Sinte foreldre som slår

[Gjest Gjest_tom_*]

I morges eksploderte jeg.

Barna skulle på skole og i barnehage. Jeg skulle på jobb. De kranglet om bagateller; hvem sin tur det var å velge hårklipe først, hvem som skulle ha den siste salamipølsa, hvem som sølte melk på bordet og måtte tørke opp. Så er det masing om lov til å sykle på skolen; "Hvorfor får hun lov og ikke jeg?". Puster rolig og prøver å forklare hvorfor. Forklaringen blir ikke godtatt. Oppdager på ukeplanen at en av ungene har turdag, full fart å pakke turutstyr og niste. Hører sure kommentarer fra størsten: "Mamma, hvorfor vasket du ikke buksa mi? Du lovte jo å gjøre det i går." Svarer at det ble ikke tid. Maser om at de må pusse tennene sine, bare en av dem ser ut til å høre på meg.

Til slutt går det bare rundt oppi hodet mitt. Krangel, rot, stress, sure unger..... kjenner at nå er det nok. Jeg gidder ikke mer. Brøler til dem, tar den ene i armen og rister. Vet at det er feil det jeg gjør, men klarer ikke å tenke klart. Etterpå blir jeg tom, forstår at jeg har gått over streken og kjenner tårene kommer. Ungen gråter også. Sier undskyld til dem. Vi klemmer hverandre. Skulle ønske jeg kunne love at dette ikke skal skje flere ganger.

[Gjest annet barn av 60-tallet]

For at foreldrene skal søke hjelp så forutsetter det at de innser at det er galt å slå, knips osv. Det er første bud. Mine foreldre hadde sett rart på de som eventuelt hadde reagert på deres oppdragelsesmetode, og sprukket totalt hvis de hadde fått beskjed om å søke hjelp. For dem var dette en helt naturlig måte å oppdra barn på, barn skulle ha respekt for de voksne og ved å dælje til ungene så oppnådde du at dette gjorde de ikke flere ganger. For dem fantes det ingenting i mellom den oppdragelsesmetoden de brukte og fri barneoppdragelse, det var enten eller.

Nå var nok mine foreldre ganske ekstreme i forhold til de fleste egentlig. Det merkelige er at vi eldste barna (3) fikk denne behandlingen mens fjerdemann og attpåklatt aldri fikk oppleve noe av det, heldigvis.

Men hovedsaken er at foreldre må skjønne at de gjør noe galt for at de skal søke hjelp.

[Gjest Sinnemestring]

Til slutt går det bare rundt oppi hodet mitt. Krangel, rot, stress, sure unger..... kjenner at nå er det nok. Jeg gidder ikke mer. Brøler til dem, tar den ene i armen og rister. Vet at det er feil det jeg gjør, men klarer ikke å tenke klart. Etterpå blir jeg tom, forstår at jeg har gått over streken og kjenner tårene kommer. Ungen gråter også. Sier undskyld til dem. Vi klemmer hverandre. Skulle ønske jeg kunne love at dette ikke skal skje flere ganger.

Jeg har vondt av deg og forstår godt at det kan bli litt for mye av og til. Det er imidlertid en vesens forskjell på det du her gjorde og de som mener at det er greit å slå og dra og klype osv. Du vet at du har gått over streken og ba om unnskyldning. For deg vil sikkert noen av rådene i denne tråden fungere, f.eks. fjerne deg fra situasjonen, klype deg selv istedet, osv.

For de foreldrene som ikke forstår at det de gjør er galt er det imidlertid ikke håp om at de skal a) snakke med egne unger og be om unnskyldning eller b) klype seg selv istedet eller fjerne seg fra situasjonen. For disse siste er det bare hjelp utenfra som duger. For disse foreldrene er en slik tråd som dette med på å forsvare det de gjør fordi de får beskjed om at de kan beherske situasjonen selv.

[Gjest Gjest_tom_*]

Jeg har vondt av deg og forstår godt at det kan bli litt for mye av og til. Det er imidlertid en vesens forskjell på det du her gjorde og de som mener at det er greit å slå og dra og klype osv. Du vet at du har gått over streken og ba om unnskyldning. For deg vil sikkert noen av rådene i denne tråden fungere, f.eks. fjerne deg fra situasjonen, klype deg selv istedet, osv.

