Fiskens smutthull

[Saeria]

Så bra at det hele er overstått.

[-Fisken-]

Litt stressa akkurat nå. Holder på med en oppgave som skal leveres i morgen, og som jeg må levere i dag, ettersom jeg og mamma skal opp til bestemor og være med på lefsebaking. Jeg har hatt to uker på meg, og begynte faktisk på den da jeg fikk den, men har hatt en annen obligatorisk oppgave samtidig, slovakiskundervisning jeg måtte pugge til, utstilling med minsten på søndag, osv osv. Det er kun 2 1/2 uke til de to første eksamnene. Og 4 til den tredje. På mandag legges en ny innleveringsoppgave ut, på søndag har jeg 2 timers test + undervisning i latin (dvs at jeg har en del hundre ord som skal pugges, jeg må lese på bøyningen av substantiv/verb osv, og bla bla bla. Ja, det føles i alle fall sånn ut.

Det var nok syting. 17. desember er jeg ferdig med de tre eksamnene, og det er siste dagen med undervisning i Slovakisk. jeg har også da hatt tre helger med undervisning i latin. Og så, ja da er det JUUUUUUUUUUUL

[Saeria]

Lykke til med eksamenene!

[Gjest lurven]

slovakia rocker!

[-Fisken-]

Lite aktivitet her de siste årene gitt Tiden i Slovakia går fort, det er alltid en eller annen test å lese til. Jeg stod på begge eksamnene mine til jul, vi var 10 av 60 som klarte det. Man blir fort klar over at det ikke lenger handler om å være flinkest i form av å få A, men heller et mål om å stå, om å få en "E for Excellent".

Men må si at forholdet med han hjemme i Norge er vanskelig. Et lite dagbokutdrag:

"Hva gjør man egentlig? Følelsene er pakket sammen, til en stor, kompakt ball, og satt fast i magen. Jeg er fastlåst, fortvilet. Jeg er så fantastisk glad i André, men hva er å være glad i? Hva er egentlig forskjellen på en kjæreste og venn? Når klarer man å tenkte at nei, nå er det ikke noe forhold lenger, nå er vi bare venner? Vi har hatt sex, i betydning samleie, én gang de siste 9 månedene. Det foregår type tilfredsstillelse av hverandre i ny og ne, men heller ikke det ofte. Ettersom at jeg bor i Slovakia, sees vi omtrent hver 6 uke. Jeg var klar i julen på at det er viktig å opprettholde daglig kontakt. Jeg trenger å vite hva han gjør, når han jobber, hvem han er med, hva han har spist til middag. Uten det – de dagligdagse tingene – hva er vi? Når jeg ikke engang vet hva vennene hans heter? Å snakke sammen en gang i uken, det er ikke nok for meg. Jeg savner han kun de første dagene etter at han har dratt. Er savnen etter det vante, kjente, eller ham? Jeg kjenner på at jeg savner selskapet hans en fredagskveld når jeg sitter og ser en film med et glass vin i hånden. Men det savnet kan like godt være etter selskapet hans, og ikke han som kjæreste.

Vi har vært sammen i over 3 1/2 år. Jeg har vurdert å gjøre det slutt de siste 1 1/2 årene. Men jeg klarer rett og slett ikke å ta det avgjørende steget. Jeg har ingen følelse av at han ønsker det slutt. Ikke at det er så lett å vite, vi har aldri snakket om hvor vi står til en hver tid. Der ligger skylden på oss begge, og gjør det så ufattelig vanskelig."

Det er bare jeg som kan løse dette, men tanken på å såre er den verste. Og på å miste han helt.

[-Fisken-]

slovakia rocker!

Oh yeah! I alle fall prisene, du får en god flaske vin til 3 euro. Ellers er det nok mer som rocker i Norge vil jeg si.

[-Fisken-]

Sitter og ser på film. Litt feil filmvalg må jeg innrømme, jeg trodde det skulle være mer en drama, men det har vist seg å være en ekkel thriller. Jeg liker egentlig thrillere, men jeg er ikke så fan av å se de alene, for å si det sånn.. Da er det greit å ha pc'n på fanget!

Så til dere andre ute der som ikke liker å se thrillere alene, ikke se "The orphanage" alene.

