Far som skremmer barn

[Alice Ayres]

Maktmisbruk, tyranisering og branemishandling, er ord som dukker opp når jeg leser det opprinnelige innlegget.

[Gjest Gjest]

Det der vil jeg kalle grov barnemishandling. Det er utilgivelig det han gjør. Anmeld han.

[Nigo-san]

Det der vil jeg kalle grov barnemishandling. Det er utilgivelig det han gjør. Anmeld han.

Eller i første omgang: snakk med ham.

Foreldre kan nok si og gjøre tvilsomme ting i gitte, fastlåste situasjoner, men det der var langt over grensen, og jeg hadde ikke lagt skjul på min mening om det var en bekjent av meg.

Toppen av kransekaka var å faktisk sette barnet i bilen, kjøre av gårde, og deretter forlate det... Å slenge ut en trussel om barnehjem er ille nok, men dette gjør handlingen totalt uforsvarlig- for her tar faren skrittet fra ord til direkte handling. Det må ha gjort barnet vettskremt, og uansett hvor sint/fortvilet/lei (for det kan like gjerne være et uttrykk for maktesløshet som sinne), så er ikke slike reaksjoner lov for foreldre. Jeg ville absolutt tatt en prat med mannen.

[Gjest Gjest]

Hvis dette stemmer er det skremmende.

Men hvordan vet du at det har skjedd ?

[Gjest Gjest_Sylvia_*]

signerer den, faren trenger helt klart hjelp

Er det ikke typisk- man tenker på at FAR trenger hjelp før man tenker på at barnet bør få hjelp fortest mulig...

Har selv vært utsatt for denne typen mishandling da jeg var barn, av mor.

Da det kom fram hva naboene hadde sett var det MOR som skulle hjelpes. For det var jo synd på henne som var så syk at hun kunne finne på noe slikt.

I mange år gikk jeg og var fortvilet /rasende/følte meg sviktet fordi min MOR skulle hjelpes, mens jeg som hadde det vondt ble oversett.

Mor forsto forresten ikke at det var noe galt med det jeg ble utsatt for og snakket bare indignert om alle bedrevitende psykologer og pedagoger som blandet seg i hennes oppdragelsesmetoder...

Alle i familien tok voldsomt hensyn til mor, for det var synd på henne som kunne være forstyrret- det hadde nemlig familielegen opplyst dem om. Det er nesten som om folk som ikke vil godta andres grusomhet, men som unnskylder det med "sykdom".Da er de ikke selv ansvarlige, men blir fritatt for ansvar for det de gjør!

Det var aldri snakk om at mor skulle ta ansvar for det hun gjorde mot meg fra hun som liten "kastet meg ut hjemmefra fordi jeg var umulig". Dette husker jeg skjedde fra før jeg hadde begynt på skolen til jeg var ungdosskoleelev, men jeg kan ikke huske noe nærmere hvor gammel jeg var første gang.

Når hun gjorde dette kjørte hun meg til sentrum og dro hjem og låste døren. Jeg måtte finne ut hvor jeg skulle gjøre av meg på egen hånd.

Når jeg etter hvert fant inngangsdøren åpen og kunne gå inn igjen lot mor alltid som ingenting, sang og vannet blomster.

Da jeg var blitt atten fikk jeg en kveld beskjed om å flytte-for nå var jeg voksen og hun "ville ikke ha meg boende lenger".

Da kom alle følelsene fra barndommen opp igjen og det var fryktelig sårt. Jeg pakket tingene og dro i vei i taxi. Men så kom plutselig mor etter drosjen i bil, og når jeg steg ut sa hun at selvfølgelig kunne jeg bli i huset hennes litt til...

Forvirrende og vondt.

Senere flyttet jeg på eget initiativ og hun sa hun er glad for å ha huset for seg selv.

Jeg har vært hos en psykolog noen ganger som sier at jeg har utviklet en forstyrrelse i personligheten på grunn av det jeg opplevde som liten. Jeg har en unnvikende personlighet og tør ikke stole på noen.

I dag er jeg 32 og føler ofte og uten grunn samme angst som den gang jeg ble satt av i byen og måtte gå i en halv time for å komme hjem dit døren var låst og jeg ikke var ønsket...

Dette tenker jeg kan komme til å bli framtiden til denne gutten også hvis ingen gjør noe for å hjelpe ham...

[Purple Basil]

Uff, noen burde ta skikkelig tak i denne faren.

Moren min truet ofte med å sende meg bort, det var helt grusomt.