For de foreldrene som ikke forstår at det de gjør er galt er det imidlertid ikke håp om at de skal a) snakke med egne unger og be om unnskyldning eller b) klype seg selv istedet eller fjerne seg fra situasjonen. For disse siste er det bare hjelp utenfra som duger. For disse foreldrene er en slik tråd som dette med på å forsvare det de gjør fordi de får beskjed om at de kan beherske situasjonen selv.

Takk for at du forstår. Tårene renner nå. Av og til føler jeg at jeg er en drittmamma. Når jeg er "klar i hodet" vet jeg jo hva jeg bør gjøre når jeg kjenner at sinnet bygger seg opp; gå ut på trappa og puste rolig, telle til ti.Jeg må vise at jeg er voksen og har kontroll. Av og til klarer jeg det, mens andre ganger bikker det over før jeg kommer ut på trappa. Føler meg presset opp i et hjørne, blir desperat. Føler at nå klikker det for meg.

[Gjest Gjest_Hei_*]

Mobbing?

Utropstegn skader ingen.

Men det gjør slag som skader barn. Har dessverre sett altfor mange. !!!!!!!

Hvem er du da som irettesetter andre som sier sin mening!? Tror ikke du har så mye her å gjøre du heller.

Som jeg sa: denne tråden er mest for de som vil irettesette andre som er i "feil" tråd.

Jeg har sagt flere ganger på flere måter : Har man grunnleggende kunnskaper om barn / barneoppdragelse har man llettere for å unngå situasjoner hvor man er nær ved å skade barn. Men dette rådet er garantert ikke innenfor tråden.

Du er jo i feil tråd! Hvor mange skal måtte fortelle deg det før du forstår det egentlig?

Det er snakk om å råde foreldre om hva dem kan gjøre når dem eksploderer i sinne og kanskje legger en hånd på barna sine tråden handler om!

Hvorfor tar du fram dette: "Har man grunnleggende kunnskaper om barn / barneoppdragelse har man llettere for å unngå situasjoner hvor man er nær ved å skade barn"?

Det er ikke alle som har disse grunnleggende kunnskapene mm. Det finns de som har det men som alikevel dasker barnet sitt!

Vi vil gi disse menneskene råd!

Det du skriver kan du skrive om i denne tråden her der du tidligere har skrevet

:http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=321209

For at foreldrene skal søke hjelp så forutsetter det at de innser at det er galt å slå, knips osv. Det er første bud. Mine foreldre hadde sett rart på de som eventuelt hadde reagert på deres oppdragelsesmetode, og sprukket totalt hvis de hadde fått beskjed om å søke hjelp. For dem var dette en helt naturlig måte å oppdra barn på, barn skulle ha respekt for de voksne og ved å dælje til ungene så oppnådde du at dette gjorde de ikke flere ganger. For dem fantes det ingenting i mellom den oppdragelsesmetoden de brukte og fri barneoppdragelse, det var enten eller.

Nå var nok mine foreldre ganske ekstreme i forhold til de fleste egentlig. Det merkelige er at vi eldste barna (3) fikk denne behandlingen mens fjerdemann og attpåklatt aldri fikk oppleve noe av det, heldigvis.

Men hovedsaken er at foreldre må skjønne at de gjør noe galt for at de skal søke hjelp.

Tidene har forandret seg vet du! Det er ikke lov i dag å slå barn, kanskje det også var lettere for dem å oppdra atpåklatten da han var alene om å være liten, mens med 3 "trollunger" ble det mere styr.

Før så var det mere vanlig å bruke riset på barn og det var også lov!

Kan du sangene til Margrethe Munte? Det er sanger som ble skrevet dengangen det var lov å slå barn i Norge og tekstene er preget av det!

Når det er sagt så tror jeg nok at du og dine søsken hadde blitt velopdragne barn uten at foreldrene dine hadde tydd til vold og dessuten tviler jeg på at du og dine søsken ser tilbake på "julingen" som noe positivt! De gangene dere fikk klaps så ble dere lei dere og fikk vondt både inni dere og utenpå tenker jeg!

Føler du at du og dine 2 andre søsken er mere velopdragne enn atpåklatten som ikke fikk "juling" ?

Det er klart at de som slår sine barn må innse selv at de gjør noe galt når dem legger hånd på sine barn.De skjønner jo ikke at det dem gjør er skadelig og tror derfor at de er ypperlige barneoppdragere!

Jeg er sikker på at de fleste som legger hånd på sitt barn vet at det er feil og angrer etterpå.

I morges eksploderte jeg.

