Hva har du ofret for din utdannelse?

[Gjest Gjest]

Jeg har veldig lyst å ta en utdannelse som gjør at jeg blir nødt til å flytte utenlands eller til Bergen, Tromsø eller Trondheim for å komme inn.

Bor nå i Oslo, eier egen leilighet og har en jobb ved siden av skole som jeg er kjempe glad i... derfor kvier jeg meg litt for å skulle ta det store valget og gi slipp på det jeg er glad i her. Er i tillegg gift, og mannen min har en jobb han er veldig fornøyd med her..

Hva slags ofringer gjorde/gjør du for din utdannelse, og har du noen gang angret?

Er det noen som kan fortelle litt om det å flytte til ett nytt område, hva en bør tenke på osv hadde jeg også blitt veldig glad :-)

[Gjest langtidsstudent]

Utenom penger, så har jeg utelukkende vært tjent med å ta utdannelse. Intellektuelt og sosialt berikende. Ser ikke noe galt i å forlate hjemmet du er glad i for et øyeblikk. Det tror jeg du bare har godt av. Det er jo ikke for alltid, og når du er ferdig ser du det med nye øyne.

Økonomisk er det imidlertid et offer å ta utdannelse.

[Gjest Gjest]

Hva slags ofringer gjorde/gjør du for din utdannelse, og har du noen gang angret?

Helsa.

Jeg jobbet 100%, studerte 100%. Dette for å slippe lån.

Jeg ble gjelsfri, men utbrent.

[Gjest Gjest]

Har kun grunnskole, men vil si jeg har ofret både helse og selvbilde. Begge deler er på bedringens vei, men jeg har ofte lurt på om det var verdt det. Jeg lærte både å lese, skrive, og regne før jeg begynte på skolen, og med 50 % fravær og 0 reell tilstedeværelse i skoletimene hadde jeg nok klar meg like greit uten skole. Men hjemmeundervisning hadde nok vært optimalt for min del.

[Fluffie]

I utgangspunktet er det nok bare penger jeg har ofret.

Men da jeg dro ut av landet for aa ta Master ofret jeg nok en del vennskap og annet slik som jeg hadde fra der jeg tok bachelor. Men jeg planla aa bare vaere her i et aar, og saa dra tilbake, men saa fikk jeg meg kjaereste her som enda har et par aar igjen, saa da ble nok offeret litt stoerre enn planlagt siden jeg naa ikke vet om jeg blir aa flytte tilbake i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Det mest alvorlige er vel at jeg nesten mistet omsorgen for mitt barn. Jeg ble nemlig meldt til barnevernet fordi jeg stilte spørsmål til barnehageansatte. Dessuten mente min eks at jeg var en elendig mor som kun tenkte på meg selv, ikke minst fordi jeg tok utdanning - selv om han overhodet ikke deltok i noe barnestell selv- og han meldt meg også til barnevernet.

Jeg ble forresten jurist likevel....

[Rosalie]

Svært lite, da jeg flyttet for å studere rett etter VGS. Jeg ofret nærhet til familien og barndomsvenner (men jeg bor mye lenger unna dem nå som jeg er i jobb enn da jeg studerte), shopping (levde kun på studielån og stipend) og privatlivet (bodde i kollektiv alle årene). Men jeg ser ikke på noe av dette som offer, men som en investering i fremtiden min.

[Gjest Gjest]

Ser overhodet ikke på min utdannelse som noe offer. Det var de beste årene av mitt liv, og de gir masse muligheter underveis i studiet (til reising, sosiale ting, hobbyer, samt selvsagt faglig utvikling), og dessuten store muligheter til livet etterpå.

