Sliter veldig med sex

[Gjest EngleDans]

Jeg har en samboer som jeg elsker over alt på denne jord. Vi har vært sammen i litt over 3,5 år, og har det supert sammen.

Dette er mannen jeg elsker!! Jeg er meg selv sammen med han, vi ler, gråter, gjør masse fine ting sammen.

Men når det kommer til sex, å ha lyst- er dette noe som mangler fra min side.

Lysten er rett og slett ikke tilstede, jeg orker ikke tanken på sex! Jeg blir irritert når han har lyst, og når han tar på meg. Jeg blir sur når han vil jeg skal ta på han. Jeg tenker " Hvorfor skal JEG gjøre dette for HAN??? Hvem tror han at han er??"

Så får jeg veldig veldig dårlig samvittighet etterpå for å ha avvist han. Jeg vet han syns det er trist, og føler seg ikke attraktiv pga dette.

Jeg ble seksuelt misbrukt som barn av en i nær familie. Jeg gikk til psykolog når jeg var yngre, men fikk ingenting ut av det ( Jeg var ikke ærlig når hun spurte meg om ting, og syns det var veldig vanskelig å snakke om ).

Nå har jeg blitt eldre,(midten av 20-årene) og lurer på om dette kan påvirke mitt sexliv? Det skal nevnes at jeg også går på p-piller. Har byttet merke 3 ganger i håp om at det vil øke lysten.

Er det andre som har vært utsatt for overgrep som sliter med sex? Jeg plages veldig med hele situasjonen, jeg ønsker å gå til psykolog igjen for å ordne alt. Men vet ikke hvordan jeg kommer i kontakt med en, og hvor mye det koster.

Ble kanskje uoversiktelig innlegg dette her, men jeg måtte bare få skrevet det ned. Jeg har det så vondt, og jeg ønsker så inderlig å få lysten tilbake så jeg kan tilfredstille min mann, og meg selv.

[Gjest gest01]

Jeg syns du skal tenke at mannen din er din virkelige mann. At du ikke tar han som en sexforbryter, men som din elsker som beskytter deg og er den som hjelper deg. Jeg tror du må fortelle han dette for du har åpenbart ikke gjort det.

Psykolog får du gjennom legen...så du må ta turen der først. Det er helt gratis.

Men først og fremst...ikke ta ALLE menn under sammen kam...det er det viktigste. Han har lyst på deg fordi du er hans kjæresten....og han har lyst at du skal ta på han fordi DU er hans kjæreste.

Jeg har vært sammen med jenter som har opplevd lignende, kommunikasjon er viktigst og at du stoler på han.

[Gjest EngleDans]

Jeg syns du skal tenke at mannen din er din virkelige mann. At du ikke tar han som en sexforbryter, men som din elsker som beskytter deg og er den som hjelper deg. Jeg tror du må fortelle han dette for du har åpenbart ikke gjort det.

Psykolog får du gjennom legen...så du må ta turen der først. Det er helt gratis.

Men først og fremst...ikke ta ALLE menn under sammen kam...det er det viktigste. Han har lyst på deg fordi du er hans kjæresten....og han har lyst at du skal ta på han fordi DU er hans kjæreste.

Jeg har vært sammen med jenter som har opplevd lignende, kommunikasjon er viktigst og at du stoler på han.

Jeg har fortalt han det, har fortalt han alt!! Men virker som han kanskje glemmer det av og til. Men det kan hende jeg også er overfølsom, er så vanskelig å vite..

Vi snakker mye sammen, forteller hverandre alt.. Men jeg tror og håper det kan hjelpe meg og oss litt om jeg kanskje kan snakke med en psykolog.

[Leanne]

jeg ble voldtatt av min fetter da jeg var 9 år gammel.. dette fortalte jeg ikke til noen før jeg ble 16... Jeg gikk da til samtaler ved et senter mot incest, dette var veldig nyttig.. http://www.sentermotincest.no/ det finnes flere slike sentere i andre byer også.. her kan man snakke med en terapeut, delta i temakvelder, støtte grupper, også samtaler med partner eller at han kan gå til samtaler med en terapeut hvis han føler han trenger det for å forstå hva du sliter med...

