Jeg vil ha barn, men han er usikker

[she83]

Jeg har så lyst på barn! Det verker i hele kroppen hver gang jeg ser noen som er gravide, eller noen som koser seg med barnet sitt. Det er noe jeg så inderlig vil ha, men kjæresten min er så usikker...

Jeg er 25, og han er 29. Han har god utdannelse og fast jobb, jeg har utdannelse med gode muligheter for fast jobb i nærmeste framtid. Jobber så mye jeg kan for tida. Vi har kjøpt hus, og har det supert sammen. Jeg syns alt ligger til rette for et slikt steg.

Når jeg prøver å snakke med han om dette, blir han veldig avvikende, og har egentlig ikke noe godt svar. Han sier at det ikke er noen økonomisk eller forholdsmessig i veien for at vi kan få barn, men han er usikker. Og jeg skjønner at han er redd, og syns det er skummelt. For det er det jo. Men det blir vel ikke mindre skummelt med tida?

Vet ikke hva jeg skal gjøre, for dette er noe jeg virkelig vil. Skal jeg slutte og mase på ham, og legge drømmen min på vent? Skal jeg gi ham et ultimatum, eller prøve å overtale ham? Det er ikke så lett å bare legge vekk disse følelsene jeg har, for de er enormt sterke.

Noen som har gode råd?

[Mirabella76]

Tja, det er ikkje så lett å gi gode råd i ein slik situasjon. Men eg trur nok det beste er å visa tydelig kor lyst du har på barn, samtidig som du ikkje masar på han om dåke skal få barn med ein gang.

Eg har nemlig vore i same situasjon som deg. Heile livet har eg ønska meg stor familie, og følt meg klar for det i veldig mange år allerede. Møtte kjæresten min då eg var 26 år, og han nærma seg 29. Han ga uttrykk for at han også ønska seg barn, då eg vart kjent med han. Men då eg etter eit par år synst det var på tide at me starta prøvinga, var han visst ikkje klar likevel. Joda, han ønska seg barn ein gang - men kanskje ikkje før han var rundt 40 år gammal, sa han.

Eg vart utrulig skuffa over å høyra det, og følte at kjæresten min hadde lurt meg. Han sa då til meg at han ikkje visste når han ville ha barn, men at han iallfall ikkje følte seg klar enda. Han ba meg om å ikkje masa om det, for då fekk han iallfall ikkje lyst på barn. Så eg prøvde så godt eg kune å la vera å masa på han om det, men det var ikkje lett - for det var ingenting i verden eg ønska meg meir enn å bli mamma. Og åra går fort! Då eg fylte 30, synst eg rett og slett det var ein trist dag. Tenk at eg hadde passert 30 år, og ikkje fått blitt mamma enda.

Kjæresten min skjønte kor vanskelig dette var for meg, så han begynte å bli litt meir positiv til å få barn. Men han sa heile tida at egentlig følte han seg ikkje klar enda, men fordi han såg kor sterkt eg ønskte det, kunne han kanskje gå med på å prøva om ikkje så altfor lenge. Sommaren 2007, mindre enn 1/2 år før eg fylte 31 år, gjekk han med på at me starta prøvinga. Eg var kjempelykkelig! Eg spurte om han virkelig ønskte det, han og - eller om han gjekk med på det kun fordi eg ville det. Kjæresten min svarte då at han godt kunne ha venta ei stund til, men han synst det var greit å starta prøvinga no likevel. Det var heldigvis ikkje lenger slik som før, at han absolutt ikkje var klar for barn.

Endelig var me i gang, men eg vart litt frustrert over at det tok litt lenger tid før det klaffa, enn eg hadde rekna med. Men i starten av februar 2008, akkurat 8 månader etter at me starta prøvinga, fekk eg positiv graviditetstest! Det var ein heilt fantastisk følelse! No er eg 17 veker på vei, og skal på ordinær UL om litt over ei veke. Både eg og kjæresten min gledar oss kjempemykje til å bli foreldre for aller første gang, i november!

