Forlovelse - frieri ikke det samme?

[Gjest]

Regner med at det går bra å diskutere denne her inne.

Etter å ha lest litt her nå så må jeg si at jeg er litt forundret. Det finnes tydeligvis flere oppfatelser av hva et frieri og hva en forlovelse er.

Ser flere har blitt fridd til/fridd selv flere ganger, og noen har ringer men blir fortsatt fridd til, noen har ringer men skal ikke gifte seg.

Så da sitter jeg her og fundere, hva i alle dager har skjedd her? Når begynte man med slike rare skikker.

Etter hva jeg har fått med meg, og alle bøker/sider nevner er at man er forlovet fra man blir fridd til og/eller bestemmer dato. Men er dette feil?

Er det normalt å forlove seg men aldri gifte seg? Eller forlove seg, men fortsatt bli fridd til?

Og hvis dette isåfall er normalt, når i alle dager ble det det? Hvilket land kommer disse skikkene fra? Eller er det bare noe folk har funnet på?

[Gjest Pia 30.08.08]

Alt det der er visst blitt normalt ja... Men jeg skjønner det heller ikke. For meg ble vi forlovet den dagen min kjære gikk med på kne og satte ring på meg, og vi satte dato noen mnd etter. Jeg visste fra før at han skulle fri og vi hadde en "avtale" om at vi skulle gifte oss, men vi var ikke forlovet før ringen satt på finge'n - for å si det sånn.

Men selvsagt, folk har forskjellige oppfatninger, selv om ikke jeg alltid forstår hvorfor dem gjør som dem gjør

[Tabris]

Det er en del av individualismen vi har i dagen samfunn - kanskje noe av det samme som at enkelte tenåringer vil ha selskap og gaver, men ikke en konfirmasjonsseremoni?

[Gjest]

Det er en del av individualismen vi har i dagen samfunn - kanskje noe av det samme som at enkelte tenåringer vil ha selskap og gaver, men ikke en konfirmasjonsseremoni?

I dette tilfellet får de jo bare gaver om de gifter seg. Med mindre de har amerikanisert seg selv helt og holder forlovelsesfest.

[Tabris]

Nei, jeg tenker ikke på at det blir det samme fordi de får gaver, men fordi at man fjerner en sentral ting bare fordi man vil være forlovet eller konfirmert "i navnet".

[Marcia]

Jeg trodde også at når den har fridd og den andre har svart ja så er man forlovet. Men etter å ha snakket med min mor virker det som om dette i enkelte miljøer/steder regnes som to ulike ting, og at det har vært sånn fra gammelt av?

Jeg fortalte henne nemlig at jeg og min samboer hadde blitt enig om å gifte oss, og dette svarte hun ikke så mye til. Men så kom jeg til å nevne at vi hadde bestilt forlovelsesringer, og da svarte hun noe sånt som "å, har dere bestilt ringer? Har dere forlovet dere, da?"

Det viste seg at hun og min far hadde forlovet seg hos hennes foreldre, jeg fikk inntrykk av at de hadde samlet familie og venner og satte på seg ringene i løpet av dette selskapet og blitt forlovet da. Men de måtte jo ha blitt enige om å gifte seg på et mye tidligere tidspunkt siden de hadde hatt tid til å invitere folk og kjøpe inn ringer.

Min mor kommer fra et temmelig konservativt "småbrukermiljø" på bygda, og eier ikke et snev av individualisme en gang. I det miljøet var det ikke spesielt aktuelt å skille seg ut, så hvis hun gjorde det slik så var det nok slik det skulle gjøres i det miljøet, og slik alle hadde gjort det siden "tidenes morgen".

Så jeg tror ikke vi bare kan skylde på nymotens påfunn her.

[Titta]

Jeg forstår heller ikke denne trenden. Har lest flere merkelige tråder her om dette, om folk som skal fri til en de allerede er forlovet med, hvor både han og hun frir, frierier som ikke har noe med planlagt ekteskap å gjøre osv. Har vært borti noen snodige tilfeller i rl også.

