Ung stemor

[Gjest stemamma]

Jeg er sammen med en som er 10 år eldre enn meg(jeg er da 20 år) og han har 2 barn på 4 år og 6 år som han har 50% av året om jeg kan si det slik.

Jeg har ofte ikke følt meg klar for å være "reserve"-mamma for 2 barn og til tider føler jeg det blir veldig slitsomt når de kommer for å være hos oss. Jeg er glad i barn, men er ikke vant til et kjærestefohold med barn og det syntes jeg er vanskelig. I tillegg er mora til disse ungene uenig i ALT faren mener og er en skikkkelig -heks- og hun ringer flere ganger daglig. Jeg har tatt dette opp med samboeren min at det plager meg, men han tørr ikke avbryte samtalen med henne for han er redd hu..men han bruker mange ganger ikke svare henne i det hele tatt. Med barn og uvennskapet mellom han og moren til ungene føler jeg av og til at jeg bare vil reise fra dem..men jeg elsker den mannen så høyt, men føler samtidig at jeg ikke er kalr for dett(selv om jeg har vært stemor i 9 mnd. nå)

jeg føler jeg ikke får gjort det JEG vil noen gang, med tanke på utdannelse, hobbyer osv..føler at alt sirkulerer rundt ungene, han og mora til ungene..vet ikke hva jeg skal gjøre..jeg er jo så ung enda..

noen som har noen tips?eller er ung stemor selv?

[nessi]

Hvis du velger å gå inn i et forhold til en som har barn fra før, velger du også barna.

Hvis du ikke føler du orker barna, orker du ikke livet hans. Du bør nok ta en avgjørelse på hva du vil før barna knytter seg til deg.

Er selv stemor til verdens herligste jente, og hun er en helt naturlig del av vårt liv når hun er hos oss.

[løve70]

Det er vel ingen grunn til at det å være stemor skal hindre deg i å ta den utdannelsen du vil ha, eller å ha de hobbiene du vil?

Samtidig så skjønner jeg jo at det å bli stemor i en alder av 20 sikkert ikke er så helt enkelt. Så lenge det er barn involvert er det jo et mye større valg å ta, så du bør virkelig tenke nøye gjennom hva du egentlig vil, før barna blir mer knyttet til deg.

[Gjest E2DD2E]

Det er vel ingen grunn til at det å være stemor skal hindre deg i å ta den utdannelsen du vil ha, eller å ha de hobbiene du vil?

Samtidig så skjønner jeg jo at det å bli stemor i en alder av 20 sikkert ikke er så helt enkelt. Så lenge det er barn involvert er det jo et mye større valg å ta, så du bør virkelig tenke nøye gjennom hva du egentlig vil, før barna blir mer knyttet til deg.

jeg må reise bort for å få den utdannelsen jeg vil, dvs at vi møtes bare i helger/ferier i 3 år og det tror jeg ikke at jeg klarer. Bor på en liten plass så her er ingen spesiell jobb for meg, jobber faktisk på shell nå(VELDIG lite butikker her)..jeg er jo glad i barna, men synes det blir for mye av og til, føler at "okei, slik blir det resten av livet" føler jeg har opplevd så lite enda, har ikke sett verden ordentlig..er en kunstnerisk sjel og har fått tilbud om diverse greier(kontrakter innenfor film osv..)men har sagt neitakk..så nå er DET for sent..om jeg ikke flytter, men jeg vil jo egentlig ikke flytte for da mister jeg jo samboeren min også..vet ikke hvordan et liv uten han ville ha blitt:( er så fryktelig avhengig av han:( og han nekter å flytte forresten!

[Amalie_85]

Jeg er 23 og "ste"mor til en på 6år. Har vært det nå i tre år. Og for meg høres det virkelig ut som du må ta en skikkelig prat med far til barna. For jeg studerer jeg, har mine hobbyer og kan gjøre som jeg vil selv om min kjære har barn! Da vi hadde han nesten hver eneste helg i 6mnd sa jeg ifra at nå må vi ha en frihelg fordi det er noe annet å skal ta seg av ett barn som ikke er ditt uansett hvor gla man er i det.

