Hva slags foreldrestil har du?

[Holly Hobbie]

Jeg er vel litt "alternativ" av meg, bruker toeybleier paa lillegutten, og i tillegg sover han en del med oss (slik faar vi alle mest soevn, han har vaert daarlig paa aa sove lenge i strekk fra han var bitteliten), samt at jeg ammer han fortsatt paa natten (en eller to ganger, ca.). Han er 14 mnd. og jeg merker at de jeg kjenner med jevnaldrende barn har mye mer "selvstendige" barn, som sover hele natten i egen seng, ikke ammes og som er alene hos besteforeldre en helg etc. Er jeg veldig hoenemor, eller er det flere der ute som er som meg? Jeg synes ammingen er koselig, og lillegutten elsker det, saa jeg ser ikke noen grunn til aa venne han av ennaa. Men legen vaar mente at vi burde nattavvenne siden det ikke var noe fysisk behov for ernaering om natten naa. Og at han ikke burde bli ammet i soevn. Har lest litt om attachment parenting og den foreldrestilen ligger vel mitt hjerte naermest, selv om jeg ikke tror jeg kommer til aa amme etter to aar.

Hva slags foreldrestil har dere?

[Susan Sto Helit]

Vet ikke helt hva slags stil jeg har jeg...

Han er jo ganske selvstendig, og jeg oppmuntrer vel det så godt jeg kan. Spiser for det meste selv, sover i egen seng og vi har kuttet ut det meste av ammingen.

Soving i vår seng er det lenge siden vi fikk til. Han vil bare stå opp om han forstår at det er der han er.

Har begynt å deltidsbruke tøybleier, men regner ikke meg selv som det minste alternativ av den grunn. Det er jo sp utrolig mye KULE bleier der ute, bare man ser lenger enn det man får av papir.

Har kun morgenamming igjen nå, resten har vi kuttet uten noe spesielt problemer. Tror nok morgenammingen hadde blitt borte også, om vi hadde laget frokost istedenfor å tilby pupp. (Men vi koser oss litt med det begge to ennå, så det blir vel litt til. )

Sove borte har han jo også gjort litt. Men det er kun hos besteforeldrene. De maste ganske lenge før jeg klarte å slippe han.

Dessuten går jo gutten i barnehagen, så jeg er nok mer vant til å være borte fra han nå.

Jeg har vel en mer "intuitiv" foreldrestil. Altså at jeg gjør det jeg føler er rett der og da, uten å ta for mye hensyn til anbefalinger fra hverken det ene eller andre hold.

[HeleneHarepus]

Babyer skal sove i egen seng er min mening. Å amme er noe jeg har gjort i alt fra 8 mnd til 16 mnd etter babyen ble født. Bysser og trøster om det er noe. Når det er kveld, er det kveld. Snakker rolig til babyen/barnet og går ut igjen. Vi koser, leser, leker etv på dagtid - ikke om kvelden/natten. Har sluttet med nattamming rundt 4-6 mnd alder. Har nå store barn som klarer seg fint. Det varmer et mammahjerte da en ofte bekymrer seg for at ikke strekker til.

[Holly Hobbie]

Foreldrestilen min er ikke bygget paa raad fra andre altsaa, jeg gjoer det jeg foeler er riktig, men fant ut at jeg er ganske saa "tilknyttet" i stilen etter litt research. Men natt er natt her i huset ogsaa, vi har faste leggetider (saa godt det lar seg gjoere, hender leggingen blir vanskelig hvis han faar sove for mye paa dagen ved sykdom f.eks.) og faste rutiner ellers.

Og det er riktig som du sier Susan, at man ikke trenger aa vaere alternativ for aa bruke toeybleier! Det er jo ikke spesielt vanskelig eller tidkrevende med de bleiene som er paa markedet naa.

*hilsen en som ikke kler seg i lilla flagrende gevanter om det inntrykket har blitt gitt*

[Gjest Lily1]

Litt morsomt, for vi (barna og jeg) snakket om foreldre og oppdragelse for et par dager siden.

