Jobben din - av lyst eller nødvendighet?

[Gjest Gjest]

Jeg har etter et helt liv med dårlig råd klart å jobbe meg til et levelig nivå på økonomien. Det vil si at det går rundt hver måned, eie egen bolig og sparer litt ekstra på skatten, men ingen stor velstand.

For mange år siden tok jeg noen studieår innenfor generelle fag som økonomi og adm, valget var utelukkende basert på at 1. det var det eneste jeg kunne bruke til noe der jeg bodde da (de andre bransjene der var helt uaktuelle) og 2. studietilbudet var ikke så stort, pendling uaktuelt.

Mine interessefelter ligger i helt andre retninger, sosiologi, psykologi eller språk/litteratur.

Resultatet er at jeg sitter på en akseptabel karriere- og lønnsstigning, og kommer sikkert til å ha en eller annen jobb resten av livet. Jeg tenker bare noen ganger at det må være godt å jobbe med noe man virkelig gløder for, noe som er veldig interessant.

Tanken om å studere videre er der, men jeg er nødt til å ha fulltidsjobb. De private lærestedene koster for mye, dessuten er jeg usikker på hvilken retning jeg skulle valgt.

Hvordan har dere valgt?

Hvis dere har kastet dere over studier i godt voksen alder, hvordan er det finansiert og gjennomført?Jeg er singel, så jeg kan ikke lene meg på en manns inntekt.

Angret dere? Fikk dere relevant arbeid etterpå?

[Gjest Lacuna]

Jeg har valgt av lyst og interesse, først og fremst.

Endret 14. mai 2008 av Lacuna

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke noe jeg brenner for som det samtidig går an å jobbe med... Man kan ikke leve av karate i Norge, ikke er jeg flink nok til å kunne leve av pianospilling, og hvem vil vel betale meg for å lese fantasybøker hele dagen?

Så jeg har måttet velge noe jeg ikke direkte brenner for. Men av pest og kolera så valgte jeg det jeg fant minst uinteressant, og det som passer til mine evner. Det er tilfeldigvis også i en retning hvor man gjerne får bra betalt (innen realfag). Jeg liker jo forsåvidt det jeg holder på med, men jeg jobber for å leve, ikke omvendt.. Tar aldri med meg arbeid hjem, og gleder meg til slutten av hver arbeidsdag.

Jeg ville uansett ikke valgt en jobb hvor jeg ikke hadde vært nødt til å snu på hver krone for å overleve. Jeg vil ikke måtte uroe meg for økonomien. Da er det bedre å ha en litt kjedelig jobb, og så heller drive med det man brenner for på hobbybasis.

[Gjest Frk Åberg]

Det er vanskelig det der. På den ene siden har man ett liv, og man tilbringer så mye tid på jobben at det er fint å kunne gjøre noe man brenner for, eller i det minste interesserer seg for. Sånn tenkte jeg da jeg valgte utdannelse, og det er jeg glad for, men det er klart det blir annerledes for en helt ung og uforpliktet person og det å være mer voksen, i fast arbeid og ha huslån som må betales på.

På den andre siden, så er det som gjest sier, at det er behagelig med god økonomi, slik at man ikke trenger å bekymre seg, og at man heller kan ha en hobby man virkelig brenner for.

Når det gjelder de retningene du nevner, så ser jeg for meg at det å studere sosiologi eller språk/litteratur ikke er det tryggeste med tanke på jobb. Jeg vil også tro dette er fag hvor det er best med en master, noe som tar tid (uten at jeg har innegående kjennskap til hva man her kan gjøre med en bachelor). Det samme med psykologi, som i tillegg er vanskelig å komme inn på om du vil noe mer enn bachelor. Det vil da kanskje bli å holde ut noen år med dårlig råd, og i noen tilfeller mindre trygge jobbutsikter, avhengig av hvor du bor.

Personlig tror jeg at jeg ville omskolert meg om jeg ikke trivdes ordentlig med det jeg drev med, og hatt det trangt noen år. Men du som har kjent på hvordan det er å slite økonomisk, er vel den eneste som kan ta avgjørelsen om hva som veier tyngst; å ha det trangt økonomisk noen år, men forhåpentligvis kunne drive med noe du brenner for resten av tiden du er i arbeid, eller å fortsette et behagelig, men en noe mer kjedelig tilværelse.