Barna skulle på skole og i barnehage. Jeg skulle på jobb. De kranglet om bagateller; hvem sin tur det var å velge hårklipe først, hvem som skulle ha den siste salamipølsa, hvem som sølte melk på bordet og måtte tørke opp. Så er det masing om lov til å sykle på skolen; "Hvorfor får hun lov og ikke jeg?". Puster rolig og prøver å forklare hvorfor. Forklaringen blir ikke godtatt. Oppdager på ukeplanen at en av ungene har turdag, full fart å pakke turutstyr og niste. Hører sure kommentarer fra størsten: "Mamma, hvorfor vasket du ikke buksa mi? Du lovte jo å gjøre det i går." Svarer at det ble ikke tid. Maser om at de må pusse tennene sine, bare en av dem ser ut til å høre på meg.

Til slutt går det bare rundt oppi hodet mitt. Krangel, rot, stress, sure unger..... kjenner at nå er det nok. Jeg gidder ikke mer. Brøler til dem, tar den ene i armen og rister. Vet at det er feil det jeg gjør, men klarer ikke å tenke klart. Etterpå blir jeg tom, forstår at jeg har gått over streken og kjenner tårene kommer. Ungen gråter også. Sier undskyld til dem. Vi klemmer hverandre. Skulle ønske jeg kunne love at dette ikke skal skje flere ganger.

Huff, det er så vanskelig å vondt å lese om slike situasjoner der man tilslutt blir så frustrert at man fillerister barnet i sinne for så å angre!

Hvor mange barn har du, hvor gamle er dem og er du alene om omsorgen?

Litt vanskelig å gi konkrete råd før jeg vet dette!

I utraget av inlegget under her er det en link som kanskje er noe for deg! Hele inlegget i sin helhet bør du uansett lese for der var det mange råd.

Til de som ikke vil kontakte barnevernet for å få hjelp, anbefaler jeg å ta kontakt med http://www.familiehjelp.no/index.html

Det er ikke flaut å be om hjelp til barneopdragelse! For noen er det helt nødvendig for at barnet ikke skal bli "ødelagt" i form av redsel, sinne, usikkerhet o.l.

For de foreldrene som ikke forstår at det de gjør er galt er det imidlertid ikke håp om at de skal a) snakke med egne unger og be om unnskyldning eller b) klype seg selv istedet eller fjerne seg fra situasjonen. For disse siste er det bare hjelp utenfra som duger. For disse foreldrene er en slik tråd som dette med på å forsvare det de gjør fordi de får beskjed om at de kan beherske situasjonen selv.

Igjen misforstår du tråden! Det blir jo understreket at det beste er å få hjelp utenfra, MEN av de som ikke tør det av en eller annen grunn prøver vi her inne som brukere å hjelpe i form av råd dem kan gjøre selv!!!!!

Skal vi råde dem på denne måten da?: Er det det du mener??????

Kari: Jeg slår barnet mitt når han gjør noe galt, jeg vet jeg gjør noe galt når jeg gjør det, jeg angrer veldig etterpå men jeg tør ikke å oppsøke hjelp utenfra!

KG:Du må oppsøke hjelp utenfra!

Kari:Jeg skammer meg så og jeg tørr ikke fortelle det til noen!

KG:Du må oppsøke hjelp utenfra!

Kari:Jammen....osv...osv...osv...

Hvor langt kommer man med det da????Får barna det bedre med dette?????

Poenget med tråden er at vi som brukere gir råd til de som ikke tør å få hjelp utenfra

[Gjest Førskolelærer]

JODA JEG VILLE ABSOLUTT ANBEFALE EN SOM SLÅR BARNET SITT OM Å TILEGNE SEG MERE KUNNSKAPER OM ALDERSTYPISKE TREKK HOS BARN.

FØRE VAR PRINSIPPET KALLES DET.

Takk for meg!

Jeg lar ekspertene overta!

[Far til 2]

Du er nok utenfor emnet, fordi du ikke kommer med løsninger I tillegg sier du at du ikke forstår at folk kan bli så sinte at de mister kontrollen, og da har du ikke noe her i tråden å gjøre.

Jeg oppfatter ikke mitt innlegg som utenfor tråden.

I første innlegg referer trådstarter til "sinne mestrings kurs". Jeg referer også til kurs, men et kurs som omhandler problemløsning FØR det blir et så stort problem at en slår eller mishandler på annen måte.

Og hvor sier jeg at jeg ikke forstår at folk kan bli så sinte at de mister kontrollen ?

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Veldig, veldig bra skrevet.

