Jeg skal bli stemor

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg har lest mange tråder om stemødre og dine-mine-våre barn, og jeg kjenner jeg mister litt motet... Er det ingen som har positive erfaringer, og da mener jeg at stemor virkelig er glad for situasjonen hun sitter i? At hun ikke ville vært mannen og stebarna foruten?

Jeg traff min kjære for 1,5 år siden, da var han gift (jeg vet mange vil reagere på dette, men sånn var det nå bare.) Vi hadde et forhold i et par måneder før han gikk til kona og sa at han ville skilles. Ekteskapet deres var på mange måter i en avslutningsfase, så jeg var ikke hele grunnen til skilsmisse. Mer en grunn til at han fikk fart på seg!

Oppi alt kaoset som fulgte bestemte vi oss for å legge vårt forhold på is, både for å lette hans samvittighet, og for vårt ettermæle. Kona fant nemlig ut om meg oppi alt kaoset.

Så fikk han og kona separeres i ro og fred uten at jeg sto og ventet på utsiden. 3 måneder senere var han flyttet i egen leilighet og tok kontakt igjen, vi startet et forhold, og har vært sammen i ca. 1 år nå. Kona fikk beskjed om at han var sammen med meg, og hun har nå godtatt det og innsett at hun heller vil ha en mann som elsker henne. All honnør til henne, hun har ikke hatt det lett, og såvidt vi vet har hun ikke snakket stygt om verken min kjære eller meg til barna deres.

SÅ! Nå skal jeg og han flytte sammen. Vi er hverandres store kjærlighet, det vet vi. Etter alt vi har gått gjennom for å få hverandre, så vet vi det. Vi ventet og vi gjorde det slutt for å sikre fremtiden vår. Det at han har to barn (jeg har ingen) har ikke bekymret meg så veldig, den ene er bare 2,5 år, den andre er 6. Men nå begynner jeg å lure på om jeg er utrolig naiv siden de fleste her inne er så negative til det å være stemor.

Jeg håper på at det skal gå bra, og jeg tror virkelig at jeg kommer til å bli veldig glade i barna hans. De er begge veldig søte, snille og høflige (godt oppdratt!) og virker ikke til å ha noen traumer pga. mor og far ikke bor sammen lengre. Jeg tenker sånn at dette er mannen i mitt liv sine avkom - hvordan kan jeg ikke bli glad i dem?

Vi har snakket om å få barn sammen en gang, men det vil bli noen år til.

Ja jeg vet at jeg går fra et sorgfritt singelliv inn i en helt ny tilværelse med barnebråk, våkenetter, henting i barnehage, leking, grising og etterhvert konfirmasjoner og andre familiesammenkomster hvor jeg kommer til å være "hun som stjal XXXs mann." Og i stedet for å reise på ferie sammen med venninner må jeg på 50% av alle ferier reise sammen med 2 barn som ikke er mine. Men jeg mener inderlig at alt dette kan jeg tåle fordi han er min store kjærlighet. Han tror jeg er SuperKvinnen siden jeg ikke ser på dette som noe problem. Han sier hele tiden at jeg mååå tenke meg godt om for å vite hva jeg går inn i. Men hvordan skal jeg vite det når jeg aldri har prøvd?

Jeg føler ikke at jeg ofrer meg i det hele tatt, jeg mener dette kommer til å bli et pluss i livet mitt.

Noen som tror at jeg kommer til å få rett? Kan det være så fint som jeg ønsker og håper? Eller tror dere jeg risikerer å gå på en smell om en stund?

Jeg har aldri bodd sammen med barn. Men det må nevnes at jeg er en kompromissløs optimist i de fleste sammenhenger

[Mirabella83]

Har du lest Kamille som er ute nå? Der står det en lang artikkel om ste-familier. :o) Det var en fin artikkel som tok opp både pluss og minus med den situasjonen og gav noen gode råd.