Barna mine er ungdommer nå, og de forteller meg at de oppfatter meg som en omsorgsfull, barnslig, snill, streng, men rettferdig mor, med klare grenser, og som stiller rimelige krav til dem.

Oppdragerstilen min er "intuitiv", jeg har hele veien gjort det som føles rett, og det har vanligvis vært å la barna følge sitt eget utviklingstempo, samtidig som jeg har satt grenser, og gitt dem utfordringer å strekke seg etter fordi jeg har satt selvstendighet veldig høyt.

[la Flaca]

Jeg har vel hele veien hatt den stilen som har passet ungene mine best. De har fått pupp så lenge de har ønsket, den ene ligget en del i sengen vår men den andre ville ikke det. Alle unger er forskjellige. Hører ikke så mye på hva andre gjør jeg, man vet som regel godt selv hva som er bra og hva som funker.

Akkurat nå er utfordringen å ikke bli så sint hele tiden, for jeg har unger som begge er veldig utfordrende nå med sterke viljer. Syns jeg har kommet langt når det gjelder å innse mine egne feil og mangler, og sånt snakker vi en del om. Vi er enige om at mamma ikke er perfekt. Men så lenge de vet at jeg er utrolig glad i dem akkurat som de er har jeg gjort jobben min. Håper de aldri vil tvile på det.

Det finnes ikke noen vanskeligere jobb enn å være mamma...

[Gjest Gjest_Sigrid_*]

Foreldrestil ja. Det er jo litt sånn at veien blir til mens man går. Men både jeg og mannen min hadde ganske tydelige tanker og refleksjoner rundt det å sette barn til verden. Vi visste at vi ville ha barn som var selvstendige, empatiske, kjærlige og som kan oppføre seg.

Da vi hadde funnet ut det, måtte vi tenke videre - hvordan få til det? Og etter at 2 barn er satt til verden jobber vi fremdeles med det.

Jeg vil si at vi er tydelige foreldre. Det er aldri tvil om hva vi mener eller hvor grensene går. Vi har fokusert mye på at ungene skal få lov til å mestre ting. Noen ganger trenger de mye støtte, andre ganger finner de ut det meste selv. Vi er en kjærlig familie med mye kos og klem, og vi ser at ungene bryr seg om familien sin, venner og andre mennesker generelt. Vi snakker mye om ting - både det ene og det andre.

Som noen skrev her oppe så har jeg også temperament, og jeg har jobbet mye med reaksjonsmønstret mitt etter at vi fikk barn. For det er greit å bli sinna, forbanna osv, men man bør fortelle med ord hva man føler. Hyling og skriking er ikke greit.

Vi er foreldre som stiller mye opp på barnas aktiviteter. Vi er også foreldre som er kjærester og som et par ganger i året gjør ting bare for oss selv. Vi har også stor tro på familieaktiviteter. Vi er ikke ofte på lange ferier osv, men vi er mye på småturer - gjerne i skog og mark. Vi omgås venner, og ungene har lært tidlig å være sosiale.

Vi har også en stil som gjør at det er rom for å feile. Rom for å feile og gjøre godt igjen. Ingen er perfekte - uansett hvor mye man skulle ønsket det noen ganger.

Når det gjelder spedbarnsperioden så føler jeg ikke at vi hadde noen stil. Vi ville at barna skulle sove i egen seng, men det var jo inne på vårt soverom de første månedene. Vi har vært ganske strenge med leggetider osv opp igjennom og fra veldig tidlig. Helamming på begge de første 5-6 mnd, så ble det gradvis mer attraktivt med ordentlig mat for dem begge. Når puppen gikk over til å bli en uvane mer enn et behov, så sluttet vi med det uten noen store scener. Kos og nærhet får man til uansett pupp/flaske eller ikke!

Skal jeg oppsummere i noen få ord hvilken stil vi har tror jeg det blir:

Mestring

Kjærlighet

Kos

Empati

Omsorg

Postiv oppmerksomhet

Bra tråd, for øvrig. Det er lurt å noen ganger sette ting ned i det skrevne ord. Takk til TS!