Så du ser, kjæresten min forandra meining etterkvart! Han er jo "berre" 34 år no, ikkje 40 - sjølv om han først sa at han ikkje ville ha barn før han var rundt 40 år gammal! Men dei åra eg måtte venta på at kjæresten min skulle bli klar, var uten tvil slitsomme. Eg ante jo ikkje kor lang tid det kom til å ta. Men eg hadde bestemt meg for at eg ikkje ville venta i all evighet, og det sa eg også til kjæresten min. Hadde det tatt enda lenger tid enn det gjorde uten at han følte seg klar for barn, så kunne eg ikkje ha fortsett forholdet.

Eg foreslår at du gir din kjære litt tid på å bli klar. Ikkje mas på han, det trur eg er viktig! Men gjer det likevel klart for han kor viktig det er for deg å få bli mamma snart. Sannsynlegvis vil han etterkvart venna seg mer og meir til tanken på å bli pappa, og det virkar ikkje like skummelt lenger. Men viser det seg at han etter lang tid fortsatt ikkje føler seg klar for barn - må du sjølvsagt vurdera om du kan leva med det, eller om du må stilla han eit ultimatum. Men eg rådar deg til å ikkje gå til det skrittet for raskt. Gi han tid, og prøv å ver tålmodig, sjølv om eg veit at det er vanskelig. Så kryssar eg fingrane for at dette ordnar seg etterkvart. Lykke til!

Endret 1. juni 2008 av Mirabella76

[she83]

(...) Eg foreslår at du gir din kjære litt tid på å bli klar. Ikkje mas på han, det trur eg er viktig! Men gjer det likevel klart for han kor viktig det er for deg å få bli mamma snart. Sannsynlegvis vil han etterkvart venna seg mer og meir til tanken på å bli pappa, og det virkar ikkje like skummelt lenger. Men viser det seg at han etter lang tid fortsatt ikkje føler seg klar for barn - må du sjølvsagt vurdera om du kan leva med det, eller om du må stilla han eit ultimatum. Men eg rådar deg til å ikkje gå til det skrittet for raskt. Gi han tid, og prøv å ver tålmodig, sjølv om eg veit at det er vanskelig. Så kryssar eg fingrane for at dette ordnar seg etterkvart. Lykke til!

Hei, og tusen takk for raskt svar!

Gode råd du kommer med, og tenker vel mest i de baner jeg også. At han må ta tida til hjelp. Men kjenner at hver dag som går, gjør meg tristere og tristere. Av og til blir jeg så sint, syns det er "urettferdig" at han på egenhånd bestemmer, uten å ta hensyn til mine følelser. På den andre siden vil jeg jo at barnet vårt skal være et ønskebarn, noe han gleder seg til og vil ha. Men jeg tror at han aldri vil føle seg KLAR, og at når ting er i gang, så vil han glede seg like mye som meg....

Arg...og emnet er utsnakket i følge ham, så er ingen jeg kan få ut mine frustrasjoner til....

[flickan]

Enig i at det ikke er lett å gi råd i en sånn situasjon.

Jeg har på mange måter vært i samme situasjon som deg, jeg har vært klar, men ikke han.. Jeg bestemte meg for at jeg var villig til å vente en viss tid, men ikke i det uendelige. Jeg har vært klar på at jeg ikke er interessert i å vente til jeg var i midten av 30-årene, eller forbli frivillig barnløs. For meg er det rett og slett så viktig å få barn, at jeg ikke vil leve med en som ikke ønsker det i uoverskuelig framtid. Det var viktig for meg å snakke om disse tingene tidlig, så ingen av oss skulle føle oss lurt dersom vi på et senere tidspunkt skulle finne ut at vi var vidt forskjellige på det punktet. Heldigvis vil mannen og ha barn, og vi ble enige om å prøve når han ble ferdig med utdannelsen. Dette ble vi enige om for 2 år siden. Det hjalp veldig å ha et tidspunkt å forholde seg til for meg, og det ble lettere takle ventingen. Nå blir vi prøvere til høsten, og jeg er glad for at jeg ventet på at mannen jeg elsker ble klar. Vi har tilpasset oss litt til hverandre. Ideelt sett ville nok mannen ventet 1-2 år til, men er klar over hvor viktig det er for meg, og nå gleder han seg like mye.