Men jeg har ingen annen erfaring med dette, så jeg kan bare si lykke til :o)

[Serina]

Tror det lureste du kan gjøre er å ikke prøve å bli en ny mor, eller ste-mor som du kaller det. Ungene har en mor og en far, og så har far en ny dame.

Punktum.

Kanskje en hard måte å si det på, men sånn er det. Ikke prøv å gjøre deg til mor for de, for den plassen er opptatt.

[Gjest Trådstarter Pia]

Tror det lureste du kan gjøre er å ikke prøve å bli en ny mor, eller ste-mor som du kaller det. Ungene har en mor og en far, og så har far en ny dame.

Punktum.

Kanskje en hard måte å si det på, men sånn er det. Ikke prøv å gjøre deg til mor for de, for den plassen er opptatt.

Selfølgelig skal jeg ikke late som om jeg er moren deres! Det er jo logisk.

Alt av oppdragelse og sånne avgjørelser er foreldrenes avdeling, og jeg vil strebe etter å holde evt. egne meninger om oppdragelsen for meg selv.

Men når det er sagt så er barna veldig veloppdragne og snille, og min fremtidige samboer og eksen har en fornuftig plan med oppdragelsen, etter mitt syn.

Men jeg kommer jo til å bli en viktig person i livet deres, spesielt når de er så små. Men jeg er ikke gal - jeg har ingen verken lyst eller trang til å leke moren deres

[Gjest Gjest_Snuppelupp_*]

Ja jeg er enig med Serina,,,har en selv en datter,,som ikke kommer overens med pappa`n sin dame,,,for dessverre begynte hun å bestemme alt og reglene hennes var dem som skulle følges ol...og hun brukte mye kjeft på min datter,,så nå ønsker ikke hun å dra mer til sin pappa,så lenge damen hans er der.

Så godt råd,,,la mannen din ta seg av kjeftinga,,,om det trengs.

Men sånn ellers så ønskre jeg deg lykke til,,trur faktisk det er enklere når bare en av dere har barn fra før,,,for jeg vet av erfaring at mine og dine ikke bestandig er så lett.

Lykke til :-)

[Gjest men]

Selfølgelig skal jeg ikke late som om jeg er moren deres! Det er jo logisk.

Alt av oppdragelse og sånne avgjørelser er foreldrenes avdeling, og jeg vil strebe etter å holde evt. egne meninger om oppdragelsen for meg selv.

Det er fullstendig ulogisk at du ikke skal ha meninger og ikke minst følelser rundt hvordan to barn som du bor med skal oppdras. De vil også gjerne bli storesøsken til dine barn, og du kommer til å mene allverdens om hvordan dere skal ha det som familie. En smule naiv innstilling, når du spør

Synes du bør tenke over hvorfor du mener dette kommer til å medføre våkenetter for deg, samtidig som du ser for deg en underlegen rolle i familien. Skal du bare effektuere deres beslutninger, uten å ha stemmerett selv?

[Frey]

Hvor ofte er barna hos dere? Det har endel å si for hvordan dere organiserer hverdagen deres. Bor barna hos far annenhver uke så må du delta i oppdragelsen enten du vil eller ikke.

Det er viktig at du og far (og evt mor) setter dere ned og klarlegger hva som er akseptabelt og ikke i forskjellige sammenhenger. Du sier dere muligens skal ha barn sammen senere, og da er det viktig at alle barna behandles likt. Derfor må oppdragelsen av hans samstemme med hvordan oppdragelsen av deres barn blir - og man kan ikke bare ombestemme seg over natten med tnake på hans barn. Man må være konsekvente.

Så det beste rådet jeg kan gi er bli enige om hvordan ting skal gjøres. Finn ut av hva han (og mor) forventer av deg samtidig som du gjør dine forventninger tydelige for dem. En god dialog er det viktigste.