For hvis du føler at alt ditt stopper opp på grunn av to barn så er det noe som ikke stemmer helt. Selv om man har barn så skal man jo få lovt til å leve livet sitt like vel, men bare med forbehold.

Husker og at mor ringte mye i begynnelsen her og. Hele tiden, kjefta og masa om alt mulig rart. Men det har blitt bedre, tror mor trives bedre med seg selv og har fått litt flere venner så nå er egentlig alt litt bedre på den fronten. Men min kjære turte heller ikke si skikkelig ifra innimellom fordi ho ble jo så sint og det var slitsomt, så for å beholde husfreden lot han heller vær å si noe. Men jeg satte foten ned på det og sa at han MÅTTE fordi jeg kunne godt akseptere at når jeg var blitt sammen med han tok jeg sønnen på kjøpet. Men at mor skulle være en så stor del av vårt forhold aksepterte jeg ikke!

Snakk med samboeren din om dine følelser og forventninger og hør hva han egentlig forventer av deg!

[Gjest regine ii]

Nå får jeg sikkert kjeft, men jeg syns faktisk du er for ung for denne rollen. Det er lett at man overser utfordringene og vanskelighetene med den ene partens barn i forelskelsens rus.

Selvsagt er det helt annerledes å være samboer med en mann med barn, enn med en uten barn. Det legger helt andre føringer på livet når man har såvidt små barn som i dette tilfellet. Jeg kan også forestille meg at du på mange måter går inn i en "mors" rolle når ungene er hos far, dvs. at du påtar deg mye ansvar for deres ve og vel.

Jeg tror du bør revurdere forholdet. Mulig det hadde fungert bedre for deg om dere bare var kjærester og ikke samboere, for da hadde du sluppet den daglige oppdragerrollen.

Når du føler som du gjør mht utdannelse, hobbier etc. så er det neppe noen god løsning at dere fortsetter forholdet som i dag. Du ER ung, og du bør kunne ta "egoistiske" valg som du føler er riktige for deg, i stedenfor å bli sittende i en "kjerringrolle" som 20-åring. Jeg kjenner flere som angrer på at de ikke gjorde mer utav den perioden du er i nå, både mht. utdannelse, reising etc. De fleste vil mene at det er bedre å angre på det man gjorde enn det man ikke gjorde. Hvis du i tillegg føler at det er samlivssituasjonen som kveler dine muligheter, så bør du definitivt gjøre noe med det.

[Gjest stemamma]

Nå får jeg sikkert kjeft, men jeg syns faktisk du er for ung for denne rollen. Det er lett at man overser utfordringene og vanskelighetene med den ene partens barn i forelskelsens rus.

Selvsagt er det helt annerledes å være samboer med en mann med barn, enn med en uten barn. Det legger helt andre føringer på livet når man har såvidt små barn som i dette tilfellet. Jeg kan også forestille meg at du på mange måter går inn i en "mors" rolle når ungene er hos far, dvs. at du påtar deg mye ansvar for deres ve og vel.

Jeg tror du bør revurdere forholdet. Mulig det hadde fungert bedre for deg om dere bare var kjærester og ikke samboere, for da hadde du sluppet den daglige oppdragerrollen.

Når du føler som du gjør mht utdannelse, hobbier etc. så er det neppe noen god løsning at dere fortsetter forholdet som i dag. Du ER ung, og du bør kunne ta "egoistiske" valg som du føler er riktige for deg, i stedenfor å bli sittende i en "kjerringrolle" som 20-åring. Jeg kjenner flere som angrer på at de ikke gjorde mer utav den perioden du er i nå, både mht. utdannelse, reising etc. De fleste vil mene at det er bedre å angre på det man gjorde enn det man ikke gjorde. Hvis du i tillegg føler at det er samlivssituasjonen som kveler dine muligheter, så bør du definitivt gjøre noe med det.