Jeg kjenner forresten til en som satset alt, og kom seg inn på psykologistudiet med mann og barn på slep. De flyttet til studiebyen og holdt ut med noe trange kår med tanken i bakhodet om at hun var ganske garantert jobb og en ok lønn når hun var ferdig. Jeg vet hun fikk noe attføring bl.a pga. tidligere sykdom. Hun hadde riktignok i tillegg en mann som hun kunne støtte seg på da, men han hadde en ganske dårlig betalt jobb.

Endret 14. mai 2008 av Frk Åberg

[Gjest Gjest]

Jeg elsker jobben min som assistent i barnehage, og gleder meg til å gå på jobb pga flotte kolegaer og hærlige barn!

Det viktigste for meg er følelsen av å glede seg til å dra av gårde på morgenen! Jeg ser egentlig ikke på det som en "jobb," men et annet "hjem" hvor jeg får lønn for å bidra med det jeg kan!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg ville uansett ikke valgt en jobb hvor jeg ikke hadde vært nødt til å snu på hver krone for å overleve. Jeg vil ikke måtte uroe meg for økonomien. Da er det bedre å ha en litt kjedelig jobb, og så heller drive med det man brenner for på hobbybasis.

Nei, det er der jeg også havner, i konklusjon. Å leve med økonomisk usikkerhet skal jeg aldri gjøre igjen. Det er isolert sett et enkelt valg. Håper jobben jeg er i nå viser seg å være det jeg fikk inntrykk av da jeg startet, selv om jeg vet det vil ta tid, kanskje et par år, før jeg ser resultat av det.

Jeg elsker jobben min som assistent i barnehage, og gleder meg til å gå på jobb pga flotte kolegaer og hærlige barn!

Jeg har faktisk vurdert det... har vurdert flere ting som (i min tilværelse) ville vært å ta et skritt helt til en annen planet . Men såvidt jeg vet tjener man ikke 350.000 eller mer i barnehage, så jeg slår det fra meg ganske fort. Med mindre det er skjedd store endringer siden jeg jobbet i barnehage sist.

Gjør litt research på nett om fjernundervisning etc, og prisene ligger på drøye tusenlappen PER studiepoeng Da er det bare å begynne å regne på hvor mye det ville koste å få noe ut av det. Isj

[Fluffie]

Jeg har vel egentlig ikke valgt droemmen min, men har en bachelor i et fag som interesser og opptar meg, og tar naa master i et fag som gjoer meg mer egnet for aa faa en jobb. Men kjenner jeg meg selv rett saa ser jeg ikke bort ifra at jeg gaar tilbake til akademia etter aa ha jobbet noen aar for aa ta doktorgrad i et av fagene mine.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ha gått for en endring i yrkeslivet. Til noe som du trivdes mer med.

Det kan godt være at veien blir lang, men hva så?

Du kan jobbe fulltid og ta fag over nettet. Det koster noen tusen, men er det verdt det for deg?

Du kan ta fulltidsstudier, studielån og jobbe ved siden av. Hardt, men du når målet ditt om noen få år.

Den største bøygen her er ikke lån på bolig, men om du har barn? Du selv kan leve enkelt noen år når du vet hvorfor og at du gjør det for deg selv. Med barn så blir ting vanskeligere. I mine øyne.

[Ninen]

Jeg valgte av interesse. Men det var også karrieremessig et godt valg, så man kan vel si jeg var heldig som slapp unna dilemmaet...

Endret 14. mai 2008 av Ninen

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er barn inne i bildet. Der ligger mye av det. Man vil at barna ikke skal vokse opp under like dårlige kår som en selv. Ei heller en mamma som er utslitt og søvnløs over eksamen, og som aldri har tid til å følge opp.

