Å adoptere bort barnet sitt!

[Gjest nng]

Se for deg følgende; du er 19 år og oppdager med stor skrekk at du skal ha barn!

Den ONS du hadde i fylla etter en bytur for noen uker siden, bærer resultater, selv om du faktisk var klar nok til å huske prevensjon (ingen ting er 100% sikkert!). Du vet ikke engang hvem du var sammen med, men husker vagt et navn og et ansikt. Etter en lang tid i tenkeboksen finner du ut det eneste alternativet er å adoptere bort barnet, som vil få det bedre ett annet sted hvor det er gjerne både ønsket og etterlengtet. Ettersom mndene går, vet du med sikkerhet at du gjør det rette. Barnet blir adoptert bort.

Hvis dere hadde kjent vedkommende og hele situasjonen, hvordan ville dere reagert på dette og hvilke egenskaper ville dere ha sagt at dette viste ?

[Gjest Bellatrix]

Det kommer an på omstendighetene. Det går fint an å bli mor selv om man ikke vet hvem faren til barnet er.

Nå er vel adopsjon sjelden det eneste alternativet, men i de få tilfellene der det er det mener jeg man må være utrolig psykisk sterk som klarer å bære fram et barn for så å gi det fra seg. Om en jente bærer fram et barn, for så å adoptere bort ville jeg sett på som utrolig sterkt.

Jeg kjenner til et sånt tilfelle. Moren visste at hun ikke hadde mulighet til å ta vare på barnet, så hun adoptert bort sønnen med en gang. Heldigvis for han så gjorde hun det istedenfor å ta abort, for nå er han en voksen mann og har et flott liv.

[Gjest Gjest]

Jeg ville blitt imponert over styrken hennes, og håpet det gikk bra med alle involverte parter.

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Se for deg følgende; du er 19 år og oppdager med stor skrekk at du skal ha barn!

Den ONS du hadde i fylla etter en bytur for noen uker siden, bærer resultater, selv om du faktisk var klar nok til å huske prevensjon (ingen ting er 100% sikkert!). Du vet ikke engang hvem du var sammen med, men husker vagt et navn og et ansikt. Etter en lang tid i tenkeboksen finner du ut det eneste alternativet er å adoptere bort barnet, som vil få det bedre ett annet sted hvor det er gjerne både ønsket og etterlengtet. Ettersom mndene går, vet du med sikkerhet at du gjør det rette. Barnet blir adoptert bort.

Hvis dere hadde kjent vedkommende og hele situasjonen, hvordan ville dere reagert på dette og hvilke egenskaper ville dere ha sagt at dette viste ?

Dette var faktisk meg for 23 år siden .. Jeg var handlingslammet og gråt i 4 måneder før jeg turde fortelle noen hva som var skjedd.

Idag har jeg verdens flotteste sønn på 22 og kan overhode ikke tenke meg livet uten ham .. Siden har han fått en super far og en snill lillebror .. livet smilte til oss selvom jeg en stund trodde det var slutt

Å adoptere bort et barn jeg har født er totalt utenkelig for meg ... det kunne jeg aldri gjort. Husker da jeg fødte sønnen min så følte jeg at jeg kjente ham fra første stund .. han var meg på en måte .. å gi ham fra meg hadde knust meg - tviler på at jeg kunne levd med en sånn handling ..

Men dette er meg og jeg dømmer selvsagt ingen for å gjøre noe annet enn det jeg gjorde ...

[Gjest nng]

Og så;

hva hvis vedkommende jeg skrev om over var faren til barnet? Jeg vet jo at han ikke kan adoptere bort ett barn (med mindre han har eneansvaret?), men i et tenkt tilfelle, hadde dere fremdeles syntes at han var kjempesterk psykisk osv?

Hvorfor er disse positive egenskapene borte med en gang situasjonen gjelder barnefar?

[Wildy]

Om far ikke kan ta vare på barnet og dermed velger adopsjon for å sikre barnet en god oppvekst er ikke det minrde sterkt gjort enn om en kvinne velger det samme. Men i scenarioet over var det en ung kvinne det var snakk om , da svarr man selfølgelig deretter. Hadde det vært en kjønnsnøytral beskrivelse av situasjonen hadde det kanskje vært mer interesant....Men nå er det sjelden slik at man ikke vet hvem som er barnets mor, da.......

[Gjest Gjest]

Og så;

hva hvis vedkommende jeg skrev om over var faren til barnet? Jeg vet jo at han ikke kan adoptere bort ett barn (med mindre han har eneansvaret?), men i et tenkt tilfelle, hadde dere fremdeles syntes at han var kjempesterk psykisk osv?

