Samvær og geografiske hindringer.. mm

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Jeg er nå i den situasjonen at jeg og barnefar har gått hver vår vei. Vi har en liten sønn på 6 uker.

Nå skal vi altså diskutere samværsordninger..noe som viser seg å ikke bli så lett som antatt, desverre.

Vi klarer ikke samarbeide, da han uheldigvis har en tendens til å fortelle meg hvor ubrukelig han synes jeg er når ting ikke går hans vei (dette er også årsaken til bruddet, bla)

Avstanden mellom oss er nesten 100 mil. Og dette gjør det selvsagt ikke noe enklere. Men han står på sitt, og mener at uansett hva enn som skjer, så skal han ha gutten hver andre helg. Jeg må tilrettelegge slik at jeg reiser til han, overnatter på hotell, og kommer innom for å amme.

Når ammetiden er over, skal han fortsatt ha gutten hver andre helg. Om ungen vår ikke takler å reise mellom så ofte, så spiller det ikke noen rolle. Og i verste fall må jeg være til stede HVER ENESTE helg han skal ha med gutten, om det viser seg at det blir for mye for den lille. Noen andre løsninger vil han ikke se på. Med mindre det dreier seg om en/to uker hos han i mnd. - resten hos meg.

Han skal ikke straffes for at vi bor så langt fra hverandre sier han. Flytte hit er ikke aktuelt, så da må jeg flytte til han om man skal løse den biten på en slik måte. Og at jeg synes det er litt vel mye for en unge på 1 år å fly så ofte (nå tenker jeg etter ammetiden) samt bytte bosted så ofte, det ser han på som ren egoisme. Og igjen er jeg en ubrukelig person, som ikke vil se noe fra andre sin side enn min.

Nå ble det vel egentlig mer en klagespm dette, enn praktisk spm. Men hovedpoenget her var altså; er det andre her som vet hvordan man løser samværsspørsmål når geografien taler så imot en?

Jeg kjenner jeg er mer enn fristet til å nekte å fly til han hver 14 dag. Og jeg kan ikke tro at det er bra for et lite barn å flakse så mye mellom i de første årene?

Hvordan praktiseres det hos folk flest, når samarbeidsproblemer er inkludert? Og hva er egentlig det beste for barnet?

Det er så lett å se det kun fra sin egoistiske side, så jeg søker litt objektive svar her.

Og ja, jeg vil selvsagt at gutten skal få se faren sin. Jeg skal på ingen måte gjøre det vanskelig. Men det må ikke gå på bekostning av guttens vel og ve.

[Gjest Purple Haze]

Dere må bestille mekling på et familievernkontor. Der får dere hjelp til å sette opp en samværsavtale som begge er enig i, og som er til det beste for barnet.

[la Flaca]

Jeg fatter ikke at det er mulig å flytte 100 mil vekk fra barnets andre forelder. Jeg syns det er ufattelig egoistisk og tankeløst, men det er en annen diskusjon.

Juridisk sett er det vel samværsforelders ansvar å få gjennomført samvær, og ordne med både henting og bringing. Men er avstanden så stor som her kommer det vel inn andre ting.

Trist for barnet blir det uansett ordning...

[Gjest Gjest]

Hvem sa det var snakk om flytting? Vi bodde 100 mil fra hverandre fra før av.

Fortvilet

[Wildy]

Reise 100 mil annenhver helg?Du skal bo på hotell og komme innom for å amme? Er mannen spinngal?

[Gjest *nurket*]

Han kan overhode ikke kreve at du kommer til han annenhver helg med barnet. Når barnet er under ett år anbefales det hyppig samvær på noen få timer flere ganger i uka. Og så trappe opp til overnatting etter barnet passerer 1 år. Men dette vil jo være umulig når dere bor så langt unna hverandre. Å betale flybillett annenhver uke for barn og voksen vil jo være uoverkommelig over en periode. Da er det bedre å legge forholdene til rette slik at han kan komme til dere.

Dere bør absolutt snakke med familievernskontoret. Det er ikke et krav når dere ikke har vært samboere, men de kan hjelpe dere med en samværsavtale.

[Gjest Gjest]

Søk hjelp få et familievernkontor. Han kan ikke kreve at barnet (og du) skal reise 100 mil annenhver helg. Så lenge du ammer barnet mener jeg at det er bedre at han bor på hotell i nærheten av deg de gangene han skal ha samvær, og bare har dagsamvær. De første ukene må du jo amme ofte. Etterhvert kan du jo pumpe deg slik at han kan være sammen med barnet en hel dag. Er dere gode nok venner til at han kan besøke dere?