Ja, jeg tror også at jeg er for ung for dette. Jeg ser hvordan venninnene mine lever, i storbyer, studerer, får nye venner, er med på teater og alt og jeg føler jeg sitter fast her noen ganger..særlig når han absolutt ikke er villig til å flytte:S

Er enig at det er bedre å angre på noe man gjorde, enn noe man IKKE gjorde. Men jeg elsker han så høyt og vet ærlig talt hverken frem eller tilbake..kommer til å dette helt i dunge om jeg forlater han:( også vet jeg jo ikke vhordan tilværelsen min blir om jeg gjør det, altså om jeg får flyttet til Stavanger foreksempel, om det blir for dyrt, om jeg har råd og studere, om jeg får jobb...hva om jeg blir værende her pga det..det er for sent å krype tilbake da:S

[Amalie_85]

Hva med å prøve å ta utdannelsen din like vel?

Jeg skulle egentlig vært 2 år i danmark, så vi ville ikke se hverandre så ofte. Men jeg ble bare i 1 år da jeg fant ut at det ikke passa for meg.

Men det var aldri noe problem å være der selv om jeg hadde kjæresten hjemme som ofte måtte ta seg av sin sønn. Vi så hverandre ca 1 gang i mnd, og da var det fra fredag til søndag! Noen få gangen kom han til meg, og noen ganger kom jeg hjem. Gikk kjempe fint!

[Gjest regine ii]

Du kan jo spørre deg om du tror at du fortsatt vil elske han så høyt, når du sitter fast, år etter år....... Jeg tror at det som lett skjer da, er at du blir bitter, bitter på HAN, og det vil gå utover forholdet deres.

Selvsagt har du råd til å studere! Du får studielån, i tillegg til at arbeidsmarkedet i dag er så stramt at en ekstrajobb ikke er spesielt vanskelig å oppdrive.

Flytter du til en større by så er det straks mange muligheter. Begynner du på et studium vil du treffe mange i samme situasjon, unge mennesker som også trenger nye venner. Er det en gang i livet hvor det virkelig er enkelt å bli kjent med nye mennesker, så er det når man er student! Da er på en måte alle i samme situasjon, det er noe helt annet når man er "voksen" og i jobb etc.

Selvsagt blir det tungt å reise fra samboeren din, men jeg tror du bør seriøst vurdere hva du vil med livet ditt. Du sier du er så avhengig av han - hvorfor det? Fordi han er 10 år eldre og allerede godt etablert? For å ha et godt forhold til en mann, så MÅ du også ha et godt forhold til deg selv, OG være i stand til å stå på egne ben. Du kan ikke - i en alder av 20! gjøre deg avhengig av en mann - men det er helt sikkert lett når han er så mye eldre enn deg.

[Gjest stemamma]

Du kan jo spørre deg om du tror at du fortsatt vil elske han så høyt, når du sitter fast, år etter år....... Jeg tror at det som lett skjer da, er at du blir bitter, bitter på HAN, og det vil gå utover forholdet deres.

Selvsagt har du råd til å studere! Du får studielån, i tillegg til at arbeidsmarkedet i dag er så stramt at en ekstrajobb ikke er spesielt vanskelig å oppdrive.

Flytter du til en større by så er det straks mange muligheter. Begynner du på et studium vil du treffe mange i samme situasjon, unge mennesker som også trenger nye venner. Er det en gang i livet hvor det virkelig er enkelt å bli kjent med nye mennesker, så er det når man er student! Da er på en måte alle i samme situasjon, det er noe helt annet når man er "voksen" og i jobb etc.

Selvsagt blir det tungt å reise fra samboeren din, men jeg tror du bør seriøst vurdere hva du vil med livet ditt. Du sier du er så avhengig av han - hvorfor det? Fordi han er 10 år eldre og allerede godt etablert? For å ha et godt forhold til en mann, så MÅ du også ha et godt forhold til deg selv, OG være i stand til å stå på egne ben. Du kan ikke - i en alder av 20! gjøre deg avhengig av en mann - men det er helt sikkert lett når han er så mye eldre enn deg.