[Holly Hobbie]

Takk for fine svar! Høres ut som en veldig koselig familie du har, Sigrid. Vi har reflektert litt over hvordan vi vil oppdra sønnen vår, men til nå har det vært mest omsorg i ren fysisk forstand, utfordringene kommer vel etterhvert som han blir større. Merker allerede at han er veldig kosete og kjærlig, så forhåpentlig gjør vi noe rett!

Synes også det er veldig viktig å ha barn med manerer. Ikke underdanige, redde barn som ikke tør å si hva de mener, men barn som sier "takk for maten," "takk for meg" og som deler med seg. Nå bor vi i UK, og her er høflighetsnivået litt over det norske generelt, så kanskje lettere å få høflige barn her borte?

[Susan Sto Helit]

Takk for fine svar! Høres ut som en veldig koselig familie du har, Sigrid. Vi har reflektert litt over hvordan vi vil oppdra sønnen vår, men til nå har det vært mest omsorg i ren fysisk forstand, utfordringene kommer vel etterhvert som han blir større. Merker allerede at han er veldig kosete og kjærlig, så forhåpentlig gjør vi noe rett!

Synes også det er veldig viktig å ha barn med manerer. Ikke underdanige, redde barn som ikke tør å si hva de mener, men barn som sier "takk for maten," "takk for meg" og som deler med seg. Nå bor vi i UK, og her er høflighetsnivået litt over det norske generelt, så kanskje lettere å få høflige barn her borte?

Kuriositet ang. det å være høflig, forresten...

Vi har ikke jobbet noe spesielt med det, men lillegutten begynte å takke for alt av mat, drikke og andre ting da han begynte i barnehagen.

Grunnen? De største barna får ikke drikke av melkekoppen til måltidet før de har takket for den. (Og han var redd for å ikke få melk. )

Og har vi først lært å takke, så takker man heller litt for mye enn litt for lite.

Beklager avsporingen!

[La Guapa]

Vi lager veien litt mens vi går....jeg er nok litt hønemor.

Har en nydelig datter på snart 4 år.

Hun vil nok beskrive en mamma som elsker henne over alt på jorden og som viser det.

Vi klemmer mye og jeg forteller henne hvor fantastisk hun er hver eneste dag.

Ellers kan hun irritere vettet av meg- og bli litt oppgitt....

Sånn som akkurat nå når hun insisterer på å ta av seg alle klærne....og nettopp har vært forkjøla...grrrrrrrr!

Ellers: en litt gammeldags hønemor....ikke så veldig trendy og "kul" i oppdragelsen.....

Men en mamma som elsker uendelig mye og som gir av seg selv.

[Gjest Gjest_Sigrid_*]

Takk for fine svar! Høres ut som en veldig koselig familie du har, Sigrid. Vi har reflektert litt over hvordan vi vil oppdra sønnen vår, men til nå har det vært mest omsorg i ren fysisk forstand, utfordringene kommer vel etterhvert som han blir større. Merker allerede at han er veldig kosete og kjærlig, så forhåpentlig gjør vi noe rett!

Synes også det er veldig viktig å ha barn med manerer. Ikke underdanige, redde barn som ikke tør å si hva de mener, men barn som sier "takk for maten," "takk for meg" og som deler med seg. Nå bor vi i UK, og her er høflighetsnivået litt over det norske generelt, så kanskje lettere å få høflige barn her borte?

Takk skal du ha. Etter å ha skrevet dette ble jeg litt stolt og følte liksom at vi hadde fått til noe. Og ved middagsbordet spurte jeg barna hva de syntes om vår foreldrestil. Og svaret var:

"Dere er helt vanlige. Kunne godt vært litt kule. Men dere er i hvertfall ikke skilt!"

Hahaha. Så eventuelle høye tanker jeg måtte ha fått om meg selv om min manns foreldrestil falt til bakken momentant.

Så foreldrestilen vår: ganske kjedelig og gammeldags. Men vi er ihvertfall ikke skilt!

Barna er 10 og 13.

[Gjest Gjest_Sigrid_*]

Takk for fine svar! Høres ut som en veldig koselig familie du har, Sigrid. Vi har reflektert litt over hvordan vi vil oppdra sønnen vår, men til nå har det vært mest omsorg i ren fysisk forstand, utfordringene kommer vel etterhvert som han blir større. Merker allerede at han er veldig kosete og kjærlig, så forhåpentlig gjør vi noe rett!