Det høres kanskje brutalt ut, men om mannen hadde sagt for to år siden, at han ville vente ca 10 år (ikke umulig, jeg ville jo "bare" vært 34 år) hadde jeg forlatt han. Det hadde betydd at vi hadde hatt vidt forskjellige prioriteringer i livet.

Vet ikke om det var noe råd da, men jeg vil hvertfall anbefale deg å tenke nøye gjennom hva som er viktigst for deg og være villig til å ta konsekvensene av det. Deretter ville jeg presset mannen til å snakke om det, selv om det etter han mening er ferdigdiskutert. Kan han kanskje gi deg en pekepinn for når han evt ser for seg å få barn, og kan du vente så lenge?

Om det er viktigere for deg å få barn i nær fremtid, eller at du føler at du og mannen står så langt unna hverandre i dette spørsmålet at dere ikke kan bli enig, bør du kanskje forlate ham og finne noen som deler dine verdier på dette.. Om det er viktigst for deg å være sammen med mannen, bør du respektere hans ønske og vente til han er klar selv om det kan ta litt tid. Da bør du heller ikke "mase" på ham i mellomtiden.

Jeg er enig med deg i at det er frustrerende at den som vil vente alltid får "vetoretten", på den annen side kan jeg ikke se at det kan gjøres på en annen måte. Det er en så stor avgjørelse med så enorme konsekvenser, at det er nødt til være enighet hos begge parter.

Lykke til

[Mirabella76]

Hei, og tusen takk for raskt svar!

Gode råd du kommer med, og tenker vel mest i de baner jeg også. At han må ta tida til hjelp. Men kjenner at hver dag som går, gjør meg tristere og tristere. Av og til blir jeg så sint, syns det er "urettferdig" at han på egenhånd bestemmer, uten å ta hensyn til mine følelser. På den andre siden vil jeg jo at barnet vårt skal være et ønskebarn, noe han gleder seg til og vil ha. Men jeg tror at han aldri vil føle seg KLAR, og at når ting er i gang, så vil han glede seg like mye som meg....

Arg...og emnet er utsnakket i følge ham, så er ingen jeg kan få ut mine frustrasjoner til....

Kjenner meg veldig godt igjen i følelsane og tankane dine omkring dette. Eg har som sagt hatt det på same måten. Etterkvart som tida gjekk, følte eg meg meir og meir trist over å ikkje få bli mamma - og eg klarte aldri å vera ordentlig glad lenger. Dette merka jo kjæresten min, og han skjønte etterkvart kor viktig det var for meg å få barn. Likevel, som ha sa, så kunne han jo ikkje gå med på å få barn berre fordi eg ville det så sterkt, når han ikkje følte seg klar for det enda.

Me hadde mange samtalar om kva som var grunnen til at kjæresten min ville venta med å få barn. Det kom då fram at han var redd for forpliktelsar, fordi barn ville forandra livet hans totalt. Han var glad i friheten sin, og likte å kunne gjera som han ville - og han var redd for å mista denne friheten. Problemet var at kjæresten min berre såg dei negative sidene ved å få barn, altså kva han mista. Det virka som han trudde at heile livet var over når ein fekk barn, og at ein aldri meir kunne gjera noko gøy. Eg måtte jobba lenge med å få kjæresten min til å forandra tankegang, og minna han på alle dei positive sidene med å bli foreldre! Og etterkvart virka det som om kjæresten min også begynte å sjå dei positive tinga med å få barn.