Takk, du skriver bra du også

Jeg oppfatter ikke mitt innlegg som utenfor tråden.

I første innlegg referer trådstarter til "sinne mestrings kurs". Jeg referer også til kurs, men et kurs som omhandler problemløsning FØR det blir et så stort problem at en slår eller mishandler på annen måte.

Og hvor sier jeg at jeg ikke forstår at folk kan bli så sinte at de mister kontrollen ?

Må bare nevne for deg at den komentaren der fra gjest ikke var til deg da

I morges eksploderte jeg.

Barna skulle på skole og i barnehage. Jeg skulle på jobb. De kranglet om bagateller; hvem sin tur det var å velge hårklipe først, hvem som skulle ha den siste salamipølsa, hvem som sølte melk på bordet og måtte tørke opp. Så er det masing om lov til å sykle på skolen; "Hvorfor får hun lov og ikke jeg?". Puster rolig og prøver å forklare hvorfor. Forklaringen blir ikke godtatt. Oppdager på ukeplanen at en av ungene har turdag, full fart å pakke turutstyr og niste. Hører sure kommentarer fra størsten: "Mamma, hvorfor vasket du ikke buksa mi? Du lovte jo å gjøre det i går." Svarer at det ble ikke tid. Maser om at de må pusse tennene sine, bare en av dem ser ut til å høre på meg.

Til slutt går det bare rundt oppi hodet mitt. Krangel, rot, stress, sure unger..... kjenner at nå er det nok. Jeg gidder ikke mer. Brøler til dem, tar den ene i armen og rister. Vet at det er feil det jeg gjør, men klarer ikke å tenke klart. Etterpå blir jeg tom, forstår at jeg har gått over streken og kjenner tårene kommer. Ungen gråter også. Sier undskyld til dem. Vi klemmer hverandre. Skulle ønske jeg kunne love at dette ikke skal skje flere ganger.

Det er ikke så lett nei! Jeg lurer også på om du er alene med barna og hvor gamle dem er? Dette med grensesetting og komunikasjon er viktig men litt vanskelig å svare deg og din situasjon når alderen på barna ikke er nevnt.

HVORDAN man kan sette grenser for barn uten å bruke vold.

Først og fremst er det viktig i barneoppdragelse at de voksne (foreldrene) er enige seg i mellom om hvor grensene for barnas oppførsel skal gå, �g at de ellers har så lik forståelse som mulig av barnets behov. Et viktig poeng i denne forbindelse er foreldrenes forståelse av hva barnet kan nyttiggjøre seg av mulige reaksjonsformer. Her er det stor forskjell mellom store og små barn.

Det er vanlig å overvurdere barnets verbale evner. Man prøver liksom å "forklare" en treåring om hensiktsmessigheten bak en avstraffelse for noe som skjedde for maaaange minutter siden. Barn forstår umiddelbare reaksjoner, og positiv oppmerksomhet rettet mot ønskelig atferd virker tusen ganger bedre enn negatv kjefting rettet mot uønsket atferd. Ofte er uønsket oppførsel et uttrykk for at barnet føler seg oversett. Straff vil i slike tilfeller føre til at barnet bare blir enda mer umulig fordi barnet faktisk foretrekker negativ oppmerksomhet fremfor ingen oppmerksomhet.

Større barn kan nyttiggjøre seg sanksjoner (inndragning av ukepenger, lørdagsgodteri osv) dersom man samtidig belønner positiv oppførsel. Men for å lykkes med sanksjonspolitikk er det avgjørende viktig at foreldrene oppfattes av barnet som konsekvente (forutsigbare) i sine reaksjoner på barnets atferd. Og, hvis man glemmer å belønne barnet når det oppfører seg bra, så går det garantert galt med hele sanksjonsopplegget.

Men, det viktigste å huske på (i forbindelse med oppdragelse) er nok at foreldrene SELV må oppføre seg slik de vil at barnet skal oppføre seg.

Eksemplets makt er nemlig veldig stor.

Om du roper ut et banneord, sammtidig at du skal lære barnet ditt at det ikke er lov å banne sier seg selv at vil gjøre barnet usikker - det samme gjelder dette å slå, du som voksen slår barnet, samtidig at du skal lære barnet at det ikke skal slå!