Hvorfor er disse positive egenskapene borte med en gang situasjonen gjelder barnefar?

Faktisk et ganske intressant spørsmål.

Jeg vil tro det er mye pga at det er mer sosialt akseptert at far sier fra seg ansvaret enn at mor gjør det, og at mor også har tatt valget om å bære fram barnet (altså være synlig gravid), fremfor å ta abort. En abort er betydelig lettere å holde skjult for omverdnen, og dermed blir det mindre konfrontasjoner. I tillegg har du teorier ang at det er forskjell på hvor tett tilknytning de ulike foreldrene har til barnet pga hormoner og diverse. Hvor mye hold det er i de teoriene er jeg litt usikker på, men til en viss grad kan det nok ha en viss påvirkning.

Men jo, jeg ville nok ment at en far som hadde eneansvaret for et barn, og som innså at adopsjon var de beste alternativet hadde vært like sterk som en mor som valgte likt.

Å gi fra seg et barn er nok skjelden lett, uansett kjønn.

[FangeLiv]

Det er da vel ingen som har sagt at den er borte hvis det gjelder barnefar!!? Hvis en mann gikk gjennom et helt svangerskap med alt det innebærer, så ville det jo vært utrolig sterkt av ham også å gi fra seg barnet sitt.

Når en mann og en kvinne venter barn mens de er i forhold er jo faren med på all forventnigen, han vet om komplikasjonene i graviditeten og han følger med på livet som vokser der inne. Likevel er det mange menn som sier at de ikke får noe forhold til dette livet før barnet er født og kanskje ikke før babyen blir litt større også.

Dette er biologi, det er kvinnen som har barnet i kroppen og det er moren barnet tradisjonelt er avhengig av den første tiden.

Å skulle sammenligne mors og fars følelser på den måten du gjør synes jeg blir litt pussig. Ingen tvil om at det å få et barn er en enorm ting for en mann, men hvis han ikke engang har fått være med og oppleve svangerskapet er det vel litt mye forlangt at han skal ha kunne ta stilling til det du skisserer.

[Gjest nng]

Om far ikke kan ta vare på barnet og dermed velger adopsjon for å sikre barnet en god oppvekst er ikke det minrde sterkt gjort enn om en kvinne velger det samme. Men i scenarioet over var det en ung kvinne det var snakk om , da svarr man selfølgelig deretter. Hadde det vært en kjønnsnøytral beskrivelse av situasjonen hadde det kanskje vært mer interesant....Men nå er det sjelden slik at man ikke vet hvem som er barnets mor, da.......

Det stod faktisk ingen steder at det var en kvinne saken gjaldt

Han visste ikke hvem moren var ved unnfangelse, hun var bare et navn og et ansikt.

Prøvde å få det så kjønnsnøytralt som mulig uten å få med at det var barnefar det gjaldt...

Men hvorfor ville man svart annerledes hvis det var tydelig at det var en mann?

[Gjest nng]

Ok, ser at litt av poenget mitt har forsvunnet her....

Sett at barnemoren føder barnet, men far ikke vil være far! Av de samme grunnene som en mor som ville adoptert bort barnet sitt hadde!

Hvis mor ikke vil være mor, kan hun adoptere bort barnet, den muligheten har ikke far!

[FangeLiv]

Hvis man absolutt ikke under noen omstendighet vil ha barn så kan man ikke ha samleie da. Det er jo alltid en mikroskopisk mulighet for at det kan bli en unnfangelse. Sa kverulanten.

[Gjest Gjest]

Kveruler ivei

Hvis man absolutt ikke under noen omstendighet vil ha barn så kan man ikke ha samleie da

Ville du sagt dette til en 19 år gammel kvinne som hadde adoptert/vurderte adopsjon??

[Gjest Gjest]

En mann kan si fra seg foreldreansvaret, men ikke det økonomiske ansvaret med mindre han ikke er i stand til det.

Er litt usikker på hvordan en kvinne som "dumper" barnet hos far vil bli regnet i en liknende sak? Så vidt jeg vet er det tilsvarende regelverk økonomisk sett. Kjenner til to slike tilfeller, men jeg kjenner ikke fedrene godt nok til at jeg vet hvordan det har blitt løst.

[Gjest nng]

En mann kan si fra seg foreldreansvaret, men ikke det økonomiske ansvaret med mindre han ikke er i stand til det.

Er litt usikker på hvordan en kvinne som "dumper" barnet hos far vil bli regnet i en liknende sak? Så vidt jeg vet er det tilsvarende regelverk økonomisk sett. Kjenner til to slike tilfeller, men jeg kjenner ikke fedrene godt nok til at jeg vet hvordan det har blitt løst.