Då eg fylte 29 år, sa eg klart frå til kjæresten min om at eg ville at me skulle beynna å prøva innan eg fylte 30 år. Då hadde eg fått nok av å venta, og orka rett og slett ikkje lenger å gå rundt og venta på at kjæresten min skulle bli klar. Eg sa derfor at me måtte starta prøvinga innan eg fylte 30 år, ellers kunne me ikkje vera sammen lenger. Eg fortalte kor viktig det var for meg å få barn, og at eg ikkje kunne gi han meir tid. Kjæresten min gjekk då motvillig med på å starta prøvinga innan eg fylte 30, men det gjekk dårlig. Han var jo egentlig ikkje klar for barn, så då eg nærma meg 30, sa han at han ikkje var klar for å prøva likevel. Han såg kor ufattelig skuffa eg vart, så eg trur han tenkte mykje i tida framover. Eg vurderte om eg skulle gjera det slutt, men eg klarte det ikkje - for eg var så glad i kjæresten min. Tida framover vart vanskelig, for eg var ofte trist og lei meg over å ha fylt 30 og fortsatt vera barnlaus, og det at kjæresten min hadde ombestemt meg angåande prøvinga. Kjæresten min skjønte at han måtte ta eit klart valg snart, og etterkvart så lova han meg at me skulle starta prøvinga innan eg var 31. Eg sa klart frå til kjæresten min at om han ombestemte seg denne gangen også, så var det slutt mellom oss. Men han haldt det han lova denne gangen!

Så eg erfarte altså at det gjekk greit i nokre år å venta på at kjæresten min skulle bli klar, og ikkje masa på han om det. Men til slutt hadde eg nådd ei grense, og vart nødt til å stilla han eit ultimatum. Og sjølv då gjekk det lang tid, før kjæresten min endelig klarte å ta eit valg! Sølv om eg synst du bør vera tålmodig og gi kjæresten din litt meir tid enda - så rådar eg deg likevel ikkje til å venta like lenge som det eg gjorde, før du stiller han eit ultimatum. Enkelte menn trenger eit ordentlig spark i baken, før dei klarar å ta eit valg!

Ellers er eg veldig enig i det flickan skriver. Det kan sikkert vera lurt å prøva å få til ein avtale med kjæresten din, om når dåke skal starta prøvinga. Og går han ikkje med på at dåke skal få barn innan ei viss tid, så gjer det klart for han at så lenge er ikkje du villig til å venta. Få han til å skjønna at barn er så viktig for deg, at dersom han ikkje vil ha barn innan eit visst tidspunkt, så er dåke nok ikkje de rette for kvarandre. Kanskje det kan få kjæresten din til å tenka ordentlig gjennom kva han egentlig vil med livet sitt?

Endret 1. juni 2008 av Mirabella76

[Gjest Screemy]

Alt ligger jo til rette for å få barn, men han vil rett og slett vente med å bli far!

Gi han tid! Kanskje han vil oppleve litt mere bare med deg, uten forpliktelser til barn som er et stort ansvar som varer livet ut!

Du skriver jo at det virker som han er "redd" for dette med barn og at det er litt "skummelt"

Hva er han redd for og hvorfor mener han at det er skummelt? Har du pratet nøye med han om dette?

Skjønner deg som febrilsk verker etter dette med å få barn, men prøv å møte hverandre på halveien! Klart han skal ta hensyn til dine ønsker, men du må også (som du nå gjør) ta hensyn til hans ønsker!

Du kan sikkert føye deg etter han som du skriver at du gjør, men for hvor lenge da! Det må jo du også få en avklaring på, for vente i evig tid vil du jo ikke!

Jeg antar at han rett og slett vil oppleve litt mere med bare deg før forpliktelser for barn kommer!

Hvor lenge har dere holdt sammen foresten?

[she83]

Alt ligger jo til rette for å få barn, men han vil rett og slett vente med å bli far!

Gi han tid! Kanskje han vil oppleve litt mere bare med deg, uten forpliktelser til barn som er et stort ansvar som varer livet ut!

Du skriver jo at det virker som han er "redd" for dette med barn og at det er litt "skummelt"

Hva er han redd for og hvorfor mener han at det er skummelt? Har du pratet nøye med han om dette?

