Samvær og geografiske hindringer.. mm

[Gjest Gjest]

Kjenner at delt foreldreansvar ikke frister noe særlig. Dette kommer til å bli en mann jeg ikke klarer å forhandle med uansett.

Du må aldri gi delt foreldreansvar.

Fyren er jo totalt urimelig,det er ikke bare tomme trusler?

Det virker som han har makten over deg,det urimelige er bare å la gå inn det ene øret å ut det andre.

Har han økonomi til å betale samværsutgifter i den størrelsesorden han forlanger.

Trur du bare skal slappe helt av,skriv ingen avtaler du mener du IKKE klarer å stå for i 17 år å 6mnd

[Rosalie]

Jeg må jo si at jeg kan skjønne at far har kjørt seg litt fast her og er urimelig. Han vet at mor sitter med alle kortp å hånda, og han er livredd for at han ikke skal få et godt og nært forhold til barnet sitt. Når alt kommer til alt tviler jeg på at han kommer til å være like vanskelig i lengden.

Og en mulig løsning når det gjelder samvær i ammeperioden som jeg har sett hos andre: Far flyr ned (man deler utgiftene) og bor hjemme hos mor. Enten mens mor er der, eller mor flytter ut og hjem til nære slektninger dersom hun har det på stedet. Så kommer hun hjem til de når det er strengt nødvendig, som de første gangene barnet skal legges av far, evt. ved mating. Meste av matinga kan far stå for etterhvert. Mor pumper og fryser ned melk så det holder for samværstiden.

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Han har nok økonomi til det en periode. Jeg har ikke det.

Og jeg har ikke råd til å la ungen reise så mye..og da snakker jeg ikke bare økonomisk. I tillegg til fly, er det 2t med tog for å komme hjem til meg. Og til han er det noe lengre. 3t + litt med buss faktisk. Det er mye reising det.

Jeg signerer ikke delt foreldreansvar. Jeg vet han får det. Men til den tid får jeg stå på mitt.

Nei. Han kan ikke bo her. Han må i så tilfelle bo på hotell, og da igjen må jeg dele utgiftene. Og som sagt tidligere, han vil at jeg skal komme til han i tillegg.

Hadde det bare vært så enkelt å "bare pumpe og gi flaske". Jeg sliter med melken allerede. Og noe flaskebarn er han visst ikke. Den biten der har jeg ingen løsninger på i det hele tatt. Der trenger vi helt klart råd fra noen som kan det. Og det får vi nok nå. Skal ta kontakt med jordmor for å få vurdering derfra også.

Jeg skjønner hans fortvilelse. Men gjør dette saken noe bedre? Får han noe bedre forhold utav dette? Barn merker sinnsstemning så lett... er dette for å sikre at sønnen hans får det best mulig?

Og jeg trodde man skulle se på barnets beste. Ikke utftra fars fortvilelse.

Dette her er full overkjøring av meg og gutten vår. Og jeg føyer meg fordi jeg ikke ønsker at han skal bli enda mer vanskelig. For det kan han bli.

Nei. Jeg får ta alt når jeg er hos familievernet, så får jeg sikkert noen gode råd og tips. Og forhåpentligvis vil han også ta kontakt med dem. Jeg anbefalte han å ringe.

[Gjest regine ii]

Når du føler deg så kjørt og overkjørt av far allerede, du har trøbbel med melken etc. da ville jeg sagt at nok er nok.

BARNET lider når du har det vondt. Far er en presumptiv VOKSEN person, og i mine øyne er voksne i stand til å forholde seg til realitetene. I deres tilfelle er realiteten at dere bor langt fra hverandre, og at det er BARNET som skal i varetas. IKKE fars sårede følelser! FAR og ikke BARNET er det som må trå ett skritt tilbake i denne situasjonen, selv om man selvsagt kan forstå fars følelser og. Men - de er ikke det viktigste i denne situajsonen!

Jeg ville nok vurdert å kuttet kontakten totalt med far i en periode. Gi han en epost adresse og si at det er den måten du nå vil ha kontakt med han på. Da har du også skriftlig alle hans urimeligheter, om han fortsetter som nå.

Jeg ville også bedt han -skriftlig, du bør ikke snakke med mannen - komme med forslag til hvordan han vil ha det og begrunne det med barnets beste. Og ta utgangspunkt i situasjonen i dag - dvs. et barn som ammer.