Jeg er avhengig av han fordi at jeg elsker han, jeg føler vi er så utrolig like(alle sier det også), han er så utrolig snill, omsorgsfull osv..:)føler jeg blir helt tom uten han..bare han er borte et par uker på forretningsreise så savner jeg han noe så vanvittig som jeg aldri trodde jeg kunne savne noen..vi har det utrolig GØY sammen..han forteller meg hver dag hvor glad han er i meg..han gjør meg jo glad..han er bare best:)

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med en som er 10 år eldre enn meg(jeg er da 20 år) og han har 2 barn på 4 år og 6 år som han har 50% av året om jeg kan si det slik.

Jeg har ofte ikke følt meg klar for å være "reserve"-mamma for 2 barn og til tider føler jeg det blir veldig slitsomt når de kommer for å være hos oss. Jeg er glad i barn, men er ikke vant til et kjærestefohold med barn og det syntes jeg er vanskelig. I tillegg er mora til disse ungene uenig i ALT faren mener og er en skikkkelig -heks- og hun ringer flere ganger daglig. Jeg har tatt dette opp med samboeren min at det plager meg, men han tørr ikke avbryte samtalen med henne for han er redd hu..men han bruker mange ganger ikke svare henne i det hele tatt. Med barn og uvennskapet mellom han og moren til ungene føler jeg av og til at jeg bare vil reise fra dem..men jeg elsker den mannen så høyt, men føler samtidig at jeg ikke er kalr for dett(selv om jeg har vært stemor i 9 mnd. nå)

jeg føler jeg ikke får gjort det JEG vil noen gang, med tanke på utdannelse, hobbyer osv..føler at alt sirkulerer rundt ungene, han og mora til ungene..vet ikke hva jeg skal gjøre..jeg er jo så ung enda..

noen som har noen tips?eller er ung stemor selv?

kansje bli voksen først? Han må ha utrolig dårlig smak den typen din....når han har valgt å elske og få barn med en heks. hvorfor skilte de lag? var hun ikke stygg nok lengre?

velger du far, så velger du barna og ekskona....sånn vil det være .

Jeg er så utrolig lei av å lese om javlige stebarn, heks til xkoner og stemor som er from som et lam.

hadde alle glemt at det var stebarn, stemor og heks til x og omsnakket de som mennesker, så kansje det gikk bedre.

hvorfor er alltid x en heks...tror det er sjalusi av den nye damen som kan omtale omtrent alle xdamer som heks og det som verre er.

husk at mannen har elsket denne kvinne, valgt å få barn med henne, hun vil alltid være mor for barna og en del av livet hans. barna vil alltid komme først for de.

det betyr ikke at det ikke er plass til en ny dame/mann.

det er lite respektfullt å omtale en x i slike ordelag, og når du gjør det så har du ikke respekt for mannen og barna. Det er ders mor og han x.

[sommerglede]

velger du far, så velger du barna og ekskona....sånn vil det være .

ER UENIG...

man velger mann og barn . men DEFINITIVT IKKE ekskona.......

[Minni-Mus]

hei, utfra det du skriver så leser jeg svaret ditt på hva du bør gjøre mellom linjene... Ta deg en pause fra han/gjør det slutt. Finn deg selv, studer, gjør det DU vil.... For å så finne ut hva det ER du vil i livet.