Skjønner deg som febrilsk verker etter dette med å få barn, men prøv å møte hverandre på halveien! Klart han skal ta hensyn til dine ønsker, men du må også (som du nå gjør) ta hensyn til hans ønsker!

Du kan sikkert føye deg etter han som du skriver at du gjør, men for hvor lenge da! Det må jo du også få en avklaring på, for vente i evig tid vil du jo ikke!

Jeg antar at han rett og slett vil oppleve litt mere med bare deg før forpliktelser for barn kommer!

Hvor lenge har dere holdt sammen foresten?

Hei hei. Akkurat nå føler jeg at det ikke er noen halvvei, bare hans vei...

Det er jo en stooor avgjørelse, og noe som vil endre livene våre totalt. Og det er det han syns er skummelt. Og jeg skjønner det jo så vel. Men han vil ha barn, det har han sagt. Hva er galt med å begynne å prøve nå? Kan jo ta sin tid å bli gravid, også er det 9 mnd å forberede seg på... Bortsett fra at det er skummelt, har han ikke noen andre grunner.. Han kan/vil heller ikke utdype det.

Vi har vært sammen i over 2,5 år, og har det kjempefint sammen. Han sier selv at han har opplevd det han evt. vil oppleve uten barn, og han innser at livet ikke tar slutt selv om vi får barn. Er jeg urimelig hvis jeg mener "skummelhetsfaktoren" ikke er god nok grunn til å nekte meg det jeg ønsker meg mest i livet?

[she83]

Kjenner meg veldig godt igjen i følelsane og tankane dine omkring dette. Eg har som sagt hatt det på same måten. Etterkvart som tida gjekk, følte eg meg meir og meir trist over å ikkje få bli mamma - og eg klarte aldri å vera ordentlig glad lenger. Dette merka jo kjæresten min, og han skjønte etterkvart kor viktig det var for meg å få barn. Likevel, som ha sa, så kunne han jo ikkje gå med på å få barn berre fordi eg ville det så sterkt, når han ikkje følte seg klar for det enda.

(...)

Så eg erfarte altså at det gjekk greit i nokre år å venta på at kjæresten min skulle bli klar, og ikkje masa på han om det. Men til slutt hadde eg nådd ei grense, og vart nødt til å stilla han eit ultimatum. Og sjølv då gjekk det lang tid, før kjæresten min endelig klarte å ta eit valg! Sølv om eg synst du bør vera tålmodig og gi kjæresten din litt meir tid enda - så rådar eg deg likevel ikkje til å venta like lenge som det eg gjorde, før du stiller han eit ultimatum. Enkelte menn trenger eit ordentlig spark i baken, før dei klarar å ta eit valg!

Ellers er eg veldig enig i det flickan skriver. Det kan sikkert vera lurt å prøva å få til ein avtale med kjæresten din, om når dåke skal starta prøvinga. Og går han ikkje med på at dåke skal få barn innan ei viss tid, så gjer det klart for han at så lenge er ikkje du villig til å venta. Få han til å skjønna at barn er så viktig for deg, at dersom han ikkje vil ha barn innan eit visst tidspunkt, så er dåke nok ikkje de rette for kvarandre. Kanskje det kan få kjæresten din til å tenka ordentlig gjennom kva han egentlig vil med livet sitt?

På en måte føler jeg at det er egoistisk å stille ham et ultimatum som går ut på at "hvis vi ikke kan prøve å få barn innen....". Men jeg tror heller ikke at han vil jeg skal leve i forholdet uten å være lykkelig, eller at jeg føler jeg må undertrykke følelser og gå imot verdiene mine.

Får se om jeg ikke kan manne HAN opp til en prat snart. Desverre er han av den stille typen, som ikke sier stort. Det hjelper ikke....

[Gjest Screemy]

Hei hei. Akkurat nå føler jeg at det ikke er noen halvvei, bare hans vei...