Når du skal til familievernkontoret så bør du gjøre deg opp noen tanker i forkant av hva/hvordan du ser for deg det neste året. Hva DU kan leve med er faktisk også et viktig poeng, verken du eller barnet er tjent med at du ruineres pga reising, både økonomisk og følelsesmessig. Forhåpentligvis møter du noen som er opttatt av barnet og dets beste, mer enn fars følelser. Fordi du kan møte på noen som er mest opptatt av far, så er det viktig at du har tenkt gjennom på forhånd hva du mener er best i deres situasjon.

Og husk: det blir ingen avtale om ikke begge er enige - og du MÅ ikke signere på noe som helst om du mener at det ikke gavner barnet. Det er superviktig at du greier å innse at du har lov til å være "vrang" - du er nemlig ikke urimelig om du ikke godtar fars forslag! Det er også alltid en god idee om du er usikker å be om betenkningstid - dvs. at du tar med evt. avtaleforslag hjem og tenker på de (og diskuterer rimeligheten med andre) før du skriver under.

Du må rett og slett tørre å sette foten ned overfor far og si at "hit - men ikke lenger". Det blir kanskje mer bråk i en kort periode om du gjør det, men i forhold til bråk om den minste lille ting i mange år framover, så er det definitivt verdt det.

[Gjest alledesmå]

Jeg er nå i den situasjonen at jeg og barnefar har gått hver vår vei. Vi har en liten sønn på 6 uker.

Nå skal vi altså diskutere samværsordninger..noe som viser seg å ikke bli så lett som antatt, desverre.

Vi klarer ikke samarbeide, da han uheldigvis har en tendens til å fortelle meg hvor ubrukelig han synes jeg er når ting ikke går hans vei (dette er også årsaken til bruddet, bla)

Avstanden mellom oss er nesten 100 mil. Og dette gjør det selvsagt ikke noe enklere. Men han står på sitt, og mener at uansett hva enn som skjer, så skal han ha gutten hver andre helg. Jeg må tilrettelegge slik at jeg reiser til han, overnatter på hotell, og kommer innom for å amme.

Når ammetiden er over, skal han fortsatt ha gutten hver andre helg. Om ungen vår ikke takler å reise mellom så ofte, så spiller det ikke noen rolle. Og i verste fall må jeg være til stede HVER ENESTE helg han skal ha med gutten, om det viser seg at det blir for mye for den lille. Noen andre løsninger vil han ikke se på. Med mindre det dreier seg om en/to uker hos han i mnd. - resten hos meg.

Han skal ikke straffes for at vi bor så langt fra hverandre sier han. Flytte hit er ikke aktuelt, så da må jeg flytte til han om man skal løse den biten på en slik måte. Og at jeg synes det er litt vel mye for en unge på 1 år å fly så ofte (nå tenker jeg etter ammetiden) samt bytte bosted så ofte, det ser han på som ren egoisme. Og igjen er jeg en ubrukelig person, som ikke vil se noe fra andre sin side enn min.

Nå ble det vel egentlig mer en klagespm dette, enn praktisk spm. Men hovedpoenget her var altså; er det andre her som vet hvordan man løser samværsspørsmål når geografien taler så imot en?

Jeg kjenner jeg er mer enn fristet til å nekte å fly til han hver 14 dag. Og jeg kan ikke tro at det er bra for et lite barn å flakse så mye mellom i de første årene?

Hvordan praktiseres det hos folk flest, når samarbeidsproblemer er inkludert? Og hva er egentlig det beste for barnet?

Det er så lett å se det kun fra sin egoistiske side, så jeg søker litt objektive svar her.

Og ja, jeg vil selvsagt at gutten skal få se faren sin. Jeg skal på ingen måte gjøre det vanskelig. Men det må ikke gå på bekostning av guttens vel og ve.

Hei!

Mitt forsla g er å gå til megling og ha med en plan du føler er rett for barnet og for deg. En liten baby ville ikke jeg latt dra mye frem og tilbake. Har en sønn på 1 1/2 år, jeg ville ikke latt han fly så mye og jeg måtte være med. Han gjør et valg om han flytter så langt bort fra dere. Han kan vel ly ned til dere og ha samvær. Istede for at du reiser dit.