Det ER tungt å være stemor uansett alder tror jeg. Selv har jeg vært stemor i 4år og jeg er bare 25år... Jeg var klar for mammarollen, ting har gått kjempebra. Jeg valgte mann med barn og visste at jeg valgte en kjæreste som ikke kom til å gi meg 100% av sin tid, at barna kom til å gå i første rekke, og jeg derretter. Slik er det ennda og det vil det alltid bli, men jeg var klar over det før jeg innleda forhold med mannen også. jeg har gitt avkall på mye... Føler det nok litt som du beskiver også til tider. Vennene lever livet, mens jeg sitter fast i bleieskift og leksehjelp

Så jeg tror du bør ta deg en pause fra forholdet for å finne ut hva du vil satse på. Det er mektig urettferdig mot de to barna hans visst du skal bli godt kjent med dem og knytte sterke bånd, for å så ikke klare mer.... Da er det bedre å ta en pause NÅ, for å finne ut hva du vil satse på.

[tingeling]

velger du far, så velger du barna og ekskona....sånn vil det være .

ER UENIG...

man velger mann og barn . men DEFINITIVT IKKE ekskona.......

Vel, siden biomor følger barna så følger hun også med i det nye forholdet. Min halvsøster er snart 40 år og hennes min far og hennes mor må fortsatt forholde seg til hverandre i forbindelse med barnbarnas (dvs min søsters barn) ulike merkedager. Forholdet mellom min far og min søsters mor har på mange måter ødelagt ekteskapet mellom mine foreldre (det er selvsagt ikke min søsters skyld).

Når man blir sammen med noen som har barn fra før, så får man hele pakka og den blir ikke borte selv om barna blir myndige.

Til TS:

Du trenger jo ikke bryte forholdet med kjæresten din selv om du reiser for å studere. Hvis dere er "ment to be" så klarer forholdet deres 3 år med avstand, og når du kommer tilbake så kan du få en høyere stilling enn du har nå. Å ikke gjøre det og i stedet bli i en situasjon hvor du ikke trives, når du bare er 20 år, det fører bare til bitterhet. Dessuten er det få perioder man forandrer seg så mye i som den alderen du er i nå. Ikke vent til det er for sent å gjøre det du drømmer om, og ikke sett deg i en situasjon hvor du er økonomisk avhengig av en annen person.

tingeling

[Alice Ayres]

Vel, siden biomor følger barna så følger hun også med i det nye forholdet. Min halvsøster er snart 40 år og hennes min far og hennes mor må fortsatt forholde seg til hverandre i forbindelse med barnbarnas (dvs min søsters barn) ulike merkedager. Forholdet mellom min far og min søsters mor har på mange måter ødelagt ekteskapet mellom mine foreldre (det er selvsagt ikke min søsters skyld).

Når man blir sammen med noen som har barn fra før, så får man hele pakka og den blir ikke borte selv om barna blir myndige.

Til TS:

Du trenger jo ikke bryte forholdet med kjæresten din selv om du reiser for å studere. Hvis dere er "ment to be" så klarer forholdet deres 3 år med avstand, og når du kommer tilbake så kan du få en høyere stilling enn du har nå. Å ikke gjøre det og i stedet bli i en situasjon hvor du ikke trives, når du bare er 20 år, det fører bare til bitterhet. Dessuten er det få perioder man forandrer seg så mye i som den alderen du er i nå. Ikke vent til det er for sent å gjøre det du drømmer om, og ikke sett deg i en situasjon hvor du er økonomisk avhengig av en annen person.

tingeling

[Gjest Gjest]

Et alternativ er å ta utdannelse via nettet. Det er mye man kan få til der, med bare noen få studiesamlinger av kort varighet pr år. Men det forutsetter jo at du føler du har det bra ellers, at det KUN er mangel på utdannelse som plager deg.

Men det høres jo ut som du savner så mye mer enn en utdannelse. Kanskje det hadde vært greit for deg å ta deg en laaaang sommerferie et annet sted? F.eks. tre måneder i en større by, der du bor på hybel, får deg en jobb (enkelt å få jobb nå dersom du ikke er kresen) og har muligheten til å bare tenke på deg selv og ikke ta ansvar for noen andre. Du og samboeren din kan fortsatt møtes i helger der han besøker deg eller motsatt.

