Samvær

[gompen]

Hvilke av disse alternativene tror dere er best for barnet?

- at far dukker opp i barnets liv med års mellomrom og ser barnet i korte perioder, for så å forsvinne igjen

- at far og barn har null kontakt

[Gjest men]

Hvilke av disse alternativene tror dere er best for barnet?

- at far dukker opp i barnets liv med års mellomrom og ser barnet i korte perioder, for så å forsvinne igjen

- at far og barn har null kontakt

At far dukker opp med års mellomrom, men hvor barnet er realistisk orientert om hva det innebærer, og ikke innebærer, at far er innom og sier hei.

Det er bra å vite sitt biologiske opphav, men ikke å bli gitt falske forhåpninger om en omsorgsperson som ikke er stabilt tilstede.

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Vet ikke jeg.. Hadde nok forterukket null kontakt.. Det fører ubegripelig mye smerte med seg at en pappa dukker opp for så å forsvinne igjen.

På den annen side så er det jo vondt at man aldri får se pappaen sin.

Har en datter på 9 år, som de siste 5 årene har sett pappaen sin to ganger. Det er ikke greit, men ser hun har det kjekt når de møtes. Nå håper jeg livet hans har roet seg og at de kan ha regelmessig kontakt.

[prescella]

Kan ikke svare for noen andre enn meg selv.

Hadde uregelmessig kontakt med min far fra jeg var 7-12 år,for å så ha tilnærmet lik 0 kontakt med han fram til jeg var 20 år.

Jeg skulle i ettertid ønske jeg hadde 0 kontakt med han.

Er nå 31 år,og jeg har igjen sporadisk kontakt med han.

Forventer nå ingenting fra han,men som barn forventer man mye(drømmer om en god pappa etc)

Etterhvert nå som jeg ingenting forventer meg fra han er det "ok" å forholde meg til han.

[gompen]

At far dukker opp med års mellomrom, men hvor barnet er realistisk orientert om hva det innebærer, og ikke innebærer, at far er innom og sier hei.

Det er bra å vite sitt biologiske opphav, men ikke å bli gitt falske forhåpninger om en omsorgsperson som ikke er stabilt tilstede.

Men skal man forvente av et 5år gammelt barn at det skal kunne ha et realistisk bilde av situasjonen? Eller forstå noe av den?

[Gjest men]

Men skal man forvente av et 5år gammelt barn at det skal kunne ha et realistisk bilde av situasjonen? Eller forstå noe av den?

Det er jo forskjell på barn. Jeg er tante til en snart-femåring som forstår utrolig mye når det blir forklart på en riktig måte. Man må kjenne barnet det er snakk om, men jeg tror det har mye å si for identiteten å vite opphavet sitt, og at det kan være sunt å forholde seg til realiteter fremfor fantasien om far. Men for all del, jeg ville ikke kjørt full samværslinje når far er innom, og jeg ville ha hjulpet barnet til å holde avstand.

[Brunhilde]

Hvilke av disse alternativene tror dere er best for barnet?

- at far dukker opp i barnets liv med års mellomrom og ser barnet i korte perioder, for så å forsvinne igjen

- at far og barn har null kontakt

Ut fra egen erfaring vil jeg si at siste alternativ er det beste.

[Gjest Nishiki]

At far dukker opp med års mellomrom, men hvor barnet er realistisk orientert om hva det innebærer, og ikke innebærer, at far er innom og sier hei.

Det er bra å vite sitt biologiske opphav, men ikke å bli gitt falske forhåpninger om en omsorgsperson som ikke er stabilt tilstede.

Tror jeg må si meg enig her. Så lenge barnet er klar over at det er slik det er og ikke bygger opp forventninger om noe mer.

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Det er utrolig vanskelig, kanskje umulig for et barn å forstå en slik situasjon. Jeg har en datter på ni, og hun har vansker med å forstå hvorfor hun ikke ser pappaen sin oftere, hvorfor hun ikke kan besøke ham osv. Dette har vært et stort problem fra hun lita, vonde følelser, skuffelse, følelse av svik, sinne osv.

[Gjest men]

Det er utrolig vanskelig, kanskje umulig for et barn å forstå en slik situasjon. Jeg har en datter på ni, og hun har vansker med å forstå hvorfor hun ikke ser pappaen sin oftere, hvorfor hun ikke kan besøke ham osv. Dette har vært et stort problem fra hun lita, vonde følelser, skuffelse, følelse av svik, sinne osv.

Da har du kanskje pyntet for mye på dine forklaringer.

[gompen]

Det er jo forskjell på barn. Jeg er tante til en snart-femåring som forstår utrolig mye når det blir forklart på en riktig måte. Man må kjenne barnet det er snakk om, men jeg tror det har mye å si for identiteten å vite opphavet sitt, og at det kan være sunt å forholde seg til realiteter fremfor fantasien om far. Men for all del, jeg ville ikke kjørt full samværslinje når far er innom, og jeg ville ha hjulpet barnet til å holde avstand.

