Når er man ikke singel lenger?

[Gjest Gjest]

Har vært singel i hundre år virker det som... Dater mye, har hatt et par faste fyrer jeg treffer i nattens mulm og mørke når det faller seg slik og liker og gå på byen og treffe nye folk..

Men nå har jeg møtt en helt ny fyr. Og denne gangenhar datingen fortsatt, og gått over i en fast greie, en del av hverdagen kan man kanskje si. Møter 3-4 ganger i uka, jeg overnatter hos ham, han overnatter hos meg, jeg har møtt noen av vennene hans og han har møtt et par av mine. Slik har det gått i en måned nå. Men nenting er avklart, ingenting er offisielt, og jeg må helt ærlig si at jeg ikke ønsker å være den som initierer "samtalen". Sikkert barnslig og teit, men har brent meg på det før, "skremt" bort menn som kanskje kunne blitt fine kjærester dersom de hadde fått mer tid..

Så mitt spørsmål er altså.. Hva er ok oppførsel i dene mellomfasen? Holder man øynene åpne for andre potensielle kjæresteobjekter i denne tiden? Ok å flørte med andre? Ok å lige med andre? Hva ville dere gjort i mine sko? Hvor lenge er det vanlig å ha et slikt casualt opplegg før ting evt blir "offisielt?". Og hvr lang tid skal man gi dersom er fyren er i tenkeboksen? Orker ikke mange måneders dating som bare koker bort i kålen liksom..hehe..

[Gjest Alabama]

Jeg holdt på med en kar i over tre mnd før vi ble kjærster.

Hadde sex med en annen etter noen uker, men det ble med den ene gangen fordi jeg virkelig likte han jeg deita, og det var så ekkelt når jeg fikk vite at han hadde gjort det samme.

Vi møttes regelmessig sånn ca 3 ganger i uka og sov sammen like ofte.

Jeg ymtet nok frempå at vi var kjærster litt for tidlig, så da fikk han litt kalde føtter en periode, så det er nok lurt å ta det med ro.

Men likevel er det kjipt å ikke vite... Ihvertfall hvis det viser seg at dere har totalt ulikt syn på forholdet!!

I ettertid fikk jeg vite at kjærsten min egentlig ikke var ute etter noe annet enn sex, men ombestemte seg underveis..

[Inwe]

Oh, jeg er i en slik "fase" nå. Eller, vi har jo ikke holdt på lenge da, men vi har vært venner i ca 3 år, så vi kjenner hverandre ganske godt kan man si. Jeg vet forsåvidt litt mer enn deg, har hatt denne beryktede "praten". Heldigvis var det han som tok det opp, for slikt tørr da virkelig ikke jeg. Nå får ikke jeg møtt han så ofte som jeg gjerne vil da, siden jeg bor to timer unna for øyeblikket (bare i 3,5 uker til da). Var hjemme (der jeg egentlig bodde) i helga. Ble til at jeg sov en natt hjemme og 2 hos han. Og vi helt over hverandre når vi møtes. I begynnelsen i fylla, men så ble det uansett.. Det som er greia er at vi er begge like skremt av tanken, jeg har vært singel i 3 år (og trives med det) mens han er nettopp ute av et langt forhold. Derfor denne fasen tror jeg.

Uansett, for å svare på spm ditt. Jeg leter ikke etter noen andre. Er ganske så sikker på at det er han jeg vil ha, og da venter jeg og håper han gjør det samme, iallefall så lenge jeg er her. Jeg ville ikke ha hatt sex med noen andre nå, klarer å vente til han kommer en helg på besøk. Ville følt meg dum, siden jeg har litt følelser for en annen. Så kontakter verken noen av mine "faste" eller leter etter andre å ha sex med. Vet ikke hvor lenge det er vanlig at en sånn fase varer. Men hva med å bare nyte det mens den er der? Håpe på noe mer, men bare kose deg mens du er sammen med han. Ting kommer av seg selv etterhvert. Hvis du vil vite må du nok ta "praten" med han.