Synes også det er veldig viktig å ha barn med manerer. Ikke underdanige, redde barn som ikke tør å si hva de mener, men barn som sier "takk for maten," "takk for meg" og som deler med seg. Nå bor vi i UK, og her er høflighetsnivået litt over det norske generelt, så kanskje lettere å få høflige barn her borte?

Er forresten enig med deg ang å takke. Man bør ikke være underdanig for å være takknemmelig og "se" hva andre mennesker bidrar med. Ungene mine sier "kan jeg være så snill å få", "tusen takk" og så videre. Får alltid gode tilbakemeldinger på dem. Det er viktig for dem hvordan andre oppfatter dem, for det kan gi dem muligheter. Dessuten, som medlem av samfunnet tror jeg det er en fin måte å omgås andre på.

[Frida Frosk]

Nå har ikke jeg vært mamma i mer enn knappe 11 mnd, så hittil har det stort sett gått på å dekke elementære behov. Vi samsover, responderer raskt på gråt og har latt barnet selv regulere hyppighet når det gjelder amming.

Noen bestemt foreldrestil har vi nok ikke, vi gjør det som føles rett for oss og vårt barn. Vi ønsker å være tydelige foreldre, gi våre barn en trygg og stabil oppvekst og hjelpe dem til å få tro på seg selv.

Jeg er en omsorgsfull mamma, viser barnet mitt masse kjærlighet og forteller han hvor mye jeg elsker han, hvor glad jeg er for at han finnes og hvor flink han er når han mestrer tilsynelatende små, men betydningsfulle og store ting for han. Jeg lar han få være nysgjerrig og utforske det han vil, så lenge det ikke går på helsa løs. Dvs at det blir litt ekstra jobb på meg med gulvvask etter måltider, opprydding etter at den lille hjelperen har "ryddet" klær ut av skuffer osv.

Innimellom blir jeg selvsagt irritert, men jeg er heldigvis utstyrt med en stor porsjon tålmodighet, så hittil har jeg sluppet å heve stemmen nevneverdig.

Hvor veien går videre, vet jeg ikke nøyaktig, men det er viktig for meg å se barnet som det individet det er, møte det med respekt og å være en god rollemodell overfor det.

[Brunhilde]

...

Barna mine er ungdommer nå, og de forteller meg at de oppfatter meg som en omsorgsfull, barnslig, snill, streng, men rettferdig mor, med klare grenser, og som stiller rimelige krav til dem.

...

Min ungdom sier omtrent det samme. I tillegg er jeg takknemlig over at vennene kaller meg "den kule moren" - ikke fordi jeg tillater alt, men fordi huset alltid er åpent for dem (og nok også fordi jeg er flink til å lage vafler ).

[Nigo-san]

Stil og stil... jeg tror ikke dette er noe man velger fritt, det kommer litt an på hva slags forutsetninger man har. Dessuten er mye ubevisst, man responderer på indre kunnskap og oppfører seg deretter.

Men hvis jeg skal generalisere, er min stil "lat alenemor".

Jeg ammer ikke en ettåring, fordi den skal i barnehagen. Jeg bruker ikke tøybleier, fordi med fire barn har jeg uansett en overfylt skittentøyskurv. Jeg er rimelig kontant med de større barna mine, når det gjelder hva som trengs å gjøres på rommet/i huset osv. Jeg sender en seksåring i butikken, lar åtteåringen ta bussen alene til skolen, og tiåringen lager middag.

Min erfaring er at de lærer utrolig mye av det.

Vi klemmer mye og jeg forteller henne hvor fantastisk hun er hver eneste dag.

Vi klemmer også mye, og jeg sier hver dag at jeg er glad i dem- eller at de er det kjæreste jeg har.