Glad jeg har to hunder som ligger ved siden av meg i sofaen.

[-Fisken-]

Credit test i Slovak language på mandag, muntlig biokjemi i morgen og credit test i physiology på fredag. Ukene bare flyr. Er allerede halvveis i et semester som startet 15. februar, etter en forferdelig eksamensperiode. De fleste rundt meg gikk drastisk ned i vekt, inklusive meg, som ikke er særlig stor fra før av. Hadde to eksamner, histology og anatomy. Strykprosenten på første forsøk i anatomi i forrige kull var 60%. Jeg var så heldig at jeg stod på begge eksamene, og gikk 12 dager ferie før semesteret startet. Vi var 8-10 av 55 på kullet mitt som stod på begge eksamner. Det forklarer litt av hvordan det er å studere medisin i Slovakia, og generelt alle øst-/sentraleuropeiske land.

Skal gjennom 5 eksamner denne våren, heldigvis bare 2 store. Med litt flaks skal det gå. Jeg trøster meg med at man får en god vinflaske til 3 euro på butikken.. Ingenting er som avslapning med et glass rødvin og en god bok/film.

[Saeria]

Jeg synes du er kanonflink og tøff som studerer i Slovakia. Jeg kan tenke meg at det er VELDIG krevende å studere medisin der.

I tillegg vil jeg bare takke deg for linken. Jeg hadde helt glemt at jeg kan bruke Kelo-cote når, hvis og om det trengs. Nå har ikke såret lukket seg enda, men om det ser ut til å begynne å arre seg stygt, skal jeg ta i bruk de tipsene fra den siden.

Jeg kommer nok til å smøre og massere litt uansett, tenker jeg, men det viktigste er at såret får lukket seg først.

[-Fisken-]

Takk for det

Ja, lurt å la såret lukke seg først. Frem til den tid er det viktig å holde såret rent - fritt for bakterier og betennelse. Så bra at linken var til hjelp!

[-Fisken-]

Jeg har nå bestemt meg for å gjøre det slutt med han jeg er sammen med. På en måte er det en lettelse, dette er noe jeg har tenkt på utrolig lenge. Det har nok også vært en av faktorene til min ekstreme nattesvette (har vært på flere undersøkelser for det, legen trodde blant annet det kunne være høyt stoffskifte, noe det heldigvis ikke var). Men samtidig er det ufattelig trist. Jeg har sittet og sett på bilder i dag, noe som selvfølgelig ikke gjør situasjonen bedre. Vi har delt så mange stunder og opplevelser. Vi har reist sammen i Afrika og Asia i 4 måneder, og opplevd mye som bare er vårt. Vi har vært i forsvaret sammen, 3 kvarter unna hverandre, og vi gjorde hva vi kunne får å dele hver eneste stund sammen. Vi har bodd i annen etasje hos foreldrene hans i 1/2 år, noe som gjorde at jeg har et flott forhold til foreldrene hans. Det blir slik når man spiser middag sammen hver dag. Vi har bodd sammen et år i leid leilighet. Vi har hatt skogsturer og hytteturer. Vi har delt godhet, omsorg, glede, sorger og kjærlighet, en kjærlighet som jeg nå er veldig sikker på har gått over i vennskap.

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å gjøre det slutt over internett eller telefon. Må derfor vente til jeg kommer hjem til Norge til påsken. Jeg aner ikke hva han tenker, om han i de hele tatt tenker i de baner. Men samtidig snakker vi sammen maks to ganger i uken, og det er stort sett jeg som tar kontakt først. Jeg håper jo at dette er noe vi kan bli enige om, at det ikke bare er jeg som har disse tankene. I så fall blir det utrolig tøft, tøft å såre noen som man er så glad i. Og jeg vil ikke miste han.

Endret 2. april 2011 av -Fisken-

[-Fisken-]

Jeg tror rett og slett at jeg er i en sørgefase. Jeg sørger over alt det fine som har vært, og som er over.

[Saeria]

Detmå jo være lov å sørge litt.

[-Fisken-]

Detmå jo være lov å sørge litt.

Ja, det må jo være det? Nesten år av livet, og første lange forhold. Det er tøft. Men man kommer seg jo alltid videre, heldigvis. Det er vårt motto her nede i Slovakia - det order seg alltid.