Jeg har i perioder hatt vanskeligheter med å ha samleie med mannen min, lysten er der men innimellom forsvinner den helt mens vi holder på... Da klarer jeg ikke å fortsette og vi må avbryte hele samleiet... Dette er jo frustrerende for begge, men mannen min er heldigvis veldig forståelsesfull.

En god fra meg til deg

[Gjest Gjest]

Rart at noen stiller det spørsmålet idag. For imorges da min mann strøk meg på kroppen, våknet jeg med en overgrepsak i hodet og følte skikkelig vemmelse. Men jeg sa ingenting til min mann, han vet ikke noe om det. Jeg skjemmes ennå av det. Jeg var elleve år og en av min fars drikkekompiser krøp opp i senga mi mens jeg sov og begynte å beføle meg både her og der. Jeg lot det stå til for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Etter en stund fant jeg ut at det var galt av en voksen mann å holde et barn våken om natta og jumpet ut av senga.

I ettertid har jeg klandret meg selv at jeg lot ham holde på og at jeg burde sparket han vekk med en gang eller ropt på hjelp. Men jeg følte at det var min skyld fordi jeg hadde smilt til han tidligere på kvelden og jeg skjemtes å gjøre anskrik. Huff, barn er så hjelpesløse...

Dette er første gangen denne historien dukker opp i mitt voksenliv. Eller hva vet jeg, kanskje den har preget meg mer enn jeg aner. Jeg er også veldig ofte ubegrunnet avvisende mot min mann.

[BillyBoy]

Få hjelp av lege/psykolog. Det skylder du både deg selv og mannen din! Veldig flott at du er så åpen på det med mannen din, det gjør det mye enklere å komme seg videre. Da kan han være med på å gjøre kosen bedre for dere begge

Og du som sier du reagerte på å bli strøket på kroppen i dag, forklar mannen din hvorfor du reagerte som du gjorde! Du vil 100% sikkert bli møtt med forståelse. Det kan jo hende han lurer på hvorfor du er avvisende. Du/dere bør også tenke på å få hjelp, det fortjener dere.

Endret 13. juli 2008 av BillyBoy

[Gjest EngleDans]

jeg ble voldtatt av min fetter da jeg var 9 år gammel.. dette fortalte jeg ikke til noen før jeg ble 16... Jeg gikk da til samtaler ved et senter mot incest, dette var veldig nyttig.. http://www.sentermotincest.no/ det finnes flere slike sentere i andre byer også.. her kan man snakke med en terapeut, delta i temakvelder, støtte grupper, også samtaler med partner eller at han kan gå til samtaler med en terapeut hvis han føler han trenger det for å forstå hva du sliter med...

Jeg har i perioder hatt vanskeligheter med å ha samleie med mannen min, lysten er der men innimellom forsvinner den helt mens vi holder på... Da klarer jeg ikke å fortsette og vi må avbryte hele samleiet... Dette er jo frustrerende for begge, men mannen min er heldigvis veldig forståelsesfull.

En god fra meg til deg

Det så ut som en veldig fin side og at de hadde mange fine tilbud. Jeg bor ca 1.5 time fra Oslo, så jeg skulle funnet noe mer i nærområde mitt. Men jeg sendte en mail til de og spurte.

Så fint at mannen din er forståelsesfull! Han er det min mann også, men jeg føler innimellom at hvis jeg sier at jeg ikke har lyst for tankene mine kommer innpå fortiden- at jeg bruker det som en unnskyldning.. Men uff, jeg vet ikke. Er ikke sikkert han syns det i det hele tatt.. Hadde vært så fint å gått til samtale med terapeut og at vi kunne gått sammen av og til også..