Jeg sier likevel ikke at de er fantastiske. Eller enestående. Eller prinsesser og prinser. De er jo ikke det- for andre enn meg. For alle andre er de bare barn, en i gruppen, og hvis de ikke kan innordne seg, eller tror andre regler gjelder for dem enn for andre, så slår jo det tilbake på dem selv. Jeg er også temmelig knepen på ros. Både fordi det ofte er ufortjent, og fordi jeg ikke vil formidle at det å være "flink" er det viktigste i verden.

Edit: og så mislykkes jeg selvsagt annenhver dag, minst. Om jeg var for snill, for streng, for alternativ, for lite alternativ- ett eller annet finner de nok å saksøke meg for, okke som!

Endret 18. april 2008 av Nigo-san

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv enda, men jeg jobber med barn og ser vel mye resultater av oppdragelse i jobben min. Jeg ser masse utrolig fine barn som kommer til å bli fantisktiske mennesker, men jeg ser også det motsatte.

Selv er jeg vel tilhenger av å oppdra barn med den tanke at de skal bli mest mulig selvstendige mennesker. Dvs at jeg vilkomme til å oppmuntre, og oppfordre barnet til å klare mest mulig selv, alt etter hvilket stadie barnet befinner seg på og har forutsentninger for å klare.

Så fort barnet er gammelt nok til å klare, og også viser at det kan, så vil barnet skulle kle på seg selv. Smøre skive selv, og dele opp mat selv.

Så hovedregelen min vil vel være å oppdra selvstendige barn og ikke barn som blir avhengig av sine foreldre. Det er å gjøre barna en utrolig bjørnetjeneste, og jeg tror IKKE det er med på å bidra til at barna får god selvtillit i det hele tatt fordi de i mitt hode i alle fall, vil tro de trenger sin mor og far for å klare noe som helst...

[Gjest Evine]

Stil og stil... jeg tror ikke dette er noe man velger fritt, det kommer litt an på hva slags forutsetninger man har. Dessuten er mye ubevisst, man responderer på indre kunnskap og oppfører seg deretter.

Men hvis jeg skal generalisere, er min stil "lat alenemor".

Jeg ammer ikke en ettåring, fordi den skal i barnehagen. Jeg bruker ikke tøybleier, fordi med fire barn har jeg uansett en overfylt skittentøyskurv. Jeg er rimelig kontant med de større barna mine, når det gjelder hva som trengs å gjøres på rommet/i huset osv. Jeg sender en seksåring i butikken, lar åtteåringen ta bussen alene til skolen, og tiåringen lager middag.

Min erfaring er at de lærer utrolig mye av det.

Vi klemmer også mye, og jeg sier hver dag at jeg er glad i dem- eller at de er det kjæreste jeg har.

Jeg sier likevel ikke at de er fantastiske. Eller enestående. Eller prinsesser og prinser. De er jo ikke det- for andre enn meg. For alle andre er de bare barn, en i gruppen, og hvis de ikke kan innordne seg, eller tror andre regler gjelder for dem enn for andre, så slår jo det tilbake på dem selv. Jeg er også temmelig knepen på ros. Både fordi det ofte er ufortjent, og fordi jeg ikke vil formidle at det å være "flink" er det viktigste i verden.

Edit: og så mislykkes jeg selvsagt annenhver dag, minst. Om jeg var for snill, for streng, for alternativ, for lite alternativ- ett eller annet finner de nok å saksøke meg for, okke som!

Så befriende deilig å lese noen som er ærlige for en gangs skyld. Det finnes ingen perfekte foreldre .. vi gjør alle feil - skulle likt å se den mor eller far som aldri velger minste motstands vei .. Jeg nekter å tro at det finnes den forelder som alltid tenker nøye gjennom sine reaksjoner og handlemåter og aldri handler på en irrasjonell måte ..

Selv har jeg 2 sønner på 17 og 22 og jeg vet at de elsker meg og respekterer meg .. og de vet at jeg elsker dem over alt på denne jord .. Men allikevel så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen perfekt mor, jeg har mang en gang angret min egen oppførsel overfor barna mine .. Jeg har smelt med dører, grått og hylt .. men har alltid bedt om unnskyldning når det har vært gjort uten grunnlag .. eller pga at jeg har feiltolket noe.

