Depresjon

[Rory82]

Jeg er ved et veiskille å det er så mange veier å velge mellom. Den ene er veldig kort, en er veldig bratt og det vil fort komme enda et nytt veiskille, en er tung, bratt og svingete med mange skilter på veien. Hvilke vei ska jeg gå?

Jeg tror at en kan oppsummere de fleste situasjoner med et par setninger. Svart og hvitt. Det finnes selvfølgelig tusenvis av gråfarger, men en kan forklare det svart og kvitt og gråtonene finner en mellom setningene og bak ordene.

Så jeg vil prøve å forklara noe som e veldig vanskelig for meg, men jeg trenger å få litt perspektiv på dette.

Jeg er langtidssykemeldt pga en hendelse i livet mitt som gjorde at jeg nå lider av alvorlige depresjon. Nå er jeg aktiv sykemeldt og det er ganske tydelig for meg at det ikke vil gå an å komme tilbake. Folk vet ikke hvordan de skal takle meg, å snakke med meg. MEN om jeg sier opp så vil det være vanskelig for meg å få ny jobb. Jeg kan ikke jobbe fulltid pga behandling, men jeg har ikke råd til deltidsjobb. Hva skal jeg gjøre?

Jeg har og en dato hengene over hodet mitt som en mørk tordensky og jeg må ha bestemt meg for hvilken vei jeg skal gå. Om jeg velger den korte veien må den tas da.

Jeg vet jeg trenger hjelp, en masse hjelp nå for å hjelpe meg t å finna ut hvor jeg skal gå. Jeg trenger noen så virkelig hører etter og ikke skyver bort det ene valget med en gang, men hører om de andre valgene også. Har vurdert, akkuratt som legen min å bli innlagt, men hva hjelper det fremtiden min? Folk vil vite. Dessuten bringer den plassen en hel haug med vonde minner. Men om jeg ikke snart får hjelp så... Har snakket med legen min men h*n mener at jeg må ta et valg og at det ikke finnes andre hjelpemidler for meg. Samtale og medikamenter. That's it. Jeg vet ikke hva annet jeg søker, men jeg vet at samtale en gang i uken med min lege og samtale annehver uke med psykolog ikke er nok, ingenting av det føler jeg hjelper meg i valget jeg må ta.

[Gjest Gjest_student_*]

Hei.. så vondt å høre hvordan du har det. Kjenner jo ikke historien din, men uansett så hører jeg du har en tøff periode.

Men.. fortiden får man IKKE gjort noe med, MEN fremtiden bestemmer du helt selv!!! time for time.. minutt for minutt..

Du kan velge å ikke leve, du kan velge å gripe mulighetene. Jeg håper du velger det siste.

Jeg anbefaler deg å velge den lange veien med mange svinger og skilter på.. Du fikser det!!!! sikker på det!!

Men du trenger å ha noen med deg.. du sier du har legekontakt. Å det er flott. Har du noen gode venner, familie eller andre som står deg nær som du stoler på?? Bruk dem nå!!! det er derfor de er der!!

Alle har tøffe perioder i blant.. noen tøffere enn andre.. Livet er hardt!, livet er tøfft!! Det opplever alle en eller flere ganger. Men man bestemmer selv hvordan man kommer seg videre. Det finnes alltid muligheter selv om det meste ser temmelig mørkt ut.

Kanskje er det rette for deg å beholde jobben din, være åpen mot kollegaer, og prøve å gjøre det beste ut av det?

Kanskje kan det hjelpe å flytte til et annet sted og starte på nytt?

Kanskje kan det hjelpe å prøve å få en annen jobb? er det noen jobber der du kan jobbe uten å være sykemeldt? omskolering? skole? ferie?

Tenk igjennom alle mulighetene dine!! Du er ikke den eneste som møter en vegg.. husk det.. det er mange rundt deg som bryr seg om deg!!

Ønsker deg masse lykke til. Stå på!!

Hvis det stemmer at du er født i 82 så er du 1 år yngre enn meg. Du har hele livet foran deg!!!

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hei.. vet ikke om det passer seg at jeg skriver inn under denne samtalen.. men trenger bare å få ned noen tanker om hvordan jeg har det akkuratt nå...

Jeg er en 19 år gammel jente og føler meg veldig trist.. Jeg har en eksamen igjen, skal snart ha sommerferie og begynne på folkehøyskole, noe som betyr mye gøy og moro.. Men desverre så kjenner jeg ingen følelse for glede eller spenning i det hele tatt..