Det er jo en stooor avgjørelse, og noe som vil endre livene våre totalt. Og det er det han syns er skummelt. Og jeg skjønner det jo så vel. Men han vil ha barn, det har han sagt. Hva er galt med å begynne å prøve nå? Kan jo ta sin tid å bli gravid, også er det 9 mnd å forberede seg på... Bortsett fra at det er skummelt, har han ikke noen andre grunner.. Han kan/vil heller ikke utdype det.

Vi har vært sammen i over 2,5 år, og har det kjempefint sammen. Han sier selv at han har opplevd det han evt. vil oppleve uten barn, og han innser at livet ikke tar slutt selv om vi får barn. Er jeg urimelig hvis jeg mener "skummelhetsfaktoren" ikke er god nok grunn til å nekte meg det jeg ønsker meg mest i livet?

Hmmm, ja da er det jo vannskelig dersom han mener han har opplevd det han evt. vil oppleve uten barn, og han innser at livet ikke tar slutt selv om dere får barn.

Samlivsekspert, kunne det ha vært noe? Om du får han med på det!

Den dagen dere får barn er ikke alt så "skummelt"

Dere tilpasser dere ettehvert og dere blir kjempefine foreldre!

Du vet det (det forstår jeg) men han skjønner det kanskje ikke....

Han er vel redd for at han ikke skal takle et småbarn fordi han ikke vet hvordan han gjør det - ingen erfaring og derfor blir han "redd"

Les litt her

og

her

Endret 1. juni 2008 av Screemy

[Kamille86]

Vi har vært sammen i over 2,5 år, og har det kjempefint sammen. Han sier selv at han har opplevd det han evt. vil oppleve uten barn, og han innser at livet ikke tar slutt selv om vi får barn. Er jeg urimelig hvis jeg mener "skummelhetsfaktoren" ikke er god nok grunn til å nekte meg det jeg ønsker meg mest i livet?

[Gjest Gjest]

Jeg tror mannen din ts og mannen til hun over her vil at dere skal være sammen litt lenger før dere får barn!

2,5 år og 1 år er ikke så veldig mye!

Den som som oftest sitter igjen med "tap" etter et samlivsbrudd med barn er som regel fedrene!

De vil nok se ann forholdet litt lenger før dem velger å få barn!

[she83]

Hmmm, ja da er det jo vannskelig dersom han mener han har opplevd det han evt. vil oppleve uten barn, og han innser at livet ikke tar slutt selv om dere får barn.

Samlivsekspert, kunne det ha vært noe? Om du får han med på det!

(...)

Hehe, gubben min er vitenskapsmann, og han har liten tro på slikt!

Tok en prat med ham i går kveld, han sier at han skjønner veldig godt at jeg syns det er leit, men han trenger mer tid til å tenke på. Så han sa hvertfall ikke at han nødvendigvis ville vente mye lenger med å få barn da! Jeg håper (og tror kanskje litt) at han bare må venne seg til tanken.

Utrolig "godt" å lese om noen som opplever det samme som meg. Vi har holdt sammen litt over 1 år men for meg er barn noe jeg alltid har ønsket meg. Føler alikevell dette året at vi virkelig har fått masse tid sammen og vi merker jo at det går såpass bra at barn ikke skule være noen hindring..

Jeg er ikke mer en 22 år men jeg er så klar for å bli mamma!

Ønsket om barn kjenner ingen alder tror jeg, kjenner meg igjen i følelsene du beskriver. Jeg har alltid også ønsket meg barn, og når jeg har møtt mannen i mitt liv, er drømmen så nærme som den aldri har vært før. Og da er det frustrerende å vente....

Jeg tror mannen din ts og mannen til hun over her vil at dere skal være sammen litt lenger før dere får barn!

2,5 år og 1 år er ikke så veldig mye!

Den som som oftest sitter igjen med "tap" etter et samlivsbrudd med barn er som regel fedrene!

De vil nok se ann forholdet litt lenger før dem velger å få barn!