Hvilken foreldrestil jeg har? Nå er det bare yngstemann som bor hjemme fremdeles, men begge vil nok skrive under på at jeg er en streng men veldig omsorgsfull mor som alltid har satt ungenes vel foran mitt eget. Jeg har alltid lagt min sjel i at vi skal ha et hjem som er åpent for barnas venner - det er jeg nemlig vant til fra mitt eget barndomshjem. Tror mann og barn vil si at jeg aldri er rådløs - er veldig kreativ og finner alltid en løsning på ting. Jeg er flink til å lage middager, men elendig til å bake boller og kaker . Utålmodigheten min er nok en litt dårlig kvalitet - jeg liker at ting blir gjort der og da ..

Ungene mine vet at jeg aldri svikter dem - det er nok min sterkeste kvalitet. Min svakeste kvalitet er at jeg har veldig vanskelig for å si nei til ungene .. og det har nok medført at de er en smule bortskjemte. Men de har blitt noen flotte unge menn som jeg er uhyre stolt av - og jeg er veldig glad for at jeg har et veldig åpent og godt forhold til dem begge to - noe jeg håper og tror vil fortsette når de forhåpentligvis en gang får egne familier ..

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det finnes mange mødre som mener de er ufeilbarnlige?

Alle foreldre følger allikevel forskjellige "metoder" opp gjennom oppdragelsen. At de vingler litt uti grøfta til tider er vel bare normalt, og sunt i og med at barnet forandrer seg og man hele tiden må tilpasse seg det.

Alle gjør feil, det betyr ikke at man feiler i oppdragelsen. Tvert i mot, det gir vel heller barna inblikk i at det er ok å gjøre feil, det betyr ikke at man er et dårlig menneske...

[Gjest Gjest_rabrabara_*]

Jeg er en mamma som roper og kjefter, klemmer og kysser, koser og degger. Kanskje stilen er litt sånn italiensk mamma, hvis dere skjønner. Jeg er laaagnt fra perfekt og det er ungene mine også. De er aktive, småfrekke, sjarmerende, smarte, morsomme, stae unger. Men der er jo selvsagt det aller beste i hele den vide verden for meg.

Jeg vil at de skal være høflige, det syns jeg er utrolig viktig, og gjerne ikke alltid tenke "hva får jeg ut av det". De er temmelig selvstendige, det har de alltid vært. De er uredde og samtidig trenger de kos og oppmerksomhet. I barnehagen er de greie med de andre ungene og skaper sjelden drama, men mindre de krangler med hverandre.

Lunta mi kunne sikkert vært lengre, men jeg lever i den tro at unger ikke tar skade av at man hever stemmen i ny og ne. Og selvsagt blir venner etterpå.

Mange sier jeg er en typisk guttemamma. Det tar jeg som et kompliment. Jeg har to gutter på tre år. (Som gir meg nok utfordringer hver dag til at det aldri blir kjedelig.)

[LilleMy28]

Vi blir foreldre til sommeren og har en plan om å følge en noenlunde streng linje, ikke skjemme bort unødvendig og at ungene skal lære gode manerer. Vi er begge ganske strengt oppdratt og er fornøyd med det, med strengt så betyr det bare tydelige krav og oppdratt til gode manerer, ikke noe kjefting og smelling. Amming ser vi an i forhold til hvor lenge ungen vil ha og hvor lenge det er praktisk mulig. Men soving i egen seng kommer vi nok til å jobbe mye for å sikre at fungerer.

Vi er nemlig lei av å se andres barn som aldri har ro i rompa til å sitte og spise mat og som aldri spiser maten sin, og gjerne får godterier i stedet. I tillegg blir de overøset med leker og oppfører seg som bortskjemte drittunger ute blant folk siden de alltid er vandt til å få noe, og når de får viljen sin så varer takknemligheten kanskje et par minutter toppen.

Så vi håper vi skal klare å følge det noenlunde når ungene kommer. Jeg har passet en del barn tidligerere og har derfor en god del erfaring med å håndtere ulike situasjoner, men sambo er helt fersk og er nok litt mer bløthjertet enn meg, så jeg håper han klarer å være konsekvent...