nordmann, men likevel ikke helt norsk?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei.

Ja, hvor kan jeg starte? Jeg er 28 år gammel, norskstatsborger. Kom til Norge da jeg var 1 år, altså oppvokst her. Hele oppveksten har foreldrene mine vært opptatt av at jeg ikke skal glemme hvor jeg kommer fra( røttene mine), så de sendte meg på kveldskole hvor jeg lærte mitt morsmål. Samtidig har hele oppveksten min blitt tvunget til å snakke mitt morsmål hjemme, og måtte ha venner fra mitt "andre" hjemland. Dette har gitt konsekvenser for meg nå. Nå snakker og skriver jeg flytende norsk, men snakker med sånn utlendingsutalser/dialekt/aksent. Altså, jeg høres ikke ut som en nordmann.

Nå har jeg flyttet fra min misbrukte far og voldelig mor,og har endelig fått et nytt liv. Problemet er at jeg får problemer i hverdagen. Jeg henger nå kun med norske venner ( fikk ikke lov å ha nordmenn som venner før ), men føler veldig utafor pga min dårlige norsk. Jeg skammer meg når folk spør hvor lenge jeg har bodd her. Jeg har blitt sett nedlatende på jobbintervjuer, der vitnemålet stod 5 skriftlig og 5 i muntlig. Jeg har nå utviklet en sånn angst-lav selvtillitt når jeg snakker med nordmenn. Jeg knekker nesten sammen hver gang noen sier: hva sa du? Selvom jeg vet at de spør bare pga jeg snakker for lav.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er vel for gammel til å gå på skole eller noe sånn? Dessuten lærer vel ikke folk opp de som snakker og skriver norsk flytende? Åh...jeg som trodde at livet skulle bli lysere etter å ha fått friheten tilbake.

[Gjest Elfrida]

Det er litt vanskelig å forstå hvor sterk aksenten din er, din skriftlige norsk er i hvert fall utmerket.

Hvis du ikke finner noe kurs som passer er det uansett lurt å snakke mye med dine norske venner, og ta opp med dem at du ønsker å gjøre noe med aksenten din og at du gjerne vil ha tilbakemelding på uttale osv.

Allikevel er det ikke sikkert at det er på grunn av din aksent at du ikke får jobb. Det er mange som dessverre er redd for å ansette folk med bakgrunn fra visse land. Så det kan hende at du må på mange intervjuer før du finner den riktige arbeidsgiveren. Du får forsøke å holde motivasjonen oppe.

[Chimamanda]

Allikevel er det ikke sikkert at det er på grunn av din aksent at du ikke får jobb. Det er mange som dessverre er redd for å ansette folk med bakgrunn fra visse land. Så det kan hende at du må på mange intervjuer før du finner den riktige arbeidsgiveren. Du får forsøke å holde motivasjonen oppe.

Det er sant. Ofte er du uaktuell med en gang de ser navnet / hudfargen.

Synd, men saann er det ofte.

Men ikke alle steder heldigvis (!), selv jobber jeg med mange som snakker veldig gebrokkent, saa det er haap

Du faar proeve saa godt du kan aa ikke tenke over aksenten din og bare snakke i vei, saa du faar trening. Det er nok mest du som tenker paa det.

Vet ikke om det finnes noen kurs, men det boer jo finnes? Hvor bor du?

Uansett, oensker deg lykke til!

[aline]

Det kan ikke hende at selve det med aksenten er noe som endrer seg nå som du hovedsakelig snakker med norske venner da?

Det er jo gjerne slik i forhold til f.eks dialekter ihvertfall, mange endrer dialekten over tid, dersom de endrer omgangskrets, flytter til ett sted med annen dialekt etc, så jeg tror ikke det er noen stor vanskelighet å endre språket sitt.

Og siden du er oppvokst her, så innbiller jeg meg at din aksent kan være nesten som en dialekt? Den er ikke kommet fordi du opprinnelig ikke kunne norsk, men har lært deg det i etterkant, men fordi du er vant til å snakke med folk som også har aksent, eller snakker ett annet språk helt, ergo blir man påvirket og vant til at det er slik det er. Slik som med dialekter.

Nå er det ikke nødvendigvis slik at jeg synes det er nødvendig å legge av seg aksenter eller dialekter og tilpasse seg der man er, men om man ØNSKER det, og lar det skje naturlig, så tror jeg det går fint.

Dersom du ikke føler at din aksent er en viktig del av hvem du er og hvor du kommer fra, for i så tilfelle, synes jeg du skal la aksent være aksent og fortsette å søke jobber til du finner en arbeidsgiver som vil ha deg for det du kan utføre, og ikke for hva du heter eller hvordan du prater.

