyld at det høres litt hardt ut. Det kan hende hun er sjefen?

Men, om det er far som er problemet så er faktisk ingen far bedre enn en far som ikke bryr seg.

[Gjest annen gjest]

Fortell barna at de ikke får se pappan sin mer. La dem sørge over det en stund. Dem kommer over det. La pappan nyte sitt nye liv som han tydelig trives mye bedre med. Han er jo tydligvis ikke intressert i å ha kontakt med hverken deg eller ungene. Respekter det. Du kan ikke tvinge på han ungene. La han betale bidraget sitt som plaster på såret, og kom deg vidre.

Det er ikke hun som har problemer med å komme seg videre. Hun har barn med denne mannen og det er ungene som vil få problemer med å komme seg videre, de vil alltid bære med seg savnet av far. Selv om det vil gå greit stort sett så vil likevel savnet være der, og det er sårt for en mor å være vitne til det.

[Vera Vinge]

Har prøvd å snakke med far,men det nytter ikke. Han sier bare at om barna ikke trives trenger de ikke komme til ham.

Begge gråt av fortvilelse da de ble fortalt det av ham. Og minsten vår på 10 er blitt ekstra klengette på ham etter det. Redd for å miste kontakten.

Utrolig at noen kan si sånt til barna sine.

Men det er jo tydelig at barna har et ønske om å være sammen med ham, og alle barn trenger en far (vel, de fleste hvertfall). Kunne det være en mulighet å ta kontakt med et familievernkontor og forsøke å få ham med dit? For å snakke sammen om hvordan barna skal ha det når de er der, og for å bedre samarbeidet mellom dere. Mange syns det er lettere å diskutere slike ting med en nøytral tredjepart til stede. Et slikt tilbud er forresten gratis.

[Gjest Gjest]

Kontakt gjerne familievernkontoret. Men da må faren være villig til å møte der. Du må få han med. Familievernkontoret kan ikke sende han brev om time der. Hvis han ikke vil er det ingenting familievernkontoret kan gjøre.

Vi har samme problemet. Faren til barna mine har 1/3 samvær på papiret, men i realiteten er de nesten aldri der. Og når de er der føler de seg ikke velkommen. De har også vært redd for han fordi han kan bli veldig sint. Gaver får de sjelden, noen ganger til jul og bursdag, aldri ellers. Men jeg tror de har innsett hvordan han er, og at de har forstått at feilen ikke ligger hos dem.

Jeg er enig i at det er bedre å ikke ha noen far enn å ha en slik far. Fordi barna tilgir så lett. De kan ha blitt veldig skuffet, men så er han plutselig grei igjen, og de tilgir og glemmer inntil de blir veldig skuffet igjen to uker etterpå. Det er ikke sunt for psyken.

[Azalea]

Fortell barna at de ikke får se pappan sin mer. La dem sørge over det en stund. Dem kommer over det. La pappan nyte sitt nye liv som han tydelig trives mye bedre med. Han er jo tydligvis ikke intressert i å ha kontakt med hverken deg eller ungene. Respekter det. Du kan ikke tvinge på han ungene. La han betale bidraget sitt som plaster på såret, og kom deg vidre.

Det er jo ikke henne det er snakk om, men om barna! De sliter på grunn av denne situasjonen. Uansett hvor mye det frister å drite i denne saken, vil jeg absolutt ikke ha anbefalt det.. Barna kommer til å savne faren sin uansett de,.. Det er ikke noe man bare glemmer. Har selv vokset opp uten en 100%støttende far, og jeg savner han fremdeles.

Ta konakt med noen kontor som kan hjelpe deg med å komme gjennom hos far, han trenger visst å ha det inn med teskje! Ellers håper jeg at ting ordner seg og blir litt lettere for barna.

[Gjest Gjest]

Ta konakt med noen kontor som kan hjelpe deg med å komme gjennom hos far, han trenger visst å ha det inn med teskje! Ellers håper jeg at ting ordner seg og blir litt lettere for barna.