Det viktigste er å holde fokus på barnet hele veien. Man vet ikke hvordan de vil bli når de vokser opp. La en avtale gjelde for en kort periode istedenfor at det blir problemer senere fordi barnet ikke takler.

Ønsker deg lykke til!

Innlegget er endret iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

Endret 5. august 2008 av Helen

[Far til 2]

Jeg vet. Og jeg vet også at det å få far til å signere for å få et pass kan bli problematisk. Alle avgjørelser jeg ønsker å ta, ønsker han å si nei til. Og dette er faktisk ikke for å sette ting på spissen. Han kommer ikke med ETT forslag, og når jeg kommer med mine sier han nei. Ikke tale om. Skjer ikke. Jeg måtte til og med bøye meg for valg av navn.

Etternavn...vel det sier sitt hvems det blir.

Og jeg er smertelig klar over at han vil få delt ansvar. Men jeg tror alikevel jeg kommer til å nekte dette. Så får han heller ta det for retten.

Delt omsorg vil bli vanskelig. Og det tror jeg ikke han får igjennom. Delt hjem, delt barnehage/skole. Delt alt, med så lang fartstid...

Og jeg tror også de vil se på vår evne til å samarbeide. I dag er den evnen ikkeeksisterende.

Dette er vanskelig å si uten å såre deg, men ...

"til og med" bøye meg for navn ?

Det er noe jeg også har gjort, og det har ingen betydning så lenge barna har det bra. Pass på at det ikke er du som blir sittende med å gi inntrykk av at du ikke vil samarbeide. Det kan du gjøre om du forsøker å hindre han i å få foreldreansvar, og så lenge du vet at han får det uansett er det viktig at du bruker kreftene dine der du kan oppnå noe.

Pass blir nok ikke så vanskelig som du tror. Søk i god tid og hvis far forsøker å trenere dette lenge vil politiet likevel gi barnet eget pass om han ikke kan sansynliggjøre at du vil stikke av til et land uten utleveringsavtale med Norge.

Bruk alle eksemplene du kan for å få overbevist han om at han faktisk har noe han skulle ha sagt, og spør hvilke tema som er viktig for han. Da må han være konkret og du kan fokusere på det som er viktig for deg.

Problemene som dere nå opplever er "vanlig" ved mange samlivsbrudd. desto raskere dere kan komme i en situasjon der ingen sitter med all makt alene vil dere begge oppdage at dere MÅ samarbeide. HELT FREM TIL BARNET ER 18 ÅR. Det er like greit å legge opp til samarbeid først som sist (og det gjelder i høy grad også mannen)

[Gjest Bekymret]

Dette er vanskelig å si uten å såre deg, men ...

"til og med" bøye meg for navn ?

Det er noe jeg også har gjort, og det har ingen betydning så lenge barna har det bra. Pass på at det ikke er du som blir sittende med å gi inntrykk av at du ikke vil samarbeide. Det kan du gjøre om du forsøker å hindre han i å få foreldreansvar, og så lenge du vet at han får det uansett er det viktig at du bruker kreftene dine der du kan oppnå noe.

Pass blir nok ikke så vanskelig som du tror. Søk i god tid og hvis far forsøker å trenere dette lenge vil politiet likevel gi barnet eget pass om han ikke kan sansynliggjøre at du vil stikke av til et land uten utleveringsavtale med Norge.

Bruk alle eksemplene du kan for å få overbevist han om at han faktisk har noe han skulle ha sagt, og spør hvilke tema som er viktig for han. Da må han være konkret og du kan fokusere på det som er viktig for deg.

Problemene som dere nå opplever er "vanlig" ved mange samlivsbrudd. desto raskere dere kan komme i en situasjon der ingen sitter med all makt alene vil dere begge oppdage at dere MÅ samarbeide. HELT FREM TIL BARNET ER 18 ÅR. Det er like greit å legge opp til samarbeid først som sist (og det gjelder i høy grad også mannen)

Bøye meg for navn i den forstand at mine ikke var diskuterbare. Og hans var det siste ordet i den saken. Samarbeid kaller man det ikke akkurat. Mer ren overkjøring.

