hva skal vi med barn?

[Yrjenia]

http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/12/449100.html

[Gjest StockDama]

You go girl

[Gjest Gjest]

:cry:

SÅ sant!

[Lurvina]

Enda et forsøk på å gi foreldre som sender barna sine i barnehagen dårlig samvittighet ser jeg.

[Gjest StockDama]

Å ha barna sine i barnehage noen timer pr dag og det å ha barna sine full tid i barnehage er ikke det samme.

Tru det eller ei, men barn vil gjerne ha tid hjemme med foreldrene sine, 2-3 timer med foreldre er ikke nok.

[Gjest Evine]

Enda et forsøk på å gi foreldre som sender barna sine i barnehagen dårlig samvittighet ser jeg.

Uff ja - foreldre må jo ikke få dårlig samvittighet ..

Ærlig talt - hvem er det som får hardest medfart til vanlig? Og da spesielt fra AP- og SV-hold? Jo - det er hjemmeværende foreldre som "blir premierte for å ikke bidra til fellesskapet" - som Karita så "fint" sa det i artikkelen ..

Hva vet Karita egentlig om dette? Jeg tror at de som velger å være hjemme noen år med barna gjør en investering som yrkesaktive foreldre aldri vil være i nærheten av .. Og jeg tror at akkurat dette er en investering til fellesskapet som desverre ikke er målbart slik som skatteinnbetalingen er ..

[Gjest Peachbud]

Fint med en mann som jobber 50 % for å få mer tid til barna. Er ikke så mange av dem.

[Sans]

Så sant

Dessverre

[Gjest Gjest]

Det syns jeg var en artikkel som virkelig fikk satt ting på spissen, men som også har mange gode sannheter i seg.

Slev jobber jeg i barnehage, og jeg ser jo hva det gjør med barna å alltid komme først, og alltid bli hentet sist. For de som dette skjer sjelden med er det litt stas på en måte, å komme først i alle fall. Men det å alltid være dette barnet kan være tungt.

Det jeg også ser er barnets enorme skuffelse når de blir gitt et tidspunkt for henting av foreldrene, men så kommer de ikke og henter til dette tidspunktet, man kanskje en time eller to etter. Verden til barnet faller nesten i grus, og det er tydelig at de hungrer etter sine foreldres oppmerksomhet.

Dette med at foreldre kommer senere enn det de lover syns jeg tyder på at de ikke tar barnets følelser på alvor. Og de har det tydeligvis for travelt til å tenke på barnet i første rekke, men stikker heller innom butikken før de henter fordi det er så stressende å ha med barnet.

Jeg syns det er mye i dagens samfunn som tyder på at vi ikke får barn fordi vi ønsker å ta oss tid til dem, men pga status. Ja jeg ser dette ganske ofte at foreldrene lever gjennom barna ved at de gir dem egenskaper de ikke er gamle nok til å mestre feks....

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, jeg vil bare understreke dette. Fordi i barnehagen jeg jobber i er det ofte foreldrene slipper det de har i hendene med en gang barnet feks har feber og holder dem hjemme. De kommer og henter barna i fin tid. Feks klokken to til tre.

[Gjest gabriela]

Synes det er trist at så små barn skal være så lenge borte fra foreldrene sine hver dag. Den dagen jeg får barn vil jeg at enten jeg eller faren skal være enten hjemmeværende eller jobbe veldig lite ihvertfall de 3 første årene. Selvfølgelig om det er mulighet for dette uten å sulte seg ihjel. Det finnes viktigere ting i livet enn nyoppusset hus og nye biler.

Tenker jeg

[Caramba]

Vi er av de "fæle" foreldrene som begge jobber. Barnet vårt er i barnehage 7-8 timer hver dag i uka. Virker som han trives godt med det også... Han gråter ikke når vi går, han spiser godt i bhg, sover lenge og har glede av å leke med de andre barna. Mannen min slutter på jobb ca 15 og kan hente barnet tidlig. De to storkoser seg alene på ettermiddagene før jeg kommer hjem.

Sånn er det for oss. Begge jobber, av økonimsk nødvendighet og av lyst. Samtidig er vi gode nok foreldre som synes vi har masse tid sammen med barnet vårt. Det er vi som er der når han står opp,legger seg og våkner om natten. Vi som steller og leker i ca to timer om morgenen og hele ettermiddagen. Det er også lange, fine helger, ferier og helligdager, avspasering og sykedager hvor det er vi som er sammen som en familie.

Sånn er vår hverdag og sikkert også hverdagen til mange, mange andre. Hvorfor er det så vikitg for "besserwissere" å gi SÆRLIG mødre dårlig samvittighet fordi de jobber?

Endret 25. mai 2008 av Caramba

[Gjest Serena]

Artikkelforfatteren er tydeligvis stolt av at han er hjemme sammen med barnet, og det er fint. Men hvorfor henvender han seg hovedsakelig til mødrene, karriere"kvinnene"? Har ikke karriere"mennene" også en rolle her?