For meg er forlovelse noe en gjør hvis en har planer om å gifte seg, og da fortrinnsvis i løpet av ganske kort tid. Ca dato bør hvertfall settes ikke lenge etterpå. Forlovet blir en enten hvis en avtaler seg i mellom at en skal forlove seg eller hvis en av partene frir. Slik jeg ser det kan en kan altså være forlovet uten at noen har fridd, men en kan ikke fri uten å bli forlovet. Å komme med ekstra frierier og bli "dobbelt-forlovet" synes jeg er litt fjollete, og at folk forlover seg og himler med øynene og sier "Er du gal?" når en spør om/når de skal gifte seg forstår jeg ikke.

[*Tausa*]

Vi hadde allerede bestemt oss for å forlove oss (og selvsagt også gifte oss) før vi ble forlovet. Vi kjøpte ringene sammen før vi forlovet oss. For oss var vi forlovet fra den dagen vi fikk ring på finger (og han "fridde på ordentlig"). Ekteskap/bryllup hadde vi selvsagt diskutert (og planlagt så smått) tidligere. Mine foreldre gjorde det på samme måte, altså planla forlovelsen. Men planen var selvsagt alltid å gifte oss.

En kollega av mannen min var imidlertid (ring)forlovet med en mann hun aldri hadde tenkt å gifte seg med, og giftet seg med sin nåværende mann uten å være forlovet først. For henne var det visst ikke noen sammenheng mellom forlovelse og giftemål. Det synes jeg er rart.

For meg gjelder rekkefølgen: kjærester, forlovet, gift. (Selv om en offisiell forlovelse forsåvidt kan sløyfes, men ikke en praktisk forlovelse - altså at man bestemmer seg for å gifte seg.)

Å forlove seg flere ganger høres helt rart ut - med mindre man skiller lag i mellomtiden, da... Man kan selvsagt diskutere ekteskap flere ganger, men man bestemmer seg da bare én gang, vel? Om forlovelsen gjelder fra den dagen man bestemmer seg for å gifte seg, den dagen man frir/setter ring på finger eller den dagen man bestemmer dato for bryllupet, får være opp til den enkelte, men jeg synes det blir rart å feire alle disse "begivenhetene".

[Gjest]

For min del starter selve forlovelsen fra dagen de får ringer, evt bestemmer seg for at de er forlovet men venter på ringer.

Jeg og sambo har også så smått snakket om å gifte oss, og kanskje funnet en dato, men jeg vil ikke si at vi er forlovet enda, rett og slett fordi det ikke er sikkert.

[Gjest Hegepege]

Det er ganske vanlig nå i denne tid, at man forlover seg uten å nødvendigvis ha planer om å gifte seg innen ett år. Man burde jo selvfølgelig ha en følelse og noe tanker rundt at man skal gifte seg, men å fri gjør man når man føler man er klare for å gifte seg. Det er sånn jeg ser på det iallefall.. Før var detjo vanlig å kun fri, og da var man forlovet fram til man giftet seg..

Litt morro å høre andres synspunkt også på dette faktisk, har lest ganske mye forskjellig her inne jeg også

[Gjest]

Det er ganske vanlig nå i denne tid, at man forlover seg uten å nødvendigvis ha planer om å gifte seg innen ett år. Man burde jo selvfølgelig ha en følelse og noe tanker rundt at man skal gifte seg, men å fri gjør man når man føler man er klare for å gifte seg.

Det er det jeg ikke skjønner. Forlovelsen er jo faktisk det det heter. Tiden fra man lover seg å gifte seg med hverandre til det skjer. Dato er vel også normalt å ha.

Hvis man ikke har planer om å gifte seg så er man jo ikke forlovet, man har bare like ringer.

[Pastor Knut]

Det er det jeg ikke skjønner. Forlovelsen er jo faktisk det det heter. Tiden fra man lover seg å gifte seg med hverandre til det skjer. Dato er vel også normalt å ha.

Hvis man ikke har planer om å gifte seg så er man jo ikke forlovet, man har bare like ringer.

Det var kanskje slik før i tiden, da det ikke var vanlig med så mange former for samliv. Da var det slik at forlovelse var en forutsetning og forpliktelse til ekteskap (også økonomisk). Siden ekteskap ofte var arrangerte, behøvde ikke frieri være nødvendig for forlovelsen. I dag kan man godt velge å leve sammen i en permanent forlovelse uten tanke på ekteskap, fordi forlovelse godt kan være en varig samlivsform man blir enig i å dele. Jeg har inntrykk av at noen foretrekker forlovelse som en forpliktelse som ligger mellom samboerforhold og ekteskap. Det er en smaksak hva man foretrekker, for utgangspunktet er jo at den skal vare så lenge man lever uansett.

Endret 7. april 2008 av Pastor Knut

[Gjest Pupsilure]

Jeg er helt enig i alt du skriver AnnChristin86! Har lurt på alt det der selv, og undret meg masse over det! Kjempemerkelig.

[Gjest Gjest]

I dag kan man godt velge å leve sammen i en permanent forlovelse uten tanke på ekteskap, fordi forlovelse godt kan være en varig samlivsform man blir enig i å dele.

Men da er man jo ikke forlovet. Da er man bare samboere med like ringer. Noe som er helt ok, selvfølgelig. Men hvorfor man absolutt skal kalle det "forlovet" når man slett ikke er det forstår jeg ikke..

[Gjest]

I dag kan man godt velge å leve sammen i en permanent forlovelse uten tanke på ekteskap, fordi forlovelse godt kan være en varig samlivsform man blir enig i å dele. Jeg har inntrykk av at noen foretrekker forlovelse som en forpliktelse som ligger mellom samboerforhold og ekteskap. Det er en smaksak hva man foretrekker, for utgangspunktet er jo at den skal vare så lenge man lever uansett.

For meg så blir det for feil. Det blir som å si at man er gift uten å ha det gyldig, kun fordi man vil ha det slik. Eller som i den andre tråden, si at man skal ha konfirmasjons fest uten konfirmasjon.

I min mening burde det i såfall opprettes noe nytt. Man kan jo inngå samboerskap. Og for meg er da neste steg ekteskap, forlovelsen er bare en mellomstadie, men ingen status som gjør noen forskjell. Er man samboer så blir det forskjell, og er man gift blir det forskjell, men ingenting ved forlovelse.

Det første man automatisk spør når noen nevner forlovelse er jo, når skal dere gifte dere? Så det er jo tydelig hva forlovelsen står for.

[Gjest Gjest_tittin_*]

Dette var en interessant tråd!

Jeg tror at noen frir flere ganger, siden de er forlovet så lenge.. Var i alle fall det som skjedde med venninna mi; de var forlovet med gullringer i flere år, men så fridde han en dag igjen med diamantring.

Har inntrykk av det er mange som forlover seg for å vise troskap, og så må de på en måte "Minnes på" at de skal gifte seg med en nytt friere seinere!

Vi snakket rundt et bryllup, og var enige om at vi skulle gifte oss en dag, men vi var ikke forlovet før min elskede gikk ned på kne med ringen.. Da satte vi dato iløpet av noen uker...

[Gjest Gjest_tittin_*]

Det var kanskje slik før i tiden, da det ikke var vanlig med så mange former for samliv. Da var det slik at forlovelse var en forutsetning og forpliktelse til ekteskap (også økonomisk). Siden ekteskap ofte var arrangerte, behøvde ikke frieri være nødvendig for forlovelsen. I dag kan man godt velge å leve sammen i en permanent forlovelse uten tanke på ekteskap, fordi forlovelse godt kan være en varig samlivsform man blir enig i å dele. Jeg har inntrykk av at noen foretrekker forlovelse som en forpliktelse som ligger mellom samboerforhold og ekteskap. Det er en smaksak hva man foretrekker, for utgangspunktet er jo at den skal vare så lenge man lever uansett.

Er enig med de fleste over, at da blir det "galt" å kalle det en folovelse...

Hva med å kalle det for troskapsringer?

[Pastor Knut]

Men da er man jo ikke forlovet. Da er man bare samboere med like ringer. Noe som er helt ok, selvfølgelig. Men hvorfor man absolutt skal kalle det "forlovet" når man slett ikke er det forstår jeg ikke..

Vel, jeg synes man i dag må kunne legge inn det man ønsker i ordet "forlovet" så lenge det er knyttet til et par som ønsker å leve sammen. Uansett er det vi i dag kaller forlovelse langt borte fra det som en gang i tiden virkelig var ment med forlovelse. Så ordet har endret innhold uansett hvordan vi oppfatter saken. Lite av det som nevnes om forlovelse i denne tråden, kan sies å være dekkende for hva som en gang var forlovelse. Så hvis vi skrur tiden bakover og later som vi ser på ordet "forlovelse" fra riktig gamle dager og så leser meningene som kommer fram i denne tråden, da kan vi jo fra et slikt opprinnelig ståsted si til alle som deltar her i diskusjonen: Hvorfor må dere absolutt kalle det forlovelse? Til det kan vi svare: Ordet har endret innhold og i dag er det ingen som eier ordet. Absolutt ikke de som en gang i tiden gjorde krav på hva en forlovelse skulle være og ikke være, for forlovelse var faktisk også en juridisk sak som for lengst er opphevet!

Jeg synes vi skal godta at ordet har et stort og variert innhold. Og så kan hver enkelt av oss betrakte forlovelse enten som det ene eller det andre uttrykk for samlivsform. Det spiller jo ingen juridisk rolle fra eller til i forhold til ekteskap.

Endret 7. april 2008 av Pastor Knut

[Pastor Knut]

Er enig med de fleste over, at da blir det "galt" å kalle det en folovelse...

Hva med å kalle det for troskapsringer?

Vil du da si at troskapsringer har noe med trolovelse å gjøre

[Pastor Knut]

For meg så blir det for feil. Det blir som å si at man er gift uten å ha det gyldig, kun fordi man vil ha det slik.

Men nå trekker du en ulogisk konklusjon. For å være gift må man tilfredsstille de krav som ekteskapsloven stiller. Man kan altså ikke bare kalle seg ektefolk og gå rundt å si at man er gift. En gang tiden var det også knyttet juridiske betingelser til det å være forlovet, og man kunne en gang i tiden ikke bare gå rundt å si at man var forlovet. Disse betingelsene til forlovelse er nå for lengst fjernet, og har ingen som helst virkning. Derfor er det ikke andre forhold knyttet til forlovelse enn det som måtte finnes av tradisjon og forestillinger. Men siden enhver står fri til å mene hva man vil om tradisjoner og forestillinger, kan man godt se bort fra dem også. Det er derfor fullt ut logisk å kunne nydefinere ordet "forlovet". Ordet "ekteskap" er det derimot ulogisk å omdefinere, for det er juridisk bestemt.

Så sammenligningen din er nok ulogisk.

(Jeg får legge til et PS, for jeg kom akkurat til å tenke på at Stortinget i inneværende periode faktisk er iferd med å omdefinere også ordet "ekteskap" fra å være en samlivsform mellom kvinne og mann til også å kunne omfatte mann og mann eller kvinne og kvinne. Det er jo ventet at en ny ekteskapslov om dette skal vedtas. Så jeg får presisere at ordet "ekteskap" er ulogisk å omdefinere uavhengig av det juridiske innhold. Poenget i det jeg sier er at ordet "forlovelse" ikke har samme krav til definisjon. Og det er en viktig forskjell når vi skal mene hva som er hva.)

Endret 7. april 2008 av Pastor Knut