Det blir i så fall å se om det er mulig å tyne ut mange tusen ekstra, til studier, og ta noen få studiepoeng hvert år, håpe at jeg har en grad innen fylte femti eller noe og da er jeg sikkert klar for å jobbe i en barnehage likevel Alternativet er å prøve å holde ut i jobben, og fylle den lille fritiden med noe annet (billigere) meningsfylt.

[Gjest Frk Åberg]

Det er barn inne i bildet. Der ligger mye av det. Man vil at barna ikke skal vokse opp under like dårlige kår som en selv. Ei heller en mamma som er utslitt og søvnløs over eksamen, og som aldri har tid til å følge opp.

Det kommer jo også an på hva slags utdannelse du tenker på. Om det er lite obligatorisk og et ikke alt for krevende studie, kan det gi deg større fleksibilitet i hverdagen enn en jobb, utenom eksamensperiodene, som jo stort sett er to perioder i året. Jeg tror det er stor forskjell fra studie til studie, og så klart hvor mye man legger i det. Men at du med noen studier kan lese hjemmefra noen dager, og være hjemme når barna kommer og hjelpe med lekser før middag. I perioder tror jeg det kan være mer avslappende å være student enn å jobbe, om man tillater seg det (og om studiet tillater det).

[Karmela]

Jeg velger av nødvendighet - et yrke som jeg garanter får jobb i når jeg er ferdig på skolen, og det er også et yrke som lar seg kombinere med familieliv! Men jeg ville selfølgelig ikke valgt det hvis det var helt på trynet, men det er nok ikke "drømmejobben"

[Gjest Lilleulv]

Egentlig var det tilfeldig hva jeg endte opp med. Jeg ante virkelig ikke hva jeg ville når jeg var ferdig med videregående :o Men jeg likte data, derfor valgte jeg noe innen IT. Men interessene mine har endret seg siden jeg var 18, og jeg ville nok valgt noe annet dersom jeg skulle valgt yrke i dag.

Allikevel er det greit å tjene bra og jeg ville ikke vært arbeidsledig, sånt blir jeg lat og ubrukelig av.

[Cata]

Både og. Dvs. jeg utdannet meg av nødvendighet, for jeg ville ha en jobb som var OK betalt etter å ha vokst opp med lavtlønnede foreldre. Det er ikke morsomt å aldri vite hvor man skal ta penger fra til neste regning.

Men jeg trives stort sett godt i jobben og kan ikke med hånden på hjertet si at jeg vet om noe jeg mye heller ville gjort. Blir selvsagt lei innimellom, men det tror jeg man kan bli uansett jobb. Så alt i alt er jeg godt fornøyd med situasjonen.

[Gjest drømmeren]

Jeg jobber av nødvendighet. Riktignok har jeg valgt yrke med utgangspunkt i hva jeg liker best å holde på med, men jobben er langt fra hobbyen min likevel.

Jeg tror ikke jeg er skapt for å jobbe til krampa tar meg. Jeg har prøvd forskjellige yrker basert på det jeg trives med å gjøre, men det tar aldri mer enn et år eller to før jeg begynner å kjede meg og få lyst til å gjøre noe helt annet. Jeg "holder ut" i yrket likevel i noen år til, før jeg til slutt ikke klarer mer, og finner en ny vei å gå... Jeg er nok ikke en av dem som risikerer å jobbe meg ihjel.

Hadde ikke økonomi vært et problem hadde jeg nok levd som forfatter og billedkunstner. Holder på med det på hobbybasis, men er ikke god nok til å kunne leve av noen av delene.

Onkel reisende Mac i Fragglene hadde min drømmejobb!

[Gjest Gjest-M-]

Jeg har valgt utdannelse og yrke etter interesse, hvert fall ikke for pengene, det var det siste jeg tenkte på.

Som førskolelærer tjener man jo ikke akkurat fett, men jeg har en spennende og utfordrende jobb hvor jeg får brukt hele meg. Ikke en dag er lik den andre, og vi har stor frihet til å styre vår egen hverdag.

Som pedagogisk leder med mange års ansiennitet tjener jeg nå såpass bra, at å skifte jobb ville bety å gå ned en del i lønn. Tro det eller ei.