Holder man seg til bla. disse kjørereglene, er det svært sjelden man må oppsøke eksperthjelp. Men det er også viktig å tørre å søke profesjonell hjelp i de tilfellene hvor det er nødvendig. Noen barn er jo veldig spesielle og vanskelige å forstå; j.fr hyperaktivitet, traumebelastede barn osv. Mennesker som vokser opp med hjelpeløse (voldelige) foreldre, kan ofte selv føle seg maktesløse når deres egne barn kommer i trassalderen. Da kan det være på sin plass å søke litt råd og veiledning. Og dersom man mister helt kontrollen over barnet sitt (når det f.eks kommer i puberteten), så er det viktig at man oppsøker hjelp. Det finnes egne behandlingsopplegg for foreldre som ikke klarer å få kontroll over barnet sitt.

Jeg har tidligere anbefalt familiehjelpen.no men prøv også Aleris Ungplan http://www.alerisungplan.no/

Dette under her hører vel mest innunder "den andre tråden" men!Dessverre er det noen som tenker at mildere klapsing av barn er greit og bra. Hvis ikke det heves over enhver tvil at ingen skal legge hånd på barn, blir for mye overlatt til skjønnsmessige vurderinger som skal foretas av voksne i affekt.

Barn lærer kommunikasjon av voksne og kan selv ty til klaps i sin omgang med andre barn. En fysisk reaksjonsmåte kan avle aggressiv atferd hos barna. Klapsing er dessuten ydmykende og påfører barnet skam.

Når et barn har foreldre som slår, blir bildet utrolig komplekst. Man får en voksenperson man er glad i og er redd for på samme tid.

Edit:

Barneombud Reidar Hjermann reagerer også sterkt på funnene i undersøkelsen.

- Det er alltid problematisk at foreldre legger hånd på barna og tror dette er barneoppdragelse. Barn skal aldri slås eller klaskes under noen omstendighet. Det er skadelig og undergraver barnets selvbilde og selvrespekt, og gjør forholdet mellom barn og foreldre mer problematisk, sier han.

Fra linken (år 2006):

Hundrevis av barn blir slått år

Endret 14. april 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Sinnemestring]

Takk for at du forstår. Tårene renner nå. Av og til føler jeg at jeg er en drittmamma. Når jeg er "klar i hodet" vet jeg jo hva jeg bør gjøre når jeg kjenner at sinnet bygger seg opp; gå ut på trappa og puste rolig, telle til ti.Jeg må vise at jeg er voksen og har kontroll. Av og til klarer jeg det, mens andre ganger bikker det over før jeg kommer ut på trappa. Føler meg presset opp i et hjørne, blir desperat. Føler at nå klikker det for meg.

Snakk med noen om det. Og snakk med ungene når dere alle er ute av situasjonen - og forklar hva som skjedde. Spør dem om dere kan samarbeide for å unngå at det skjer igjen.

Kanskje du kan innføre et enkelt belønningssystem som belønner dem når de gjør som de får beskjed om med en gang? Når de har samlet seg nok "poeng" så blir det en større belønning i form av noe de har lyst til.

[Kosemose]

Jeg tenker spørsmålet må være, hva er det som gjør at disse foreldrene ikke tør å oppsøke hjelp? Dette er sikkert et av mange tabulagte temaer her i samfunnet.. De vet det er galt, men greier ikke styre seg. Jeg skjønner det, men det som da må være i fokus er hva dette gjør med barna og hvilke konsekvenser det får for de.

Jeg skjønner godt hva du mener trådstarter og fokuset her, men syns det er vanskelig å svare. For hva er det som gjør at disse foreldrene ikke tør å oppsøke hjelp? Jeg greier ikke helt at de kan svelge å sette sin egen skam opp mot barnas tygghet og utvikling.... Da må det være større fokus på dette som et tema slik at folk ikke vegrer seg for å ta imot hjelp! Om barna er gamle nok, kan ikke alle da f.eks. oppsøke familievernkontoret og snakke om ovenfor hverandre hva dette gjør med familien?? Det er viktig å ta barna på alvor her!!!

Veldig enig! Hvorfor ikke heller lage en tråd med fokus på hva barnevernet og andre hjelpeinstanser faktisk kan bidra med, hvilke steder man kan søke profesjonell hjelp, og hvordan de ulike instansene arbeider? Hvorfor ikke heller lage en tråd som bidrar til å senke terskelen for å gjøre det eneste riktige - nemlig søke ordentlig hjelp? I stedenfor å si at "det er greit at dere ikke tør å oppsøke hjelp, prøv denne mestringsmetoden her". Små barns psykiske helse er ikke å gamble med.