Det å prate høyt nok til at folk faktisk hører hva du sier, tror jeg nok er viktig, ellers vil det jo ikke ha noen virkning å fjerne aksenten heller.

Du kan skape deg ett godt liv, men alt skjer nok ikke over natten, når du er vant til noe helt annet, ting tar litt tid for oss alle når vi endrer på livssituasjonen vår.

Lykke lykke til, uansett om det går lett eller du må legge ned mer jobb i det en du hadde trodd.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tusen hjertlig takk for fine ord. Varmer virkelig Ja, dere har rett....det hjelper å ha mine venner, men det er jo begrensa hvor mye tid de har til meg. De fleste har familie, så jeg ser dem kanskje kun et par ganger i månden. Så, jeg får dessverre ikke "praksiserer" norsken min ofte. Jeg ser at noen har nevnt kurs. Tror dere at det finnes slike kurs for de som snakker og skriver flytende norsk, men ønsker å forbrede på uttalsen/tonefall/snakkemåte? Jeg bor litt utenfor Oslo.

Jeg sier til meg hele tiden at jeg MÅ ikke la meg knekke pga dette. Jeg må nyte friheten jeg endelig har fått. Men det er så fryktelig vanskelig. Synes at hverdagen er en kamp. Føler at jeg passer ikke inn i den "nye" norske verden. Må alltid lyve når folk spør hvor lenge jeg har bodd her.

Ja, og når det gjelder jobb og slik. Fikk en god jobb en stund tilbake, men måtte slutte pga koleager. De mente nok ikke noe vondt, for de var egentlige koselige mennesker. Det er bare at det stikker i hjertet når de konstant sier:er det virkelig sant at du har bodd i Norge 25år? Er det sant at du er oppvokst her? osv...

Jeg hater meg selv for at jeg aldri turte å trosse foreldrene mine. Jeg hater meg selv å være annerledes. Jeg hater å bli dratt i 2 forskjellige kulturer. Jeg hater å ikke tilhører noe steder.....

[aline]

Jeg synes du skal slutte å være så streng med deg selv jeg, dersom det var ei god venninde av deg som slet med aksent, ville du sagt til henne at ja, nå var det bare å gi opp, når hun hadde vært så dum at hun ikke trosset foreldre og kultur og tenkte på seg selv først, så kunne hun bare ha det så godt nå!

Det er det du sier til deg selv, men det at du ikke trosset familien din, er vel ikke så rart egentlig. Man føyer seg mye for familien, på godt og vondt.

Prøv å slutte å hate deg selv for ting du kan gjøre noe med, for så lenge du går rundt og fokuserer på hatet og alt du burde gjort annerledes FØR, så kommer du deg vanskelig videre også.

Ja, det kommer sikkert til å bli vanskelig en stund, men det kommer til å gå fremover om du retter fokus mot det istedenfor.

Kanskje finnes det en hobby du kan starte med, sammen med andre mennesker? slik at du får flere å omgåes og prate med?

og når folk spør deg hvorfor du prater med slik aksent når du er oppvokst her, fortell det som det er, at du hovedsakelig pratet med din familie og venner som ikke var norske, at det var slik det var forventet og krevd. Ikke skjemmes over det, det gjør verken deg eller andre noe godt.

Lær deg å verdsette deg selv som den du er, finn deg selv og se at du er mye mer en måten du prater på.

[Kara W]

Jeg har prøvd å bytte aksent/dialekt en gang. Når jeg pratet med noen, og hørte måten de uttalte ord og settninger på, gjentok jeg dem i hodet, for å prøve å få flyten i det. Når jeg var alene så prøvde jeg å uttale det høyt, for å kjenne hvordan det føltes å si det. Kjenne etter hvor trykket lå, prøve å gjøre meg vant med nye ord og uttrykk osv. Etterhvert gikk jeg gradvis over til den nye dialekten. Innimellom skvatt jeg av at jeg pluttselig sa noe som var helt annerledes enn sånn som jeg vanligvis sa det, men mer riktig i forhold til de andre jeg pratet med. Bruk gjerne radion eller TV til å lytte til hvordan ting skal uttales, eller lytt til folk mens du sitter på bussen osv.

Det er også fult lovlig å be venner om hjelp til uttale. Hvis det er et spesielt ord du ikke får til, så be dem si det, så gentar du det, og ber dem rette på deg. Dette kan du selvfølgelig ikke gjøre hele tiden, men hvis et ord kommer naturlig opp i settning, så er det lov å avbryte og be om hjelp akkurat da.