Ikke lett dette her. Håper dere kommer frem til en avtale som passer for barnet

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Han kan selvsagt komme hit. Men ikke være sammen med oss over natten. Det vil ikke fungere, da vårt forhold er såpass ødelagt at sove over vil være mer eller mindre traumatisk for meg. Men samvær på dagtid skal jeg selvsagt ikke på noen måte motsette meg, eller lage noe spetakkel rundt.

Men det vil jo begrense seg selv hvor ofte. For det er jo kun helgene det vil passe. Og bo på hotell 2 ganger i mnd + flytur..det kommer til å gjøre meg konkurs.

I tillegg er det jo ikke bare snakk om så lenge jeg ammer. Det er jo også snakk om etter passerte 2 år. Skal ungen fly 4 ganger i mnd? Og en av oss 8 ganger?

HUff... dette kommer til å bli et puslespill uten sidestykke.

Og jeg er så redd for at vi blir skikkelg uvenner, slik at vi ikke skal kunne samarbeide i det hele tatt. Det er derfor jeg ikke har kalt inn til mekling, fordi jeg ønsket vi kunne finne dette ut uten andre innblandet. Men mulig det er det beste after all. Ser jo at vi ikke kommer så langt uten hjelp.

[Gjest *nurket*]

Sier det igjen ring familievernskontoret og få innspill fra de. Om du ikke vil sette opp time til mekling, så snakk med de ihvertfall.

Det sier seg selv at barnet ikke kan fly frem og tilbake så ofte. Ingen barn med foreldre så langt unna hverandre er hos samværsforeldren så ofte. Det er rett og slett ikke mulig, man må jo tenke på det øknomiske.

Og reiseutgifter i forbindelse med samvær skal deles på samme måte som underholdskostnaden. Hvis han betaler 4/6 av underholdskostnaden (barnebidrag), så skal han betale 4/6 av reiseutgiftene.

[Gjest celine]

Den ordningen han forlanger, er jo rene og skjære galskap!

Her er det ikke hans rettigheter som teller, men barnets!

Tror jeg, i tillegg til mekling, også ville fått helsesøster til å komme med en uttalelse. Hun kan uttale seg som fagperson på vegne av barnet, og vil sannsynligvis gi deg sin uforbeholdne støtte.

Ønsker deg lykke til i en vanskelig situasjon!

[Ciara]

Hvem sa det var snakk om flytting? Vi bodde 100 mil fra hverandre fra før av.

Fortvilet

Av nysgjerrighet må jeg bare spørre: Hvis dere bodde 100 mil fra hverandre hele tiden, hvordan hadde dere tenkt å gjennomføre samvær hvis forholdet ikke hadde røket? :klø:

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Av nysgjerrighet må jeg bare spørre: Hvis dere bodde 100 mil fra hverandre hele tiden, hvordan hadde dere tenkt å gjennomføre samvær hvis forholdet ikke hadde røket? :klø:

Planen var at vi skulle komme oss nærmere hverandre etterhvert. Da ville jo også besøk bli noe lettere i tillegg, med overnattinger og alt det. Men slik det er i dag, så blir jo dette vanskelig. Jeg har jobb og familien min her. Han har familien sin der han bor, og ingen av oss ser vel så fryktelig positivt på å flytte uten tilknytning utenom gutten. Mulig man skulle tenkt på gutten når det gjelder dette også. Men å bryte opp med alt og alle vil være fryktelig vanskelig. Jeg har problemer med å klare å få far i samtale uten at det blir mye "drittslenging" fra han side. Og da ser jeg ikke så positivt å bli boende ett sted der jeg KUN kjenner han.

Jeg har akkurat forsøkt å snakke med far om han ikke klarer se for seg en annen løsning enn helg hver 14 dag. Også etter ammingen. Dette gjelder jo muligheten for å klare å forsørge seg selv og gutten etter all reiseutgiftene. Men til ingen nytte. Hans rett til å se ungen sin, og hans familes rett til å bli kjent, sto foran alt.

"vanlig samvær" er ikke mye. Men jeg river meg i håret for å klare å se at dette lar seg gjøre. Selv så lite det er. Det er MYE reising for en unge. Selv en på 2-3 år. Jeg får vondt i hjertet jeg.

Noen timer i gangen, noen ganger i uken i starten... jeg ser bare ikke hvordan vi skal få det til. Da må jo far komme hit og være i en uke i slengen. Og så komme tilbake etter 2 uker eller noe for å praktisere det samme igjen.