Man vet aldri når et forhold ryker. Og for min del har min kjære gjort det helt klart at han er sikker på vi er rette for hverandre. Men ting skjer jo. Når vet man helt sikkert at et forhold er "sikkert"? Noen treffer hverandre på byen, blir gravide på en ONS og er sammen livet ut. Andre er sammen i 15 år før de får barn, og så ryker det.

2,5 år er lenge nok for oss, for som sagt, det er ikke OSS han er usikker på. Det er evt. han selv. Det er dette han sier, og jeg har ingen grunn til å tro at han skulle være uærlig om dette.

[Kamille86]

Jeg tror mannen din ts og mannen til hun over her vil at dere skal være sammen litt lenger før dere får barn!

2,5 år og 1 år er ikke så veldig mye!

Den som som oftest sitter igjen med "tap" etter et samlivsbrudd med barn er som regel fedrene!

De vil nok se ann forholdet litt lenger før dem velger å få barn!

Det sjønner jeg at du mener men det trenger ikke være grunnen. Er utrolig mange som får barn og har vore sammen mye lengre som det ikke fungerer med etter de får barn også!

Jeg synes absolutt ikke noenskal skylde på det. En merker selv hvordan forholdet fungere helt fra begynnelsen. Jeg tror generelt at menn er litt trege når det gjelder det å få barn.

Før i tiden giftet folk seg veeldig unge + barn rett etter. Det fungerte da så hvorfor skal det ikke fungere nå?? Har nok litt med instillingen til folk også.

Vil ikke være vanskelig men vil bare få frem at det ikke bør være en hindring

Endret 2. juni 2008 av Kamille86

[Kamille86]

Hehe, gubben min er vitenskapsmann, og han har liten tro på slikt!

Tok en prat med ham i går kveld, han sier at han skjønner veldig godt at jeg syns det er leit, men han trenger mer tid til å tenke på. Så han sa hvertfall ikke at han nødvendigvis ville vente mye lenger med å få barn da! Jeg håper (og tror kanskje litt) at han bare må venne seg til tanken.

Ønsket om barn kjenner ingen alder tror jeg, kjenner meg igjen i følelsene du beskriver. Jeg har alltid også ønsket meg barn, og når jeg har møtt mannen i mitt liv, er drømmen så nærme som den aldri har vært før. Og da er det frustrerende å vente....

Man vet aldri når et forhold ryker. Og for min del har min kjære gjort det helt klart at han er sikker på vi er rette for hverandre. Men ting skjer jo. Når vet man helt sikkert at et forhold er "sikkert"? Noen treffer hverandre på byen, blir gravide på en ONS og er sammen livet ut. Andre er sammen i 15 år før de får barn, og så ryker det.

2,5 år er lenge nok for oss, for som sagt, det er ikke OSS han er usikker på. Det er evt. han selv. Det er dette han sier, og jeg har ingen grunn til å tro at han skulle være uærlig om dette.

Leste etterpå at du hadde skrevet det før meg

Tror du har ett godt poeng i det du skriver her. Fordi det er ikke dere han er usikker på men nettopp fordi han er usikker på å bli far. Litt skummelt/nytt skremmende å bli "voksen" og ha ansvar

Endret 2. juni 2008 av Kamille86

[Gjest Gjest_Geir_*]

Før i tiden giftet folk seg veeldig unge + barn rett etter. Det fungerte da så hvorfor skal det ikek fungere nå?? Har nok litt med instillingen til folk også.

Før i tiden var det ikke like lett å skille seg heller!

Hva er det som hindrer din mann til å ville ha barn da?

Kanskje han ikke liker barn?

Kanskje han ikke kan få barn?

Kanskje han vil vente å se det hele ann med dere begge til dere begge har en fast jobb?

Kanskje det er som gjest over her sier at han vil være sammen med deg lenger før han forplikter seg til deg med barn?

Kanskje han vil gifte seg med deg før dere får barn så har han mer rettigheter i forhold til barna?(tror jeg han har da?

Har du pratet ut med han om hva den VIRKELIGE årsaken er da?