Det forundrer meg også at hvis det er en tråd her på KG som handler om en mann/samboer/kjæreste som har "klikket" og lagt hånd på kjæresten sin, da sier alle "LØP!!" Syns vi virkelig det er annerledes at foreldre legger hånd på barnet sitt enn at en mann legger hånd på kona si? Ikke for å sette to vonde ting opp mot hverandre, men jeg tror aldri jeg har hørt noen komme med gode råd om ulike sinnemestringstaktikker som ikke innebærer profesjonell hjelp hvis det er prat om en voksen som slår en annen voksen i nær familie. Men når det dreier seg om et barn som blir slått av en av sine omsorgspersoner, da er det forståelig at man ikke vil "blande inn" noen "skumle" profesjonelle, og det oppmuntres til å prøve og feile som best man kan.

[Kosemose]

Men det fantes den gangen ingen tilbud som kunne fortelle meg hva jeg gjorde galt. Og det finnes sansynligvis ingen tilbud idag heller.

De er veldig forskjellige mht sine reaksjoner og må derfor behandles like forskjellig. Problemet er at dette ikke kan skje samtidig med begge tilstede i rommet. Dette er faktisk et større problem enn hvordan jeg skal løse selve konflikten fordi de naturligvis ser at de behandles forskjellig.

Det finnes hjelpemidler som lydbøker (f.eks. "De utrolige årene" av Webster Stratton), men ofte gir ikke disse nok kunnskap om å løse alle problemer. Men det gir en "selvinnsikt" i manglende kompetanse som kan være med på å søke mer kunnskap.

Kansje burde det vært en selvfølge at i barselsperioden ble foreldrene del i et 2 kvelders kurs som omhandlet de 3 første årene. Deretter en innkalling til et nytt 2 kvelders kurs (pålagt kurs for å ha omsorg/samvær) som omhandlet alderen 3 - 7 år. Og til slutt et 2 kvelders kurs som omhandlet 7-15 år.

Må bare kommentere; veldig mange kommuner har i dag tilbud om "foreldreskolering" med program som Webster-Stratton o.l. Hvis foreldre som vet at de har et mestringsproblem tar kontakt (f.eks helsesøster, barnevern, el.l.) vil de kunne få tilbud om å bli med på slike programmer. BUP har også foreldreveiledningsprogram som de tilbyr til foreldre som ønsker hjelp.

MEN DISSE HJELPETILTAKENE KOMMER IKKE OG BANKER PÅ DØRA DI. HJELPEAPPARATET DRIVER IKKE OPPSØKENDE VIRKSOMHET!

Å tenke at foreldremestringskurs og programmer skal være obligatorisk for alle foreldre syns jeg er å trekke ting litt vel langt. Det er ikke alle foreldre som trenger det, og da er det bedre å bruke ressursene der det trengs.

[Kosemose]

Snakk med noen om det. Og snakk med ungene når dere alle er ute av situasjonen - og forklar hva som skjedde. Spør dem om dere kan samarbeide for å unngå at det skjer igjen.

Kanskje du kan innføre et enkelt belønningssystem som belønner dem når de gjør som de får beskjed om med en gang? Når de har samlet seg nok "poeng" så blir det en større belønning i form av noe de har lyst til.

Fint og flott med belønningssystemer og avtaler. Men å be barna om samarbeid for å forhindre at "det skal skje igjen"???? Da forteller man barnet sitt at det er barnets skyld at mor eller far mistet besinnelsen og at barnet på sett og vis gjorde seg fortjent til at mor eller far "klikket".

Jeg syns akkurat det er et ekstremt dårlig råd, etter min mening er en uforbeholden unnskyldning det eneste som duger hvis man har gått over streken. Å si at man er lei seg for at man la hånd på noen, samtidig som man sier at "men hvis du bare kunne høre litt mer på mamma og være litt greiere og litt mer lydig, så skjer det kanskje ikke igjen" - da skyver man jo hele ansvaret over på barnet og unnskyldningen blir null verdt for barnet.

Det er aldri barnet sin skyld at voksne legger hånd på det. Uansett. Ingen barn er så umulige at den eneste mulige mestringsløsningen er å bruke vold. Hvis man ikke har det som utgangspunkt tror jeg denne tråden her er fullstendig meningsløs, dessverre.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Det er aldri barnet sin skyld at voksne legger hånd på det. Uansett. Ingen barn er så umulige at den eneste mulige mestringsløsningen er å bruke vold. Hvis man ikke har det som utgangspunkt tror jeg denne tråden her er fullstendig meningsløs, dessverre.

