Å gråte foran en fire-åring..

[Gjest Gjest]

Jeg er gravid med mitt andre barn, og har en fireåring fra før av. Er nok litt sensitiv pga hormoner for tiden, i tillegg til at jeg er plaget med bekkenløsning og ganske sliten (har under 2 mnd igjen til fødselen).

Fireåringen er stort sett veldig, men slår seg vrang innimellom. Har nesten alltid problemer med å få henne med hjem fra barnehagen da hun bare skal ditt og datt. Jeg venter og venter, til jeg blir evig lei og får drasset henne med meg. Ofte blir vi sure og krangler i bilen på vei hjem.. I dag blei jeg rett og slett så lei meg og sliten at jeg begynte å stortute da vi kom hjem. Hun blei nok litt forskrekka og veldig medgjørlig etterpå..

Jeg klarte bare ikke å holde meg denne gangen og gråt foran henne og var skikkelig lei meg (er det ennå kjenner jeg). Men hadde det vært best å gå vekk og grine i fred og komme tilbake når jeg hadde roet meg, eller har fireåringen kanskje litt godt av å se hva hun gjør med meg??? Vi snakke ordentlig om det, og hun lovet bedring (men det gjør hun hver dag..)

[Gjest Gjest]

Jeg har grått mange ganger da jeg var alene med barn. Ikke mulighet til å gjemme seg bort. Har da bare sagt at mamma er lei seg. Ikke noe særlig mer.

[Gjest Badiane]

Men hadde det vært best å gå vekk og grine i fred og komme tilbake når jeg hadde roet meg, eller har fireåringen kanskje litt godt av å se hva hun gjør med meg???

Jeg reagerte litt på den uthevede setningen. Nei, jeg synes ikke at fireåringen skal "se hva hun gjør med deg". Og det er dessuten verken hennes skyld eller ansvar at du gråter. Det er vel snarere forårsaket av hormoner og manglende overskudd - noe som er helt forståelig!

Jeg synes ikke at det gjør noe at hun ser at du gråter og er lei deg, så lenge du gjør det klart for henne at det er fordi du er sliten, og at det ikke er noe hun trenger å få dårlig samvittighet eller føle seg ille til mote for.

[Gjest Gjest-M-]

Uff, jeg skjønner at du er sliten og at dette ikke er så lett for deg. Når det er sagt, er det ikke så heldig at du spiller på samvittigheten til datteren din for å få henne til å oppføre seg bedre.

Hun kan gjerne love bot og bedring i en rolig stund når hun ser at du er lei deg, men dette glemmer hun like fort når det dukker opp en situasjon hvor hun vil teste grenser.

Når du henter henne, vær konsekvent på at du aldri spør om hun vil være med hjem. Dette er en feil mange foreldre gjør. Stiller spørsmål der svaret allerede er gitt. Hun har jo ikke noe valg, hun må bli med hjem.

Vær blid og glad for å se henne når du henter. Si at nå skal vi hjem.

Begynner hun å tulle og surre, vær fast og bestemt. Si at dette kan hun fortsette med i morgen.

Det funker kanskje ikke første, andre eller tredje dagen. Men hvis du er standhaftig, vil hun til slutt skjønne at det er du som bestemmer.

Allier deg med de ansatte på avdelingen til å støtte deg den første perioden. De ser sikkert at du sliter, og forstår godt at du ønsker å snu på en negativ trend.

[Gjest Pax]

eller har fireåringen kanskje litt godt av å se hva hun gjør med meg???

Jeg reagerte også på dette. Det er en fireåring det er snakk om, ikke et voksent menneske.

[Nabodama]

Barn har da ikke vondt av å se at andre er lei seg og gråter. Selv ikke når det gjelder voksne mennesker, eller til og med ens egen mor.

Unntaket er hvis den voksne bruker gråt som virkemiddel, men det tror jeg skjer meget sjelden (kanskje i forbindelse med at man har en psykisk diagnose?)

Jenta di fikk se at hennes oppførsel førte til at du ble lei deg og begynte å gråte. Jeg tror ikke det har annen virkning enn at hun lærer å ta hensyn, og føler empati.

[Nabodama]

Jeg reagerte litt på den uthevede setningen. Nei, jeg synes ikke at fireåringen skal "se hva hun gjør med deg". Og det er dessuten verken hennes skyld eller ansvar at du gråter. Det er vel snarere forårsaket av hormoner og manglende overskudd - noe som er helt forståelig!