[Gjest *nurket*]

På fredag er det 4 uker siden jeg møtte kjæresten min første gang, så vår "fase" var svært svært kort. Vi gikk ut som kjærester offisielt under 2 uker etter vi møttes. Vi hadde vel den praten også, men husker ikke hvem av oss som tok den opp... Ingen av oss har lyst til å se etter noen andre, eller være med noen andre - så derfor kan vi like gjerne si at vi er kjærester også. Er forøvrig i midten av 30 åra, og har barn begge to.

Jeg vet at jeg hadde ikke taklet den "fasen" dere snakker om over lang tid (jeg har heller aldri opplevd å være i denne fasen mer enn et par uker). Da mister jeg totalt interessen... jeg gidder ikke leke forhold... enten så er kjemien og følelsene der, eller så er de ikke... Litt svart/hvitt, men jeg er fjor utålmodig til å drive å styre i en sånn overgangsfase hvor man verken vet opp eller ned på "forholdet"...

Uansett i din situasjon ville jeg fått avklart om dere kan date andre eller ikke... Men hvis du virkelig liker denne gutten så bør du jo ikke ha noe interesse av det heller.

Endret 16. april 2008 av *nurket*

[flub]

Til trådstarter..

Tror nok det er lurt å vente ja... Hvis det hadde vært meg hadde jeg stolt på mine egne følelser for ham. Hvis jeg hadde følt for treffe andre i denne "fasen", tror jeg det hadde betydd at han ikke hadde betydd så mye for meg likevel..?!

Det jeg mener er at, hvis du føler at han virkelig er noe å satse på, at han er drømmemannen, ville jeg ikke brydd meg om andre menn. Klart det er "lov" å flørte, men ville nok satset på han. Er han interessert i et forhold kommer han nok til å ta det opp tidsnok Man merker fort hvis han mister interessen

[¤Crush¤]

Er i en slik fase selv, og tror vel at hvis man er såpass interessert at personen er under sterk vurdering for forhold, da har man ikke behov for å treffe andre mens man driver og finner ut av hva man vil.

[Gjest Gjest]

Slik drev jeg og typen min i litt over to måneder før vi ble enige om å ikke treffe andre, så etter en-to måneder til ble vi enige om at det var et forhold. Jeg kalte han kjæresten min før første gang fem måneder etter første gang vi hadde sex... Vi har enda ikke sagt glad i deg til hverandre faktisk, etter snart et halvt år (ja det er sært).

Men en grunn til at ting har gått så tregt mellom oss er at vi har et avstandsforhold og ser hverandre kun et par-tre ganger i måneden, da er vi med hverandre ca to dager.. I begynnelsen var vi veldig bevist på at det ikke skulle bli noe forhold, slik ble det jo ikke, men jeg tror at det gjør så jeg holder tilbake mine følelser for han nå.

Den mellomfasen var ganske ekkel ja, jeg turte ikke snakke med han om forhold før han nevnte det selv.. Var veldig redd for å jage han unna, og egentlig tror jeg det er positivt at jeg ikke var så frempå med følelsene mine, tror han kanskje hadde blitt skremt hvis jeg hadde nevnt det for tidlig.

[Gjest Gjest]

TS her, takk for innspill folkens

Jeg tror nok ikke egentlig, eller jeg vet jo, at jeg egentlig ikke har lyst til å treffe andre. For min del er det nok kanskje heller snakk om en (patetisk?) måte å beskytte seg selv litt på.. Hvis han finner ut at han ikke vil ha meg er det ok å ha følelsen av at noen andre vil det i hvertfall..valgmuligheten er åpne liksom. Samtidig vet jeg at jeg nok vill kuttet ham ut dersom jeg hadde fått greie på at han likte andre også, og det er jo signal nok om at jeg derfor ikke burde gjøre det selv.

Det er bare det a jeg synes denne mellomfasen er så vond. Mangelen på trygghet gjør at en lett leser krise inn i de minste ting. Plutselig er jeg blitt en av de hysteriske damene som henger seg opp i småtteri liksom.. Vi brukt masse tid sammen, går ut,har fantastisk sex osv osv, men vi snakker liksom ikke om oss. Og jeg er livredd for å bli en masete dame som desperat higer etter bekreftelse og å presse relasjonen vår inn i "ordentlige" definerte rammer.. Puh.. er bare så slitsomt å gå rundt å lure på hva andre tenker og gjør og virdere hvorvidt det er hyggelig eller klengete å sende melding eller osv... Tror ikke jeg kan leve i uvisseheten i mange måneder slik nei, men det er kanskje ikke normalt heller? Har bare opplevd at så mange forhold ryker før de egentlig begynner og er redd for å skremme ham bort. Være for kjølig, være for ivrig, presse på for en avklaring eller værre for likegyldig..Huff.. Den vanskelig kjærligheten!

[Gjest Alabama]

Det er veldig frustrerende, ja. Men han hadde nok ike tilbrakt så mye tid med deg hvis han ikke var interessert!?

Jeg ville nok likevel velnta med "definere-forholdet-samtalen", for det kan fort bli litt ubehagelig hvis han ikke har samme behov for å definere det som deg.

Hva med å ikke si noe om det å bli kjærster, men heller si at du liker ham veldig godt og liker å tilbringe tid sammen med han, og at du gjerne vil fortsette med det for å se hva som eventuelt skjer!?

[Envy]

Hmm, bare legger inn no sånn egentlig for å følge med vidre på denne jeg.. Har ingen gode råd og innspill å komme med egentlig, fordi dette har jeg null erfaring med. hver gang jeg tror at "fasen" er i ferd med å komme greier jeg å skremme bort fyren, så tror jeg trenger å lære litt :gjeiper:

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er i en sånn fase nå.

Vi har hatt sex siden november i fjor, litt sånn på og av, jeg har hatt andre i tillegg, regner med at han har hatt det og (uten egentlig å vite).

Fra slutten av februar har det bare vært han for meg, og meg for han. Altså har vi holdt på med dette litt over 2 måneder. Det har blitt mer og mer intenst for hver gang, har blitt bedre og bedre kjent, og trives veldig i hverandres selskap.

Var på påskeferie sammen, og oppførte seg vel mer eller mindre som kjærester. Vi har aldri snakket om noe, bare "jeg liker deg veldig godt"-prat en gang på fylla.

Skal sies at det har stort sett vært på fylla ting har skjedd, men i det siste har det blitt mer kontakt, vi har vært sammen edru uten at det har skjedd noe seksuelt, og i forrige uke hadde vi vår første date på en hverdag, som endte med at han overnattet. Har snakket en del med hans beste kamerat om dette, og han har visst blitt mer og mer keen i tiden som har gått siden februar. Det samme gjelder for meg.

Så - nå som jeg trodde kanskje vi var på vei et sted, i riktig retning iallefall, får han ifølge hans kamerat angst. Han er redd for at jeg er forelsket, og at han skal være "slem" mot meg. Ergo har han ikke de rette følelsene ? Det er i følge hans kamerat et problem at vi aldri har snakket om noe. Derfor må jeg ta praten neste gang vi møtes. Greia er at jeg er fornøyd med opplegget slik det er også, jeg trives veldig godt sammen med ham, vil ha det slik vi hadde det før denne angsten kom, og se om det eventuelt blir noe senere. Jeg får bare si det ?

Tror noe av angsten kommer av at han kanskje har oppdaget følelser han er redd for, og at hans kamerat akkurat har blitt sammen med min beste venninne. Han er kanskje redd for at jeg forventer det samme ?

Så min erfaring er at man bør ta praten ganske tidlig tydeligvis.. Lykke til !

[Gjest granada]

Jeg er i begynnelsen av en slik fase nå.

Og det er både frustrerende og spennende. Men mest frustrerende fordi en må legge litt bånd på seg selv, slik at man ikke skremmer ham bort, som beskrevet her.

Jeg er ei dame av den litt impulsive typen, og har lite tålmodighet, men vet at dette har ødelagt for meg før, så nå skal jeg bruke museskritt.

Egentlig har jeg bare lyst å åpne alle sluser og la det stå til, men som sagt, av erfaring så vet jeg at det er ikke særlig klokt.

Når jeg leser hva andre har skrevet her, så kan det visst gå opp til både måneder og år før man definerer forhold. Men trøster meg med at det som gjelder for andre, ikke nødvendigvis gjelder for en selv. Det viktigste er å bli godt kjent, tross alt.

[Gjest TS]

Jeg er i en sånn fase nå.

Vi har hatt sex siden november i fjor, litt sånn på og av, jeg har hatt andre i tillegg, regner med at han har hatt det og (uten egentlig å vite).

Fra slutten av februar har det bare vært han for meg, og meg for han. Altså har vi holdt på med dette litt over 2 måneder. Det har blitt mer og mer intenst for hver gang, har blitt bedre og bedre kjent, og trives veldig i hverandres selskap.

Var på påskeferie sammen, og oppførte seg vel mer eller mindre som kjærester. Vi har aldri snakket om noe, bare "jeg liker deg veldig godt"-prat en gang på fylla.

Skal sies at det har stort sett vært på fylla ting har skjedd, men i det siste har det blitt mer kontakt, vi har vært sammen edru uten at det har skjedd noe seksuelt, og i forrige uke hadde vi vår første date på en hverdag, som endte med at han overnattet. Har snakket en del med hans beste kamerat om dette, og han har visst blitt mer og mer keen i tiden som har gått siden februar. Det samme gjelder for meg.

Så - nå som jeg trodde kanskje vi var på vei et sted, i riktig retning iallefall, får han ifølge hans kamerat angst. Han er redd for at jeg er forelsket, og at han skal være "slem" mot meg. Ergo har han ikke de rette følelsene ? Det er i følge hans kamerat et problem at vi aldri har snakket om noe. Derfor må jeg ta praten neste gang vi møtes. Greia er at jeg er fornøyd med opplegget slik det er også, jeg trives veldig godt sammen med ham, vil ha det slik vi hadde det før denne angsten kom, og se om det eventuelt blir noe senere. Jeg får bare si det ?

Tror noe av angsten kommer av at han kanskje har oppdaget følelser han er redd for, og at hans kamerat akkurat har blitt sammen med min beste venninne. Han er kanskje redd for at jeg forventer det samme ?

Så min erfaring er at man bør ta praten ganske tidlig tydeligvis.. Lykke til !

Akk, den evige angsten! Tror du ikke min fikk den også?? Fikk en tekstmelding av ham der han beklaget at han hadde vært rar sist vi møttes, følte ting begynte å bli seriøst osv.. Så nå har jeg ikke hørt noe fra ham på en uke.. Kjipt! Jeg har helt bevisst unnlatt å "ta praten" etterso jeg ikke ville presse ham eller fremprovosere denne angsten. Vel vel. Vi har hat kontakt nesten hver dag i syv uker, vært mye sammen (i edru tilstand) og jeg er blitt introdusert for kameratene hans. Han har hele tiden snakket på en måte som har forutsatt at vi skulle fortsette og møtes. Men nå? Ikke et pip. Så da får jeg bare ønske meg selv bedre lykke neste gang

[Pokahonta]

Akk, den evige angsten! Tror du ikke min fikk den også?? Fikk en tekstmelding av ham der han beklaget at han hadde vært rar sist vi møttes, følte ting begynte å bli seriøst osv.. Så nå har jeg ikke hørt noe fra ham på en uke.. Kjipt! Jeg har helt bevisst unnlatt å "ta praten" etterso jeg ikke ville presse ham eller fremprovosere denne angsten. Vel vel. Vi har hat kontakt nesten hver dag i syv uker, vært mye sammen (i edru tilstand) og jeg er blitt introdusert for kameratene hans. Han har hele tiden snakket på en måte som har forutsatt at vi skulle fortsette og møtes. Men nå? Ikke et pip. Så da får jeg bare ønske meg selv bedre lykke neste gang

I am sorry to hear. Det stinker sånn!! til deg

[Gjest Gjest]

melder meg inn i mellomfase-gjengen jeg og!

