han takler ikke at jeg har barn :-(

[leser]

Et lite hjertsukk fra meg.. dette ble litt langt men håper dere vil svare!!! jeg har en flott samboer og kjæreste. Vi møttes for 1.5 år siden, og flyttet sammen etter å ha vært sammen i nesten 1 år. Han har visst om datteren min fra første stund, og for ham var ikke det noe problem eller et problematisk tema. Vi flyttet altså sammen og alt var bare supert og det er det fremdeles MEN..han får mer og mer problemer med å takle at jeg har et barn. For det første er han på en måte sjalu på min eks og at vi har et barn sammen. Datteren min var aldri planlagt og forholdet jeg hadde med min eks var dårlig, det gikk mer ut på at vi prøvde å være sammen fordi vi fikk barn sammen. Vi har delt samværsrett og har et rimelig ok forhold til hverandre. Vi prater kun sammen hvis det er noe spesielt om noe i bhg eller ferie..ellers har vi ingen kontakt. Men dette takler han bare dårligere og dårligere. Det andre er at jenta mi er 4 år, og er ikke bestandig enkel å takle..og på en måte tror jeg han er sjalu på henne også..at jeg må bruke tid på henne..jeg prøver så godt jeg kan men føler meg mellom barken og veden. I begynnelsen likte han å bruke tid med henne og leke, men han sier han blir gal noen ganger av å høre henne si "vil ikke, vil ikke" til alt, og han blir bare lei av alt. Vi vil begge at vi skal klare dette og vi har det fremdeles godt sammen..men hvordan skal han og hvordan skal jeg takle dette. Hvordan få ham til å skjønne at fortid er fortid, og bedre forholdet mellom ham og min datter??

[eximus]

Det er sånne ting som ofte er selve problemet i forhold der det er barn fra før, og særlig når de voksne er ganske unge.

Jeg kan desverre ikke komme med noen gode råd. Jeg tror stefamilier på mange områder har mye flere utfordringer enn andre familier.

[nessi]

Har ikke noen gode råd til hvordan dere skal takle situasjonen dere har kommet i, men generellt vil jeg si at samboeren din må ta seg sammen.

Når man blir sammen med, og spesielt velger å flytte samme med, noen med barn, må man skjønne at dette barnet blir en viktig del av ens liv. Du må ha kontakt med eksen, og du må prioritere barnet ditt når h*n er hos dere. Kanskje dere bør kontakte familievernkontoret for råd??

Kunne aldri falle meg inn å si til mannen min at han ikke får prate med sin eks (mamman til dattra hans) eller bli sjalu på jentungen når hun er hos oss. Jeg oppfordrer til at far og datter skal være masse sammen og ha så godt forhold som mulig. (nå er vi heldige og har et godt forhold til mammaen, og jeg og jentungen (10 år) er veldig gode venner ).

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Jeg vil anbafale dere å lese boken "Å (over)leve med andres barn" Husker ikke hvem som har skrevet den. Almenningen ett eller annet.

Jeg hadde samme problemet selv, bortsett fra det med sjalusi, men vi har kommet til enighet. Problemet her var grensesetting fra steforelder sin side, dette taklet barnet dårlig. Løsningen var at steforelder holder seg unna sånn ting som irettesettelse osv, ting fungerer mye bedre. (Vi bli selvfølgelig enige om hva som er lov, men på tomannshånd)

I den boken jeg nevnte står det også en del om sjalusi, virkelig verdt å lese!

[Sagittarius]

dette er en vanskelig situasjon.

hadde det samme prob. men min sye samboer.

har desverre veldig få råd.

prob. løste seg nermest av seg selv da den biologiske faren døde i fjor. klart er ikke dette en god løsning.

det er sikker smart og lese den boken det blir foreslått litt over.

nå vet jo ikke jeg hvordan hans forhold med jenta er, men kanskje det er lurt og la også han ha ansvar for henne, ha noe og si i oppdragelse osv. kanskje han da blir mindre sjalu ang faren når han føler han ikke er overflødig, men også en betydelig ansvarsperson for henne.

min sønn har blitt mye snillere mot min samboer (mindre "vil ikke") etter han forsto at han også bestemte. det hjelp ikke løpe til mamma, for han har like mye og si. hører på oss begge nå. (ikke at han har sluttet helt og trasse, men nå er det hvertfall like mye mot hver )

lykke til med problemet. håper det løser seg til det beste for både voksne og barn.

[Gjest Gjest]

Det er ikke enkelt å få en ny steforelder, men det er sannelig ikke lett å være steforelder heller.

Er du sikker på at han er sjalu? Eller er det en følelse du har som du ikke har fått bekreftet? Prøv å snakk om dette, få klarhet i hvor problemet ligger. Da har dere mye større sjanse for å rydde opp i det.

Jeg tror at når det gjelder datteren din og stefar så må de to få et klart bilde av hva slags forhold de har til hverandre. De er kanskje usikre begge to på sin rolle i forhold til den andre.