Det viktigste er at du prøver å få tilbake selvtilliten og begynner å prate høyt og tydelig igjen. Jeg vet at det er lett å begynne å mumle når man er usikker på ord, men det blir du bare dårligere av. Du har et veldig bra ordforåd, og den skriftlige norsken din er det ikke noe galt med, så jeg antar at du egentlig ikke har noe problem med å gjøre deg fortstått muntlig heller. Husk, øving gjør mester!

[Gjest Bond]

Venner og bekjente har faktisk utrolig mye å si. Jeg har ikke bodd i Norge så lenge og på norskkurs lærte vi jo bokmål, men jeg snakker med en anelse av dialekt pga av samboeren. Så bare du får nok praksis, kommer det helt naturlig.

For min del skjedde det uten at jeg selv la merke til det. Med å gjøre det bevisst som Kara W anbefalte, går det sikkert ennå fortere!

Men mitt spørsmål er om det faktisk bare er språket som er problemet? Kanskje språket er bare et symptom, og kanskje det er noen grunnleggende spørsmål som du må svare for deg selv - hvem er du egentlig og om du synes det er ok å være deg selv. Språk er ikke det eneste som man identifiserer seg gjennom. Det er helt ok å være x-norsk (x for nasjonaliteten din), man må ikke glemme røttene sine for å være 'norsk nok'.

Jeg forstår at du distanserer deg fra dine foreldre (da det er snakk om misbruk osv), men kanskje det kan være en grunn til den delte følelsen du har? I stedet for å føle deg flau å ikke være 'norsk nok' (og dermed også føle deg flau over aksenten) kan du være stolt over å ha en rik kulturell bakgrunn.

Jeg for min del har flyttet hit såpass nylig at jeg kommer aldri til å føle meg norsk og ha problemer med å være norsk, det er jeg bare ikke. Likevel kan jeg forstå at hele identitetsproblemet kan kanskje bli aktuell etter hvert - hvor er hjemmet, hvor er lojaliteten, hva betyr det å være innvandrer, hvem blir barna mine?

Jeg har fant ut at man kan ha følelser for begge land og være stolt over det. Jeg vet at hjemlandet mitt representerer mange ting jeg er stolt over, men jeg har også mye respekt for Norge.

Du er jo nesten født i Norge, så det er nok veldig veldig annerledes for deg, men man kan likevel være stolt over den bakgrunnen man har. Kultur er rikdom - jo mer man kjenner til, jo mer heldig er man. Det at du kan snakke ditt andre språk er jo bare rikdom også, det at du kjenner til kultur til røttene dine, det óg.

Jeg må si at jeg føler mer synd for de andregenerasjonsinnvandrere som har mistet en viktig del av identiteten sin fordi de ikke har forståelse til kultur av foreldrene sine. Jeg forstår at du fikk litt for mye av 'det gode', men kanskje litt nyttig å prøve å se det positive i det hele også?

Endret 6. juli 2008 av mrs_bond

[Gjest Språk]

Du må slutte å rakke ned på deg selv ved å lyve om hvor lenge du har bodd her. Du er deg med din historie og bakgrunn og du kan ikke være noen andre.

I tillegg til å lære deg språket - hva med å øke din omgangskrets ved å delta på kurs som interesserer deg, f.eks. Friundervisningen har mange kurs i forskjellige ting, dansekurs, kortsagt alt som får deg ut blant folk og "tvinger" deg til å snakke. Det du trenger er praksis og det får du ved å omgås andre nordmenn.

Og så er det viktig å huske en ting: vi har alle svært forskjellige evner for språk. Noen høres ut som en innfødt nordmann etter 6 måneder, andre sliter med aksenten selv etter 30 år i landet. Det er ikke flaut eller dumt eller noe. Det er verre - mye verre - med de som kommer hit og ikke en gang forsøker å lære seg å snakke norsk.

Lykke til - jeg tror ikke aksenten er ditt største problem men din manglende selvtillit.

[Gjest Gjest]

Det virker som om det er selvtilliten din som bør forbedres heller enn norsken din. Ikke se på hver nordmann du møter som en dommer som skal bedømme hvor god du er i norsk eller hvor norsk du er. Det virker nesten litt som prestasjonsangst og det kan få enhver til å gjøre feil man ikke ellers ville gjort. Ikke tenk at du må bevise noe hver gang du treffer nye folk.

Frekke folk finnes det nok av og det eneste de prøver er å få den andre svar skyldig. Istedenfor å forsvare deg så bare svar kort og høflig hvis det er noen du er nødt til å forholde deg til i lang tid som på jobb f. eks, resten er ikke verdt å bruke tid og tanker på. Lykke til