Har hatt eller har bulimi

[Gjest H]

Er det noen her som har klart å bli kvitt bulimi på egen hånd?

[Gjest Gjest]

Nei.

Da faller man bare tilbake i gamle mønster etterhvert. Trust me.

Man må endre måten man tenker på, og det klarte hvertfall ikke jeg selv.

[sannamor]

Jeg har prøvd lenge, men har nå innsett at jeg ikke greier det alene, det er forferdelig vanskelig! søk hjelp så fort som mulig, tvangstankene dine er så utrolig sterke at det er vanskelig å forstå det selv... selv med hjelp er det utrolig tøft å kjempe seg ut av en spiseforstyrrelse!

[Gjest Gjest]

Har ikke klart det med hjelp, men hadde nok vært død om jeg ikke fikk hjelp. Med andre ord: Det er utrolig vanskelig, om ikke nesten umulig, å komme seg ut av det på egenhånd. Noen få er heldige og har en periode eller to i livet, men som går over av seg selv. Om man har slitt lenge derimot blir jobben med å snu veldig mye større.

Søk hjelp! Bulimi er en alvorlig og dødelig sykdom!

[Gjest Gjest]

Ja.

[Gjest :|]

Er det noen her som har klart å bli kvitt bulimi på egen hånd?

Det er hardt, og jeg tror det er umulig! i værtfall bli kvitt det helt! jeg trodde en periode jeg var blitt kvitt det, men nå har jeg fått såkalte tilbakefall! jeg vet ikke om jeg er frisk eller syk:S men jeg tror vel aldri jeg blir helt frisk! klarer ikke å kose meg med en kake eller noe annet"usunt" uten at jeg får dårligsamvittighet! så det er vansklig, og dt er mye lettere å gå gjennom det med en annen!

Når jeg skriver innlegget her er det mer for meg selv! har slitt med tilbakefall de siste dagene, og jeg er redd jeg vil ende opp i de gamle mønsterne! jeg vil heller ikke si det til noe, ettersom ingen vet noe! jeg har vært gjennom helvete alene, fordi jeg er redd hvordan omverden vil reagere=/

jeg er bare 17 og jeg vil ikke ha det sånn resten av livet=/

[Gjest Gjest_Ann_*]

Hei! Er det du som skrev det innlegget om bulimi litt lenger nede i dag også? Jeg svarte der, men kopierer svaret mitt her:

Hei du!

Jeg hadde bulimi i ca ett år, med noen veldig få tilbakefall, men er ganske sikker på at jeg er kvitt det nå. (Har ikke hatt noen tilbakefall på hvertfall ett år).

For meg hjalp det å begynne på p-piller, for man kan jo ikke kaste opp uten å miste effekten av pillene. Jeg hadde lyst mange mange ganger, men sa til meg selv "det er faktisk ikke et valg. Å kaste opp er ikke et valg jeg kan ta". Så da holdt jeg inne på den maten som jeg lengtet veldig etter å tømme ut så snart den var spist.

Jeg har fortsatt et stort behov for å kontrollere meg selv gjennom kroppen min, så nå trener jeg mye istedet. De gangene jeg ikke trener "nok" (etter mine egne harde standarder) faller jeg helt ut og får det dårlig psykisk. Det er deilig å føle at man holder seg selv i stramme tøyler, og dette får mange utløp for gjennom å spise for lite/ ikke spise/ kaste opp / eller å trene hardt.

Kanskje er det lurt å finne noe som er viktigere enn seg selv, og å legge mye tid i dette. Å brenne for noe annet tenker jeg, en hobby. Men jeg har ennå ikke klart det selv, foreløpig er kroppen min det som opptar mesteparten av tiden min. Dessverre.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg hadde en blanding av anoreksi og bulimi, og gikk til behandling i tre år uten at det hjalp noe særlig. Behandleren var flink, jeg vet hun har hjulpet mange, men jeg var av en eller annen grunn ikke mottakelig for det.

Vendepunktet for meg kom da jeg i en bulimisk periode ble (uplanlagt) gravid og måtte skjerpe meg. Etter at barnet var født, hadde jeg noen tilbakefall (og jeg kan fremdeles falle inn i en litt anorektisk tenkemåte, hvis du skjønner, når noe er vanskelig). Men i det store og det hele var ni måneder med normal kost en effektiv avvenning. I tillegg brukte jeg det lille jeg faktisk hadde lært hos psykologen og utviklet det videre.

Nå regner jeg meg selv som frisk, ikke 100% fornøyd med kroppen min, men jeg har også blitt eldre og nekter på en måte å bruke så mye tid og tanker på den. Vil heller spise og nyte livet, og i motsetning til hva jeg fryktet raste jeg ikke opp i vekt. Det hjelper nok også på at jeg har en skjønn mann som merkelig nok synes jeg er fin. Men jeg vet hvor tøft det kan være, og hvor fanget en kan føle seg når bulimien herjer som verst og du ikke har kontroll i det hele tatt.

Selv om jeg ikke hadde særlig effekt av psykologhjelp, så vil jeg absolutt anbefale deg å prøve! Det har du ingenting å tape på. Men den viktigste endringen er den du foretar i ditt eget hode. Lykke til!

[Gjest Gjest_maria_*]

Ja.

[Gjest Gjest_maria_*]

Det er hardt, og jeg tror det er umulig! i værtfall bli kvitt det helt! jeg trodde en periode jeg var blitt kvitt det, men nå har jeg fått såkalte tilbakefall! jeg vet ikke om jeg er frisk eller syk:S men jeg tror vel aldri jeg blir helt frisk! klarer ikke å kose meg med en kake eller noe annet"usunt" uten at jeg får dårligsamvittighet! så det er vansklig, og dt er mye lettere å gå gjennom det med en annen!

Når jeg skriver innlegget her er det mer for meg selv! har slitt med tilbakefall de siste dagene, og jeg er redd jeg vil ende opp i de gamle mønsterne! jeg vil heller ikke si det til noe, ettersom ingen vet noe! jeg har vært gjennom helvete alene, fordi jeg er redd hvordan omverden vil reagere=/

jeg er bare 17 og jeg vil ikke ha det sånn resten av livet=/

[Pjukset]

Jeg har gått gjennom alle stadiene av spiseforstyrrelser siden jeg var 15-16 år. Selv om jeg var symptomfri i mange år, så innså jeg at jeg måtte finne kjernen til hvorfor jeg hadde utviklet disse spiseforstyrrelsene, og bearbeide nettopp disse følelsene.

Anbefaler å gjøre dette i samarbeid med fagkyndige.