[Lurvina]

Artikkelforfatteren er tydeligvis stolt av at han er hjemme sammen med barnet, og det er fint. Men hvorfor henvender han seg hovedsakelig til mødrene, karriere"kvinnene"? Har ikke karriere"mennene" også en rolle her?

La merke til dette selv, det virket som om han heller skulle ønske at det var dama hans som skulle være hjemme enn han selv.

Beklager men jeg klarer ikke å ta denne artikkelen seriøs, hadde det vært en kritikk mot de som lar barna være i bhg i 10 timer daglig mens de er hjemme så hadde jeg tatt det mer seriøst, men denne karen her var mer opptatt av å gi kvinner dårlig samvittighet fordi vi er så slemme og tar oss en utdanning slik at vi kan jobbe. Tårevåte fortellinger om småbarn som peker i lufta og sier "mamma jobbe, mamma jobbe", fungerer ikke helt på meg, og dessuten så er det egentlig litt mer bekymringsfyllt at ikke barna spør etter pappa hvis vi først skal gå etter kjønn.

En annen ting er at det er ikke alle som har råd til å la den ene parten sitte hjemme med barnet mens den andre jobber, er ikke som kan leve på den andre parten, så ja jeg synes det er dårlig gjort å prøve å gi dårlig samvittighet til foreldre som tar denne avgjørelsen. Har ikke noe til overs for folk som skjærer alle over en kam, ifølge han som skrev dette så er alle damer som velger å ha barna i bhg og jobber, karrierekvinner som driter i barna sine. Sjarmerende type må jeg si.

[Transmogrifier]

Hvis en skreller bort alle påstandene artikkelforfatter ikke har dekning for (ADHD og allergier skyldes at foreldre ikke er hjemme med barna sine- nobelprisen venter), og fjerner polemikken, så sitter vi igjen med en noe tynnere artikkel som kunne vært skrevet på et par linjer.

Artikkelforfatteren har inntrykk av at foreldre bruker mindre tid med barna sine (dokumenterer det ikke, men virker ikke urealistisk på meg)

Artikkelforfatteren presenterer noen teorier på hvorfor det kan være slik, og viser til at foreldre ofte fortsetter med selvrealiserende aktiviteter som fra før de ble foreldre (kickboksing og festing- )

Artikkelforfatteren peker til holdninger Karita Bekkemellem har, og resonnerer at det er viktigere for politikere med mer verdiskapning som kommer fellesskapet til gode, enn å støtte opp om individuell trivsel for den enkelte. (Den paranoide versjonen er at sosialister ønsker å ha barn i barnehagen så barna kan indoktrineres)

Jeg vil påstå at det er blitt gradvis vanskeligere å være hjemmeværende av flere grunner. For det først vil prisstigningen treffe familier med kun 1 inntektskilde hardere. For det andre er det mer vanlig at også kvinner jobber, og da føler hver enkelt et press fra omgivelsene om at de også må jobbe. For det tredje ønsker mennesker følelsen av at de kan være stolte av seg selv, og i det inngår målbare prestasjoner som status og stillinger, ikke hvor bra du oppdrar unga dine, som kanskje blir noen store slasker uansett.

Men sosialistene møter seg selv i døra, når de gjør det vanskeligere å ha barn. For da synker fødselstallene. Og politikere ønsker høye fødselstall for å finansiere pensjonen sin blant annet. Så dette blir spennende framover. Så langt tyder jo ting på at det går bra, for folk får jo mer unger igjen.

En annen ting som kan være verdt å tenke på, er at en dag så forsvinner unga ut av livet ditt igjen. Om du ikke har en jobb og være sosial på, og ekteskapet skranter, så er det større sannsynlighet for at du opplever tomt-rede syndromet. Ikke hyggelig.

[Gjest Emera]

Det er MANGE familer med bare en inntektskilde. Bare for å ha sagt det.

[Gjest Gjest]

Jeg tror den dårlige samvittigheten egentlig går begge veier. De som jobber har dårlig samvittighet fordi de kanskje ikke tilbringer nok tid med barna, og de som er hjemmeværende har like dårlig samvittighet for at barna ikke får nok stimuli, får nok samvær med andre og fordi mor selv føler at hun ikke gjør en viktig nok jobb. For å lette på samvittigheten tar vi enkle mennesker den lette utvei, nemlig å angripe hverandre. Så arbeidende mødre angriper hjemmeværende, og hjemmeværende mødre angriper de arbeidende. Å få barn er egoistisk, punktum. Å innbille seg at man er mindre egoistisk fordi man velger å være hjemmeværende og skrive slike innlegg for å lette samvittigheten sin er bare tåpelig. Interessant forøvrig at det er betydelig sjeldnere man ser at arbeidende mødre starter innlegg om hvorfor i all verden noen velger å gå hjemme med barn. Enkelte mennesker er åpenbart tryggere på sine valg enn andre. Ja, for det er nettopp det jeg tror ligger i bunn for slike innlegg: usikkerhet og følelse av utilstrekkelighet. Og vi velger å redusere den ved å gå løs på andre istedenfor å jobbe med å fremme vår egen trygghet på at man har gjort det rette valget for sine barn.

