Meir lukkeleg utan born

[Gjest Gjest]

SANNHETEN

http://www.nrk.no/nyheter/1.6124778

[Monica1968]

Det er bevist via forskning gang på gang at frivillige abrnløse scorer høyere enn dem med barn når det kommer til livslykke. Jeg personlig kan ikke uttale meg om å ha barn, siden jeg aldri har hatt noen, men jeg ser jo at venninnene mine med barn er veldig, veldig veldig opptatte av når de skal ha barnefri, når de kan sette barna vekk et par timer hos besteforeldrene, når de kan få avlastning etc. Og kan ikke si det er noe jeg misunner, nei.

Og min mann og jeg er for øvrig svært lykkelige sammen som frivillig barnløse.

[Gjest Gjest]

Sammenlikner en par som er frivillig barnløse med par som har barn, eller lykken til par før og etter barn kom inn i bildet. Det er to ganske forskjellige ting, for unge par som har planer om å få barn senere, slipper å konstant ha dårlig samvittighet for at de ikke har satt barn til verden.

[Gjest Purple Haze]

Her tror jeg det kommer til å dele seg i to leire; de som ikke kunne tenkt seg livet uten barn, og de som ikke kunne tenke seg barn.

Det er ikke så mange gråsoner mellom her. Noen sitter sikkert på gjerdet, all den tid de føler seg for unge enda. De faller ofte ned på den siden hvor det blir barn.

Selv kunne jeg ikke tenkt meg livet uten barn. Skulle gjerne hatt flere enn de to jeg fikk, men slik ble det ikke.

[Monica1968]

Sammenlikner en par som er frivillig barnløse med par som har barn, eller lykken til par før og etter barn kom inn i bildet. Det er to ganske forskjellige ting, for unge par som har planer om å få barn senere, slipper å konstant ha dårlig samvittighet for at de ikke har satt barn til verden.

Jeg har absoulut IKKE dårlig samvittighet for at jeg ikke har satt abrn til verden, jeg er derimot kjempeglad for at jeg ikke har barn.

[Arkana]

Jeg synes det blir for enkelt å si at man er lykkeligere uten barn. Man velger jo det livet man vil ha selv. Et par som ønsker barn og ikke kan få det er neppe særlig lykkelige, det er åpenbart at valget er det elementære her. Jeg lurer også på hvilken aldersgruppe de som var med i undersøkelsen tilhører. Jeg tror det er mye lettere for en 30-åring uten barn, men med jobb og et aktivt sosialt liv, å si at h*n er lykkelig uten barn, men situasjonen er sannsynligvis en helt annen ettersom man blir eldre og andre er opptatt av sine familier, bekjente faller fra og man er igjen alene.

Til syvende og sist tror jeg uansett at det ikke er barn/ikke-barn som er spørsmålet, men hvorvidt man selv har fått velge.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er mye lettere for en 30-åring uten barn, men med jobb og et aktivt sosialt liv, å si at h*n er lykkelig uten barn, men situasjonen er sannsynligvis en helt annen ettersom man blir eldre og andre er opptatt av sine familier, bekjente faller fra og man er igjen alene.

Til syvende og sist tror jeg uansett at det ikke er barn/ikke-barn som er spørsmålet, men hvorvidt man selv har fått velge.

Tror du har mye rett i det du sier der. Kanskje en kunne listet opp pro/contra barn.

Pro barn:

Gruppepress /ikke bli sett på som egoistisk/ venner som spør/ familie /foreldre / arbeidskollegaer / slik en kan kalle seg voksen (bortsett fra å ta lappen) etc etc.

Ønske om å ha folk rundt seg når en kommer opp i årene.

Frafall av venner.

Ønske om mening med livet.

Mot:

Mindre tid å bruke på seg selv: personlige hobbyer, festing, utflukter, ferier.

Trang økonomi.

Mindre tid til karriere.

Ansvar.

Mindre fleksibilitet.

Ja, jeg vet sannelig ikke hva som kommer til å gjøre meg mest ulykkelig, jeg. Men jeg ser at ulykkeligheten kommer skritt for skritt med årene.

[Gjest StockDama]

Lykke må man nesten definere selv.