Det er aldri barnas skyld nei!

Den dårligste mestringsløsningen er vold mot barn og ingen barn skal oppleve dette uansett.

Tråden er ikke meningsløs mener jeg da det finns dem som tyr til klaps, innser at det er feil og kan få råd her - SELVOM rådgivning hos en prof. utenforstående er det aller, aller beste og det absolutt mest riktige! Så har vi dem som ikke tørr å gjøre det da....

Tårene renner nå. Av og til føler jeg at jeg er en drittmamma. Når jeg er "klar i hodet" vet jeg jo hva jeg bør gjøre når jeg kjenner at sinnet bygger seg opp; gå ut på trappa og puste rolig, telle til ti.Jeg må vise at jeg er voksen og har kontroll. Av og til klarer jeg det, mens andre ganger bikker det over før jeg kommer ut på trappa. Føler meg presset opp i et hjørne, blir desperat. Føler at nå klikker det for meg.

Hei igjen får jeg vel si!

Du er ingen drittmamma skal jeg si deg!

Det er veldig vanlig å føle det sånn når man ikke klarer å beherske sinne sitt og "kaoset" tar overhånd og du ikke blir hørt!

Det som er bra er at du forstår at det ikke er bra med brøling og risting av barna! Vi har alle såkalt ”taus kunnskap” -du bare vet hva som er lurt å gjøre og ikke lurt å gjøre. Feiler du der blir man tom invendig og lei seg! Det er mennskelig å feile, ergo er du et menneske

Du vet at du må handle annerledes for at adferden til barna skal endres!

Er du villig til å søke om hjelp utenfra? Som nevn før så er det absolutt nyttig og for noen helt nødvendig!

Det er ikke lett å tenke med et varmt hjerte og et kaldt hode.

Barn trenger nærhet og mestringfølelse!

Nærhet i form av din kjærlighet, kos og grunnleggende respekt for dem.

Mestring, det å lykkes med noe, få til noe, er den viktigste faktoren for motivasjon både for barn og voksne. Barn opplever mestring på en annen måte enn voksne.

Feiler barnet der de andre lykkes, kan det bety et nederlag. Derfor er det kjempeviktig at foreldreer bevisste på å skape situasjoner hvor barna virkelig opplever mestring og får lyst til å komme videre!

Ros i denne sammenhengen er kjempeviktig!

A-B-C-formelen for samarbeid er nyttig å bruke så ofte det passer.

EKS: By på deg selv og sett passe krav til barnet ditt. Lær barna å samarbeide, begynn i det små. Har du en tre åring kan du si: Hjelp meg å rydde av bordet (A), så skal jeg finne en bok vi kan lese i (B) og så kan vi kose oss med den etter på ©. Hvis du kan gjøre A, så kan jeg gjøre B og så kan vi sammen gjøre C (denne "formelen" har jeg lest et sted så den er ikke "min")

Barn er født til å samarbeide, bare det vet hva det skal samarbeide om! Barn er som små forskere, de sjekker ut, prøver og lærer og vi som foreldre er deres læremestre og veiledere i første hand!

Da er dasking og risting noe som sier seg selv at blir TOTALT feil her.....

Snakk med noen om det. Og snakk med ungene når dere alle er ute av situasjonen - og forklar hva som skjedde. Spør dem om dere kan samarbeide for å unngå at det skjer igjen.

Det er ikke alltid en veldig god ide å gjøre! Det er ikke barnas skyld at mor mistet beherskelsen! Samarbeid er bra, men ikke bruke det for at mor ikke skal bli så sint at hun mister tolmodigheten å rister barna!

Minn dem på at mamma er et menneske med følelser som også kan bli lei seg!

Hvis barnet ditt er stresset eller ute av seg, lønner det seg for eksempel å roe barnet før du spør hva som har skjedd eller starter med å finne ut hvordan dere skal løse problemet sammen.

Målet med barneoppdragelen er at barna skal bli sosiale og selvstendige, ikke innesluttet, usikre og redde!

Heldigvis trenger vi ikke å gjøre det ”riktige” hele tiden, barn tåler noen variasjoner....tro meg

Søk hjelp om du føler du må det - det er bare kjempebra om du gjør det da dersom du føler at behovet er der

Barn skal føle seg trygge og barn har rettigheter som vi voksne MÅ ivareta for barnas skyld! Det er barna som lider værst av foreldrenes sinne og da er utenforstående hjelp det eneste fornuftige!