Og nei, jeg vil ikke dele ansvaret med en mann som ikke klarer å gjøre noe annet enn å sabotere alle mine løsninger. Hvordan samarbeide med en som ikke vil høre hva jeg har å si? Om det ender opp med at vi må i retten, så har jeg i allefall gjort hva jeg føler er rett når det gjelder akkurat det. Jeg vil alikevel ikke nekte han samvær. Ikke nekte han noen kontakt. Men ansvar alene vil jeg ha, så lenge det ikke er noen forbedring i samarbeidsviljen. Om vi klarer å snu dette, så vil saken bli en helt annen. For det er kun et lite papir som kan forandre på det, og jeg vil fremdeles ikke være vanskelig KUN av egoisme.

Men midt i det hele, så må jeg jo også tenke litt på mitt ve og vel? Jeg satt som verdens lykkeligste mamma for litt siden.. og nå ønsker den lille aldri hadde vært laget. For jeg ser ikke noen lykkelig utgang for noen av oss.

DET er hardt å svelge. Og lykkerusen alle snakker om *poff borte* Spedarnstiden består nå kun av bekymringer.

[Gjest Gjest_nikita_*]

Heisan!

Synes regine hadde mange gode tips, og tror at det å kutte ut kontakten en periode kan hjelpe dere mye. Forsto det slik at han ringte deg en kveld/natt og syns dere kan la ting gå via mail eller andre nå i begynnelsen.Vet av erfaring hvor sårt alt er i begynnelsen- en er gjerne sliten pga nattevåk, nye rutiner o.l så tror det kan være et lurt trekk. Jeg mistet selv melken tidlig og er rimelig sikker på at trusler og løgner var avgjørende. For å si det slik er det mye jeg ville gjort annerledes idag, men desverre må en ofte gjøre slike erfaringer for å se løsninger.

Jeg er også enig med fartil2 ang foreldreansvar. Her var det jeg som sprang etter barnefar med papirene etter at han hadde lovt i 5 uker å komme å avlaste meg litt(hadde en unge som ikke sov om natten) og fikse papirene. Til slutt troppet jeg opp på jobben med penn og papir.. Han får dette ansvaret uansett, så ville absolutt ikke brukt krutt på den saken. Ang navn er det en selvfølge at du også skal like navnet, og på slike ting ville jeg ikke gitt meg. Det finnes så mange navn å velge mellom at det må være mulig å finne et som begge liker. Vil også tro at det navnet du godtok til slutt er et du var fornøyd med? Vet det er lettere sagt enn gjort men syns du skal legge slike saker som er ferdige bak deg- det vil antagelig komme så mye annet å ta fatt i at det kan spise deg opp om du ikke klarer slippe det.

Faren til barnet ditt er nok kjemperedd for å bli en ikke-person for barnet, og det er sikkert ikke lett tenke rasjonelt da. Samtidig vil jeg absolutt ikke forsvare han på noen måte-bare prøve forklare;)

Syns også du kan ta deg en prat med helsesøster eller noen andre på helsestasjon. Har ingen erfaringer ang de tankene du skisserer i siste innlegg men syns det er utrolig synd om du skal sitte med slike tanker, og antageilg(i fremtiden) vonde minner om en tid som skal være fylt med glede. Det er viktig at du tar vare på deg selv oppi dette også!

Til slutt vil jeg si at selv om det ikke virker slik nå skal du være glad barnefar vil være der for barnet. For alt vi vet kan det jo hende far har en depresjon(kan ikke de også få det eller?.. noen som vet?) Han burde absolutt ta seg en prat med FVK han også, også kan dere kanksje møtes til mekling etter en alenetime hver?

Tror nok også han vil innse kostnadene etterhvert ang reisene, og dessuten vil nok gi fan holdninger ang f.eks at barnet må fly ofte raskt forsvinne;)

Håper alt ordner seg til det beste for alle 3.

Og husk på at ting roer seg som regel kraftig etter en stund:=)

[Gjest Gjest]

......med mindre jeg kan nekte vanlig samvæ pga geografien vår. Den dagen i uka tror jeg far også så ikke ville fungere. Men gir seg ikke på helgene. Han mente også å ha gutten 1 uke i slengen ville være bra. Å bytte barnehage når den tid kommer ville bli uproblematisk. Men der er det mulig han ikke kommer noen vei, for dette vet jeg ikke anbefales. Men får vel ta opp dette også.