Lykke til

[Gjest Forhenværende "stemor"]

Det er fullstendig ulogisk at du ikke skal ha meninger og ikke minst følelser rundt hvordan to barn som du bor med skal oppdras. De vil også gjerne bli storesøsken til dine barn, og du kommer til å mene allverdens om hvordan dere skal ha det som familie. En smule naiv innstilling, når du spør

Synes du bør tenke over hvorfor du mener dette kommer til å medføre våkenetter for deg, samtidig som du ser for deg en underlegen rolle i familien. Skal du bare effektuere deres beslutninger, uten å ha stemmerett selv?

Først vil jeg si at det virker som om du har reflektert mye over den "oppgaven" du er i ferd m å ta på deg. Jeg har en oppfatning om at mange går inn i forhold med noen som har barn fra før, uten å egentlig ville ha med "hele pakka".

Det er viktig i en slik situasjon at man er klar over at man ikke bare innleder et forhold med en kjæreste, men at man også innleder et forhold til de barna han/hun har.

På den andre siden er jeg enig med det som er sitert er over her. Du og kjæresten din må være enig om hvilke rammer dere ønsker å ha for barna når de er hos dere. Du vil bli en voksenperson i deres liv som både skal vise respekt for barna, deres mor og få det i retur. Selvfølgelig er det han som til syvende og sist har siste ordet, men dere vil tjene på å ha lik holdning til hvilken oppdragelse/rammer/standard dere ønsker å ha hjemme hos dere. Det vil gjøre hverdagen til alle lettere på sikt, også når dere får felles barn.

Håper jeg fikk frem poenget mitt. Litt mange tanker om dette som skulle ned og være forståelig....

Lykke til!

[Gjest Trådstarter Pia]

Det er fullstendig ulogisk at du ikke skal ha meninger og ikke minst følelser rundt hvordan to barn som du bor med skal oppdras. De vil også gjerne bli storesøsken til dine barn, og du kommer til å mene allverdens om hvordan dere skal ha det som familie. En smule naiv innstilling, når du spør

Synes du bør tenke over hvorfor du mener dette kommer til å medføre våkenetter for deg, samtidig som du ser for deg en underlegen rolle i familien. Skal du bare effektuere deres beslutninger, uten å ha stemmerett selv?

Jeg skal aldeles ikke la meg overkjøre, og med våkenetter så mener jeg ikke fordi jeg ligger våken og tenker og irriterer meg. Jeg tenker på når barna er syke eller gråter for andre ting midt på natta.

Så lenge disse barna er i mitt hjem må de selvfølgelig respektere meg som en voksen, og jeg må få si i fra hvis de gjør noe galt. Det jeg ikke kommer til å legge meg oppi er selve oppdragelsen som går på hva slags personer de skal bli. Foreløpig har jeg heller ingenting å utsette på hvordan min kjære og eksen gjør det

Jeg regner med at alle slike ting vil ordne seg selv i fremtiden, etterhvert vil jeg finne min rolle. Jeg vil ikke starte livet sammen med disse barna med å tråkke moren deres på tærne. Og jeg føler virkelig ikke at jeg kan gjøre jobben bedre enn foreldrene selv!

Jeg har aldri vært stemor før, og han har aldri bodd sammen med en annen kvinne enn barnas mor. Så vi må bare lage veien mens vi går.

Jeg føler ikke at jeg vil få noen underlegen rolle i denne familien, min kjære lytter meg og vi er som regel enige om det aller meste. Men hvertfall i begynnelsen er det han som får ta seg av evt. kjefting og irettesetting

[Gjest Trådstarter Pia]

Hvor ofte er barna hos dere? Det har endel å si for hvordan dere organiserer hverdagen deres. Bor barna hos far annenhver uke så må du delta i oppdragelsen enten du vil eller ikke.

Det er viktig at du og far (og evt mor) setter dere ned og klarlegger hva som er akseptabelt og ikke i forskjellige sammenhenger. Du sier dere muligens skal ha barn sammen senere, og da er det viktig at alle barna behandles likt. Derfor må oppdragelsen av hans samstemme med hvordan oppdragelsen av deres barn blir - og man kan ikke bare ombestemme seg over natten med tnake på hans barn. Man må være konsekvente.