[Gjest Gjest]

Føler ikke at jeg har ofret noe, annet enn at utdanningen ikke er den smarteste med tanke på faste jobber og fete lønninger. Men den har også gitt meg mange muligheter, nye venner og erfaringer. Jeg flytta til en distriktshøyskole - det var uproblematisk bortsett fra at man ble litt lei av lite miljø i korte perioder. Det er vel også litt sånn at om man er lenge borte fra barndomsvenner osv glir man vekk fra enkelte (jeg har bodd borte fra hjembyen i snart ti år da, bare noen få under utdanning), men jeg velger å se på vennskap og liv som dynamiske. Man blir jo kjent med nye mennesker og får nye muligheter gjennom utdanningen, og det som er viktig (gode/nære venner, ektefelle/forhold) beholder man om det er liv laga. samtidig skjønner jeg at det er en større utfordring å skulle bryte opp et såpass etablert liv som deg, enn det var for meg som i grunn hadde de fleste eiendelene mine i en ryggsekk Men det er verdt det, særlig om du føler at du virkelig ønsker å få tatt denne utdanningen.

[Gjest Casey]

Hva slags ofringer gjorde/gjør du for din utdannelse, og har du noen gang angret?

Er det noen som kan fortelle litt om det å flytte til ett nytt område, hva en bør tenke på osv hadde jeg også blitt veldig glad :-)

Jeg ofret kjærester og til slutt en samboer. Utdannelse, flytting og jobb gikk foran alt annet.

Flytting innebærer gjerne at en må finne seg nye venner.

[mann23]

Utdannelsen>absolutt ALT

hadde ikke nølt med å dra hus, heim, kone og barn for utdannelsen sin del

[Gjest Gjest]

Takker for mange gode svar :-)

Ja, det er vel sånn at alt ordner seg uansett hvor man flytter...det må da være mulig for mannen min å få seg jobb andre steder i landet oxo..

Kommer nok til å søke Bergen eller Trondheim på første valg, mens tromsø helt sist...hvordan tror dere det er å flytte dit?

Og hva med bolig når vi har dyr med oss? Er vel ikke overalt de er hjertelig velkomne?

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Jeg flyttet fra England over her til Norge, tok med en kjæreste på slepet. Han ble hengendes i Norge etter jeg gjorde det slutt... Det var mer slitsomt enn studiet. Jobbet 75% ved siden av skolen for å ha minst mulig gjeld.

Ellers så var det mange som helgependlet fra skolen til Bergen, hvor de hadde ektefeller og samboere. Ett utav de ekteskapene røk. De andre er fortsatt sammen.

Men, etter jeg ble ferdig med min utdannelse, og har jobbet som det i 6 måneder, er jeg totalt utbrent og angrer bittert på at jeg dro min mann hit og rotet til vår tilværelse. Er nå 100% sykemeldt...

Er en drømme jobb virkelig så viktig? Jeg tror "drømmejobben" er overvurdert... Tok meg en hard lærepenge å lære dette...

[Gjest Evine]

Jeg er enig med Charlotte ... utdannelse er ikke veien til noen lykkelig framtid .. Og absolutt ikke verd å ofre familie og hjem for.

Jeg for min del har tatt høyere utdannelse ved siden av jobben min .. det gikk veldig greit .. Når jeg var lei, så kuttet jeg ut .. drømmejobben hadde jeg fra før, så videre utdannelse var kun for min egen del og ikke noe krav.

[Wildy]

Jeg ofret " drømmejobben". Dvs.... jeg trodde det var drømmejobben da jeg fikk den; godt betalt, spennende utfordinger osv osv. Og holdt på å jobbe meg skakk ihjel.Da jeg begynte å gå ned med den ene sykmeldingen etter den andre var det på tide å gjøre noe, så jeg sa opp. Begynte på høyskole og tok en helt annen vei. Det har vært tre blakke og harde år, men gud bedre det er verdt det. Nå har jeg en jobb jeg stortrives i, men jeg er ikke lengre på jobb døgnet rundt. Når jeg er ferdig går jeg hjem til familien og har faktisk fri til neste gnag jeg skal på jobb. Lønna har blitt dårligere, men for oss som familie betyr det minimalt. Ungene har en mamma med overskudd igjen og hverdagen er god. Heller det enn feit lønnskonto.....