kjefter på baby

[Gjest Gjest]

Mannen min "brøler" og kjefter på barnet våres på 9 måneder når h.n våkner om natten og blir sint og oppgitt når h.n ikke vil sove igjen,h.n er jo veldig liten enda men kan h.n ta skade av det?Jeg blir veldig sur på han og det ender med at jeg må få h.n til å sove igjen fordi han gir opp eller jeg ikke vil at h.n skal bli redd. H.n gråter bare enda mer når han kjefter.Etter 9 måneder gjør han det fremdeles og jeg er bekymra over at h.n kanskje skal bli redd for å sove eller får problemer pga. det.Føler meg som en dårlig mor noen ganger fordi jeg ikke alltid sier at han ikke må gjøre slik.Og ikke passer på barnet våres selv hele natten når jeg vet at han blir sånn.Eller glemmer de lett?

[absinthia]

Lær han at det bare blir verre om han kjefter.. eller vurder å ta henne med på et annet rom sammen med deg og ligg der!

Hun kan bli veldig utrygg av slikt!! Tross alt er det en grunn til at hun gråter og når hun opplever at en voksen mann brøler og er sint mot henne, så vil hun naturlig nok få problemer med tillitten til ham, dette vil også gå ut over barnet slik at hun blir mer utrygg. Hun skjønner jo ikke hva hun gjør som får ham til å bli så sint og det vil virke som om han straffer henne fordi hun spør etter å få dekket basale behov som trygghet etc.

I følge flere teorier om barns utvikling (Les om blant annet John Bowlbys teori om tilknytning og Erik H. Eriksons teorier) vil dette føre til at hun trekker seg mer unna han, fordi han opptrer skremmende.. i tillegg er han jo en dårlig rollemodell som kjefter og brøler. Dersom han gjør noen tiltak og slutter med dette, vil situasjonen for dere naturlig nok bedre seg.

På den andre siden, så vil hun nok vokse opp uten å bli helt ødelagt av dette, men det er jo ikke nødvendig å la barnet betale for at faren ikke kan kontrollere sinnet.

Endret 6. mai 2008 av absinthia

[Ghost]

Uff da, høres litt leit ut.

Det hjelper ikke å kjefte på barnet ihvertfall. det forstår h*n jo ikke noe av, men heller kanskje at h*n blir mer redd og skriker enda mer.

Si til mannen din at han får skaffe seg ørepropper, eller at dere får ordne med et ekstra soverom hvor din mann kan ligge i. Eller... et rom hvor dere kan ha barnet ditt i, så får heller du gå inn de gangene h*n våkner for å trøste.

Barn på 9 måneder kan ofte våkne opp om natta, det må han bare venne seg til. Gutten min på 15 måneder kan også våkne om natta og gråte litt.. men han er veldig plaget med eksem innimellom så han klør nok stakkar.

Dessuten bor han på rom for seg selv, og har vel gjort det siden han var 5-6 måneder.

Og en annen ting; mannen min hadde ikke våkna om det var 15 babyer i rommet som skrek samtidig.. men det er han da..

nei, du må nok bare si ifra til han!

[tingeling]

Det høres helt forferdelig ut! Stakkars liten!

Hvis du ikke klarer å få mannen til å forstå at dette er helt på jordet så ville jeg flyttet inn på rommet til barnet og sovet der sammen med barnet.

Dere har mange år foran dere med barn som våkner av ulike grunner (mareritt etc) og å kjefte/ skrike til barnet vil bare gi utrygghet.

Er han en bra/ normal pappa på dagtid?

(hadde mannen min gjort noe slikt så hadde han fått med en meget forbannet mamma å gjøre)

tingeling

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Han er en bra pappa til "vanlig",kysser og klemmer på h.n hele dagen,kjøper leker, sier hver dag at han elsker h.n, leker med h.n osv.det er vel mest om natten det "klikker"...

[sommerglede]

dette får han jammen venne seg til..... stakkars baby som blir kjefta på...... uff.... hvordan er barnefaren til vanlig??????

lykke til ...

[Wildy]

Kjefte på en baby som våkner? Ja, det er jo konstuktivt......

Gi ham beskjed i klartekst at det er fullstendig på trynet dumt å gjøre, voksne mannen burde forstå såpass! Og om han ikke klarer å "styre" seg får han kanskje flytte på et annet rom? Hvorfor i allverden skal du og babyen flytte fordi han er teit?

[birma]

Vet du, den mannen din burde du gi klar beskjed til at om han gjør dette EN gang til, så er det rett ut for hans del. Man kjefter ikke på en baby som gråter om natta!

Om mannen din har så kort lunte så kan man jo undre seg på hvordan han vil reagere når barnet blir eldre og begynner å gjøre rampestreker eller blir syk og har vondt og gråter masse.

[Gjest Gjest]

Snakk med han, grundig, om dette på dagtid.

[Lurvina]

Jøss, det var en snodig måte å reagere på, om han er trøtt eller ikke så bør han nesten ta seg sammen, gråting er tross alt en del av barna.

[Alice Ayres]

Han er en bra pappa til "vanlig",kysser og klemmer på h.n hele dagen,kjøper leker, sier hver dag at han elsker h.n, leker med h.n osv.det er vel mest om natten det "klikker"...

Mest om natten eller bare om natten?

[Teriyaki]

Snakk med han, grundig, om dette på dagtid.

Godt råd. Tar du det opp i sinne på natten, så vil det ikke nå inn til han. Vis han gjerne innlegget til absinthia i denne tråden. Det vil kanskje få han til å forstå.

[Gjest Gjest-M-]

Dette er jo helt uakseptabelt! Hadde mannen min gjort sånn mot våre barn, hadde jeg blitt rasende på ham.

Klart dette preger barnet. Alle erfaringer vi gjør fra vi er født, preger oss på godt og vondt. En baby på 9 måneder skriker ikke for å være slem eller fordi det trasser. Det skriker fordi det trenger noe.

Trøst, menneskelig kontakt, tørr bleie, mat, what ever.

Hva lærer en baby av å bli skreket til? At menneskene som skal beskytte det, oppdra det, elske det skriker til det når det trenger varme og trøst, svikter totalt.

En baby er prisgitt sine foreldre, og kan ikke forklare hva som plager det. Den eneste måten det kan kommunisere at noe er feil på, er å skrike.

Jeg får fysisk vondt av å høre at voksne mennesker oppfører seg sånn mot små barn.

Hvordan vil han takle det når barnet blir større og utfordrer dere på andre måter enn babyskrik?!

[Gjest Gjest]

jeg får tårer i øynene av å lese dette her for jeg har en mann som det er beskrevet her, og verre. og fortiden vurderer jeg hva jeg skal gjøre. han har raseriannfall når som helst på døgnet, så er det stille en mnd eller noe sånt så er det på igjen. han rører oss ikke, men det er den skrikinga og den forferdelige ordbruken, psykisk er det grusomt!! så han gjør barna redd, men så bling er han verdens snilleste pappa..

[Gjest Gjest]

Å lage et barn er fort gjort, å ta seg av det på en god nok måte er ingen selvfølge for alle. Jeg synes det er stort av deg å bringe problemet på bane - til tross for at jeg får fysisk vondt av å lese det - det er et ømtåelig emne. Min far var slik. Mitt første minne om ham er også skriking og kjefting. Etterhvert kom slagene. Slagene fortsatte i åresvis. Jeg kan ennå "høre" pipelyden i hodet etter å ha blitt slått gul og blå men han skrek det ene vonde ordet etter det andre med en stemme som nesten var fordreid. Jeg begynte tidlig å lyve. Man lærer seg slikt når pappa skriker og kjefter.som barn er du kjempevar for situasjoner og man finner fort ut hva man bør si og ikke bør si. Den siste ganger han slo meg var faktisk på dåpsdagen til min datter. Jeg flyttet hjemmefra og fikk barn i "ung alder" -20 år gammel. min samboer måtte reise hjem tidligere enn meg, og jeg var alene med mine to søsken,mamma og pappa. Faddervalget falt ikke i smak, og når siste gjest forlot dåpen, gikk det 5 minutter før han begynte "talen" sin som raskt bygget seg opp til et blindt raseri. Jeg prøvde flere ganger å roe ham ned og påpekte at babyen ikke skulle høre dette, ba ham ta hensyn til babyen osv... Han eksploderte og banket meg i 20 minutter - jeg løp over hele etasjen og han fulgte etter-slo-sparket,brølte.... til slutt orket jeg ikke mer; jeg løp ut på terrassen og satte meg på rekkverket. Han kom truende mot meg, og peste og så på meg med utstående øyne. Jeg sa til ham så rolig jeg bare kunne at han skulle dytte meg ned å bli ferdig med det. "Du kommer til å drepe meg en dag allikevel, så dytt meg din feige faen - bare dytt meg ned og bli ferdig med dette" Han stakk hodet enda nærmere meg og spyttet meg i ansiktet, før han bråsnudde og gikk inn på rommet. Jeg har ingen kontakt med ham i dag. Han har gitt meg en barndom og ungdomstid som ikke var hyggelig i det hele tatt. Da jeg kom tilbake fra dåpen, gikk det en ukes tid. Babyen gråt selvsagt om natten når den hadde behov som skulle dekkes, og en natt, reiste samboeren seg fra sengen kjemperaskt og slo hull i døren med knytteneven mens han ropte at han ikke orket den jævla skrikingen - jeg måtte "få ham til å slutte å skrike fort som faen". Blodet frøs til is - og jeg tenkte at kjære gud la dette være et engangstilfelle - og det ble det ikke. Dette skjedde oftere og oftere, og jeg fant fort ut at slik kunne det ikke fortsette. Jeg satte meg ned og snakket med samboeren og ba ham slutte med det,prøvde å finne løsning på problemet, og spurte hvorfor og hva som utløste reaksjonene. Jeg fikk til svar at "han foretrakk barn fra 6 årsalderen og oppover, og var ikke så keen på baby og småbarnsstadiet, for de bare bråkte og skrek, men fra 6 årsalderen kunne man kommunisere og lære dem ting"........ Guess what - jeg tok med meg barnet og flyttet ut etter to uker. Barnefar fikk tilbud om samvær, men ønsket ikke dette. -Synd for ham. Når babyen var blitt småbarn og fylte 7,kom det plutselig en forespørsel om samvær, for da var barnet "stort nok " iflg. barnefar. Dette ble det aldri noe utav.