Problemet er at det er ikke noen kontor som kan hjelpe denne moren med å komme gjennom hos far, hvis far ikke ønsker det selv.

Samværsforelderen kan når som helst velge å kutte all kontakt med barna uten at noen kan hindre det. Samværsforelderen kan avtale samvær og avlyse to timer før eller la vær å møte opp uten å gi beskjed. Det får ingen konsekvenser. Det er alltid bostedsforelderen som har ansvsaret for barna. Også når de skulle hatt samvær med den andre forelderen. For meg var det et stort problem da barna var mindre og jeg jobbet annenhver helg når faren ikke hentet barna som avtalt. Da måtte jeg organisere barnevakt på kort varsel. Det var slitsomt og frustrerende for både meg og barna. Jeg undersøkte det derfor og fikk vite at det var mitt ansvar.

Hvis barnebidraget tidligere er fastsatt i retten ved dom eller forlik må han heller ikke betale mer barnebidrag hvis han kutter samværet. Da må i så fall bostedsforelderen gå til rettsak for å få riktig barnebidrag. Slik var det i vårt tilfelle. Men jeg orket ikke å gå til rettsak. Det er ikke verdt det. Slike rettsaker er også en stor belastning for barna, som jeg ikke ville utsatt dem for.

[Gjest Gjest_Calvin_*]

Tusen takk for all respons.

Hadde jeg ikke hatt barn med denne mannen ville han aldri fått være inne i mitt liv. Det er 7 år siden bruddet så jeg har gått videre med livet til barna og meg. Problemet er ikke pappan/meg annet enn at det er jævlig å måtte se på hvordan han behandler sine første fødte. Problemet er om barna i det lange løp vil ta skade av å oppleve denne likegyldige behandling av familien sin på farside. Av de som barna egentlig skulle sett opp til samt hatt et tillitsforhold til.

Måten jeg startet innlegget på var for å få respons på om hvordan jeg er... om jeg oppfattes som urimlig osv. For å få en vinkling annet enn den jeg har.

[Tusenfryd]

Jeg har ingen erfaring med deling av barn etc - bare for å ha sagt det først. Men har du snakket med hans nye kvinne? Hun har jo barn selv og hun har som du sier valgt å få barn med ham - kanskje det går an å apellere til henne om at barne deres blir behandlet anstendig?

Det er så gruuuuusomt for et barn å bli avvist på den måten - hva foregår i hodet på et menneske som kan gjøre sånt mot barna sine?

[Karry]

Jeg blir rett og slett bare veldig trist når jeg leser sånt. Det er for meg en gåte hvordan menn klarer det der. For sorry, det er oftest menn som opptrer sånn. Det er så utrolig leit og sårende for barna. De har jo ikke gjort noe som helst for å fortjene en sånn behandling. Jeg tror kanskje den verste følelsen og opplevelsen barn kan ha er å ikke føle seg verdsatt og elsket av sine foreldre. Og fravær og nedprioritering blir unektelig tolket som avvisning.

Nei, det her er bare trist lesning. Du kan ikke gjøre særlig fra eller til heller, iallefall ikke hvis du har tatt en ordentlig prat med exmannen din på en rolig og respektfull måte.

Ønsker deg bare lykke til videre

[Karry]

Tusen takk for all respons.

Hadde jeg ikke hatt barn med denne mannen ville han aldri fått være inne i mitt liv. Det er 7 år siden bruddet så jeg har gått videre med livet til barna og meg. Problemet er ikke pappan/meg annet enn at det er jævlig å måtte se på hvordan han behandler sine første fødte. Problemet er om barna i det lange løp vil ta skade av å oppleve denne likegyldige behandling av familien sin på farside. Av de som barna egentlig skulle sett opp til samt hatt et tillitsforhold til.

