Noen som har mistet sin kjæreste,samboer,ektefelle.. ?

[Jaista]

Tirsdag denne uken, mistet jeg min samboer, pga en arbeidsulykke..

Han var den jeg ville dele livet mitt med, og vi fikk en sønn ilag, som er 7 mnd.

Tanken på at han ikke skal komme hjem til meg mer, ikke få se sønnen vokse opp, og at sønnen min ikke får ha pappan sin, er så uendelig vondt.

Så derfor lurer jeg på om det er noen andre her, som har mistet den de var sammen med.. hadde vært fint og fått snakket med noen i samme situasjon.

Jeg er 22 år gammel, og min kjære ble bare 25 år..

[snexi]

Så utrolig trist og lese.

Har en vennine som mistet samboeren sin i en arbeidsulykke for noen år tilbake og guttene deres mistet pappaen sin.

Jeg anbefaler deg og søke preffesjonell hjelp til og prate, kanskje du føler du ikke orker det nå, men sånt kommer som et sjokk og sorgen er stor.

Mine tanker går til deg og barnet ders i kveld.

*klem*

[Gjest Pupsilure]

Uff, så uendelig vondt for deg, Jaista....

Håper du har god støtte i familie og venner.

[Fun Light]

Mine tanker går til deg og barnet ditt!

Så vondt å lese.. Jeg tenner et lys for dere!

:gråte:

[B.A.]

Alle mine varme tanker til deg og den lille gutten deres

[Kirri]

EN KLEM TIL DERE..

[MrsP]

[Gjest utlogget nå]

Tirsdag denne uken, mistet jeg min samboer, pga en arbeidsulykke..

Han var den jeg ville dele livet mitt med, og vi fikk en sønn ilag, som er 7 mnd.

Tanken på at han ikke skal komme hjem til meg mer, ikke få se sønnen vokse opp, og at sønnen min ikke får ha pappan sin, er så uendelig vondt.

Så derfor lurer jeg på om det er noen andre her, som har mistet den de var sammen med.. hadde vært fint og fått snakket med noen i samme situasjon.

Jeg er 22 år gammel, og min kjære ble bare 25 år..

Hei du,

Jeg vet akkurat hva du går gjennom... Jeg mistet selv min samboer da jeg var et par år eldre enn deg. Vi hadde ingen barn sammen, men vi hadde lagt planer om et liv sammen, så det var absolutt seriøst.

Jeg synes selv det var veldig fint å få snakket med noen som hadde gjennomgått det samme da dette skjedde (er noen år siden nå), så dersom du ønsker, så skriv bare her, så sender jeg deg en pm.

[lillelille]

Tirsdag denne uken, mistet jeg min samboer, pga en arbeidsulykke..

Han var den jeg ville dele livet mitt med, og vi fikk en sønn ilag, som er 7 mnd.

Tanken på at han ikke skal komme hjem til meg mer, ikke få se sønnen vokse opp, og at sønnen min ikke får ha pappan sin, er så uendelig vondt.

Så derfor lurer jeg på om det er noen andre her, som har mistet den de var sammen med.. hadde vært fint og fått snakket med noen i samme situasjon.

Jeg er 22 år gammel, og min kjære ble bare 25 år..

Så utrolig trist det som har skjedd med familien din.. Jeg har ikke opplevd noe lignende, men ville bare gi deg en god klem og ønsker at det går bra med deg og sønnen deres.

Mange klemmer fra lillelille

[Jaista]

Takk for alle svar .

Og du som selv mistet din samboer, vil gjerne prate med deg.

[Gjest Gjest_alene_*]

Kondolerer!

Jeg har en tilsvarende historie. Vårt barn var 6 mnd da min mann døde brått. Jeg har skrevet litt om mine tanker i innlegg #3 i denne tråden.

I et av de tidligere svarene blir du anbefalt psykolog. Jeg vil gjerne modifisere det rådet litt, og først og fremst råde deg til å kjenne etter hva du har behov for. Personlig har jeg hatt noen få samtaler med fagfolk, men vi konkluderte i fellesskap med at det faktisk ikke var nødvendig å fortsette. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til at mange hadde meninger om hva jeg burde gjøre (psykolog, sorggruppe) og forventniner om hvordan jeg skulle oppføre meg (ligge på sofaen og gråte/ikke stå opp/snakke med svak og stakkarslig stemme). Jeg setter det nok litt på spissen nå, men jeg følte det vanskelig og slitsomt og det tok tid før jeg ble komfortabel med at min måte å sørge på også var "riktig". Faktisk er vel akkruat dettte det jeg hadde mest nytte av psykologen til, å få bekreftet at det var helt sunt og fint å tenke som jeg gjorde og ikke ønske "behandling". Jeg håper du klarer å finne hjelp og støtte på en måte som passer deg, enten det er i profesjonelle eller private former.

Lykke til, Jaista. Du har en tøff periode foran deg, men det blir lettere etterhvert.

[Gjest Gjest-G]

Hei Jaista!

Jeg mistet min mann 69 dager siden når han var i militæret i Tyrkia. Dette er en utrolig hendelse hvor ingen andre som ikke har opplevd kan virkelig frostå hvordan vi har det.

I tillegg har du et barn som du må være sterk for, som du må leve for. I begynnelsen så følte jeg at jeg hadde ingen grunn til å leve mer for. Alle har fortalt meg at tiden skulle helbrede såret, men det er ikke helt sant. Tiden hjelper med bare en ting og det er at den hendelsen blir borte hver eneste dag. Det blir en avstand, men de minnene og savnet blir aldri borte.

Jeg er 31 og så var han det samme.... Akkurat når vi skulle begynne et nytt liv sammen så ble han borte plutselig. Vi kunne ikke ta farvel en gang. Jeg reiste til Tyrkia og så kroppen hans ligge der og han var veldig kald. Jeg har aldri sett ham sånn før.

Det jeg leter etter er en terapigruppe her i Norge hvor mennesker som er i samme situasjon som oss, som har mistet sin nærmeste. Da kan vi kanskje lære mye ut av det som alle andre har opplevd eller opplever.....

Du kan gjerne kontakte meg via [email protected] hvis du føler at du trenger noen å prate med, fordi jeg virkelig gjør det.

Føler med deg....

G

[Gjest Gjest_Camilla_*]

kondolerer...

Jeg mistet selv min kjære i en bilulykke for 1.5 år siden. en bilulykke som jeg var med på men kom fra med mindre skader. jeg var 20 år da dette skjedde...

Vet ikke om jeg den dag i dag klarer å sette ord på de følelsene som man har i ettertid når noe slikt skjer...Husker at det føltes som om hjerte mitt ble tyngre for hver dag som gikk og at det snart kom til å falle i bakken..

jeg har i dag ny kjæreste, noe som har vært en lang prosess.... kanskje har jeg noe å bidra med som kan hjelpe litt??

si ifra her inne hvis du vil prate med meg...

klem

[Wonders]

Det er vondt i hjertet mitt når jeg kjenner på hva dere har opplevd...

Håper jeg kan dele denne sangen, og flotte klippene.

To Where You Are, Josh Groban ~ Aragorn and Arwen

http://www.youtube.com/watch?v=XNBM1U7DIro&feature=related

[Eponine]

Hei,

Mine medfølelse for dere som har mistet deres samboer Det er en utrolig tøff situasjon!

Jeg mistet min samboer igjennom 7 år , for 4-5 år siden (vi var begge 23 år ) og har kommet et godt stykke siden den gangen.. Så hvis noen trenger å prate om det.. så er det bare å sende meg en PM.

[Anglofil]

Innlegget er ryddet. Vis hensyn!

Yvonne (mod)

[Gjest missLady]

Kondolerer... Utrolig trist! Masse masse lykke til, til deg og sønnen din

[firl]

.

Endret 6. juni 2022 av firl

[Gjest Gjest_sr_*]

Hei.

Vil berre seie at det er mulig å gå vidare med livet etter tap av ektefelle/far til barna. Eg blei enke for 4 år sidan da min daværende mann omkom (blei 39 år), han omkom i eit båtforlis natt til 1 mai. Da sat eg igjen med 5 barn i alderen 12(eldste blei 12 i mai) og yngste blei 5 i Juli. Det var berre å bite tenna i hop og leve vidare, følge barna på fotballkampar og dei ativitetane som dei skulle delta på. Kledde oss i finklede og gjekk på 17 mai feiring.Forbante meg på at dette skulle eg klare og at faren var død ikkje skulle gå utover barna på nokon måte.Året etterpå møtte eg min noværande mann, har fått eit barn i lag og gifta oss i fjord. Det går veldig fint med alle barna,vi har eit godt liv. Så for alle som kjem i ein slik situasjon og verte aleine.Det går å få eit fint liv.

[Gjest Gjest_Leyla_*]

Uffa meg, så trist, spess for alderen din tenker jeg..

Jeg har ikke opplevd noe lignende heldigvis, men jeg hadde sikkert blitt knust for mange mange år fremover, jeg kjenner meg selv.

Tungt mest for deg tenker jeg, sønnen skjønner ingening enda, han kommer heller ikke til å tenke no særlig over heller når han blir stor, nettopp fordi han ikke har sett han. men verst er det vel for deg som du var vant til å ha ham ved siden av deg...

Jeg er veldig lei meg for deg, håper virkelig du kommerdeg gjennom.

Mitt råd: prøv å ikke vær alene i starten, vær i nærheten av noen nære av deg, det hjelper litt..

En stooor klem.