[Kamille86]

Før i tiden var det ikke like lett å skille seg heller!

Hva er det som hindrer din mann til å ville ha barn da?

Kanskje han ikke liker barn?

Kanskje han ikke kan få barn?

Kanskje han vil vente å se det hele ann med dere begge til dere begge har en fast jobb?

Kanskje det er som gjest over her sier at han vil være sammen med deg lenger før han forplikter seg til deg med barn?

Kanskje han vil gifte seg med deg før dere får barn så har han mer rettigheter i forhold til barna?(tror jeg han har da?

Har du pratet ut med han om hva den VIRKELIGE årsaken er da?

Ja det er sant at det var før!! men som sagt det er ikke noen grunn til at folk må være sammen ørten år for det! Ville bare lufte temaet!

Har pratet med han om det og han har tydelig sagt at han vil ha barn men vente. Har ikke sagt at det er noe problem men jeg er bare klar nå og vil dele det med andre som er i "lignende" situasjon. Jeg har ingen problem med å vente på han for han må få tid på seg, klart det

Vi har også snakket om ekteskap og dette er ikke noe som er viktig for oss! Dette har vi diskutert veldig mye og det var faktisk han som sa det selv.

Endret 2. juni 2008 av Kamille86

[Gjest Gjest_Geir_*]

Ja det er sant at det var før!! men som sagt det er ikke noen grunn til at folk må være sammen ørten år for det! Ville bare lufte temaet!

Ikke i ørten år men 1 år er ikke lenge.

Har pratet med han om det og han har tydelig sagt at han vil ha barn men vente. Har ikke sagt at det er noe problem men jeg er bare klar nå og vil dele det med andre som er i "lignende" situasjon. Jeg har ingen problem med å vente på han for han må få tid på seg, klart det

Vi har også snakket om ekteskap og dette er ikke noe som er viktig for oss! Dette har vi diskutert veldig mye og det var faktisk han som sa det selv.

Så fint:)

Det du svarte på bortsett fra skilsmisse, var til trådstarter hun som startet tråden! Jeg glemte å presisere det bare.

[Gjest Geir en gang til ;)]

Til trådstarter:

Hva er det som hindrer din mann til å ville ha barn da?

Kanskje han ikke liker barn?

Kanskje han ikke kan få barn?

Kanskje han vil vente å se det hele ann med dere begge til dere begge har en fast jobb?

Kanskje det er som gjest over her sier at han vil være sammen med deg lenger før han forplikter seg til deg med barn?

Kanskje han vil gifte seg med deg før dere får barn så har han mer rettigheter i forhold til barna?(tror jeg han har da?

Har du pratet ut med han om hva den VIRKELIGE årsaken er da?

[Kamille86]

Ikke i ørten år men 1 år er ikke lenge.

Så fint:)

Det du svarte på bortsett fra skilsmisse, var til trådstarter hun som startet tråden! Jeg glemte å presisere det bare.

hehe, ikke så greit å vite

For meg holder over 1 år.

Kansje ikke for deg

Takk for svar

[she83]

Til trådstarter:

Hva er det som hindrer din mann til å ville ha barn da?

Kanskje han ikke liker barn?

Kanskje han ikke kan få barn?

Kanskje han vil vente å se det hele ann med dere begge til dere begge har en fast jobb?

Kanskje det er som gjest over her sier at han vil være sammen med deg lenger før han forplikter seg til deg med barn?

Kanskje han vil gifte seg med deg før dere får barn så har han mer rettigheter i forhold til barna?(tror jeg han har da?

Har du pratet ut med han om hva den VIRKELIGE årsaken er da?

Haha... gifte seg vil han hvertfall ikke! Han er ikke så stor tilhenger av ekteskap tror jeg, så får vel kjempe min kamp der også!

Og å prate med en ganske stillferdig mann om hva årsaken er, det er vrient.. Han har ingen annen grunn enn at han syns det er skummelt. Alt det andre har han sagt at ikke er noe problem.

Tenk om han lyver da!! :gråte: