Krangling i forhold - i begynnelsen

[Gjest Vega]

Høres sikkert rart ut - men jeg har funnet ut at de forholdene jeg har vært i - som har vart i årevis - alltid har roet seg etter å ha vært mye krangel det første året /par årene...

Altså - helt motsatt. De fleste begynner jo å krangle når de har vært sammen par år... :o

Eller?

[Gjest Kinga]

He he..

Aldri tidligere vært en person som har kranglet mye med mine partnere. Men nå derimot :o Tror jeg kranglet for lite før. Hevdet meg selv for lite. Eller møtte for liten motstand. Vet ikke helt. Kanskje det har noe med å gidde å bry seg.

Krangel = opprensking. De er som oftest ikke av den alvorlige sorten.

Men om det blir mye krangel i begynnelsen av et forhold som varer lenge? I så fall lover jo dette godt

Vibeke

[Gjest Lea]

Det første året kranglet vi nesten aldri.

Det andre året kranglet vi masse og det var VONDE krangler.

Det tredje året kranglet vi mye, men kjente hverandre så godt at det ikke var så vondt lenger.

Siden har det gradvis blitt mindre krangling og det stikker ikke dypt lenger. Nå krangler vi bare for å få blåst ut litt eller diskuterer saklig når det er noe "viktig".

Jeg tror at man lærer å kjenne hverandre etter hvert. Da unngår man å bruke ord og handlinger som sårer den andre. Og jeg tror at en krangel kan være ganske sunt også. Behovet for å blåse ut frustrasjoner og sinne kommer krypende en gang i blandt.

[Barbie]

Min Ken og jeg hadde 3 års dag på mandag,og vi har enda til gode og krangle... :o

Ingen av mine bekjente kan skryte av det samme!

Barbie

[Gjest Ikke innlogget Vega]

Må igjen påpeke at det første året = aller verst.

Mulig det var min feil - at jeg må provosere litt, og vise min stahet og dårlige sider (sånn at han like godt er inneforstått med det) - for ikke å snakke om å se hvor langt det stikker, dette med at han sier han elsker meg... (trollkjerring)

Men så går det over - og alt er fryd og gammen, i alle fall i forhold til første året.

Men må også innrømme at flere forhold har endt i en krangel i begynnelsen, det har da enten blitt vennskap eller ingenting av det. For, man må jo kunne krangle...

[Colargol]

Min Ken og jeg hadde 3 års dag på mandag,og vi har enda til gode og krangle... :o  

Ingen av mine bekjente kan skryte av det samme!

Barbie

Kjempebra! Men jeg tror også at det er sunt å krangle en gang i blandt jeg da. Man har i alle forhold ting som engasjerer eller irriterer en, å vise glede når du er glad for noe er like sunt som å vise irritasjon eller sinne når du ikke liker noe. Å få en "utblåsning" en gang i blandt, hjelper på å få ut følelser som ellers kanskje har blitt stengt inne over lengre tid!

Men, hvis dere har det bra uten så stå på!!

[Gjest eminel]

Jeg og kjæresten min kranglet så og si halve tiden i fjor - det første året vi var sammen. Nå er vi blitt litt bedre kjent og sånne greier, og krangler nesten aldri.

Det er hverken bra eller dårlig å krangle. Men det er normalt. Det er så og si umulig å aldri være uenig med et annet menneske. Det er derimot litt farlig å aldri krangle, og å bare holde agressjonen inne i seg. Ting bør bli oppklart etter en krangel, synes jeg. Det er eneste måte å bli ferdig med den.

Jeg kjenner par som krangler hele tiden, og par som aldri krangler. Personlig ville jeg ikke vært sammen med en mann som aldri ble sint og bare var enig med meg hele tiden. Det ville vært for kjedlig :blunke:

[Mrs. Carten]

Vi kranglet en del da vi hadde vært sammen en 5-6 måneder eller så.... Siden den gang har vi jo kranglet litt selvfølgelig men ikke så veldig som i begynnelsen. Vi er nå gift. Og vi har vært sammen i over 9 år....

[Gjest Anonymous]

Jeg tror også krangling er sunt...

Det aller aller verste jeg vet er taushet. Både som "sjekketriks" og i parforhold og under debatter...

[*Lillian*]

Vi har vært sammen i 5år nå, og har ikke hatt noen virkelige store krangler enda. Vi har hatt masse diskusjoner og litt sure miner, men ikke direkte KRANGLET. Heldigvis. Det er sunt å krangle, men vi greier heldigvis å diskutere oss gjennom det meste istedenfor vonde krangler. De kranglene vi har hatt har vært sånne bittesmå bagateller som har blitt bra igjen innen en halvtime - max.

Derimot har det vel vært omtrent hven eneste sommer siden vi ble sammen at vi har hatt en liten samlivskrise.... Lillian har ferie litt lenger, og Lillian får litt for mye tid alene til å tenke litt for mye.... :oops: Jada, slik er det. Ved hver eneste samlivskrise har vi vært nesten på nippet til å gå fra hverandre, helt til vi har stått der et par tusen tanker og noen få dager etter og funnet ut at dette forholdet vil vi ikke gi opp...... Vi har funnet ut at det er faktisk det at jeg tenker litt for mye når jeg har ferie og tusler og steller hjemme alene.. Tenker på alt som "var", "kunne vært", "kan bli", osv... Teit av meg.. Mye vil ha mer og faen vil ha fler.... :oops:

I år har vi ferie samtidig og jeg har ikke lenger ferie enn sambo... Kanskje et lurt trekk at sambo flytta ferien sin slik at vi fikk samtidig?? hehe... Skulle det komme en ny krise i sommer, så.... Ja, jeg tror nok vi kommer oss igjennom den også. Vi har blitt gode på det etterhvert, og har vært igjennom en del sammen... Vi står fortsatt sammen etter 5år, så da tror jeg nok vi skulle klare en liten krise til! Det gjelder å jobbe med forholdet!!

Lillian

[Gjest Vega]

Vi er kanskje litt vel optismister om vi tror vi skal unngå krangel i et forhold - tenk om vi skulle bodd med venninner f.eks. - det ville jo blitt gnisninger der også, men det er måten man løser det på (og viljen til løsning) som er avgjørende.

Jeg var livredd krangel i begynnelsen, kanskje derfor jeg kranglet, - trodde at nå var det over, osv.

Men så jo at det gikk fint an å krangle, uten at verden gikk under. Ville vel også se hvor dypt det stakk - dette med at han sa han elsket meg... Og å gå og forestille seg i par år, før man kommer fram med sine negative sider, vel - det kan være verre kanskje. (men så er jo noen av den typen som er veldig rolige og harmoniske, og som ikke har et grunnlag for krangel... mens jeg er mer av den nevrotiske kranglete typen... I dag krangler vi sjelden, men det hender - og da blir jeg ikke livredd for at dette er slutten...)

[ivanka]

tja...

i det første samboerskapet mitt kranglet vi aldri. ikke en gang. men forholdet varte ikke av den grunn.

i det andre samboerskapet mitt kranglet vi ganske fra begynnelsen - med min erfaring så jeg det først som et sunnhetstegn, og i begynnelsen var det kanskje litt konstruktive krangler noe av det ... men etterhvert var det liksom bare det samme mugne oppgulpet vi resirkulerte uten noen gang å nærme oss noen løsning. holdt ikke i lengden det heller.

[Gjest Vega]

Det samme mugne oppgulpet - ja - der har vi det. Det er dette man må unngå - uansett hvor mye gulpen er på vei opp, og hvor surt det er å svelge den. (Det er jo nok å krangle om her og nå...som regel).

Får jeg surt gammelt gulp i trynet så svarer jeg ikke. Ikke et ord. Jeg møter det med en isfront som kan vare i dagevis... (Så får jeg ikke flere slike heller mer.) Men gjelder det nåtid - så går jeg inn på det og tar også gjerne selvkritikk.

Jeg tåler en trøkk, men å snakke om snøen som falt i fjor - det gidder jeg ikke, i og med at jeg har tatt selvkritikk, gjort mitt beste i ettertid osv. Samme når jeg får så lyst til å slenge om fortida og hans feilsteg - jeg orker ikke - det betyr ofte enden på visa om man ikke kan gå videre. Og når det er flere år siden, så - dessuten, ingen er feilfrie.