[Gjest EngleDans]

Rart at noen stiller det spørsmålet idag. For imorges da min mann strøk meg på kroppen, våknet jeg med en overgrepsak i hodet og følte skikkelig vemmelse. Men jeg sa ingenting til min mann, han vet ikke noe om det. Jeg skjemmes ennå av det. Jeg var elleve år og en av min fars drikkekompiser krøp opp i senga mi mens jeg sov og begynte å beføle meg både her og der. Jeg lot det stå til for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Etter en stund fant jeg ut at det var galt av en voksen mann å holde et barn våken om natta og jumpet ut av senga.

I ettertid har jeg klandret meg selv at jeg lot ham holde på og at jeg burde sparket han vekk med en gang eller ropt på hjelp. Men jeg følte at det var min skyld fordi jeg hadde smilt til han tidligere på kvelden og jeg skjemtes å gjøre anskrik. Huff, barn er så hjelpesløse...

Dette er første gangen denne historien dukker opp i mitt voksenliv. Eller hva vet jeg, kanskje den har preget meg mer enn jeg aner. Jeg er også veldig ofte ubegrunnet avvisende mot min mann.

Jeg håper du oppsøker en lege eller får time hos en terapeut. Kanskje linken til Leanne kan hjelpe deg litt? Jeg tror nok det har preget deg mye mer enn du aner.

Jeg var veldig ung da overgrepene skjedde, og det pågikk i mange år.

Det hadde opphørt da alt kom for en dag, da spurte moren min meg rett ut om han hadde gjort det. Jeg slet med spiseforstyrrelser, debuterte tidlig seksuelt og mye annet rart- som jeg gir overgrepet skylden for. Så hvis du har gjort noen uforklarlige ting som ung- kan nok overgrepet ta en del av skylda.

til deg

[Gjest EngleDans]

Få hjelp av lege/psykolog. Det skylder du både deg selv og mannen din! Veldig flott at du er så åpen på det med mannen din, det gjør det mye enklere å komme seg videre. Da kan han være med på å gjøre kosen bedre for dere begge

Tusen takk for svar, jeg skal oppsøke en psykolog- må bare få "mannet" meg opp til det først

[Gjest Kari]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Kari, mod

[DaYdReAm]

hei:)

veldig trist å høre om opplevelsene fra din barndom

det er godt at du vil gå til psykolog igjen, og denne gangen tror jeg nok du vil være ærlig, alt dreier seg jo om at DU skal få et bedre forhold til sex og situasjonene rundt:)

jeg vet ikke hvor i landet du bor, og jeg vet ikke hvor mye psykolog koster.

hvis du er student, så vet jeg at studentskipnaden dekker en god prosentandel av utgiftene:)

helsestasjoner for ungdom har gratis psykolog, men det tror jeg bare er opp til 21 år.

har du vurdert å gå til sexolog?

et bredt felt av arbeidet deres går på seksuelt misbruk og behandlign/rehabilitering av dette.

http://www.sexologi.com/ ---s.o.s. -->hvem kan hjelpe--->oversikt over behandlingstilbud så kommer det opp ulike steder i landet som tilbyr sexologisk hjelp.

linken sexologisk behandling kan kansje også være til hjelp.

http://www.google.no/search?hl=no&q=in...logi+&meta=

lykke til kjære:)

[Leanne]

Det så ut som en veldig fin side og at de hadde mange fine tilbud. Jeg bor ca 1.5 time fra Oslo, så jeg skulle funnet noe mer i nærområde mitt. Men jeg sendte en mail til de og spurte.

Så fint at mannen din er forståelsesfull! Han er det min mann også, men jeg føler innimellom at hvis jeg sier at jeg ikke har lyst for tankene mine kommer innpå fortiden- at jeg bruker det som en unnskyldning.. Men uff, jeg vet ikke. Er ikke sikkert han syns det i det hele tatt.. Hadde vært så fint å gått til samtale med terapeut og at vi kunne gått sammen av og til også..