Men om en mann sier fra seg foreldreansvaret som du sier, så vil jo han bli sett på som en drittsekk som ikke tar seg av barnet sitt!

Vil en mor som bortadopterer barnet sitt bli møtt med det samme?

Må få sagt at jeg "kjenner" historier som viser begge sider...

[Gjest Gjest]

Men om en mann sier fra seg foreldreansvaret som du sier, så vil jo han bli sett på som en drittsekk som ikke tar seg av barnet sitt!

Vil en mor som bortadopterer barnet sitt bli møtt med det samme?

Må få sagt at jeg "kjenner" historier som viser begge sider...

Fra min side er det likt, så sant årsakene er like. Så om en alenefar hadde valgt å adoptere bort barnet hadde jeg hatt like stor forståelse for som om en alenemor hadde gjort det samme.

Men det merkelig er at de tilfellene jeg kjenner til er det mødrene som har forlatt barna (etterlatt de hos far) som har blit sett skjevest på, av en eller annen grunn.

[FangeLiv]

Kveruler ivei

Ville du sagt dette til en 19 år gammel kvinne som hadde adoptert/vurderte adopsjon??

Ja. Altså hvis hun på ingen mulig måte kan tenke seg å ta seg av et barn var det jo litt dumt å risikere dette. Men dette blir en litt annen sak for kvinner enn for menn, fordi barnet er en del av kvinnen sin kropp den første tiden og det er kvinnen som har rett til å bestemme over sin kropp. Dermed er det hun som har veto når det gjelder abort eller ikke. Men såklart bør man høre på hva faren ønsker. Var vel ikke abort dette dreide seg om heller.

[Gjest Gjest]

Ja. Altså hvis hun på ingen mulig måte kan tenke seg å ta seg av et barn var det jo litt dumt å risikere dette.

Ja, skjønner at det kan være lett å kunne si noe sånt men jeg skjønner ikke vitsen med å si det, det blir poengløs galletømming synes jeg.

Dette er noe som bare "skjer" fra tid til annen, prevensjon svikter.

Jeg lurer på hvor mange som med hånden på hjertet kan sverge på at absolutt hver eneste gang de har hatt samleie, har de forberedt seg på å muligens ta seg av ett barn.

Men dette blir en litt annen sak for kvinner enn for menn, fordi barnet er en del av kvinnen sin kropp den første tiden og det er kvinnen som har rett til å bestemme over sin kropp.

Helt enig, men når barnet er født da? Kan far si fra seg ansvaret da? Av de samme "godkjente" grunnene som en mor?

[Gjest Gjest_lissi_*]

Se for deg følgende; du er 19 år og oppdager med stor skrekk at du skal ha barn!

Den ONS du hadde i fylla etter en bytur for noen uker siden, bærer resultater, selv om du faktisk var klar nok til å huske prevensjon (ingen ting er 100% sikkert!). Du vet ikke engang hvem du var sammen med, men husker vagt et navn og et ansikt. Etter en lang tid i tenkeboksen finner du ut det eneste alternativet er å adoptere bort barnet, som vil få det bedre ett annet sted hvor det er gjerne både ønsket og etterlengtet. Ettersom mndene går, vet du med sikkerhet at du gjør det rette. Barnet blir adoptert bort.

Hvis dere hadde kjent vedkommende og hele situasjonen, hvordan ville dere reagert på dette og hvilke egenskaper ville dere ha sagt at dette viste ?

Jeg synes det er er en god avgjørelse dersom hun føler at hun selv ikke kan ta vare på barnet på best mulig måte. Er selv adoptert (norsk) og har ingen negative tanker rundt dette eller om min biologiske mor. Regner meg at hun hadde gode grunner til å adoptere meg bort og ønsket det beste for meg.

[Furstina]

Det är väl möjligt för en far att adoptera bort sitt barn? jag tänker på tillfällen där far frivilligt går med på att styvfaren adopterar sitt styvbarn.

Jag har en bekant "Per" som gifte sig med en kvinna som hade ett barn sedan tidigare. Fadern var känd men "icke närvarande" av diverse orsaker. "Per" och hans fru pratade om att "Per" skulle adoptera hennes barn, så att de tillsammans hade två barn och hennes barn fick en mamma och en pappa. Här krävdes det att den biologiske fadern (eller representant för denne) gick med på att adoptera bort barnet.

Ett sådant fall är det väl bättre att kunna ge sitt barn en "äkta" pappa än att bara inte vara närvarande själv?

[Gina T]

Jeg har faktisk veldig lyst til å ta imot ett adoptivbarn fra Norge jeg