Og siden dette ikke fungerer helt bra i praksis, er løsningen hans at jeg skal komme å være hos han. Og så skal jeg stikke innom å amme. Om natten også tydeligvis. Utgiftene tør jeg ikke engang tenke på. Hotell er ikke akkurat billig. Og vet ikke hvor mye en nybakt mor orker av dette. Jeg er utslitt bare ved tanken. Griner bare jeg slår opp navnet på far på mobilen, for jeg vet at vi ikke blir enige.

Men skal ta en tlf til familievernskontoret i morgen. For dette går ikke. Og det sliter meg ut.

Er jammen godt å skrive av seg litt frustrasjoner kjenner jeg

[Gjest Gjest]

Be han ryke og reise. Ungen er for liten og kravet hans er urimelig. Tilby han samvær hjemme hos deg noen timer i uken, så får han ordne reisen til og fra som han selv vil.

Ønsker han noe mer enn det får han gå rettens vei, og da taper han så det skriker.

[Gjest regine ii]

Ungen er 6 uker!!!

Tror nok (håper!!) at den du snakker med på familiekontoret har vett nok til å sette ned foten for de hårreisende forslagene far kommer med.

Far "gidder" ikke reise til dere - men mener at du og lille baby skal reise flere ganger i måneden?? Helt hårreisende - han er helt åpenbart opptatt av seg selv og kun seg selv. Et så lite barn, og en mor som knapt er utenfor barsel, trenger ro og omsorg, ikke masse bråk og uro.

Når det gjelder etter ammeperioden så ville jeg faktisk lagt det på is. Hvem vet hvor dere begge er om 1 år, eller 2 eller 3? Og hvem vet hvordan barnets behov best skal i varetas da? Det kan tenkes at du eller han har flyttet nærmere/lenger unna/etablert på nytt etc., noe som betyr at det som synes greit i dag, ikke nødvendigvis er greit da. Du bør ikke gå inn på avtaler som nærmest er skrevet i "stein" når ungen er så liten. Ta en ting av gangen. Hva som skal skje når ungen blir stor nok til å være legner borte, tar du når den tid kommer, ikke nå.

Hvis det å snakke med far nå gjør deg sliten og fortvila, så ikke snakk med han. Få noen annen til å ta de samtalene. Sjansen er jo da og stor for at far blir litt spakere (og du slipper belastningen med å bli skjelt ut). Antakeligvis er ikke du den rette til å "snakke far til rette", dette må noen annen gjøre, overfor deg går han tydeligvis i vranglås.

Det første som må ordnes opp i er hva dere skal gjøre nå. Det er selvsagt IKKE aktuelt at du og baby reiser annenhver helg til fars hjemsted, her er det han som må ta belastningen med å reise. Ta en prat med familievernkontoret, og ta en prat med helsesøster.

Og ikke vær så redd for far. Han kan få et godt forhold til ungen sin selv om han ikke ser babyen så veldig mye akkurat nå. Når dere valgte å få barn sammen med den avstanden så må vel far og har vært klar over at det innebærer at han er den som ser babyen minst i den første perioden. Husk at du må ivareta deg selv også, ellers går det og utover babyen.

lykke til!

[Far til 2]

Be han ryke og reise. Ungen er for liten og kravet hans er urimelig. Tilby han samvær hjemme hos deg noen timer i uken, så får han ordne reisen til og fra som han selv vil.

Ønsker han noe mer enn det får han gå rettens vei, og da taper han så det skriker.

Vil bare nevne at foreldrene er pålagt å betale reiseutgifter fordelt etter inntektsgrunnlag. Det betyr at mor kan få samme reiseutgifter som far om hun tjener likt, selv om det er far som reiser på besøk.

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Da var time på familievernkontoret bestilt. Snakket litt med en, og han syntes det virket noe urimelig. Men vanlig samvær ble ofte begrenset av seg selv, ikke ved "dom" Han mente også at vi burde inn til mekling dersom vi ikke ble enige, for det ville bli enda mer krangel slik situasjonen var i dag. Han var i allefall klar på at far måtte bli mer samarbeidsvillig, for dette var ikke vårt hensyn..men barnets. Og det var det vi måtte finne ut av sammen..hos dem.

Vet ikke om jeg ble noe mer beroliget av dette for å være ærlig. Det jeg derimot vet er at gutten kommer til å ha en økonomisk ruinert mamma, som er utslitt av krangel og hjertesorg i år fremover. Det kommer til å bli grusomt å sende en 2-3 åring med fly så ofte. Huff og huff.

Klart jeg må betale. Halvparten av 4 flyturer hver mnd. Halvparten av hotell 4-6 dager i mnd. Når far skal hente og bringe etter ammeperioden, blir det 8 turer hver mnd. Og jeg må punge ut uansett.

...med mindre jeg kan nekte vanlig samvæ pga geografien vår. Den dagen i uka tror jeg far også så ikke ville fungere. Men gir seg ikke på helgene. Han mente også å ha gutten 1 uke i slengen ville være bra. Å bytte barnehage når den tid kommer ville bli uproblematisk. Men der er det mulig han ikke kommer noen vei, for dette vet jeg ikke anbefales. Men får vel ta opp dette også.

Jeg har alltid sagt at jeg skulle gjøre det beste for gutten vår. At kontakten mellom dem gikk foran alt. Men dette føler jeg blir så feil. Og jeg er oppriktig bekymret for å la gutten reise så mye. Som sagt, også etter fylte året. Jeg var vllig til å strekke meg så langt at vi skulle flytte, men jeg føler meg så overkjørt allerede at jeg tror ikke det er til noens beste at vi blir naboer. Hans siste ord på tlf i natt var ordrett "jeg driter i om gutten må fly mye. Jeg nekter å ha mindre kontakt. Jeg nekter at sønnen min skal se på noen andre som pappa"

Kjenner at delt foreldreansvar ikke frister noe særlig. Dette kommer til å bli en mann jeg ikke klarer å forhandle med uansett.

Men jeg har vel ikke så mye å stille opp med der heller er jeg redd.

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Edit: Må jo ikke betale helt likt. Så godt som halvparten. Det fordeles noe ette hva en tjener. Men det er alikevel mange tusen hver mnd. Og det var penger jeg tenkte jeg skulle bruker på bleier og mat jeg. Og med de utgiftene jeg har hatt med vogn, bilstol, klær, seng... u name it..så har jeg ikke råd til EN flybilett enda. Og jeg har jo ikke full lønn i permisjonstiden heller.

[Far til 2]

...

Kjenner at delt foreldreansvar ikke frister noe særlig. Dette kommer til å bli en mann jeg ikke klarer å forhandle med uansett.

Men jeg har vel ikke så mye å stille opp med der heller er jeg redd.

Du bør ikke blande delt foreldreansvar og delt omsorg. Det er 2 forskjellige ting.

Delt foreldreansvar får far så gost som altid om han krever det ved rettsak. Det medfører at han har rett til medisinsk informasjon om barnet og rett til informasjon fra barnehage/skole mht hvordan barnet klarer seg, etc. Han kan da også nekte å la barnet flytte til utlandet og at det blir adoptert, endrer etternavn, etc.

"Delt omsorg" medfører at far får like mye å si som mor, og han får da også halvparten av barnetrygden (barnetrygd annethvert år) etc.

Men samvær annehver uke blir ekstremt dyrt for barnets far også. Jeg tror derfor ikke at han vil stå så hardt på dette når han ser hva det koster han.

[Rosalie]

Ja, det blir trøblete både praktisk og økonomisk når man har så stor avstand mellom seg. Men det må man bare løse.

De jeg kjenner som har stor avstand gjorde det slik når barnet var ferdig med amming og slik (her bodde foreldre sammen fram til barna var over året): Samvær en til to ganger i måneden, men samme antall dager som minimumssamvær. Man byttet på å fly med barnet annenhver gang. Delte reiseutgifter for barnet etter brøk, den voksne betalte egne billetter. Etter at barnet ble gammelt nok til å fly selv, ble det enklere for alle parter.

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Du bør ikke blande delt foreldreansvar og delt omsorg. Det er 2 forskjellige ting.

Delt foreldreansvar får far så gost som altid om han krever det ved rettsak. Det medfører at han har rett til medisinsk informasjon om barnet og rett til informasjon fra barnehage/skole mht hvordan barnet klarer seg, etc. Han kan da også nekte å la barnet flytte til utlandet og at det blir adoptert, endrer etternavn, etc.

Jeg vet. Og jeg vet også at det å få far til å signere for å få et pass kan bli problematisk. Alle avgjørelser jeg ønsker å ta, ønsker han å si nei til. Og dette er faktisk ikke for å sette ting på spissen. Han kommer ikke med ETT forslag, og når jeg kommer med mine sier han nei. Ikke tale om. Skjer ikke. Jeg måtte til og med bøye meg for valg av navn.

Etternavn...vel det sier sitt hvems det blir.

Og jeg er smertelig klar over at han vil få delt ansvar. Men jeg tror alikevel jeg kommer til å nekte dette. Så får han heller ta det for retten.

Delt omsorg vil bli vanskelig. Og det tror jeg ikke han får igjennom. Delt hjem, delt barnehage/skole. Delt alt, med så lang fartstid...

Og jeg tror også de vil se på vår evne til å samarbeide. I dag er den evnen ikkeeksisterende.