En liten kortversjon av min historie, men poenget er; Du er mor til en liten baby på 9 mnd. Som mor, er det ditt totalansvar-uansett hva som skjer her i verden-å sette ditt barns beste foran alt, uansett hva det gjelder. Dette betyr at barnet er nr.1 og deretter kommer alt annet, inklusiv deg og barnefar. Når barnefar har en uakseptabel oppførsel ovenfor babyen, er det din PLIKT å gjøre noe med dette. Snakk med noen som er nær dere, om du ikke klarer å ta fatt på denne oppgaven selv. Tydeliggjør for far hvilken effekt hans oppførsel har på barnet. Helsesøster har full taushetsplikt, og er en veldig god person å kommunisere med om denne problematikken. Dette har hun garantert hørt om før, og vil helt sikkert kunne peke i riktig retning av f.eks. foreldrekurs,pappakurs,pappagrupper osv.. Er kanskje far med på helsekontroller?? Da kunne dere jo ha snakket om dette sammen med henne - det ville vært sett på som svært positivt fra hennes side, at far gjenkjenner problemet, og ønsker å gripe tak i det, og endre denne situasjonen. osv..

og til gjest vedr. skriking og ordbruk; psykisk vold er vel så ille som fysisk - de går som regel hånd i hånd - KOM DEG UT AV DET!!!!! Det slutter aldri-uansett hvor mange løfter du får om det eller overbeviser deg selv om at det ikke er SÅ ille. Ingen barn fortjenerå vokse opp i denslags miljø: de merker det og BLIR merket av det.

[Gjest *Mim*]

jeg får tårer i øynene av å lese dette her for jeg har en mann som det er beskrevet her, og verre. og fortiden vurderer jeg hva jeg skal gjøre. han har raseriannfall når som helst på døgnet, så er det stille en mnd eller noe sånt så er det på igjen. han rører oss ikke, men det er den skrikinga og den forferdelige ordbruken, psykisk er det grusomt!! så han gjør barna redd, men så bling er han verdens snilleste pappa..

Og vips så er han rasende igjen... Bekalger å si det, men slik oppførsel er skadelig for barna. Pappaen må få klar beskjed om at han må gjøre noe med sinneproblemet sitt, ellers mister han dere.

[Gjest Gjest_Ingunn_*]

Er han våken når han kjefter eller er han helt i ørska?

Hva sier han om dette selv da på dagtid når du konfronterer han med dette?

Syns han det er greit eller gremmes han!

Uansett hva han måtte mene selv om det så er dette noe som er helt uakseptabelt!

Kjefte på en så liten baby! I alle dager, hva annet enn mer grining tror han at han vil oppnå med det! Stakkars barn og stakkars deg!

Han må virkelig skjerpe seg grundig for dette bør ikke skje en eneste gang til!

Dersom han ikke gjør dette med det første får han legge seg på et annet rom i påvente av familierådgivning!

[Gjest Gjest-M-]

jeg får tårer i øynene av å lese dette her for jeg har en mann som det er beskrevet her, og verre. og fortiden vurderer jeg hva jeg skal gjøre. han har raseriannfall når som helst på døgnet, så er det stille en mnd eller noe sånt så er det på igjen. han rører oss ikke, men det er den skrikinga og den forferdelige ordbruken, psykisk er det grusomt!! så han gjør barna redd, men så bling er han verdens snilleste pappa..

Hvis dette er en del av å være verdens snilleste pappa, har du misforstått noe vesentlig. Kom deg unna, skjerm barna og deg selv fra dette. Dette vil skape utrygge, nervøse, engstelige og usikre barn. Vil du at barna dine skal bli det?

[Gjest Gjest]

Barn som våkner å gråter søker trygghet!

Hvor trygg blir barnet ditt dersom det fraførav søker trygghet å blir møtt med kjefting og smelling!

Du har en egoistisk mann som ikke tenker veldig langt!

[LilleMy28]

Her må dere bare ta en prat og du må gjøre det klart at dette fungerer ikke og at du er bekymret for barnet med tanke på evt. skader og virkninger av kjeftingen hans. Som nevnt tidligere så ville jeg tatt dette med helsesøster og at dere kan ta et kurs sammen. Ved å sende han alene på kurs kan han bli defensiv og nekte, men dersom du legger det frem som et felles problem og at dere skal takle det sammen er det større sjanse for at han vil bli med. Så kan dere sammen med en "fagperson" komme frem til en løsning som fungerer for dere.