Måten jeg startet innlegget på var for å få respons på om hvordan jeg er... om jeg oppfattes som urimlig osv. For å få en vinkling annet enn den jeg har.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å være en god mor, og være en støtte for barna dine når de er lei seg over dette. Dette er dessverre en sorg de må lære seg å bære, men du kan være der for dem.

Og for å si det sånn, jeg har riktignok ikke hatt stesøsken på fars-siden, så jeg har ikke opplevd denne type forskjellsbehandling, men har likevel hatt en far som overhode ikke har tatt sin del av ansvaret. Han har aldri hatt overskudd til andre enn seg selv. Men jeg har jo overlevd og greid meg veldig så bra. Har til og med et rimelig godt forhold til han i dag. Men moren min har i alle år vært en god samtalepart, og har brukt mye energi og tid på oss. Det har nok vært lurt. Hun har heller aldri snakket stygt om han selv om jeg jo i ettertid vet at det har holdt hardt, og med god grunn!

[Gjest Gjest_calvin_*]

Takk Karri og dere andre for flotte svar!

Jeg har prøvd med både å innkalle pappan til megling samt prøvd snakke med de begge. Men det ble av de begge oppfattet som om jeg prøvde å få litt kontroll på deres liv. Fikk og høre via omveier at jeg var sjalu på de og prøvde på denne måten å ødelegge det de hadde sammen.

Ble selvsagt veldig såret over at de som 2 voksne ikke klarte snu fokuset bort fra segselv og dit det skulle...nemlig barna. Samt at de trodde at jeg ønsket et forhold til min x etter så mange år. Som om de ikke trodde at jeg hadde klart å gå videre i livet.

Har gitt opp å få en dialog med de. Vet og at den dagen kommer at barna har fått nok. Og da er jeg der for de uansett. Kommer ikke til å oppmuntre de til å besøke familien sin for å si det sånn.

Bidraget er privat mellom oss til den som spurte:) Og ja jeg drar til Nav i morgen og fixer det.

Ha en super dag til alle:)

[Gjest "gjest"]

Kutt ut kontakten.

Best å ikke ha noen pappa når han er sånn.

[Gjest Gjest_Calvin_*]

Må få ut litt frustrasjon...

Barna besøkte sin far i går. Da de kom hjem oppdaget vi til vår store fortvilelse at astma medisinen var igjen hos pappan. Og jeg hadde ikke fått hentet ut de nye. Far bor 3 km unna og har bil. Mens vi er uten. Så barnet ringte pappan kl 2300 og spurte om han kunne komme med medisinen, forde han var tung i brystet. Han svarte nei! Orket ikke.

I stedet kjeftet han opp min sønn forde han hadde glemt den der,og sa til ham at moren (jeg) er slapp som ikke hadde reserve.

Jeg kommer aldri til å la dette skje mer. Trodde vi hadde en reserve

Men hvilke far nekter hjelpe sin sønn som ringer og er fortvilet?

[Villa2000]

Jeg er neppe noen kjendis her inne men dersom noen leser mine poster så er det vel en stor del av mine poster som uttrykker frustrasjon over mens rettigheter vedrørende samvær med sine barn. Men jeg er faktisk mer frustrert over den pappaen som blir beskrevet her!

Det er på grunn av slike fedre at jeg i dag sliter overfor et regelverk som er mildt sagt hinsides all fatteevne.

Jeg synes virkelig synd på barna og er det en ting som har vært fullstendig krystallklart i de forholdene som jeg har vært i så er det at guttungen min kommer i første rekke! At andre kan bry seg så lite er for meg helt uforståelig.

[Alice Ayres]

Det suger at situasjonen er som den er og slik jeg ser det er det lite å få gjort i forhold til far. Jeg er dypt uenig i de som hevder at et barn trenger både en far og en mor. Det er mange barn som vokser opp og har det helt flott uten begge foreldre til stede. Det et barn trenger mest av alt er stabilitet, omsorg og kjærlighet, og det kan barnet få så det holder av en forelder.