For håpe de har noe lignende tilbud i ditt nærområde da... Jeg bor langt ut på landet og måtte reise 2 timer for å komme til mitt nærmeste senter mot incest.. Men det var verdt reise tiden. All behandling der er gratis, og man møter andre som har vært igjennom noe lignende.. Jeg og min mann deltok på en sånn "partner kveld" hvor det var flere brukere tilstede sammen med sine nærmeste.. Mange fortalte om sine opplevelser, dette var en veldig sterk opplevelse.. Men det hjalp å høre at andre hadde de samme tankene som jeg hadde hatt, at det var flere som hadde de samme senvirkningene som meg....

Tror det var en viktig opplevelse for mannen min også, slik at han forstår meg bedre. Nå er sexlivet stort sett bra, men det hender det plutselig stopper opp... dette er noe som jeg tror aldri vil forsvinne helt.. men så lenge det går lenge i mellom hver gang så kan vi vel leve med det....

[Gjest Gjest]

Nei, jeg har aldri hatt problemer med sex pga misbruk. Men jeg har problemer med tillit.

[Gina T]

vet virkelig ikke hva jeg skal si .. men må alle slike menn brenne!

[Gjest utlogget nå]

Sent svar dette, jeg er så sjelden inne i seksualitetsforumet. Men likevel.

Problemet med seksuelle overgrep er at det kan gi assosiasjoner når man befinner seg i en voksen, frivillig seksuell situasjon. Kroppen husker, og dette viser seg på flere måter. Hos noen skaper assosiasjonen dissosiasjon, nemlig det at man fjerner seg mentalt fra situasjonen. Det blir det jo dårlig sex og lite nærhet av. I tillegg kommer den svære skammen som seksualiteten representerer, fordi grensene har blitt tråkket så solid ned. Man tillater seg ikke å nyte sex fordi det er noe kroppen husker som ekkelt og skremmende. Det er altså ens egen kropp som hindrer lystfølelsen. Og så er det dette med tillit til voksne, som en gjest nevnte i tråden. Når man som lite barn lærte at det voksne vil ha er kroppen, da blir det ikke lett å stole på at voksne kan være snille, kjærlige og ikke farlige.

Jeg ble selv misbrukt som barn, og skjønte som voksen at for å bli fri måtte jeg finne en måte å bryte assosiasjonen mellom voksen nærhet og overgrep på. Psykomotorisk fysioterapi ble løsningen. Jeg hadde "brutt forbindelsen" mellom hode og kropp, jeg hatet kroppen min, den var ekkel, heslig. Dermed kan man si at jeg ikke valgte minste motstands vei, det var hardt å gå inn og jobbe med kropp når jeg knapt hadde en. Men etter to og et halvt års behandling, hvorav det gikk nesten ett år før fysioterapeuten rørte meg (hun er spesialutdannet i problematikken og verdens flinkeste), så begynte jeg å kjenne at jeg hadde en kropp. Jeg kjente det når noen tok på meg. En gryende seksualitet begynte å vise seg. Fantastisk!

Jeg har vært gift, og når mannen min gjorde seksuelle tilnærmelser, da dissosierte jeg. Jeg gjorde som det ble forventet, og nektet ikke å ha sex. Men jeg var ikke mentalt til stede og lyst visste jeg ikke hva var. Jeg lot som, for hans del.

Nå, fire år etter skilsmissen har jeg fått kjæreste. Og vet dere hva? Jeg kommer til å huske den første gangen han tok i meg til min døyand dag! Det var bare et lett stryk på armen, men det ga ilinger gjennom hele meg. Jeg kjente varmen fra en manns hånd, noe jeg aldri hadde kjent før. Og den første gangen han kysset meg! Wow! Armene mine la seg "helt av seg selv" rundt halsen hans, som i en dårlig ukebladroman hehe, og jeg ville ikke slippe. Og lyst..? Jodda! For første gang i mitt liv måtte JEG holde igjen (ingen av oss ville ha sex på første date). Plutselig forstod jeg hvilke sterke følelser dette dreier seg om.