Hos oss gjør vi det sånn at jeg (stemor) ikke bestemmer noe som helst i forhold til innetid, hva barna får lov til utenfor hjemmet osv. Nå er jo mine stebarn eldre enn din datter, men her er det snakk om at en del regler er det opp til mamma og pappa å bestemme. Men jeg som stemor har deres velsignelse til å være med på å "håndheve" disse reglene. Dette har vi snakket om, alle tre voksne pluss barna. Det er absolutt å anbefale å ha en sånn samtale sånn at barnet ser at det ikke er noen konkurranse mellom far og stefar. Far må være med på å fortelle datteren at stefar er ok og at han også må få være med på å bestemme litt. Med fars velsignelse tror jeg jenta takler stefar bedre. Hun slipper å føle at hun svikter pappa.

I tillegg til at jeg som stemor er med på å håndheve reglene som mor og far har bestemt, har jeg også lov til å si ifra om hvordan barna kan behandle meg. Er barna frekke mot meg, så gjør jeg det helt klart at sånn får ingen lov til å snakke til meg, uansett hvem som er foreldrene deres. Og jeg har brukt som eksempel at "jeg snakker aldri frekt til deg, er det da rettferdig at du skal være frekk mot meg?". Barn er opptatt av rettferdighet, så den funker.

Etter en del jobbing der jeg som stemor har måttet lære meg å balansere på stram line når det gjelder hvilke grenser jeg kan sette og hvor jeg må holde meg i bakgrunnen, har vi fått til et kjempeflott forhold mellom voksne og barn i familien vår.

[Alice Ayres]

Ikke for å være frekk, men har du forsøkt å snakke med han om dette? Med det mener jeg ikke en sånn "vi må snakke sammen" samtale, men løpende kommunikasjon. Grunnen til at jeg sier det, er at innlegget ditt er fullt av antagelser. Kanskje er disse riktige, kanskje ikke. Jeg tror det kan være godt med visshet rundt følelser som kanskje er der, men som kan vise seg å være antagelser fra din side i en følsom situasjon. Kanskje leter du etter feil og mangler? Du vet at samboeren din sliter med å takle situasjonen, ergo forstørrer du kanskje konfliktsituasjoner?

Barnet er din førsteprioritet. Misforstå meg rett - jeg mener ikke at hun skal diktere kjærlighetslivet ditt, men det virker da heller ikke som om det er hun som er det problematiske elementet i denne situasjonen.

Vanligvis kan man si at fortid er fortid, noe som ikke er like enkelt når en av partene har et barn fra før. For den nye partneren blir det veldig viktig å skille mellom barnet og den fortiden det representerer. Du er ferdig med barnefaren i romantisk forstand, men må selvsagt fortsette å ha kontakt. For barnets skyld. Hvis ikke samboeren din er i stand til å takle dette, tror jeg ikke han er den beste samlivspartneren for deg.

Dere har bare bodd sammen i fem måneder. Jeg mistenker vel egentlig dette for bare å være en fase - en tilvenningsprosess. Du blir feil å sammenligne tiden dere ikke bodde sammen med den tiden dere har bodd sammen. Årsaken til dette er at samboeren din ble "skånet" for mye av den kontakten du hadde med eks/barnefar da dere bodde separat. Nå får han den kontakten "midt i trynet", noe som blir annerledes.

En annen ting, er at det å få et barn er en stor omveltning i livet. Det at han var så engasjert i starten, kan skyldes en blanding av nyhetens interesse og uvitenhet over hva det egentlig innebærer å leve med et barn. Å leve med et barn er ikke bare lek og medgjørlighet, men også "nei" og sure miner. Dette vet man ikke før man har prøvd.

Snakk sammen. Kanskje kan en konkret løsning være å involvere han mer i beslutninger rundt barnet? Dette kan bidra til at han føler at han har litt mer kontroll over situasjonen. Gi han litt tid - men ikke for mye. Lykke til.

[leser]

Vi har snakket åpent om dette en god stund. Han sier han er ikke komfortabel med slik det er nå..men han vil så gjerne dette og derfor så vil han prøve og gi opp oss og forholdet. Jeg prøver å sette meg inn ihans situasjon og skjønner og vet det ikke er enkelt å bli sammen med en som har barn. For ham så er det største problemet at han føler at selv om jeg er mer enn 100 % ferdig med min eks, så vil min fortid bestandig være med i framtiden. (min eks har i tillegg ny samboer og barn med henne). Jeg tror og har også sagt til ham at han trolig aldri har sett for seg å bli sammen med noen som har barn fra før, og han hadde sett for seg å møte noen, gifte seg og få barn..det typiske familiebildet hvor ikke noe annet forstyrrer idyllen. Han har på en måte sagt seg enig i det og det er selvsagt sårende på en måte men han vil jo dette så gjerne og det vil jo jeg også.

Har tenkt at kanskje han vil kanskje bruke litt mer tid med datteren..lese bok på senga eller noe som viser at hun setter pris på ham, for det gjør hun jo virkelig!!

Jeg skal kikke etter boken og kanskje vi får noen tips :-) Det føles godt uansett å få ut noen tanker og høre hva andre sier!!!