Så det beste rådet jeg kan gi er bli enige om hvordan ting skal gjøres. Finn ut av hva han (og mor) forventer av deg samtidig som du gjør dine forventninger tydelige for dem. En god dialog er det viktigste.

Lykke til

Barna skal være hos oss annenhver uke. Jeg har tenkt mye på hvordan det vil bli den dagen vi får barn sammen, og at da må oppdragelsene være like. Vi har snakket mye om hans og eksens oppdragelsesplaner, og for meg er det sånn jeg ser det for meg også. Det hadde kanskje vært verre hvis jeg var helt uenig i måten de gjør det på.

Jeg innser jo også at jeg må lære. Det er sikkert en million ting ved det å ha barn som jeg ikke har tenkt på. Men det er da ikke rakettforskning heller? Jeg har hatt småsøsken og har masse venninner som har barn. Jeg tenker at hvis man er et normalt oppegående menneske som vil barnets beste så er det vel ikke så utrolig mange måter å gjøre ting på? Min kjære og eksen har masse tanker om hvordan de vil oppdra barna sine, og for meg er alle tingene han sier helt logiske.

Så foreløpig ser jeg ingen grunn til å være uenige med dem, heldigvis

[Gjest Trådstarter Pia]

Først vil jeg si at det virker som om du har reflektert mye over den "oppgaven" du er i ferd m å ta på deg. Jeg har en oppfatning om at mange går inn i forhold med noen som har barn fra før, uten å egentlig ville ha med "hele pakka".

Det er viktig i en slik situasjon at man er klar over at man ikke bare innleder et forhold med en kjæreste, men at man også innleder et forhold til de barna han/hun har.

På den andre siden er jeg enig med det som er sitert er over her. Du og kjæresten din må være enig om hvilke rammer dere ønsker å ha for barna når de er hos dere. Du vil bli en voksenperson i deres liv som både skal vise respekt for barna, deres mor og få det i retur. Selvfølgelig er det han som til syvende og sist har siste ordet, men dere vil tjene på å ha lik holdning til hvilken oppdragelse/rammer/standard dere ønsker å ha hjemme hos dere. Det vil gjøre hverdagen til alle lettere på sikt, også når dere får felles barn.

Håper jeg fikk frem poenget mitt. Litt mange tanker om dette som skulle ned og være forståelig....

Lykke til!

Jo det er helt sant som du sier, alle må ha respekt for hverandre. Jeg håper moren deres og jeg klarer å få et tilnærmet normalt forhold til hverandre.

Det er sikkert også en hel masse småting innen barneoppdragelse jeg ikke har tenkt på.

Jeg tror også jeg er litt ekstra forsiktig med å skulle trampe inn i livet til disse barna og begynne å sjefe, siden jeg på en måte var medskyldig i at foreldrene er skilt. Jeg må ha en litt ydmyk rolle til å begynne med mens jeg føler meg frem.

Takk for reflekterte råd! Det er mye man ikke har tenkt på her i livet

[Gjest lissi32]

Dette kommer helt sikkert til å gå kjempebra! Tenk på hvor mange familier som lever med mine, dine og våre barn. Du vil garantert finne din plass, og jeg syns du har stemmerett i ditt eget hus, selv om det ikke er dine barn. Det blir jo det på en måte nå! Det fine her er at du er positiv og opptatt av å samarbeide best mulig med barnets mor, og det ikke er noe hat mellom dere.

Jeg tror dere har alle forutsetninger til å lykkes som en familie. Du er heldig at barna fortsatt er så små. Da er det lettere:)

[Gjest Trådstarter Pia]

Dette kommer helt sikkert til å gå kjempebra! Tenk på hvor mange familier som lever med mine, dine og våre barn. Du vil garantert finne din plass, og jeg syns du har stemmerett i ditt eget hus, selv om det ikke er dine barn. Det blir jo det på en måte nå! Det fine her er at du er positiv og opptatt av å samarbeide best mulig med barnets mor, og det ikke er noe hat mellom dere.

Jeg tror dere har alle forutsetninger til å lykkes som en familie. Du er heldig at barna fortsatt er så små. Da er det lettere:)

Åh, takk det var godt å høre

Jeg håper jo at det vil være verd det selv om det sikkert ville vært lettere å finne seg en mann uten barn. Og jeg prøver å tenke gjennom alle mulige problemstillinger, men klarer ikke å finne noe som er vanskelig nok til at jeg skulle velge å gå fra min kjære.

Det er nok ikke helt bra mellom meg og deres mor, jeg kom tross alt inn i bildet mens hun fortsatt ville være gift. Men jeg skal hvertfall gjøre mitt beste for at vi kan få en god tone etterhvert.

Og ja - jeg er kjempeglad for at barna er så små Hadde vært mye skumlere med tenåringer!

[Gjest lissi32]

Åh, takk det var godt å høre

Jeg håper jo at det vil være verd det selv om det sikkert ville vært lettere å finne seg en mann uten barn. Og jeg prøver å tenke gjennom alle mulige problemstillinger, men klarer ikke å finne noe som er vanskelig nok til at jeg skulle velge å gå fra min kjære.

Det er nok ikke helt bra mellom meg og deres mor, jeg kom tross alt inn i bildet mens hun fortsatt ville være gift. Men jeg skal hvertfall gjøre mitt beste for at vi kan få en god tone etterhvert.

Og ja - jeg er kjempeglad for at barna er så små Hadde vært mye skumlere med tenåringer!

Kanskje blir det enklere når/om eksen hans finner en ny mann:) Da blir hun lykkelig og mindre bitter.

Det er jo ikke bare å finne en annen mann når man elsker en annen;)

[Gjest men]

Dette kommer helt sikkert til å gå kjempebra! Tenk på hvor mange familier som lever med mine, dine og våre barn. Du vil garantert finne din plass, og jeg syns du har stemmerett i ditt eget hus, selv om det ikke er dine barn. Det blir jo det på en måte nå! Det fine her er at du er positiv og opptatt av å samarbeide best mulig med barnets mor, og det ikke er noe hat mellom dere.

Jeg tror dere har alle forutsetninger til å lykkes som en familie. Du er heldig at barna fortsatt er så små. Da er det lettere:)

Sprekt av deg å garantere suksess i noe som mange har opplevd å skulle bli langt mer problematisk enn de så for seg.

Hvordan skal ts forholde seg til garantigiver om ikke samlivet innfrir det du garanterer?

[Gjest gjest_stemor]

Så lenge du har barnas beste i fokus, så bør nok dette kunne gå bra.

Det er helt klart både positive og negative sider med rollen som stemor, men du kan påvirke dette veldig mye selv. Du har en positiv innstilling til dette, beholder du den så har du alle muligheter til å lykkes.

Når du i tillegg er enig med far, så hjelper det også mye.

Det du ikke har sagt noe om, som du må finne ut av er hvordan far stiller seg til at du skal komme inn i forholdet i en oppdrager rolle. Vil han backe deg opp og støtte deg? Vil han godta dine avgjørelser, selv om han ikke er enig i dem?

Jeg tror at alle farer når det kommer til ste-rollen ligger akkurat her. Hvis far eller mor undergraver de avgjørelser som stefar eller stemor gjør, så vil ikke forholdet overleve.

Jeg er nå stemor på tredje året. Det første året var et rent h****, det andre året var tøft, nå i løpet av dette tredje året har ting begynt å bli ganske bra.

Jeg er utrolig glad i den gutten jeg er så heldig å være stemor for, og jeg vil gjøre alt for ham for at han skal ha det bra. Han er mitt bonusbarn, ikke min sønn, men litt min allikevel.

Vår situasjon er ganske spesiell, men jeg har i hvert fall bestemt meg for at jeg ikke kommer til å få barn selv. Dette fordi jeg er redd for at det vil gå ut over den gutten "vi" allerede har.