Jeg synes ikke at det gjør noe at hun ser at du gråter og er lei deg, så lenge du gjør det klart for henne at det er fordi du er sliten, og at det ikke er noe hun trenger å få dårlig samvittighet eller føle seg ille til mote for.

Hvorfor skal ikke små barn føle på at deres oppførsel kan føre til at andre blir lei seg?

Er ikke det en naturlig del av utviklingen?

Hvis barn skal skjermes for normale følelser for at de ikke skal føle seg ille til mote eller få dårlig samvittighet, så lærer de jo ikke å regulere egen oppførsel heller, og de lærer ingenting om at egen oppførsel har innvirkning på andres følelser.

[Gjest Gjest]

Takk for innspill.

Slik jeg ser det var det jo pga henne jeg begynte å gråte, fordi hun var så vrang, men selfølgelig blir det forsterka pga min tilstand. Hun spør jo (som fireårimger flest) HVORFOR jeg gråter, og da sa jeg det som det er.. At jeg er sliten og blir lei meg når hun gjør sånn. Synes egentlig hun kan ha godt av å se konsekvenser, men jeg bruker det ikke bevisst for å gi henne dårlig samvittighet nei.

Ang det å hente i barnehagen "Gjest-M", så er det akkurat slik jeg pleier å gjøre det, slik som du skriver, men det funker ikke ennnå eter laang tid. Er blid når jeg kommer, gir hene en klem og sier at nå skal vi hjem. Starter ingen diskusjon. Hun er forsåvidt glad for å se meg, inntil hun kommer på at da må hun jo slutte med det hun holder på med. Osv.. Synes ikke akkurat jeg kan bære henne ut med makt heller

[Grooo]

Jeg synes heller ikke det er riktig å si til henne at det er pga henne du begynte å gråte, for hadde din tilstand vært normal (ikke gravid) hadde du ikke begynt å gråte pga det som skjedde. Og da er det etter min mening ikke riktig å la henne få føle på at det er hennes feil.

[aline]

Dersom det faktisk kun var 4-åringens stadige vrange oppførsel som førte til at du gråt, og det var så mye av det at det var hovedgrunnen til at du for tiden var sliten og ikke orket maset, altså at ungen var unormalt krevende eller rett og slett ikke oppførte seg bra, så ja. Kanskje det da hadde vært greit at hun lærte at hun gjør mamma utslitt av slik oppførsel og at hun burde lære seg at ved å gjøre slik, gjør hun alene at mamma gråter av utmattelse.

Slik ts beskriver situasjonen, så virker det ikke på meg som om det er slik det er.

Ts er gravid, hormonell og datteren oppfører seg stort sett fint men slår seg vrang innimellom.

Jeg synes ikke det er feil at du gråt så hun så det, men jeg synes det høres litt rart ut å fortelle henne at du gråter pga henne og at hun må slutte å være så vanskelig.

Var det kun pga henne du gråt?

du sier du er hormonell og sliten, er det pga henne?

Hun er 4, forstår hun hva hormoner gjør med en kvinne under graviditet? forstår hun at du kanskje er ekstra sliten nå pga graviditeten? At det at hun trasser nå, virker værre inn på deg pga graviditeten?

synes det blir feil å legge all skylden på 4-åringen, og synes ikke det er godt å høre at hun skal sitte med dårlig samvittighet fordi du gråt, og få høre at det er hennes skyld fordi hun ikke oppfører seg rett.

Men vet jeg ikke har barn, og forstår at ting endrer seg når man får barn.

[la Flaca]

Jeg synes heller ikke det er riktig å si til henne at det er pga henne du begynte å gråte, for hadde din tilstand vært normal (ikke gravid) hadde du ikke begynt å gråte pga det som skjedde. Og da er det etter min mening ikke riktig å la henne få føle på at det er hennes feil.

Hehe, det kan da vel godt tenkes? Jeg har ihvertfall tatt til tårene mang en gang over trassende unger som skriker høl i huet på meg og går helt i vranglås. Og det har ikke vært på grunn av graviditet, men fordi slike opplevelser presser en til ytterpunktet!

Jeg har også fått spørsmålet "hvorfor gråter du?", og da har jeg svart at jeg blir så sliten og lei meg når vi krangler. Da kan vi snakke om det som skjedde, samtidig som "skylda" ikke legges på barnet alene. Så sier jeg unnskyld for at jeg ble sint, og forklarer hvorfor jeg ble sint. Syns ikke noe om å lyve og si "mamma slo seg litt" etc. Det skal gå an å snakke om følelser, og barn skal lære at de medvirker til hvordan mennesker rundt dem føler seg.

[aline]

Jeg har også fått spørsmålet "hvorfor gråter du?", og da har jeg svart at jeg blir så sliten og lei meg når vi krangler. Da kan vi snakke om det som skjedde, samtidig som "skylda" ikke legges på barnet alene. Så sier jeg unnskyld for at jeg ble sint, og forklarer hvorfor jeg ble sint. Syns ikke noe om å lyve og si "mamma slo seg litt" etc. Det skal gå an å snakke om følelser, og barn skal lære at de medvirker til hvordan mennesker rundt dem føler seg.

synes jeg høres ut som en fair måte å si det på.

[milla-mor]

Man trenger ikke å skjule menneskelige følelser for barn. Så lenge du ikke vrir det over til at hun får deg til å gråte, men mer "mamma er litt sliten idag, så jeg vil helst at du hører på meg, og ikke lar meg mase så mye". Da får hun i det minste muligheten til å føle seg flink og snill, istedenfor at hun får dårlig samvittighet.

Jeg har grått foran barnet mitt. Da la hun armen rundt meg og trøstet. Jeg tror voksne som viser følelser er med på å lære barnet om omsorg og empati.

Men jeg mener absolutt ikke at man skal overøse sine problemer på barnet, selv om det er "pga barnet". Noen ganger er det greit å vente litt med tåreflommen, men det er jo ikke alltid noe man kan styre. Og det er bare menneskelig.

[Gjest Gjest_katie_*]

Vår gutt så meg gråte for første gang ifjor sommer da han var 7 år. Det hadde ingenting med han å gjøre, og det vet han. Nå for ca to uker siden sa han, "husker du når du og pappa hadde kjøpt bil og dere var veldig sinte og du gråt?". Denne grininga skjedde flere uker etter bilen og hadde ingenting med det å gjøre. Men likevel hadde guttungen kobla det til at det måtte være bilkjøpet jeg gråt for. Sier noe om hvordan logiske slutninger fungerer for barn. Jeg fikk litt vondt da han tok det opp og skulle ønske jeg/vi hadde grått mer i hans oppvekst sånn at han fikk et mer normalt forhold til at de voksne blir lei seg. Så jeg tror det er bare positivt at du begynte å gråte, sånn at barnet ditt fikk se det. Tror vår gutt heller ville visst at det var hans feil enn å lure på hva det var, slik som han tydeligvis har grublet på. Så ingen fare tror nå jeg...

[Gjest Frk Åberg]

Hvorfor skal ikke små barn føle på at deres oppførsel kan føre til at andre blir lei seg?

Er ikke det en naturlig del av utviklingen?

Hvis barn skal skjermes for normale følelser for at de ikke skal føle seg ille til mote eller få dårlig samvittighet, så lærer de jo ikke å regulere egen oppførsel heller, og de lærer ingenting om at egen oppførsel har innvirkning på andres følelser.

Takk for innspill.

Slik jeg ser det var det jo pga henne jeg begynte å gråte, fordi hun var så vrang, men selfølgelig blir det forsterka pga min tilstand. Hun spør jo (som fireårimger flest) HVORFOR jeg gråter, og da sa jeg det som det er.. At jeg er sliten og blir lei meg når hun gjør sånn. Synes egentlig hun kan ha godt av å se konsekvenser, men jeg bruker det ikke bevisst for å gi henne dårlig samvittighet nei.

Jeg tenker at det fins andre måter å lære barn empati på. Barn blir fortvilet når foreldrene gråter, og jeg tenker at det ikke er heldig å gi barn dårlig samvittighet på den måten. Selv om det ikke er intensjonen, så tror jeg det fort kan bli resultatet.

Om man ikke klarer å holde seg, så er det ikke sikkert at barnet tar noen skade av det. Jeg tror det viktigste er hvordan man snakker med barnet om det etterpå. Men når jeg selv får barn, vil jeg i utgangspunktet anstrenge meg i det lengste for å unngå å gråte foran dem. Jeg husker selv hvordan det var da min mor gråt i oppveksten, og det var helt grusomt. Jeg husker fortsatt hvor hjelpeløs jeg følte meg. Nå hadde jeg sikkert opplevd det annerledes om noen hadde snakket med meg om det, men jeg merker likevel at jeg vil gjøre mye for å ikke gråte foran mine framtidige barn.

Jeg mener ikke å gi deg dårlig samvittighet for at du gråt. Jeg sier bare at jeg selv ville unngått det så mye som mulig. Og jeg syns det blir helt feil å tenke på det i oppdragelsesøyemed. Skjer det og man ikke klarer å gå bort, så skjer det, men jeg tenker da at det bør være bakgrunnen, og ikke det å skulle lære barnet empati.

Jeg kom forresten til å tenke på da bestemoren min døde. Onkelen og tanten min gråt da sammen med barna sine, og det syns jeg ble noe annet. Da gråt alle på grunn av noe trist som hadde skjedd, og det ble nesten noe fint med det, fordi det var så sammhold mellom dem. Jeg tror også barna følte seg trygge og ivaretatt, og ikke minst uten dårlig samvittighet.

[La Guapa]

Jeg har grått foran vår 4-åring. Foran 12-åringen til mannen min også.

Når jeg er utslitt og ikke klarer mere syt og klaging og vrangvilje.

"er du sliten mamma....?" sier 4-åringen da. Også klapper hun meg på kinnet.

Hun gråter selv når hun er sliten etter en lang uke i barnehagen.

Jeg har forklart henne at så sliten kan voksne bli også- uten at det er noe farlig.

Voksne trenger også en klem og litt hjelp når de er slitne av og til. Også gråter mammaene litt hvis de er veldig utslitte.

Hun snakker ikke om det i etterkant.

Jeg tror at barn har veldig godt av å se at voksne har samme følelsesregister som dem.

De skal ikke vokse opp til å bli voksne og tro at de ikke kan bli lei seg....eller sinte...fordi det var aldri mamma og pappa.

Hva slags syn vil de få på familieliv og samliv ? Hvis de oppdager at "sånn er ikke mitt liv" "vi krangler jo- og jeg gråter...noe må være feil. Sånn var det aldri hjemme hos oss"

Følelser er ikke noe å være redd for.

At mamma gråter eller pappa er irritert er helt naturlig - og ikke noe farlig...bare de får en forklaring.

- Også er vi like flink til å vise de gode følelsene...klemmer og forteller hverandre at vi er glade i hverandre...både barna og vi to voksne.

Det er viktig at de får se det også

[Gjest imli]

Jeg synes ikke det gjør noe å gråte foran barn. De har da ikke vondt av å se at de voksne har følelser de også?

Å si "jeg blir lei meg når vi krangler" e.el bør jo være greit. Da legger man ikke skylda på ungen, men ungen ser samtidig at oppførselen hans/hennes påvirker foreldrene...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Litt utenom..men vår jente var også ofte vrang å få hjem i den alderen. Hjemme hadde hun en sykkel som hun brukte veldig mye inne, og jeg var så lei at jeg sa til slutt "hvis du ikke kommer, og oppfører deg pent når jeg henter deg, så gjemmer jeg vekk sykkelen når vi kommer hjem. Da får du den ikke tilbake før dagen etter". Sikkert upedagogisk mener mange, men det fungerte veldig bra og både hun og jeg var mye blidere etter henting.

[Brukernavn]

Jeg reagerte litt på den uthevede setningen. Nei, jeg synes ikke at fireåringen skal "se hva hun gjør med deg". Og det er dessuten verken hennes skyld eller ansvar at du gråter. Det er vel snarere forårsaket av hormoner og manglende overskudd - noe som er helt forståelig!

Jeg synes ikke at det gjør noe at hun ser at du gråter og er lei deg, så lenge du gjør det klart for henne at det er fordi du er sliten, og at det ikke er noe hun trenger å få dårlig samvittighet eller føle seg ille til mote for.

Jeg synes heller ikke det er riktig å si til henne at det er pga henne du begynte å gråte, for hadde din tilstand vært normal (ikke gravid) hadde du ikke begynt å gråte pga det som skjedde. Og da er det etter min mening ikke riktig å la henne få føle på at det er hennes feil.

Signerer disse!

[Gjest Gjest_Helene_*]

Unger tar ikke skade av å se emosjoner, og de skjønner nok mer enn vi tror.

MEN, jeg mener at man skal være veldig forsiktig med å snakke om årsaker og skyld. Små barn har en tendens til å ta på seg skylden for ting som åpenbart ikke er deres feil. Jeg snakker ofte med barn som er kjempelei seg for at de er ansvarlige for at mor/far ikke har det bra

Men som sagt, dette var ingenting å bli bekymret over. Du kan jo forklare at vi voksne også blir lei oss, slik som barn også kan bli det. Og kanskje forsikre henne om at du nå føler deg mye bedre?