Noen mener lykke er å poppa ut en unge hvert år.

Noen mener lykke er 2 barn, hund, hus og volvo.

Noen mener lykke er barnløshet.

Osv...

[Jens]

jeg har aldri opplevd større lykke enn når barnet mitt holder rundt meg eller smiler til meg og viser at han/hun har det bra...denne typen lykke visste jeg ikke om før jeg fikk barn.

Men, selfølgelig er det en utfordring!

[Gjest Gjest rangi]

Jeg er helt ening med Jens. Etter at jeg fikk barn har jeg opplevd en lykkefølelse og en så sterk kjærlighet til det lille nurket, som jeg aldri noen sinne kunne forestille meg var mulig før jeg fikk barn. Jeg har aldri ønsket meg barn, egentlig, men samboeren og meg ble enige om å prøve. Og nå vil jeg absolutt har flere. Ingenting kan overskygge glede av en lubben, liten barne hånd som strekkes ut mot meg:) Så får det heller være at jeg er mindre fleksibel, har mindre tid til å farte rundt og feste osv. Jeg vet iallfall at jeg er mye lykkeligere nå enn jeg var da jeg kunne gjøre akkurat som jeg ville akkurat når jeg ville.

[Gjest Casey]

Det høres jo stressende ut å ha barn, og de er der hele tiden år etter år. Det er alltid noe med dem og har man flere barn er det alltid noe som skjer. Jeg tror det er slitsomt med barn, (men selvsagt også mye bra).

Hvis man ikke får barn vil man sikkert angre...og får man barn har man gjort det store her i livet. Kanskje ingen av valgene er optimale, og at alt er praktisk. Barna vil ta vare på deg når du blir eldre (praktisk grunn nr 1) og barna vil sørge for at familien videreføres og foreldrene er sikret et sosialt nettverk når de eldes(praktisk grunn nr 2). osv. Det er mye praktikk her.

[Gjest Gjest_mamman_*]

Det høres jo stressende ut å ha barn, og de er der hele tiden år etter år. Det er alltid noe med dem og har man flere barn er det alltid noe som skjer. Jeg tror det er slitsomt med barn, (men selvsagt også mye bra).

Det er jo som regel lystbetont at barna er der "hele tiden år etter år" da... det blir jo det samme som at du helt sikkert ønsker at kjæresten din er sammen med deg "hele tiden år etter år" og at han/hun er med på alle viktige ting i livet ditt. Vi elsker jo våre barn og VIL at de skal være der.

Klart de tar av "egentiden" din, men sånn er det i en periode. Jeg ville iallfall blitt meget ulykkelig hvis det skulle skje noe med noen av mine kjære nærmeste, jeg ville vel egentlig ikke hatt noe liv etter det faktisk..

Støttet tidligere innlegg som sier at det essensielle for lykken her er nok at man selv har fått velge hvordan og med hvem en vil dele livet sitt. Ingenting er mer riktig enn noe annet.

..tenker på søta mi som står i senga og roper "mamma, mamma" med et bustehode og et strålende smil der hun håper på å bli tatt opp igjen etter sengetid

[gompen]

Jepp, jeg inrømmer at jeg angrer på å ha fått barn. Har egentlig aldri kunne tenkt meg å få barn

[Gjest Gjest]

Jeg elsker barna mine , likevel skal jeg ærlig innrømme at hadde jeg kunnet skru tiden tilbake hadde jeg vært barnløs

Mange sier jo at de får et nytt perpektiv på livet etter at de har fått unger, men det sier jo også folk som har havnet i rullestol etter å ha blitt lam..Så alt er relativt

[Fjellrypa]

Jeg elsker datteren min, og har aldri ønsket at jeg ikke hadde henne. Som flere skriver er det mange store gleder med barn, og de gir virkelig mening til hverdagen. Men med gleden følger mye bekymringer og problemer også, hverdagen har blitt mye mer hektisk og det er vanskligere å få gjort selv enkle ting for meg selv.

Mange andre ting har skjedd i livet mitt siden hun ble født. Jeg var lykligere før jeg ble mamma enn jeg er nå, men det er absolutt ikke Veslas feil.

