Gjest Anonymous Skrevet 30. mai 2003 #1 Skrevet 30. mai 2003 Hei, har fulgt med på disse sidene i noen uker nå og grunnen er vel som hos mange andre her; jeg er gravid. Det var ikke et planlagt svangerskap, og jeg må si jeg rett og slett ble frustrert da jeg oppdaget det. Har alltid tenkt og sagt tidligere at det dersom jeg ble gravid i nermeste fremtid, var det egentlig ikke så farlig. Har fast jobb, partner og inntekt. Men, når jeg plutselig var kommet i situasjonen ble det plutselig noe helt annet. Oppdaget plutselig hvor mye det var jeg ville gjøre og oppleve før jeg stiftet familie, er 24. Jeg ble livredd for at barnet jeg evt fikk skulle bli allergisk og få astma. Det har nemmelig barnefaren. Og jeg er ekstremt hesteinteressert og har tre stk selv, og det er noe som han reagerer temmelig mye på... Har sagt til barnefaren at dersom jeg beholder barnet må vi være begge to om det, og han ville gjerne beholde barnet. Ville ikke høre snakk om A i starten. Og når det gjelder alkohol er jeg av den oppfatningen at han også bør være litt måteholden. Det var tross alt like mye hans ansvar. Men, når helgene har kommet og kammeratene har gått ut har det vært vanskelig å holde seg. Har gitt beskjed flere ganger at dersom dette fortsetter blir han enten helge pappa, eller ikke pappa i det heletatt... Så det ble til slutt at jeg fortrengte situasjonen. Fikk time til legen nå sist onsdag, og fikk time til ul på dagen for å finne ut om jeg var gått over tiden for A da det var litt usikkert hvor langt jeg var kommet. Der fikk jeg vite at det var nesten gått 12 uker, og jeg fikk time til A i dag! Og på onsdag var barnefaren atter en gang på fylla. Jeg klarte rett og slett ikke å fullføre inngrepet. Satt og gråt i hele gård. Jeg greier ikke å fullføre dette alene, men det ser nesten ut til at jeg ikke har noe valg. Noen der ute som har noen gode råd til meg. Tar i mot alt med TAKK! Hilsen triste meg :cry:
Chiquita Skrevet 30. mai 2003 #2 Skrevet 30. mai 2003 Jeg har ikke noe godt råd til deg, annet enn at du må sette deg ned å snakke med barnefaren. Jeg synes det er tydelig at du ikke ønsker A - egentlig, særlig siden du ikke klarte å gjennomføre inngrepet. Nei, det er nok ikke noen vei utenom å snakke med barnefaren, og fortelle ham hva du VIRKELIG føler. Og en ting til.... en STOR klem fra meg... :kysse:
Padmee Skrevet 30. mai 2003 #3 Skrevet 30. mai 2003 Huff, dette er ikke enkelt. Tror ikke det er mulig å gi så mange gode råd annet enn at dette må du tenke gjennom nøye, og du må snakke med partneren din om dette. Det er hans barn også, og han har krav på å bli hørt i ting som angår dette barnet. At han er ute og drikker seg full er kanskje hans reaksjon på at han skal bli far. Jeg ble selv gravid da jeg var 19, nesten 20, det var ikke planlagt, og jeg tok det veldig tungt. Hadde masse god hjelp av venninner som jeg kunne snakke med. Jeg snakket også masse med min mann, eller forloved som han var da, og det hjalp veldig mye. Vi hadde veldig forskjellig måte å takle det svangerskapet på, og det at vi pratet mye sammen hjalp oss til å innse det som skulle skje. Selv prøvde jeg å fornekte alt som skjedde, men det er ikke lett etter hvert som magen vokser. Min mann er også veldig allergisk, men vår datter har ikke arvet noe av dette, ikke så vi har oppdaget iallefall. Det er nemlig ikke alltid at et barn arver allergien som en eller begge av foreldrene har. Tror ikke du skal tenke så mye på dette, et barn har et like godt liv selv om det kanskje kan bli allergisk eller asmatisk. At det er mye en kan gå glipp av når en får et barn er helt klart, men det er også mye en får som barnløse ikke får. Selv har jeg fokusert veldig mye på alt vi har gått glipp av som par, og alt hva jeg har gått glipp av i forhold til mine single venner, men jeg har jammen fått mye også som de andre ikke har opplevd ennå. Følelsen en får når et barn kaller deg "mamma" for første gang er helt ubeskrivelig, eller når barnet heller vil til mamma enn noen andre. Det går ikke ant å beskrive dette helt, men det er stort. Men nå kan ikke jeg råde deg til hverken det ene eller det andre, det eneste jeg kan si er at dette må du og din partner sette dere ned og diskutere sammen. Det tar lang tid, og det er veldig vanskelig å forholde seg til, spesielt for far som ikke opplever graviditeten på kroppen. Det blir litt lettere for far å forstå når han kan føle barnet sparke mot hånden hans. Derfor er det veldig viktig at dere snakker sammen nå, og at du forklarer tydelig hva som skjer inne i kroppen din og hvordan du føler det, dette kan nemlig ikke far vite. Lykke til, håper det ordner seg for deg og dere. Ps. Jeg er nå 24 år, og planlegger nummer 2.
Gjest Ninalill Skrevet 30. mai 2003 #4 Skrevet 30. mai 2003 Denne avgjørelsen er det kun du som må ta, uansett. Snakker i ordets rette forstand, av erfaring!
VesleBråka Skrevet 30. mai 2003 #5 Skrevet 30. mai 2003 Jeg tror du må tenke på hva du vil, og ikke evt. ta abort som hevn på barnefarens drikking. Men jeg er helt enig med deg, hvis jeg blir gravid så er det ikke bare jeg som skal være avholds i ni måneder! Og det er ikke snakk om å reise på fylla flere ganger i uka mens mor er hjemme fordi barnet har lagt seg. Jeg tror du først må ta en alvorsprat med barnefaren, få ham til å ta inn over seg ansvar og forpliktelser som følger med et barn for begge foreldre. Så kan du komme tilbake til abortspørsmålet. (Hvis det er mannen du vil leve livet sammen med, så har han vel allergier og astma ved evt. senere barn også?)
Gjest Anonymous Skrevet 31. mai 2003 #6 Skrevet 31. mai 2003 Uff... synes ikke du skal ta i mot direkte råd fra andre, men jeg synes du og din partner bør snakke sammen. Du må prøve å lytte til hva DU føler og ikke la andre sine meninger avgjør noe som er så viktig for deg og din fremtid. Håper du tar en avgjørelse som du aldri vil angre på. Lykke til
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå