Pappa....

[Gjest gjest1]

Har selv opplevd å miste noen svært nær, nemlig faren min. Helt grusomt!

Kan jo fortelle litt. Det hjelper ofte!

Fikk en telefon fra jobben hans en natt. Det var jeg som tok den, for jeg var tilfeldigvis våken akkurat da. Det var ei dame som ville snakke med mamma. Jeg husker jeg sa til mamma: "Det er ei dame i telefonen. Fra jobben til pappa. Jeg tror han er syk eller noe sånt". Jeg visste ikke at han var syk, og dama hadde heller ikke nevnt noe. Jeg bare visste det.

Så gikk det to trege uker. Mamma fortalte meg ikke noe som helst. Sa bare at pappa var syk, hadde fått hjerteinfarkt. Jeg skjønte det var alvorlig, hadde masse spørsmål, men jeg torde ikke spørre. Var ikke på sykehuset for å besøke ham, det fikk jeg ikke lov til. Alt skulle være så hemmelig som mulig. Jeg bare gikk rundt hjemme, var bekymret og redd. Husker jeg skulle på skolen en dag. Jeg spurte om mamma skulle på sykehuset. Da så hun bare på meg, begynte å gråte: "Ja, det skal jeg. Ha en fin dag på skolen".

Jeg visste ikke at det var så alvorlig, så jeg tenkte hun sikkert bare var bekymret. Kom hjem fra skolen den dagen. En torsdag. Telefonene ringte. Det var pappa. Jeg hørte ikke at det var han med en gang. Han var så rar. Han spurte etter mamma. Jeg sa hun sikkert var dratt for å besøke ham. Han sa hade, og la på. Jeg ble stående med røret i hånden og riste. Hvorfor var han så rar?

Dagen etter skulle jeg sitte på med ei venninne hjem fra skolen. De skjønte etterhvert at jeg skulle være hjemme alene, så de tok meg med ut på restaurant. Så ble jeg kjørt hjem igjen. Jeg hadde vært hjemme i toppen 10 minutter da det ringte på døren. Det var to av onklene mine. De var litt rare, men sa ikke noe spesielt. Så hørte jeg det: noen som gråt! Nede i gangen. Det var mamma. Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Så kom søsteren min og en masse andre folk. Akurat da gråt jeg i noen sekunder.

Husker ikke så mye mer fra den tiden egentlig. Jeg gikk på skolen mandagen etter. Kusina mi var sammen med meg. Alle sa jeg var tøff som torde gå på skolen, men jeg så ikke noe tøft i det. Forsøkte å spøke det vekk. Ville ikke høre om det. Alle spurte meg hvordan jeg hadde det. Jeg sa jeg hadde det fint.

Begravelsen var et mareritt. Jeg hadde på meg en grå kjole som pappa hadde vært med på å kjøpe noen måneder før. Håret hang ned. Nektet å sette det opp. Jeg satt i kirken, paralysert. Gråt ikke en tåre. Gråt ikke en eneste tåre det året i det hele tatt.

Året var 1997. Februar. Ett år jeg husker minimalt av, men som jeg samtidig har masse ekle minner fra. Mobbing på skolen, mamma som var rar hjemme, familie som alltid var der, mamma som gråt på soverommet uten at jeg skulle høre, søsteren min som aldri var hjemme, telefoner, blomster. Totalt kaos!

Jeg sliter fortsatt med dette. Har masse spørsmål, for jeg vet fortsatt ikke så mye. Orker samtidig ikke å ta det opp. Det er så grusomt vanskelig. Har ikke vært på graven på over ett år. Vil ikke dra dit sammen med mamma. Får meg aldri til å dra dit. Vet han er død, men noen ganger er han der fremdeles.

Har opplevd så mange tap i løpet av mitt 17 år gamle liv. Er alltid redd for hvem som er den neste. Er redd for å miste mamma eller søsteren min. Da er jeg jo helt alene. Det gjør så vondt. Jeg vet at døden er naturlig. Men den er ikke så naturlig når man er 12 år og elsker pappaen sin mer enn noen andre på jorda.

Hvor er du pappa? Hvor er du når jeg trenger deg som mest? Hvorfor dro du bare? Hvorfor ville du ikke snakke med meg den dagen? Hvor er du når jeg ligger og gråter og alt jeg ønsker er å krype opp i fanget ditt og bli elsket? Hvor er du?12

[tettra]

Dette var veldig trist!!!!

Sitter her med tårer i øynene......

Jeg har bare mistet farmoren min jeg.... Det var trist..Men hu var jo 92 år da.....Så det var mer eller mindre ventet.

Men det var veldig dumt gjort å ikke informere deg da! (En mager trøst)

De var vel for å skåne deg at de ikke sa noe.....

*Klemmer hope mye her*

12

[nutta]

Uff ja, dette var virkelig hjertskjærende.

Reagerer egentlig med sinne over at de ikke tok deg med på prosessen helt fra faren din ble syk. Da hadde det nok vært lettere å forstå for deg.

Trøsten må være at de nok mente de gjorde det beste.

Jeg får lyst til å oppfordre deg til å dra til graven, pynt med blomster og lys og ta deg en god "prat" med faren din. Still han de spørsmålene du har inne i deg, høyt eller taust?

Du tror vel jeg er smårar? Jeg tror ikke jeg er det. Ikke engang kristen. Bare opptatt av å finne steder hvor det er narurlig å vise triste følelser.

Min pappa døde i sommer. Jeg slites omtrent i stykker innvendig. Det eneste stedet jeg virkeliog finner ro, er på graven hans. jeg føler nærværet hans der. Ikke fysisk selvfølgelig. Egentlig tror jeg at det er inne i meg jeg får mere kontakt med følelsene mine hvis du skjønner hva jeg mener?

Har du forsøkt å prate litt med moren din om dette? Eller med noen andre?

Fortsett å skrive i alle fall for å få lettet litt på prasset.

Stå på!

Klem fra meg.

[Linnda]

Kjære Hope!

Dette var virkelig vondt å lese.

For et savn og en sorg du må ha.... Å miste et så nært familemedlem er ikke lett.

Jeg vil egentlig (som nutta også skriver) råde deg til å besøke graven hans. Tror at du lettere vil takle sorgen hvis du kommer litt innpå den igjen. Som du skriver så har du ikke gråtet så mye, bare vært kald. På en måte paralysert, du har distansert deg fra sorgen.

Den eneste måten å virkelig komme seg videre på, er å ta et ordentlig oppgjør med den. Og da mener jeg ikke at man skal glemme. For det klarer man ikke.

Snakk med moren din, med søsteren din. Andre famile medlemmer.Forlang å få vite hva som skjedde den gangen. Forlang å få svar på spørsmålene dine. Jeg syntes du har krav på det. Det var din pappa som ble borte.....

Jeg tror at først når du har fått svar, så får du også roen. Og når man får roen, kan man også godta at sine kjære er borte. Man klarer å gå videre i livet og man klarer å se tilbake på alle gode minner med et lettere sinn.

Jeg håper virkelig at du får svar på alt du lurer på, alle dine spørsmål.

Tenker på deg.......

Masse klemmer fra,12

[Gjest gjest1]

Til pappa:

Det er vanskelig å minnes deg, men samtidig så lett. Jeg har ikke innsett at du er borte enda. Det er 5 år siden nå, og jeg har ikke forstått noe som helst. Fortsatt sitter jeg hjemme og venter på at du skal komme hjem fra jobb. Jeg hører bilen utenfor og løper ned for å se om det er deg. Jeg står i døra og venter, men det er aldri du som kommer. For du er borte.

Du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at det skulle vært meg. De andre sa du ikke orket å kjempe mer. Og jeg vet jo hvorfor. Du orket ikke å tenke på flere år sammen med meg. Jeg vet du er skuffet over meg. For at jeg ikke ble som du ville. For at jeg aldri var den datteren du ville jeg skulle være.

Nå går jeg bare her. Tenker på den uendelige tomheten det er uten deg her. Hvor alene jeg er. Men du ville jo dette her, du orket meg ikke mer. Så hvorfor sørger jeg da? Det skulle vært meg. Men jeg var for svak den gangen. Jeg er fortsatt for svak. Jeg klarte ikke å gjøre det slutt så vi kunne bytte plass. For jeg vet at mamma savner deg. Jeg vet hun ville ha byttet ut meg med deg. Jeg vet det bare.

Jeg føler at min svakhet kommer til å forfølge meg resten av livet. At jeg blir dømt til et langt liv bare for å sitte igjen og se at alle jeg er glad i dør bort. Jeg har mistet mange andre også, Pappa. Ikke bare deg. Jeg har sett sorg, jeg har sett tårer. Jeg har sett liv bli ødelagt. Og midt i alt dette står jeg. Jeg er verdiløs. Jeg er så lei meg for at jeg er din datter. For du fortjener noe bedre enn dette!

Men min sorg og mine tårer stopper ikke av den grunn. Jeg er svak. 12

[Tusenfryd]

Men Hope da, jenta mi!

Ikke er du svak i hvert fall! Du er sterk, vet du det? Sterk som innser at du sliter og som gjør noe med det. Du ser virkeligheten rett i trynet, det er ikke svake mennesker som tør det!

Men at det "skulle vært deg" - nei vet du hva! Nå legger du mer ansvar på dine unge skuldre en du fortjener.

Du har mennesker rundt deg som er glad i deg, det VET jeg. Og det vet du. Og jeg vet at du er der for dem. Fortsett med det, og vær der for deg selv også. Det er nemlig aller aller viktigst!

*Tusenfryd klemmer Hope alt hun kan*12

[Gjest gjest1]

*Klemmer Tusenfryd tilbake*

Angrer litt for at jeg skrev det innlegget i det hele tatt, for det er ingen som forstår det. Men takk for at du forsøker!

Klemmer fra12

[Tusenfryd]

Ja, det er det da... klart jeg ikke kan forstå hva du føler. Men jeg kan ikke se på at du som er en sånn flott jente ikke vil se noe som helst av det selv.

Derfor et litt klønete forsøk... kanskje man ikke alltid skal si noe, bare klemme. Tror jeg likegjerne kan gjøre det jeg.

*Klemmer litt til*12

[ElleVille]

Wow, Hope.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er jo ikke stort fornuftig å legge til.

Jeg synes ikke det er dumt av deg å skrive innlegget, selv om ingen kan forstå.

Jeg kunne selvsagt, og ville nok gjerne, fortalt deg at jeg skjønner at slik føles det nå, men at du er en flott jente, en sterk jente, og det vil veldig sannsynlig føles annerledes senere.

Jeg skal ikke gjenta det, for det har du hørt før.

De sier det igjen og igjen, men for deg stemmer ikke dette - er jeg helt ute og kjører nå?

Jeg vet ikke hvordan du har det.

Jeg vet ikke hvordan du tenker, hva du føler, eller hva du har opplevd.

Jeg vet ikke hva som gjør deg til den personen du er.

Men, jeg har selv vært "pårørende". På sidelinjen.

Og jeg vet at alt alle sier, som er ment så godt, ikke har noe å si. For meg.

Hyggelig det, at jeg var en sterk, voksen, flott jente - men beklager, det hjelper ikke meg.

Jeg ville fortsette å bry meg, og ta ansvar. Fordi det er slik jeg er som person. Hverken en saklig psykolog eller en far med tårer i øynene kan forandre på det.

Jeg er faktisk over det nå, Hope.

Jeg sier ikke at du snart vil komme over de følelsene du strever med, for det vet jeg, som sagt, ingenting om.

Kanskje du vil streve med denne slags "skyldfølelsen" lenge, men jeg håper den vil blekne litt etterhvert.

Jeg holdt på å begynne å gråte da jeg leste hva du har skrevet til pappan din.

Jeg har også skrevet mange slike brev, tenkt mange slike tanker.

Det jeg vet, som er så godt, er at det kommer gode øyeblikk. Det vet du også...

Sier ikke at det en gang vil bli bra hele tiden, men det vil alltid komme bedre, og gode øyeblikk, stunder.

Jeg forbeholder meg retten til å være lei meg, å deppe, å være forbanna.

Og til å smile og le når jeg føler for det.

Jeg føler mest for det, og jeg håper du også har flest slike øyeblikk, eller vil få det fremover.

Stor klem til deg!

12

[Gjest KristinK]

Jeg føler med deg Hope! Jeg har selv mistet faren min så jeg vet hvor vanskelig det kan være og ikke minst hvor håpløst alt kan virke i ettertid.

Faren min døde for 2 1/2 år siden. Han var alkoholiker og etter å ha snublet i en trapp ble han innlagt på sykehuset. Der var han i mange måneder. Jeg var og besøkte ham flere ganger i uken, men han kjente meg nesten aldri igjen og lå som oftest bare paralysert og stirret ut i tomme lufta. Noe sånt som å dette ned trappa er jo i utgangspunktet ikke livsfarlig, men han fikk enorme abstinenser når han ikke fikk sin daglige dose med alkohol. Han fantaserte og hadde hallusinasjoner veldig ofte. P.g.a slike vanskelige ting orket jeg aldri å være der lenge av gangen. Desverre var sjukepleierene skuffende også, for de snakket aldri med meg eller informerte meg om noe som helst. Jeg var også 21 år da dette fant sted, og de burde absolutt ha tatt seg av meg bedre.

Ukene gikk og han la på overvåkningsavdelingen i en evighet. Etterhvert gikk det faktisk litt bedre meg ham, inntill han en dag ville hjem selvom alle legen rådet ham til å fortsette å være på sjukehuset. Sjukehuset har desverre ikke myndighet til å holde mennesker der mot sin vilje, så han ble sendt hjem. Dagen etter ble han funnet død i sofaen hjemme av en hjelpepleier. På bordet stod det en flaske med alkohol, så hva som egentlig tok livet av ham er vel ikke så godt å si. Men sannsynligvis var det alkoholen.

I ettertid hadde jeg det kjempevanskelig. Moren min stilte enormt mye opp for meg, men allikevel er slike ting et sjokk.

Nå i ettertid føler jeg at ting går mye bedre. Jeg har en samboer som jeg har snakket litt med og jeg har lært meg til å lære med situasjonen. Men det er rart når en av foreldrene blir borte, selvom min far hadde slike problemer som det han hadde.

Nå er din og min historie ganske så forskjellige, men jeg vet allikevel hvordan du har det. Når sjokket er så stort at man ikke klarer å reagere føler man en enorm tomhet. Men plutselig en dag kommer utbruddet og da kan ting virke ennå vondere. Jeg anbefaler deg å prøve å snakke om det med noen eller oppsøke profesjonell hjelp. Det er vanskelig å bære sn slik sorg og sånne følelser alene, så det beste er å få delt sine tanker med andre. Dette har hjulpet meg og nå føler jeg at jeg klarer å leve med situasjonen. Jeg savner min far, men kun den han var da han var edru. Den faren han var når han var alkoholpåvirket er jeg faktisk glad er borte... 12

[Gjest gjest1]

Huffda KristinK!

Nå føler jeg meg som en dust. Jeg har ingen grunn til å sørge over dette lenger. Din far hadde det helt sikkert helt forferdelig. Og det må ha vært uutholdelig å se hvordan han holdt på. Det har jeg sluppet.

Føler jeg bare syter. Vet at barna i Afrika har det verre enn meg. Vet at folk i Midt- Østen sliter. Vet du har hatt det vondt. Mye verre faktisk.

Jeg føler meg deg Kristin. Det hørtes helt forferdelig ut! Vet ikke hva jeg skal si, bortsettfra at jeg vet jeg ikke burde tenke over dette lenger. For min far var ikke allkoholiker. Han var ikke slem på noen måte. Likevel vil jeg ikke gi slipp på ham. Jeg bærer tross alt hans gener. Men det virker ikke som om jeg har arvet noen av hans egenskaper.

Lykke til videre KristinK. Jeg er så lei meg på dine vegne. Du sier du har det bedre nå, og det gleder meg noe! Stå på!

[Gjest KristinK]

Hope: Du må for all del ikke føle at du ikke skal syte eller klage som du selv sier. For det første er ikke sorg syting eller klaging, det er bare følelser og savn man føler når et menneske man brydde sge om er borte. Og akkurat denne følelsen skal man bevare uansett. Det var ganatert ikke noe værre for meg enn for deg å miste faren min, det er like trist uansett og du må for all del ikke tenke sånn at jeg hadde det mye værre enn deg. Jeg hadde det ikke godt, men det har ikke du heller. Du må først og fremst tenke på deg selv, bearbeide tankene og lette følelsene for andre. Innimellom skal det være lov til å kun tenke på seg selv, og man har lov til å sørge. Derfor skal du ikke bruke som argument at jeg hadde det værre enn deg. Å miste faren sin er vondt, uansett situasjonen rundt det hele!

Jeg ville bare vise deg forståelse for hvordan du hadde det, ikke få deg til å få dårlig samvittighet eller noe. For det har du ingen grunn til å ha, absolutt ikke!12

[Gjest gjest1]

Til pappa igjen:

Sitter her nok en gang. Tenker på deg. De sterke armene dine. Det store fanget jeg krøp opp i. Hvordan du luktet.

Jeg vet du er der et eller annet sted.

Jeg føler meg ensom uten deg. For hvor var du da de andre mobbet meg? Da de fortalte meg at jeg var verdiløs og stygg? Hvor var du da jeg trengte deg mest? Og hvor var du da du fikk ditt eneste barnebarn?

Du skulle sett henne, pappa. Hun ligner på deg. Har de samme øynene, det samme smilet. Jeg tenker på deg hver gang jeg ser henne. Og det er sårt.

Jeg er så lei meg for alt jeg ikke fikk sagt. Lei meg for alt jeg aldri fikk gjort før du forsvant. *tårene triller*. Jeg gråter hver gang jeg tenker på deg. Selv om det er gode minner. Jeg ser på bildene av deg, men det er ikke du lenger. For du er borte. Intet bilde kan reflektere hvordan du var. Det store hjertet ditt. For DU var kjærligheten, og nå er JEG savnet.

Vet du. Noen ganger, når jeg tenker på deg, kan jeg føle pusten din i nakken min. For du er her. Og jeg er så lei meg. Jeg er ikke den jeg burde være. Jeg angrer, jeg gråter og jeg minnes deg. Men du kommer aldri tilbake, for du er borte. For alltid.

12

[Gjest Tristessa]

Nå er det mine tårer som triller her... Vennen min da... *klemmer Hope en masse* Ikke gi opp, det er så koselig å ha deg her inne, liker innleggene dine! Gla i deg! Ta vare på deg selv vet du... Masse klemmer fra12

[Gjest gjest1]

Pappa:

Det regner ute i dag. Det får meg til å tenke på deg. På dagene jeg kom hjem fra skolen, søkkvåt, og du varmet meg inntullet i et teppe. Vil løpe ute i regnet, men jeg vet du ikke er der for å varme meg lenger.

Akkurat i dag trenger jeg deg. Onkel har blitt syk igjen. Jeg føler mamma sjuler ting for meg. Hadde du vært her, vet jeg du hadde fortalt meg mer. Men du er ikke her for å fortelle meg ting lenger.

Begravelsesbildene dine ligger i skuffen min. Men jeg orker ikke se på dem. Det er så sårt. Så uvirkelig. Jeg forstår det bare ikke. Klarer ikke å finne ut hvorfor det er så vanskelig å minnes deg. Du var jo så fantastisk.

Når jeg møter nye mennesker ønsker jeg de kunne møtt deg. Jeg ønsker jeg kunne fortalt hvor glad jeg er i deg og hvor fantastisk det er å ha en far som deg. Men du er ikke faren min lenger, for du er borte... på en måte.

Når jeg gråter tenker jeg på alle tårene jeg skylder deg. Alle tårene jeg burde grått for deg dagen du forsvant. Men så tenker jeg at du sikkert ønsker at jeg skal ha det bra. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke om deg pappa, for det er så fjernt og vondt.

Smertene gnager i meg. Du skal være her nå. Jeg vil du skal være her når jeg gifter meg. Vil du skal se barnebarna jeg gir deg om noen år. Vil du skal se skolen jeg går på, vennene mine. Jeg skulle ønske du kunne møtt Kid-a. Verdens beste jente. Men det går ikke. Er ikke mulig.

Graven din har jeg ennå ikke besøkt. For meg er det bare en stein med ditt navn på. Du er jo ikke der. Du er ingen stein med et navn på. Du er pappaen min.

Jeg har litt dårlig samvittighet. Folk tror jeg ikke tenker på deg lenger. Folk syns sikkert jeg er kald. Men hver gang jeg ser en familie tenker jeg på den familien vi en gang var. Jeg tenker på deg hver gang noen sier pappa. Hver gang noen snakker nordnorsk. Men bare vent, Pappa. En dag skal jeg finne deg, vi skal møtes, og jeg skal fortelle deg alt du ikke rakk å få vite. Jeg er dine sanser nå pappa. Jeg skal leve for deg nå! Det fortjener du.

Ta vare på deg selv uansett hvor du er. Vit at du er elsket og savnet. Vit at jeg aldri ville byttet deg ut for noe i verden. Vit at jeg er så glad i deg at bare tanken får meg til å gråte... bare fordi du er så fantastisk.

*Klemmer luften rundt meg og håper du er her et eller annet sted*12

[yes]

Kjære Hope!!

*klemmer deg hardt og lenge*

Sitter her og gråtersammen med deg. Vet så inderig vel hvor smertefullt dette er, det og innse og virkelig forstå at pappa er borte.

Ser du har fått flere flotte svar. Tror kansje jeg har noe og tilføye allikevel....

En sorgprosess er smertefull og krever arbeid. "Ser" at du har begynnt på den lange og smertefulle veien.

Husk at DU MÅ sørge masse, tenk og snakk om pappen din, det og skrive ned ting hjalp meg masse. Og du pappen din ville aldri ha valgt og dø fra deg!! Papper er ikke slik.

Du skrev at du hadde bilder fra begravelsen liggende, kanskje du etterhvert skal sette dem inn i et eget album...jeg gjorde det, en album med svarte sider, gullskrift, bilder av pappa, dødsanonse, bilder fra begravelsen samt mye av mine tanker nedskrevet. En vakker liten bok som forteller mye om min sorg, et album som de færreste har sett....fordi det gjør så vondt.

Til sommeren er det 2 år siden pappa døde 51 år var han, han var ikke syk, men døde brått og uventet, og min verden falt i grus. Han får aldri møte min sønn som nå er 3 1/2 mnd, han får ikke sett at han ligner på meg og på han Savner han masse.

Har selv brukt internett for og bearbeide en del av min sorg, har skrevet av meg endel, men smerten og savnet vil alltid være der.

Ønsker deg masse lykke til.

*klemmer deg igjen, og gråter sammen med deg*

_________________

yes

1212[ Dette Innlegg er endret av: yes den 2002-05-03 22:03 ]

[Engel]

Som jeg kjenner meg igjen i flere av innleggene her! 3. januar i år, dagen før min 25 års dag, døde faren min. Han hadde vært syk lenge, men legene sa hele tiden at det ikke var noe alvorlig. Først de siste 3 ukene skjønte de hvor alvorlig det var, men da var det for sent. Og vi i familien fikk ikke vite at det gikk den veien før det bare var ei uke igjen. EI UKE!! Jula ble et mararitt, men på et annet vis fin også. Vi pendlet fram og tilbake mellom hjemme, barndomhjemmet mitt og sykehuset. Men 2. januar var ferien over. Å jobbe var håpløst, så jeg bestemte meg for å dra på jobb, snakke med sjefen og så dra opp til sykehuset igjen. Sjefen var forståelsesfull han, ingen problemer der. Hjemme fra jobb ringte jeg moren min på sykehuset. Og fikk høre at faren min var i litt bedre form den dagen. Vi fant derfor ut at jeg skulle reise oppover først morgenen etter. Men da jeg sto på stasjonen, klar til å reise, ringte søsteren min. Det var over, han hadde sovnet stille inn på morgenen. Jeg fikk aldri tatt skikkelig farvel. Nummen og redd ringte jeg samboeren min, og vi resite sammen opp. Fikk sett faren min der han lå stelt og vakker i sengen. Med røde roser og levende lys var det faktisk veldig vakkert.

Uken etterpå var forferdelig hektisk. Med både mor og søsteren min mer eller mindre apatiske var det altfor mye å ordne. Først under begravelsen kom følelsesstormen, og jeg gråt og gråt, og fikk streng beskjed av tanten min (fars søster) om at jeg fikk se til å ta meg sammen!! Har dere hørt noe sånt?

3 dager etter begravelsen måtte jeg tilbake på jobb, kunne ikke ta mer fri. Holdt ut ei uke, så kollapset kroppen, og jeg ble sykmeldt ei uke. Sov og gråt nesten hele uka. Etter hvert gikk det litt bedre, men først nå de siste ukene har jeg begynt å fungere skikkelig på jobb, klarer å konsentrere meg om oppgavene. Senest på fredag kom tårene rennende med tamke på at faren min ikke får oppleve bryllupet som vi planlegger. Han for heller aldri se mine barn, og de aldri han. Noe som er veldig sårt, siden jeg ikke husker noen av mine egne besteforeldre, og alltid har savnet det. Det er så utrolig vondt, og jeg tror INGEN andre enn de som har opplevd sånt selv vet hvordan det føles, hvor satt ut man blir når noe sånt skjer. Derfor måtte jeg bare fortelle min historie her, hvor folk kanskje forstår...

_________________

Engel1212[ Dette Innlegg er endret av: Engel den 2002-05-06 11:04 ]

[Tusseline]

*1000 klemmer til Hope*

Dette var virkelig trist å lese, Hope!

*tårene triller ned kinnet*

Det er flott å se at du har så mange gode minner om pappaen din,

det er flott at du har så mye å se tilbake på!

Jeg har ikke opplevd å miste ett veldig nært familiemedlem men har mistet flere jeg var veldig glad i. Det er tungt og vanskelig å takle, også i ettertid.

Jeg forstår deg så veldig godt. Jeg har heller ingen "trang" til å besøke graven

til dem jeg har mistet.

Som du nevner, har jeg det på samme måte;

For meg består graven av en firkantet, kjedelig stein med ett inngravert navn

på.

Det gir meg lite, og ingenting!

Det å tenke tilbake på minnene, gråte og le litt, det er det som gir meg noe, det er det som føles naturlig og personlig, for meg.

Jeg kjenner deg ikke, men har en følese av at du er en sterk person!

Du uttrykker styrke i innlegggene dine, Hope!

Lykke til!

_________________

Nikita 1212[ Dette Innlegg er endret av: Nikita den 2002-05-07 14:34 ]

[Gjest sunshine]

Hei alle sammen. Jeg sitter her og tårene bare triller.. Min far døde i november. Han var 48 år. Han døde etter å ha vært syk i en liten stund. Sykehuset sa at han hadde hatt slag og vi ble fortrolige med det. Det var i mai. I slutten av oktober ble han på nytt lagt inn på sykehuset. De konstaterte med ett nytt slag. Så ble han sendt til MR-røngten. Det viste at han hadde flere store svulster i hjernen.. Det ble en meget tøff tid fram til han døde. Vi måtte komme over sykehus-rotet som hadde vært. Men enda i dag sliter jag med det at hvis de hadde funnet ut at han hadde svulst i mai, hadde han kanskje kunnet vært her i dag og opplevd konfirmasjonen til min søster som er på søndag. Det blir nok en veldig tøff dag for henne og vi andre som sitter igjen. Ikke bare det at pappa døde, men i august i fjor døde også min farfar. Det har vært en tøff stund, men jeg vet at vi kommer igjennom det. Vi har klart oss så langt og kommer til å fortsette med det. Håper at alt går bra med deg hope. Vet hvor sårt det kan være.. *STOORE KLEMMER*

[Gjest gjest1]

*Klemmer alle som har lidd samme skjebne som meg*

Tusen takk for deres varmende ord og medfølelse. Det er godt å ha et fristed hvor man kan få ut noe av det som plager en.

Vil samtidig sende en klem til de som har delt sin historie med meg. Det setter jeg umåtelig stor pris på!

Ha en god natt, og ta vare på dere selv! Kunne ikke levd uten dere!

Klemmer fra12