Jeg har alltid sagt at jeg skulle gjøre det beste for gutten vår. At kontakten mellom dem gikk foran alt. Men dette føler jeg blir så feil. Og jeg er oppriktig bekymret for å la gutten reise så mye. ...

Kjenner at delt foreldreansvar ikke frister noe særlig. Dette kommer til å bli en mann jeg ikke klarer å forhandle med uansett.

Men jeg har vel ikke så mye å stille opp med der heller er jeg redd.

3-4 kommentarer:

Min datter er nå¨voksen, og jeg angrer sterkt at jeg brukte så mye krefter på å legge til rette for samvær mellom min datter og hennes far. Han giddet ikke mer når hun ble tenåring og fikk en del fotballturneringer i helgene slik at samværet ikke lenger kunne dirigeres av ham, men krevde litt tilpasning fra hans side. - og han sa det rett ut til henne at han ikke giddet å engasjere seg.

I ettertid ser jeg at det ville vært bedre for henne å ha kunnet knytte seg mer til min samboer.

Vær forberedt på å ta en rettsak. Jeg er overbevist om at det vil taes hensyn til at både foreldre og barn skal overleve økonomisk - ikke bruke alle pengene på reiser.

Min søster har flere barn. Avstanden er også her ca 100 mil etter at hun og barna flyttet for å ha råd til å overleve. Det yngste slapp samvær med faren pga avstand så lenge hun ble ammet. Det var en domsavgjørelse, etter full pakke med barnevern, helsevesen og alle instanser innblandet. Barnevernsvaktas uttalelser ble sterkt vektlagt. For all del ikke vær redd for å blande inn fagfolk.

Ellers fikk han en måneds samvær i året. En sommermåned, og evt andre ferier etter barnas ønsker - ikke hans.

Jeg kjenner mange andre barn som har foreldre på 100 mils avstand. Ingen har standard samvær. Vanligst (ved megling) er en helg i måneden; langhelg dersom det passer med livet ellers. Ferier deles likt.

Du kan sikkert ikke unngå å delt foreldreansvar; men sørg for å understreke ansvar i alle sammenhenger det kan være aktuelt. Det er ansvar - ikke rettigheter.

Ulempen er at du må ha farens underskrift for å få disponerer bankkonto eller pass til barnet. Husk å minne familie og venner på å ikke opprette konto i barnets navn. Hvis de gjør det uten å sette kun en av foreldrene som meddisponent, blir ikke de pengene tilgjengelige før 18-årsdagen - selv om banken skulle legge ned denne type kontoer.

Du kan risikere å gå glipp av utenlandturer om han trenerer fornying av pass, men det går begge veier.

[Julie:)]

Hei. Jeg får litt delte meninger jeg når jeg leser denne tråden.

Jeg tenker at ingen kan mene at man skal reise frem og tilbake med tog, fly og buss for å komme seg til samvær hos far mens du bor på hotell. Dette er ikke rimelig.. For barnet.

Jeg tenker at om noen skal reise så er det han, så barnet slipper beslastningen med å reise. Hvordan det blir når barnet er eldere får dere ta etterhvert.

Jeg tenker som far til to, at du må passe deg så det ikke virker som du bestrider samvær og ansvar for far- dette kan slå tilbake på deg. Ikke ha som utgangspunkt at han ikke skal ha ansvar, som skrevet tidligere det får han uansett... så si.

Jeg tror også at om du hele tiden viser at du har barnets beste i tankene når du uttaler deg, ikke hva som er kjipt og vanskelig for deg så er det lettere for far etterhvert og se hvilke kamp du kjemper.. Ikke din, men barnets.

Jeg foreslår at siden du sliter deg ut på dette her nå, psykisk og fysisk, bruker du tiden på å tenke, på barnets beste det neste året. Hva er dine meninger om hva som kan fungere for at barn og far skal kunne ha samvær, hva er rimelig å foreslå? Skriv ned og ikke bruk tid på å krangle på telefon og få innkalt til mekling. Møter han ikke opp så møter du opp og kommer med dine tanker... Om barnets beste.

Du sier han ikke går ann og samarbeide med, og det høres ut som det er vanskelig nå, men du kan ikke gi det opp alikevel.

Håper dere finner ut av en løsning som er best for barnet og som dere kan leve med.