Så det går an å bryte assosiasjonen til det vonde. Men det kan ta lang tid, mange år for noen. Ofte må man lete litt før man finner den riktige metoden for akkurat seg selv. For min del kan jeg si at det er verdt å lete etter!

[Gjest faenskap]

Sent svar dette, jeg er så sjelden inne i seksualitetsforumet. Men likevel.

Problemet med seksuelle overgrep er at det kan gi assosiasjoner når man befinner seg i en voksen, frivillig seksuell situasjon. Kroppen husker, og dette viser seg på flere måter. Hos noen skaper assosiasjonen dissosiasjon, nemlig det at man fjerner seg mentalt fra situasjonen. Det blir det jo dårlig sex og lite nærhet av. I tillegg kommer den svære skammen som seksualiteten representerer, fordi grensene har blitt tråkket så solid ned. Man tillater seg ikke å nyte sex fordi det er noe kroppen husker som ekkelt og skremmende. Det er altså ens egen kropp som hindrer lystfølelsen. Og så er det dette med tillit til voksne, som en gjest nevnte i tråden. Når man som lite barn lærte at det voksne vil ha er kroppen, da blir det ikke lett å stole på at voksne kan være snille, kjærlige og ikke farlige.

Jeg ble selv misbrukt som barn, og skjønte som voksen at for å bli fri måtte jeg finne en måte å bryte assosiasjonen mellom voksen nærhet og overgrep på. Psykomotorisk fysioterapi ble løsningen. Jeg hadde "brutt forbindelsen" mellom hode og kropp, jeg hatet kroppen min, den var ekkel, heslig. Dermed kan man si at jeg ikke valgte minste motstands vei, det var hardt å gå inn og jobbe med kropp når jeg knapt hadde en. Men etter to og et halvt års behandling, hvorav det gikk nesten ett år før fysioterapeuten rørte meg (hun er spesialutdannet i problematikken og verdens flinkeste), så begynte jeg å kjenne at jeg hadde en kropp. Jeg kjente det når noen tok på meg. En gryende seksualitet begynte å vise seg. Fantastisk!

Jeg har vært gift, og når mannen min gjorde seksuelle tilnærmelser, da dissosierte jeg. Jeg gjorde som det ble forventet, og nektet ikke å ha sex. Men jeg var ikke mentalt til stede og lyst visste jeg ikke hva var. Jeg lot som, for hans del.

Nå, fire år etter skilsmissen har jeg fått kjæreste. Og vet dere hva? Jeg kommer til å huske den første gangen han tok i meg til min døyand dag! Det var bare et lett stryk på armen, men det ga ilinger gjennom hele meg. Jeg kjente varmen fra en manns hånd, noe jeg aldri hadde kjent før. Og den første gangen han kysset meg! Wow! Armene mine la seg "helt av seg selv" rundt halsen hans, som i en dårlig ukebladroman hehe, og jeg ville ikke slippe. Og lyst..? Jodda! For første gang i mitt liv måtte JEG holde igjen (ingen av oss ville ha sex på første date). Plutselig forstod jeg hvilke sterke følelser dette dreier seg om.

Så det går an å bryte assosiasjonen til det vonde. Men det kan ta lang tid, mange år for noen. Ofte må man lete litt før man finner den riktige metoden for akkurat seg selv. For min del kan jeg si at det er verdt å lete etter!

Jeg har det akurat sånn som du hadde det, kroppen min og hodet adskilt. Jeg kan godt bli opphisset men så snart han begynner å fingre innvendig eller samleiet starter så kobler jeg ut, da er jeg ikke der. Jeg kjenner ingenting.