Når skal vi forøvrig lære at enhver familie er ulik og alle har forskjellige behov? Å si at alle barn bør være hjemme med mor eller bør være i barnehage er som å si at alle voksne bør ha tre års utdannelse, 8-4 jobb, bo i et rekkehus og få max to barn. Det finnes ingen fasit. Å tro at enten hjemmetilværelse eller barnehage vil drastisk ødelegge eller fremme et barns utvikling er i beste fall naivt, og i verste fall destruktivt.

[Gjest m]

Artikkelforfatteren kaller en spade for en spade, det er derfor noen her kommer i forsvarsposisjon for å lette sin egen samvittighet.

og jeg er enig med han om at barneparkene burde bevares!

[Gjest men]

Far/fedre er kun nevnt 1 gang, og da som fedrene i forrige generasjon. Dagens fedre går kun inn under "foreldre", mens mor gjentas og gjentas...

Men er faktisk enig i at det er en katastrofe for mange barn å bli skilt fra dem som elsker dem, og bli overlatt til fulltid barnehage, og jeg tror dessverre også at det også kan skade mange barn som leker seg gjennom adskillelsestiden og dermed tilsynelatende har det bra.

Det må løses ved at begge foreldre deltar og tilpasser andre områder av livet sitt til også å ivareta barnet.

Nedleggelsen av barneparker, som vel er en av tingene journalisten taler imot, gjør at færre foreldre har et valg om å både gi hjemmeomsorg og ivareta barnas behov for lekekamerater.

[Sans]

Far/fedre er kun nevnt 1 gang, og da som fedrene i forrige generasjon. Dagens fedre går kun inn under "foreldre", mens mor gjentas og gjentas...

Men er faktisk enig i at det er en katastrofe for mange barn å bli skilt fra dem som elsker dem, og bli overlatt til fulltid barnehage, og jeg tror dessverre også at det også kan skade mange barn som leker seg gjennom adskillelsestiden og dermed tilsynelatende har det bra.

Det må løses ved at begge foreldre deltar og tilpasser andre områder av livet sitt til også å ivareta barnet.

Nedleggelsen av barneparker, som vel er en av tingene journalisten taler imot, gjør at færre foreldre har et valg om å både gi hjemmeomsorg og ivareta barnas behov for lekekamerater.

Godt sagt!

Jeg applauderte artikkelen ovenfor, med dette synspunktet til grunn. Var visst noen som var bedre til å formulere seg

Jeg håper virkelig at jeg har mulighet til å jobbe deltid når den tid kommer (100% hjemmeværende i flere år tror jeg ikke jeg vil ha godt av, jeg trenger stimuli som person jeg og). Og jeg håper det vil være barneparker i nærheten.

Jeg har selv jobbet i barnehage, med de minste barna, og jeg vil ikke utsette mine egne barn for det samme som enkelte av de måtte gå gjennom... De var knust hver eneste dag i lang tid, inntil de vente seg til situasjonen...

[Gjest Gjest]

Jeg synes også "men" sitt innlegg var bra.

.........

Jeg har selv jobbet i barnehage, med de minste barna, og jeg vil ikke utsette mine egne barn for det samme som enkelte av de måtte gå gjennom... De var knust hver eneste dag i lang tid, inntil de vente seg til situasjonen...

= de gav opp! "Jeg blir ikke hørt uansett så hvorfor fortsette å prøve".

Barn er jo smarte og forstår etterhvert at det ikke er noen vits. Og hvilke signaler gir det et barn (ikke minst på sikt) å ikke bli hørt, og til og med forlatt når de viser at de trenger den trygge mammaen eller pappaen sin? Og kanskje til og med er såpass små at de er inne i perioden med sterkest separasjonsangst.

Min erfaring er at også foreldrene selv ofte føler at det er vondt, og alt i dem sier dette er feil, men barnehagepersonalet oppfordrer til å gjøre kort prosess og dra fra det gråtende/kommuniserende barnet. "Det er det beste." Da går tilpasningen fort sier de. Men til hvilken pris lurer jeg da.

Undersøkelser viser jo at til og med barn som tilsynelatende trives og har det bra i barnehagen går med forhøyede nivåer av stresshormoner. Stresset og jaget starter tidlig synes jeg!

Jeg jobbet selv i barnehage for noen år siden, og gjorde endel erfaringer da.

Vårt eget barn skal vi ha hjemme i minst 3 år. Men det er utfordrende å finne andre barn ute både på dag- og ettermiddagstid.

Jeg synes det er trist at samfunnet i mine øyne på mange måter er lagt opp til at foreldre har (og får) mindre valgmuligheter i forhold til barna sine. (Og ikke minst barna selv har så lite valgmuligheter.) Jeg vet flere som kunne ønsket å være lengre hjemme med barna sine, men som ikke får økonomien til å gå opp. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv, så tror jeg personlig at vi ville tjene på å gi barna mer av hva de har behov for, med tanke på at de en dag blir voksne.