Jeg ønsker deg all verdens lykke til og er sikker på at dette kommer til å gå bra!

[Gjest Gjest]

Ja jeg er enig med Serina,,,har en selv en datter,,som ikke kommer overens med pappa`n sin dame,,,for dessverre begynte hun å bestemme alt og reglene hennes var dem som skulle følges ol...og hun brukte mye kjeft på min datter,,så nå ønsker ikke hun å dra mer til sin pappa,så lenge damen hans er der.

Så godt råd,,,la mannen din ta seg av kjeftinga,,,om det trengs.

Men sånn ellers så ønskre jeg deg lykke til,,trur faktisk det er enklere når bare en av dere har barn fra før,,,for jeg vet av erfaring at mine og dine ikke bestandig er så lett.

Lykke til :-)

Dette syns jeg er helt horribelt å lese.

Jeg er stemor til tre flotte unger, i tillegg til at jeg er mor til en gutt selv også.

Ungene til mannen min bor hos oss 50% av tiden, og det kunne virkelig ikke falle meg inn å overlate oppdragelsen og ansvaret for dem til mannen min alene, fordi jeg ikke har presset dem ut selv.

Vi er en husholdning og en familie i dette huset!

Jeg og mannen er voksenpersonene, og selv om jeg ikke er moren deres og ikke prøver å være det heller, så har jeg like stor myndighet over barna som det han har, den tiden de er hjemme her.

Noe annet kunne jeg faktisk ikke levd med.

[Gjest lissi32]

Sprekt av deg å garantere suksess i noe som mange har opplevd å skulle bli langt mer problematisk enn de så for seg.

Hvordan skal ts forholde seg til garantigiver om ikke samlivet innfrir det du garanterer?

Fordi hun ser positivt på dette, og med den innstillingen vil det gå langt bedre enn at vi slenger ut alt hvis, om, dersom osv..

Jeg syns hun skal være positiv så går det vel bra! Går det ikke bra så tar man det når den tid kommer.

Jeg er ikke for å ta sorgene på forskudd.

[Amalie_85]

Nei, det er ikke ille å bli stemor. Og jeg ville vært foruten min samboer og hans sønn. Jeg er kjempegla i sønnen hans. Og det du nevner med ferier og div har aldri vært noe problem! Vi har det kjempe fint.

Meeen, hadde det blitt slutt og jeg hadde møtt en ny mann så hadde jeg nok vurdert det litt mer enn forgje gang. Og det har aldri vært selve stemorrollen som har vært problemet. Men hans x. Det å forholde seg til denne kvinnen som aldri får bestemt seg for noe eller kan gi klare svar, ringer til tider og utider o.s.v.

Men dette har forbedret seg så nå er det fult levbart. Men dette var vanskelig så jeg hadde nok burdert ting på en annen måte hvis jeg hadde kommet i samme situasjon igjen!

[Branna]

Min far møtte min nåværende stemor for litt over ti år siden, og både jeg og min lillebror er kjempeglad i henne. Jeg tror det hun gjorde riktig var at hun var veldig snill mot oss, men laget ikke regler og prøvde ikke å være en forelder. Hun var vel mer som en slags venninne eller storesøster, og jeg så veldig opp til henne. Det gjør jeg vel fremdeles.

I begynnelsen hatet vi henne. Ikke noen spesiell grunn, bortsett fra at hun "stjal" pappa fra oss barna. Men hun var snill og ikke nedlatende, snakket ikke til oss som om vi var barn, men som likeverdige (jeg var ni-ti og broren min seks-syv). Og det tok ikke lang tid før vi begynte å like henne, og til og med bli veldig glad i henne. Og hun er kjempeglad i oss også, selv om hun og pappa senere har fått to felles barn, så har ikke vi noe mindre å si for henne.

Bare en liten solskinnshistorie. Selv om det ikke er sett fra en stemors øyne, så håper jeg du fikk litt mot