Dette er et stort problem for mannen min og meg, for han ønsker sex og blir veldig frustrert over dette. Noen ganger angriper han meg verbalt og beskylder meg for å ta livet av han osv. Det er veldig lett å si at man må lære seg å skille mellom overgriper og kjæreste og i hodet mitt vet jeg absolutt forskjellen, men når det kommer til seksuelle situasjoner så er det ikke hodet mitt som styrer. Og jeg dropper ikke sex fordi jeg har lyst til å straffe mannen min. Så han både forstår og ikke forstår, og de gangene jeg blir utskjelt så bidrar det til at jeg trekker meg lenger unna.

Jeg ble misbrukt både av en i nær familie og en familievenn, og det er som du sier: Når man som lite barn lærte at det voksne vil ha er kroppen, da blir det ikke lett å stole på at voksne kan være snille, kjærlige og ikke farlige.

Jeg vet ikke helt hva det var med kroppen min som gjorde at voksne menn fant meg attraktiv og ønsket å bruke meg, men det har i hvert fall gjort begrepet "sexy" til noe negativt i mitt liv. Og gitt meg et dårlig forhold til kroppen min generelt, og dårlig forhold til menn.

Jeg har forsøkt psykolog og jeg følte at det fungerte på den måten at jeg innså at det ikke var min feil, men det hjalp ikke på de seksuelle følelsene. Så jeg vet ikke hvordan det vil ende med mannen min og meg, det ender vel med skilsmisse og det kan jeg jo forstå fra hans synspunkt. Noen ganger har jeg bare lyst til å være alene uten en mann og slippe presset.

Å bli misbrukt som barn kan ha ringvirkninger for resten av livet.

[Gjest utlogget nå igjen]

For det aller første; Det var ingenting med DIN KROPP som gjorde at du ble misbrukt! Dette er en vanlig misoppfatning blant overgrepsutsatte, at man ser seg selv som årsaken. Dette er mye fordi et barn leter etter grunnen til ting. "Hvorfor det?" er et hyppig spørsmål fra barn, ikke sant? Vel, dette får man beskjed om IKKE å spørre noen om, dette er en hemmelighet. Dermed blir det enkleste å ta skylden selv. Det er en feil ved overgriper som er grunnen. Å misbruke barn seksuelt er IKKE normalt. Å være i en overgrepssituasjon gjør at mange barn resignerer, og til og med kan ta initiativ til overgrep. For å bli ferdig med det uungåelige, så kan de gå og legge seg i fred etterpå. Grusomt, men en virkelighet for mange. Selv DA er det selvfølgelig IKKE barnets feil!

Når det gjelder behandling kan jeg bare snakke for meg selv, for det er så ulikt hva som hjelper den enkelte. Å snakke med psykolog hjalp meg også for å plassere skyld, men når det gjaldt å ta tilbake kroppen, og dermed seksualiteten min, måtte jeg gå kroppslig til verks. Det gjorde susen. Saaakte, men sikkert.

Puh, samliv er så vanskelig når man har det som du (og jeg, før). Dette vet jeg alt om. Om skilsmisse er det riktige er ikke godt å si. Kanskje må det bli slik. Men det finnes hjelp å få for par i deres situasjon. For min del var mannen lite engasjert i den hjelpen jeg så desperat skaffet oss, men jeg kjenner flere par som har hatt god nytte av parterapi med henblikk på overgrepshistorien til den ene. Da har altså den utsatte gått i terapi alene OG sammen med partneren, parallelt. Partneren kan også gå i terapi alene eller i gruppesamtaler med andre i samme situasjon. Med andre ord "terapi boot camp", steinhardt arbeid, men er man glad i hverandre så kan det gå fint.

Alt har en sammenheng. Det ene fører til det andre, og til slutt går du bare og venter på at mannen din skal kaste inn håndkleet. Men jeg tror at finner man riktig hjelp, da faller ting på plass litt etter litt. Med gjenerobringen av egen kropp kommer egenverdet, selvtilliten, styrken, selvhevdelsen osv. Jo, man kan bli preget for resten av livet. Men det er mye forbedring å hente, selv om det ser mørkt ut nå.