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker meg veldig barn. Så jeg for min del vil være ulykkelig over å være ufrivillig barnløs så lenge jeg er i denne situasjonen (håper jo på å få barn etter hvert, står i kø for prøverør nå)

Selvfølgelig kan man ikke si at en ting gjør mennesker lykkelige eller ulykkelige. Det vil jo variere fra person til person etter som hva de ønsker seg i livet.

Alle blir lykkeligere av å oppnå det de ønsker seg. Enten det er å få barn eller å "slippe" å få barn.

[Gjest Fisk73]

Interessant teori...

Selv prøver jeg nå og få barn, så for min del tror jeg jeg blir lykkeligere med barn enn uten. Hvorfor jeg føler det slik vet jeg ikke. Mulig jeg tar feil?

Jeg ser jo helt klart en del ting som kommer til å bli vanskeligere når man har små barn, men samtidig ser jeg den gleden små barn kan gi en. Den spontane gleden og nysgjerrigheten mange av oss voksne dessverre har vokst bort fra.

Tror ikke det er slik at alle føler en stor glede med å bli foreldre, for noen er barn et ork og et mas, og jeg tror ikke de vil bli lykkeligere med barn enn uten. Uansett, jeg synes det er bra at noen stiller spørsmålstegn til vår higen etter egne barn for enhver pris. Enkelte idealiserer småbarnsperioden og når hverdagen kommer er man ikke forberedt på at det tar tid, krever mye både fysisk og psykisk... Jeg tror ikke alle burde ha barn, men hvem av oss kan eventuelt bestemme hvem som burde få og hvem som ikke burde få...

[Gjest Gjest]

Elsker dere barnet/barna deres mer enn partneren deres? Dere skriver at dere ELSKER ungene. Man er vel strengt tatt veldig glad i ungene, mens man elsker sin sjelevenn og elsker? Sin store kjærlighet? Mannen? Eller blir han helt glemt av dere hysteriske mødre? Dere skriver også at det er det desidert største som har hendt dere å få barn. Det største som har hendt meg er å møte min mann, og å få gifte meg men han. Men det betyr vel ikke så mye for dere. Overfladiske kjerringer som ikke setter pris på mannen deres. Jeg elsker min HØYERE ENN ALT. Men for dere er det vel bare kjekt med noen til å gjøre det praktiske rundt huset og en ekstra inntekt? Kjenner det koker inni meg. Klart jeg er kjempeglad i barna mine, de er noen herlig sjarmtroll som ofte smelter hjertet til mamma, men ærlig talt da damer.

[Gjest Helen Parr]

Den kjærligheten jeg kjenner for ungene mine er nok litt annerledes enn den jeg kjenner for mannen min. Det er nok følelsen av den totale og altoppslukende kjærligheten som preger mitt forhold til ungene. At den følelsen aldri kommer til å forsvinne uansett hva de skulle finne på å gjøre av gale ting. Foreldrekjærligheten er betingelsesløs. Jeg tror ikke kjærlighet mellom mann og kvinne er betingelsesløs på den samme måten. Vi ser mange eksempler på at kjærligheten mellom par forsvinner fordi den ene parten ødelegger den ved å gjøre/ikke gjøre spesielle ting. Alle brudd og skilsmisser er et godt eksempel på det.

Når det gjelder spørsmålet om man er lykkeligere med barn enn uten, så gjelder hvertfall det for meg. Jeg er i tillegg mer sliten, mer sint, mer redd, mer glad, mer oppspilt - kort sagt mer av det meste. Det er nettopp det som skjedde med oss (for det har vi snakket en god del om, mannen min og jeg) da vi fikk barn - det ble mer av oss. Og mer for oss.

Det høres sannelig ut som en klisjé, men det stemmer for mitt vedkommende: Å få barn har tilført livene våre en ny dimensjon som jeg ikke hadde villet vært foruten. På tross av våkenetter, bekymringer for barna på skolen, på tross av krangling og slitsom grensesetting, på tross av at det av og til er et sant helvete med tre små gutter.

[Gjest Gjest]

Uff, denne forskeren hadde til og med fått hatmail...Tydelig at vedkommende tråkket på noen ømme tær