For to år siden utviklet seg anoreksi, jeg gikk mye ned i vekt og utviklet deprisjon. så kom julaften, jeg tok en sjokoladebit og sprakk. Jeg har fra denne julaften begynt å overspise. Av og til kaster jeg opp, men for det meste gjør jeg ikke det... Jeg har gått opp en del i vekt. venner og familie synes ikke at jeg er tykk og sier at jeg er pen. Før jeg utviklet anoreksi veide jeg ca 62 kg (er 176 cm høy)På mitt laveste veide jeg 46. I dag veier jeg nærmere 65 kg. Noe som betyr mer fra starten av. Jeg føler meg helt elendig. Har store problemer med selvfølelsen og matinntaket. Jeg tar en skivebit og føler at jeg har sprukket, og kaster meg så over mye mat helt til magen blir stor og kjempe vond. Jeg kjenner at maten kommer opp igjen... Jeg tenker hver natt når jeg legger meg at imåren skal jeg skjerpe meg. da skal jeg spise lite... men hva skjer? jeg sprekker før eller siden.. eller så kan det gå noen dager så er det på den igjen... jeg vet alle reglene for hvordan jeg bør spise fem små måltider hver dag.. men det er sånn at med en gang jeg føler motgang eller glede spiser jeg mye mat. alle mine følelser styrer matinntaket mitt... jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre... jeg har nå fått noen timer hos pyskolog. I over ett år har jeg gått til en dame som er spesialist på spiseforstyrrelser, men har hjulpet lite... Mamma sier at hun kan ansette en personlig trener. Jeg har meldt meg på treningsstudio og kommer til å trene en del framover...Jeg merker at jeg får bedre humør med en gang etterpå, men så når jeg kommer hjem spiser jeg:( jeg har ingen form for selvdispilin lengre, og jeg føler meg svak og ekkel. Jeg bruker flere timer ¨på å finne ut hva klær jeg kan bruke som skjuler mest mulig av rumpa og magen min. Jeg føler meg stor og tykk i sosiale sammenkomster, noe som kommer til utrykk i måten jeg sitter på og oppfører meg... Men jeg er vel egentlig en god skuespiller og holder alt inni meg.. liker ikke å snakke med venninene mine om det... Jeg føler at de kommer til å "ditche" meg etter vi er ferdige med videregående uansett.. hvem vil vel være vennine med meg? Vet jeg kanskje snakker helt surrete nå, men egentli er det mest hvordan jeg føler meg akkuratt nå. Magen er stor, feite lår, og dissete fett overalt:( Jeg vet at det er mange som har det verre en meg, og at jeg egentli bare bør holde kjeft og ikkje være så selvopptatt, men jeg klarer ikke å la være... hodet mitt dreier seg bare om mat,kropp og utseendet hele tiden fra jeg står opp til jeg legger meg...

Jeg er så forferdelig usikker på meg selv. Føler jeg er fanget i en annen kropp. Jeg tenker som så at i morgen skal jeg begynne på suppediett og trene. Jeg husker at da jeg veide 53 kg var jeg kjempe fornøyd med meg selv, jeg passet mange klær og likte speilbildet mitt. Nå passer jeg nesten ingen klær. Pene sommertopper og skjørt som jeg hadde gledet meg til å bruke er nå for små. Nå går jeg i skapet til mamma og tar klær som er xl og har gravid mage form.

Jeg forteller hvordan jeg har det til psykologen, men er ingenting som hjelper. det jeg føler at jeg trenger er nærmest et opphold på "fat camp" ikke akkuratt i den alvorlige settingen, men på en måte noe likt som det.. hvor jeg blir observert hele døgnet og blir gitt bestemte måltider til bestemte tider for å både å komme ned i vekt på en sunn måte og få et balansert kosthold...

Jeg vet nå at dere kanskje tenker at "åh hu der har seriøse problemer, så selvopptatt og tror det eneste viktige her i livet er å se tynn ut".... ja, jeg vet det.. kanskje jeg også er slik, men uansett føler jeg meg helt vemmelig nå.. og jeg vet at det eneste står på kroppen min og at jeg må ned i vekt...

Vet ikke om dette var noe innlegg å svare på, men jeg trengte bare å få tankene mine skrevet ned...

mvh meg

[Gjest Gjest]

Både for depresjon og selvfølelse, men også for en rekke mere fysiske plager som leder til at man sykmelder seg, er yoga, meditasjon, thai chi og qi gong svært effektivt. Acem har bra meditasjonskurs.