Gå til innhold

Å gråte foran en fire-åring..


Fremhevede innlegg

Gjest Gjest
Skrevet

Vel, jeg husker jeg syntes det var grusomt når moren min gråt da jeg var liten. Jeg har nok ikke tatt direkte skade av det, men det var forferdelig da det skjedde.

Videoannonse
Annonse
Gjest Hasselnøtt i.i.
Skrevet

Vår 3åring var også umulig å få hjem fra barnehagen en periode.

I samarbeid med de ansatte gjorde vi dette:

Jeg ringte 10/15 min før jeg skulle hente. Hver dag. Da fikk vesla litt tid til å innstille seg på å gå, og hun ble ikke revet ut av leken helt uforberedt. De ansatte hjalp henne med sko og jakke (dvs var med henne i garderoben og snakket om at hun skulle hjem), og når jeg kom var det bare å ta henne med og gå.

Etter en stund med dette, ga de bare beskjed til henne om at hun snart skulle hjem da jeg ringte, og hun kledde seg da jeg kom.

Etter enda en stund sluttet jeg å ringe. De vokse sier enda ifra når det nærmer seg henting (henter til samme tid hver dag) og nå er det aldri problem å få henne med.

Mange barn må forberedes litt på hva som skal skje, kanskje det gjelder din datter også?

Mi kan også være vanskelig å få med på andre ting eller få i seng om hun ikke vet at det snart kommer.

Skrevet

Unger tar ikke skade av å se at foreldre gråter nei, men hvis det det ikke (bare) er pga barnet skal man virkelig være forsiktig med å legge skylden over på barnet.

Skrevet

Er selv gravid og er en tikkende hormonbombe. Gråter for alt og ingen ting for tiden, og prøver å unngå å gråte for ofte foran min 1 1/2 åring. Dette fordi

a) hun er veldig liten og skjønner ikke hva som skjer/vanskelig å forklare

b) gråtingen er ikke i forhold til situasjonen, jeg griner for ingen ting (altså ikke "naturlig" gråting, men irrasjonell gråting).

Men jeg har grått noen ganger når hun ser det, og da trøster hun og klapper. :klemmer:

Noen ganger er man sur, noen ganger en man lei seg, noen ganger sint og noen ganger, ja - alt det må være! Jeg er et menneske, og det må barna mine lære også. MEN: Når det ikke er en åpenbar forklaring vil barn overraskende ofte tillegge skylden på seg selv når det er noe galt (mamma og pappa krangler fordi jeg ikke er snill osv). Derfor er det viktig å fortelle barnet (gjerne etter på når ting har roet seg) om hva som skjedde: "Mamma var veldig lei seg i stad, og gråt fordi hun var sliten og trett og lei. Når du ikke ville bli med og vi begynte å krangle i tillegg, så måtte jeg bare gråte litt. Det er ikke din feil, men noen ganger blir jeg bare trist når vi krangler og jeg er sliten også. Men nå føler jeg meg bedre og vi er jo venner igjen".

Og helt ærlig, når man kjefter og blir sinna, så er det lov til å si unnskyld til barn også!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...