Edit:rettet litt her og der av diverse tinger og skrivefleifer + svarte på et utdrag av et annet innlegg!

Endret 14. april 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Lilleulv]

Har selv blitt utsatt for det i nesten alle år jeg bodde hjemme. Når vi gjorde noe galt, så bare kokte det over for foreldrene mine med én gang. Det ble noe jeg måtte jobbe med når jeg ble voksen og flytta hjemmefra. Nå går det bra, men jeg tenker fortsatt: at det går an å ha så lite selvinnsikt! og at det går an å ha det sånn og konsekvent la det gå utover andre og ikke oppsøke hjelp. HUFF!

[Gjest Gjest]

Av og til klarer jeg det, mens andre ganger bikker det over før jeg kommer ut på trappa. Føler meg presset opp i et hjørne, blir desperat. Føler at nå klikker det for meg.

Akkurat dette tror jeg er kjernen i det vi snakker om. Og hva i all verden gjør man når man kjenner at "nå klikker jeg snart! Er det så lett å fjerne seg fra situasjonen? Hva om en del av deg også tenker: Faen, djevelungen provoserer og fortjener faktisk en dask i ryggen... Klarer du da å motstå fristelsen? HVORDAN klarer folk å motstå trangen til å straffe barnet?

[Gjest Lilleulv]

da hadde jeg oppsøkt hjelp, umiddelbart. Synes ikke det at dere har et problem med å beherske dere skal gå utover ungen.

[Gjest Gjest]

da hadde jeg oppsøkt hjelp, umiddelbart. Synes ikke det at dere har et problem med å beherske dere skal gå utover ungen.

Du må virkelig lære deg å lese. Det står:

HVORDAN klarer folk å motstå trangen til å straffe barnet?

Ikke:

Hvordan KLARER folk å motstå trangen til å straffe barnet?

[Kosemose]

Skulle gjerne sett denne tråden der variablene var mann slår kone istedenfor mor/far slår barn...

Hadde det vært greit at en voldelig ektemann hadde sagt til sin kone midt i gråt og anger at "kan du ikke bare samarbeide litt bedre med meg, så unngår vi at jeg gjør dette igjen" ?

Er det greit at en voldelig ektemann tester ut ulike mestringsøvelser på egenhånd fordi han "ikke liker" hjelpeapparatet?

Er det mer akseptert å bruke vold mot små barn kontra mot et annet voksent menneske?

Slike spørsmål får jeg av å lese i denne tråden. Det virker som om det er en helt annen terskel for å forstå og glatte over vold mot barn kontra all annen vold, og det skjønner jeg bare ikke.

[Gjest Gjest]

Skulle gjerne sett denne tråden der variablene var mann slår kone istedenfor mor/far slår barn...

Hadde det vært greit at en voldelig ektemann hadde sagt til sin kone midt i gråt og anger at "kan du ikke bare samarbeide litt bedre med meg, så unngår vi at jeg gjør dette igjen" ?

Er det greit at en voldelig ektemann tester ut ulike mestringsøvelser på egenhånd fordi han "ikke liker" hjelpeapparatet?

Er det mer akseptert å bruke vold mot små barn kontra mot et annet voksent menneske?

Slike spørsmål får jeg av å lese i denne tråden. Det virker som om det er en helt annen terskel for å forstå og glatte over vold mot barn kontra all annen vold, og det skjønner jeg bare ikke.

Ditt innlegg er off topic. Hold deg til tema, eller skap støy i en annen tråd, ikke i denne.

[Kosemose]

Ditt innlegg er off topic. Hold deg til tema, eller skap støy i en annen tråd, ikke i denne.

Off topic? Jeg referer til gode råd som har blitt gitt i denne tråden og problematiserer om det virkelig er gode råd. Syns da det er ganske on topic jeg...

Denne tråden er med på å glatte over det faktum at det finnes foreldre som mister besinnelsen og er voldelige mot barna sine, denne tråden signaliserer at det er "forståelig" at noen foreldre velger å bruke vold mot barna sine og at det er forståelig at de ikke oppsøker ordentlig hjelp for å få samspillet på rett kjøl igjen. Jeg tror denne tråden gjør både de foreldrene som har et voldsproblem og ikke minst - barna deres, en stor bjørnetjeneste.

En sånn tråd hadde aldri blitt til hvis tema var "menn som slår konene sine", og jeg lurer på hva forskjellen egentlig er mellom de to fenomenene.