Tross tristheten har det vært en fin dag. Var med på å lage bursdagsbrunsj til en studievenninne og vår felles venninne som hun bor sammen med. Vi bor 20 meter unna hverandre. Noen timer senere dro vi til nabobyen, som er Slovakias fjerde største by, på et stort shoppingsenter. Har tidligere ikke vært særlig glad i shopping, men har begynt å se "gleden" ved materielle goder - gleden av å kjøpe seg noe fint. Deretter ble det en bedre middag på restaurant. I slike tilfeller er jeg veldig glad for at jeg har kjøpt meg bil her. (Det må sies at prisnivået på bil er NOE annerledes enn hjemme. Jeg kjøpte en 4 år gammel skoda fabia som hadde gått 50 000, til 34 000 norske. Den har kun 1.2 motor, men det holder for meg.)

Det er rart med det. Vi er rundt 250 norske studenter her nede, og det blir til at vi kun har kontakt med de norske. Vi har ikke noen form for undervisning med de slovakiske studentene, ettersom vårt studie foregår på engelsk. Sånn sett bor vi i en liten bygd, kun bestående av de norske, til tross for at byen jeg bor i egentlig har 76 000 innbyggere. Med andre ord; alle vet alt om alle, samtidig som de du studerer med blir din familie. Vi er åtte personer som har seminarer i ulike fag sammen. Vi 8 sees hver dag, og må dele mye informasjon vi har snappet opp, ettersom skolen er dårlig på informasjon. Vi blir samtidig hverandres daglige støtte. Vi skal være her lenge, og flere av oss vil møte vanskeligheter på veien. Hun jeg er nærmest mistet bestefaren sin før jul, og måtte dra hjem til Norge. Det å miste undervisning byr på problemer, ettersom alt er obligatorisk, men har man flere rundt seg, finner man alltid en løsning. Det vet jeg med meg selv også, at om ting blir tungt en stund fremover, har jeg folk rundt meg som bryr seg.

[Saeria]

Det høres ut som om dere er mye mer knyttet enn de fleste studenter i dette landet.

[-Fisken-]

Det høres ut som om dere er mye mer knyttet enn de fleste studenter i dette landet.

Ja, det blir sånn, såpass langt hjemmefra blir vi hverandres familie. Og godt er det, uten hverandre hadde det blitt ensomt.

[Saeria]

Uff, ja. Det hadde nok ikke vært greit å være i Slovakia helt alene gjenom et såpass krevende studie!

[-Fisken-]

Har ikke hatt så stort behov for å smette inn i smutthullet (?) i det siste, men har det så absolutt nå. NOIA!

Det er eksamensperiode, noe som alltid gjør nervene svake, hodet slitent og kroppen dø. (Godt eksempel var da jeg var ute å jogget på søndag. Det er 6 km hver vei, med noen høydemeters stigning, en tur jeg tar rundt en gang i uken. Måtte snu halvveis, og hadde 92% av maxpuls i rolig jogg nedover igjen. Skjer mye sitronsyresyklus i hodet mitt for tiden vil jeg tro.) I morgen er det skriftlig eksamen i biokjemi, og står jeg på den, er det videre til muntlig på torsdag. Dette er en av to store eksamner denne våren. (Har allerede hatt eksamen i slovakisk og immunologi, men det er småplukk som man bare leser noen dager til.) Dette har aldri vært mitt fag, og noiaen har kommet i dag. Det er et ekstremt stort pensum og utrolig mange detaljer som skal kunnes. Hvordan hormoner blir syntetisert, hvor vitaminer og mineraler jobber (utrolig mange ulike oppgaver, bl.a coenzymer for enzymer osv) nivå vi skal ha på ulike ting i blod, diabetes, aterosklerose..

Men det jeg heldigvis har skjønt (har brukt to år på det) er at jeg alltid kan mer enn jeg tror. Jeg må bli flinkere til å tro på meg selv. Jeg kan alle synteste- og degradasjonsveier, de ligger baki der et sted. Puste med magen og tro på seg selv

[Saeria]

Lykke til!

[-Fisken-]

Lykke til!

Takk