Har du noen tips om hvordan man kan hjelpe barnet å holde avstand? For jeg vet at selv om jeg aldri gir ham noe som helst håp om fast samvær, blir han allikevel skuffet når det ikke skjer.

[gompen]

Tror jeg må si meg enig her. Så lenge barnet er klar over at det er slik det er og ikke bygger opp forventninger om noe mer.

Fins det måter å få barnet til å ikke bygge opp forventninger og håp om at denne gangen vil far stille opp?

[Brunhilde]

Har du noen tips om hvordan man kan hjelpe barnet å holde avstand? For jeg vet at selv om jeg aldri gir ham noe som helst håp om fast samvær, blir han allikevel skuffet når det ikke skjer.

Fins det måter å få barnet til å ikke bygge opp forventninger og håp om at denne gangen vil far stille opp?

Jeg tror ikke det, og jeg er uenig med "men" som legger skylden på den som forklarer.

Jeg vet, som nevnt, en del om dette - og jeg holder fast på at ingenting er bedre enn smuler.

[Saeria]

Begrenset samvær kan være veldig viktig for barnet. Sporadisk samvær, hvor den ene forelderen dukker opp etter eget forgodtbefinnende, gjerne med års mellomrom, tror jeg like gjerne kan være til skade for barnet som til noe som helst gagn.

[Gjest Gjest]

Min såkalte far dukket opp på døra etter 3 år. Jeg åpnet og så at det sto en mann der men jeg kjente han ikke igjen.

Jeg ropte inn til mamma: -Det er en mann her som vil snakke med deg!

Ut i fra egne erfaringer tror jeg ikke det er sundt med en far som dukker opp kun når han vil døyve sin egen samvittighet!

[Far til 2]

Min såkalte far dukket opp på døra etter 3 år. Jeg åpnet og så at det sto en mann der men jeg kjente han ikke igjen.

Jeg ropte inn til mamma: -Det er en mann her som vil snakke med deg!

Ut i fra egne erfaringer tror jeg ikke det er sundt med en far som dukker opp kun når han vil døyve sin egen samvittighet!

Fortell det til "fagfolkene" og politikerene som med dagens praksis sier at far er uønsket i omsorgssammenheng.

[Saeria]

Det kan jo hende at far stakk av egen vilje, far til to. Da er det ikke fagfolk eller andres feil at han ikke har samvær med eget barn, men fars egen feil.

[Gjest Gjest]

Hvilke av disse alternativene tror dere er best for barnet?

- at far dukker opp i barnets liv med års mellomrom og ser barnet i korte perioder, for så å forsvinne igjen

- at far og barn har null kontakt

Jeg formin del har ALDRI hatt kontakt med min far.

Han bodde i samme by som meg (jeg er nå flyttet til utlandet)

moren min tilbydde han og få möte meg når han ville, kunne få passe meg når han ville ingen problem.

Men siden jeg var.. kan ikke engang huske fyren.. men var vel rundt 1 år da han stakk.

jeg har jo vært nyskjerrig på hvem han var osv. men jeg har hatt en stefar som har vært der for meg siden jeg var 3 år. Og jeg kaller han pappa den dag i dag.

for det er han som har stillt opp for meg og gjort meg til den jeg er i dag.

for ca. 3 år siden nå ringte tlf min.

Og sier "hei , vet du hvem (min orntlige far sitt navn) er?

ja sier jeg det er den biologiske faren min, ja jeg er broren din"

sier det i den andre enden.

Har aldri mött min bror heller, men vi har litt telefon kontakt og planlegger og mötes en dag.

Jeg er glad jeg aldri har mött min far,

vil ikke han ha kontakt med meg, aldri stilt opp for meg whatsoever.

hvorfor skulle jeg da ville ha kontakt med han?

Så poenget mitt er, la barnet ta valget.

[Villa2000]

Jeg fikk aldri truffet min far og skulle gitt hva som helst for å kunne ha fått snakket med ham i hvert fall EN eneste gang

Fikk ikke vite hvem han var før ca en måned etter at han var død.

Har ingen fasit svar på hva som er best eller verst, og for å være helt ærlig så tror jeg ikke det er noen her inne som sitter med svaret heller.

Eneste jeg er rimelig sikker på er at det ikke er særlig gunstig noen av delene, og jeg er veldig glad for at de fleste er innforstått med dette. Kun ved en slik bevisshet kan fedre som er min situasjon som kun får ha sporadisk kontakt med sine barn nå frem med krav om å ha jevnlig kontakt.

Egentlig så burde det være en selfølge, men desverre så er det ikek slik.

[gompen]

Og takk for svar fra dere andre. Er fint å høre om andres erfaringer rundt dette. Synes det er så vanskelig å vite hva som er best for barnet.