Etter tre måneder så vet du kanskje litt mer om hvorvidt livet i byen lokker på heltid, eller om du savner det stabile og trygge livet på bygda. Jeg vet tre måneder er kort tid, men det kan kanskje hjelpe deg litt med å ta en avgjørelse i en ellers fastlåst situasjon.

Iblant kan det jo hende at det man føler som sterk kjærlighet for en partner KAN være mer basert på avhengighet (som du har vært litt inne på) og det at man tross alt er glad i en person som er snill mot en og som man har mange gode minner sammen med. Det er ikke sikkert dette er ditt livs kjærlighet, men akkurat det er så utrolig vanskelig å se før man ser tilbake på livet senere.

[AnonymBruker]

Jeg er ogsa ung stemor. Er 21, vart bonusmamma til 2 nydelige unger i litt over et ar.

Jeg foler det ikke helt som deg, men her krangler ikke mor og far. Hadde dem kranglet like mye som i ditt tilfelle tror jeg det hadde klikka for meg. Her er ikke far redd mor, han har vel egentlig det storste overtaket om det noen gang skulle blitt krangel om samvaar med barna....

Men jeg vil bare si at du ma ikke la far og hans barn ga ut over din utdannelse, hobbyer osv. Du ma gjore det du selv vil. Men nar en har gatt til en mann med barn, ma man ogsa huske at barna kommer med. En ma ogsa vite at en er, som bonusmamma, stemor, pappas kjareste eller hva en vil kalle det, sisteprioritert. Og det kan vare tungt til tider, men slik blir det enten en vil det eller ikke.

Sa du ma finne en balanse. Din nye familie kan ikke stoppe deg i aa ta en utdanning. Heller ikke i hobbyer. For det er ikke dine barn, det er fars. Men samtidig har du ogsaa, frivillig, tatt i mot disse barna. Saa du maa rett og slett finne en bedre balanse om du onsker aa vaare i lag med barnefaren videre.

Og barnefaren vet ogsaa at du er ung, noe han bor ta hensyn til! Det er klart du kanskje er litt mer saarbar enn hva en 40 aar gammel dame ville ha vaart i en slik situasjon. Du maa prate skikkelig med han, baare fortell alt du mener og tenker paa.

Om du ikke faar det til aa fungere, bor du vel avslutte forholdet snarest mulig foor barna rekker aa bli naarmere knyttet til deg.

[FangeLiv]

jeg må reise bort for å få den utdannelsen jeg vil, dvs at vi møtes bare i helger/ferier i 3 år og det tror jeg ikke at jeg klarer. Bor på en liten plass så her er ingen spesiell jobb for meg, jobber faktisk på shell nå(VELDIG lite butikker her)..jeg er jo glad i barna, men synes det blir for mye av og til, føler at "okei, slik blir det resten av livet" føler jeg har opplevd så lite enda, har ikke sett verden ordentlig..er en kunstnerisk sjel og har fått tilbud om diverse greier(kontrakter innenfor film osv..)men har sagt neitakk..så nå er DET for sent..om jeg ikke flytter, men jeg vil jo egentlig ikke flytte for da mister jeg jo samboeren min også..vet ikke hvordan et liv uten han ville ha blitt:( er så fryktelig avhengig av han:( og han nekter å flytte forresten!

Jeg ble "stemor" da jeg var tenåring.

Vi bodde også på et lite sted uten mulighet for høyere utdannelse. Barnet var lite og det var ikke noe alternativ at far flyttet langt unna.

Jeg elsker denne mannen helt ubeskrivelig høyt, men det var likevel aldri aktuelt for meg å "bare" bli der og fortsette å jobbe på shell (som deg, mens jeg gikk på vgs).

Jeg flyttet, tok utdannelse og "levde", vi hadde avstandsforhold i tre år.

Nå har jeg god utannelse og jobb og har gjort det jeg ville før jeg etablerte meg.

Og vi har nå drømmehuset og to skjønne barn i tillegg til den eldste som nå er stor gutt og stolt storebror.

Så det går an

[Penelopen]

Jeg er også ung stemor. Jeg er "bare" 18 år. Jeg har visst helt siden jeg møtte sambo at han har en sønn på 2,5 år. Vi har vært sammen i 8 mnd og skal gifte oss neste sommer

For meg har det aldri vært et problem. Jeg valgte å innlede et forhold med han, og da valgte jeg også sønnen.

Jeg syntes det var litt rart i begynnelsen, å ha en 2 åring løpende rundt annenhver uke. Syns også det har vært litt vanskelig å tenke på at vi ikke er så "fri." Nå synes jeg det er helt fantastisk og jeg er virkelig glad i stesønnen min. Jeg har vendt meg til det å måtte ta ekstra hensyn med tanke på bosted og ferier osv pga stesønnen.

Jeg skal begynne på vgs til høsten og når jeg er ferdig skal jeg gå videre på høyskolen. Desverre bor jeg i en liten by med få studiemuligheter, men jeg skal finne på noe. Om jeg må flytte 4 timer unna blir vi å ha et avstandsforhold. Alt kan løses, man må bare se mulighetene.

Om du er usikker er det lurt å avslutte forholdet så fort som mulig for barnet skyld. Håper det løser seg for deg

[Gjest Gjest]

kansje bli voksen først? Han må ha utrolig dårlig smak den typen din....når han har valgt å elske og få barn med en heks. hvorfor skilte de lag? var hun ikke stygg nok lengre?

velger du far, så velger du barna og ekskona....sånn vil det være .

Jeg er så utrolig lei av å lese om javlige stebarn, heks til xkoner og stemor som er from som et lam.

hadde alle glemt at det var stebarn, stemor og heks til x og omsnakket de som mennesker, så kansje det gikk bedre.

hvorfor er alltid x en heks...tror det er sjalusi av den nye damen som kan omtale omtrent alle xdamer som heks og det som verre er.

husk at mannen har elsket denne kvinne, valgt å få barn med henne, hun vil alltid være mor for barna og en del av livet hans. barna vil alltid komme først for de.

det betyr ikke at det ikke er plass til en ny dame/mann.

det er lite respektfullt å omtale en x i slike ordelag, og når du gjør det så har du ikke respekt for mannen og barna. Det er ders mor og han x.

Så enig! Du skriver akkurat det jeg ville skrive selv. Og jeg er også så utrolig lei av å lese sånne innlegg. Likevel klarer jeg ikke la være. Blir så frustrert av folk som er så blottet for selvinnsikt. Håper jo i det lengste at det skal være mulig å få litt fornuft inn i hodet deres...

velger du far, så velger du barna og ekskona....sånn vil det være .

ER UENIG...

man velger mann og barn . men DEFINITIVT IKKE ekskona.......

Sorry, men det gjør du faktisk. Dvs. du velger henne ikke, men hun er plukket ut for deg. Du skulle nok sikkert ønske at hun ikke fantes, eller bare forduftet slik at du slapp å forholde deg til henne.

Men faktum er at hun er mor til desse barna som du har valgt å la bli en del av livet ditt, i og med at du har valgt å leve med deres far. Det vil hun alltid være, uansett hvem faren til barna slår seg sammen med. Hun vil derfor alltid (måtte) ha en viss relasjon til barnas far, og dermed også deg.

"Nye" damer som ikke forstår og aksepterer dette, lager dessverre altfor ofte mange problemer for både mor, far og barn, og er dessverre ofte grunnen til at mor også er en "heks". Sett fra stemors ståsted, så klart.

Jeg er selv en lett person å omgås, og strekker meg langt for å samarbeide til beste for alle, og for å unngå konflikter. Men om en ny kjæreste til mine barns far ikke aksepterte min eksistens på den måten som er naturlig mellom en skilt mor og far, og dermed gjorde resten av vårt "familieliv" veldig vanskelig for alle parter, så kan jeg love deg at jeg kunne blitt en heks jeg også.