Men når det er sagt, så jobber jeg for å leve, jeg lever ikke for å jobbe.

[mann23]

Alle venninne jeg har som alltid gnåler om at de koser seg sånn på jobb, og man bør velge jobb etter interesse (de er samtlige lavlønnede) har en type som tjener vesentlig mer, og de har noenlunne felles økonomi.... Jeg ser et mønster

Med unntak av ei som studerte til siv. økonom, hu har derimot ingen kjæreste :D

Ps. Jeg valgte av 50% interesse og 50% med hodet i fremtiden (lønn, karrieremuligheter osv). Hadde nok valgt annerledes om jeg hadde tjent like bra som historiker, kontra automasjons ingeniør. Uansett har jeg nå fått meg en spennende jobb til høsten og vil tjene det tre dobbelte av hva jeg ville som historiker eller barnehageonkel, kan ikke si jeg angrer

Endret 14. mai 2008 av mann23

[Gjest Gjest]

Jeg valgte utdanning etter interesse, og har nå valgt yrke etter 'drømmen' min. Dvs jeg har foreløpig minimalt med inntekt og situasjonen kan til tider være vanskelig.

Men den dagen jeg lykkes og har nådd målet mitt, da kommer det til å være verdt hver eneste fattige stund, og jeg kommer aldri til å sitte med følelsen av å ikke ha våget

[Gjest Livia]

Jeg gjorde som deg, ts, valgte etter hode. Klatret på karrierestigen og satt til slutt i en godt betalt mellomlederstilling. Men jeg trivdes aldri ordentlig på jobb, tanken på videreutdanning har ligget i bakhodet i mange år. Til slutt sa det stopp, og jeg tok valget om å endre retning. Jeg har en mann "å støtte meg på", men har valgt å ta studielån og jobbe deltid ved siden av i perioder. Med min tidligere utdanning og yrkeserfaring er jobb for å forsørge seg ikke et problem, selv om jeg ikke akkurat koser meg på jobb. Allikevel er det verdt det. Jeg er over 40, igang med en mastergrad i en av de retningene du nevner, og barna har fått en lykkelig og tilfreds mor, selv om jeg mange ganger er sliten og stressa. Det oveskygger allikevel ikke gleden over å studere, noe som også kommer de hjemme til gode.

Du kan jo gjøre som du sier selv, ta det på deltid, strekk det ut over tid. Bare følelsen av å gjøre noe med en situasjon du ikke trives i kan hjelpe på din frustrasjon. Om du ikke er ferdig før du er 50, hva så? Du kan sikkert gjøre bruk av utdannelsen din da også.

Jeg vet jo enda ikke om jeg får en relevant jobb, men jeg er ganske sikker på at det er flere muligheter for meg etter fullført mastergrad enn det var før. Hvis ikke, får jeg kompromisse litt. Gleden over å lære er der uansett, og kunnskap kan man alltid dra nytte av.

[Gjest Gjest]

Dels tilfeldigheter, dels sykdom, og dels flaks.

Kutter videregående etter 3-4 måneder, og ble ikke tilnærmet frisk igjen før jeg var rundt 20. Tok et par år til å bygge meg opp, og havnet på et jobbintervju nærmest for å få intervjutrening, og jeg fikk jobben. Tjener ca 10-11 tusen før skatt nå, og går muligens opp til rundt 15-16 tusen før skatt til høsten av.

Har en samboer som tjener rundt 16-18 tusen etter skatt (han trappet ned når jeg kom i arbeid, var ikke noe poeng i å jobbe seg halvt i hel ), og har delt utgifter ca på midten.

Så jeg har prioritert trivsel, og at jeg faktisk fungerer i den jobben jeg har. Økonomisk sett. Vel, vi har spareperioder hvor vi lever BILLIG i matveien, reiser lite til utlandet, men føler egentlig ikke at noe mangler. Eier en leilighet, uten lån, så ting går seg til med litt fleksibel innstilling

Men om jeg hadde hatt en reell valgmulighet vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Men når jeg måtte begynt på VGS, og har en helse som neppe holder et helt langt studium så velger jeg trygghet fremfor det jeg er glødende interessert i.