[Villa2000]

Så får vel jeg også si noen ord her da:)

For det første så høres faren temmelig sta ut. Nå har jeg kun TS sitt ord for at alt stemmer og at han gjør det ut fra ren djevelskap og bryr seg kun om seg og sitt eget. Dette er forsåvidt temmelig nøyaktig slik min eks har beskrevet meg til andre.....men det er en annen sak

Dersom det TS sier stemmer så er det urimelig og heller ikke særlig holdbart. Hvorvidt TS ønsker et godt forhold eller ei er ikke proporsjonalt med bruken av meklere eller juridisk bistand. Ofte så vil det heller være en liten vekker for noen som mener at dem har ALL RETT til å innse at dem faktisk må dempe seg litt for å komme i havn på en mer rettferdig ordning.

Det finnes ingen utøvende makt i dette landet som vil tvinge deg på flyet sammen med din baby for å besøke faren. Jeg har i hvert fall aldri hørt om det og selv om reglene for samvær og rettigheter er tilnærmet null verd så vil det ikke komme på tale med noen delt omsorg i dette tilfellet. Barnet er for lite og avstanden er for stor.

Når det gjelder delt foreldreansvar så er det noe annet som Far til 2 sier. Dette kan du nekte så mye du vil, men dette vil faren få dersom han går til retten! I tillegg så vil du sannsynligvis også virke som en vanskelig person dersom du tvinger dette til retten uten grunnlag. Det holder ikke å si at han er vanskelig eller at du ikke har lyst til å gi ham noe ansvar. Han er faren og dette er forsåvidt den eneste rettigheten han har.

I alle diskusjoner som omhandler abort så blir det satt veldig stor vekt på at man er to om å lage et barn. Jeg vil tro at det samme argumentet gjelder her også. Dere er to om dette og man kan ikke bare skvise ut den ene parten fordi han er vanskelig, like lite som han kan skvise ut deg fordi han synes du er vanskelig.

Denne saken virker veldig vanskelig uansett. Slik jeg ser det så vil løsningen være at faren reiser til barnet fram til barnet kan ta fly alene og er fortrolig med det. Kanskje ha litt utvidede helger eller ferier. Vanskelig å si.

[Gjest Gjest]

Vil bare nevne at foreldrene er pålagt å betale reiseutgifter fordelt etter inntektsgrunnlag. Det betyr at mor kan få samme reiseutgifter som far om hun tjener likt, selv om det er far som reiser på besøk.

Der tar du feil. Mor må være med å betale barnets reiseutgifter, ikke farens.

[Far til 2]

Der tar du feil. Mor må være med å betale barnets reiseutgifter, ikke farens.

Javel. Men hvis barnet skal følges annehver gang regner jeg med at far ikke skal delta i morens utgifter heller (at far skal betale for mors reise blir jo helt vilt). Da blir det 50/50 fordeling av disse utgiftene.

[Gjest Gjest]

Javel. Men hvis barnet skal følges annehver gang regner jeg med at far ikke skal delta i morens utgifter heller (at far skal betale for mors reise blir jo helt vilt). Da blir det 50/50 fordeling av disse utgiftene.

Mor trenger ikke å reise. Det er samværsforelder som reiser. Det er du vel enig i, at det beste i dette tilfellet er at faren reiser til og fra samvær?

[Far til 2]

Mor trenger ikke å reise. Det er samværsforelder som reiser. Det er du vel enig i, at det beste i dette tilfellet er at faren reiser til og fra samvær?

Nei det er jeg ikke enig i. Heller stikk motsatt.

Bostedsforelder blir sett på som eneste egnede omsorgsforelder av myndighetene (og noen tilfeller også av bostedsforelder). Denne bostedsforelderen har bl.a. som ansvar å ivareta barnets behov og interesser, noe som bør tilsi at bostedsforelder er HOVEDANSVARLIG for å sikre barnet samvær, - inkl. reise.

Hvis bostedsforelder trenerer samværet ved å ikke reise med barnet gjør bostedsforelder seg skyldig i å ikke ivareta barnets behov. Dette viser i så tilfelle at både myndigheter og bostedsforelder gir f... i barnet så lenge de kan få skjøvet ansvaret over på den svakeste parten.

[Wildy]

Så bostedsforeldre skal reise 100 mil annenhver helg?????