Men for min del er det jeg som holder litt tilbake. Jeg liker jo fyren så absolutt, men er så usikker på om jeg vil ha noe forhold i det hele tatt. Også ønsker jeg ikke å erklære oss som kjærester hvis det blir slutt om noen uker. Han derimot ønsker å introdusere meg i for sine venner hele tiden. Jeg tenker litt på at jeg ikke vil det før vi er mer sikre på hverandre. Og jeg blir kun sikker på noen etter å ha kjent noen lenge.

[Gjest Casey]

Så mitt spørsmål er altså.. Hva er ok oppførsel i dene mellomfasen? Holder man øynene åpne for andre potensielle kjæresteobjekter i denne tiden? Ok å flørte med andre? Ok å lige med andre? Hva ville dere gjort i mine sko? Hvor lenge er det vanlig å ha et slikt casualt opplegg før ting evt blir "offisielt?". Og hvr lang tid skal man gi dersom er fyren er i tenkeboksen? Orker ikke mange måneders dating som bare koker bort i kålen liksom..hehe..

Godt spørsmål...man må jo tenke effektivitet også - hvem gidder å kaste bort masse tid på menn som bare ville date men ikke ha noe mer?

[vilja]

Jeg er også i "mellomfasen" Det har vart ei stund. Traff han for første gang 8. Des 07. (-Telefonselskapene har tjent rått på oss.)Kjenner han ikke så godt, og omvendt. Men jeg liker han veldig god. Det har jeg sagt til han og vice versa.

En gang i "påsketider"?; sa jeg at jeg hadde så lyst til å bli kjæresten hans i et svakt øyeblikk. Han svarte ikke noe på det, og senere så spurte jeg om han ikke hørte hva jeg sa.

-Han fortalte at han bruker laaaaaaaaaang tid på å gå inn i et seriøst forhold. Og vi kjenner hverandre ikke så godt. Det er grunnen.

Jeg har ikke sex med andre en han, og jeg er heller ikke int i andre. Han er heller ikke int. i andre en meg, og han har heller ikke sex med andre.

- Og vi skal til Paris om 12 dager:)

For mitt vedkommende så ser jeg på meg og han som et par. -Men jeg sier kavaleren min til venner/bekjente. Det er liksom litt mer avstand en ordet ;kjæresten.

[Mrs. Teapot]

Jeg var ganske så konkret med daten min med en gang jeg..."Jeg er i midt 20 årene, har ikke tid til tull, skal ha barn før fylte 30!"

Han satt med bakoversveis(dette var vel 3.daten) Men jeg gjorde kort prosess der...om han ville løpe så fikk han løpe...men dæven...han fridde etter 5 mnd, og nå gifter vi oss til sommeren :rødme:

[Teriyaki]

Hvordan går det nå da trådstarter?

[Gjest TS]

Tja... Hørte jo aldri noe mer fra "drømmemannen" da... og deter jeg overrasket over, for jeg hadde i alle fall trodd at han ville forklart seg eller avsluttet det på en ordentlig måte. Ble i grunnen are hengende i løse luften, og det synes jeg er feigt. Spesielt siden vi vanker i samme kretser og går på de samme stedene.. det er bare et tidsspørsmål før jeg ser ham i gjen og jeg skulle i alle fall ønske at han hadde vært ryddigere i forhod til meg.. Men sånn er nå det.

Så jeg har fortsatt som vanlig, gått ut, truffet nye menn, datet litt... MEN, selvom det er slik at en kan innse at en person ikke har behandlet deg med respekt og at en fortjener bedre..så er det likevel vanskelig å glemme å glemme en man har hatt helt speiell kjemi med. En som en virkelig trodde skulle komme til å bli en fin kjæreste. Argh! Men satser på å få en fin sommer og at han sakte men sikkert slutter å legge beslag på tankene mine.

Lykke til til alle single jenter der ute, måtte dere alle få en fin sommer med nye sommerflørter! Plenty of fish in the sea