Kritikk av andres oppdragelse.

[Gjest UI]

Jeg var for en liten stund siden vitne til et opptrinn der barnet var sur, gretten og grinete å kommentarer ble slengt mellom mor og barn. Barnet er 8 år,en av tre søsken og jeg kjenner dem alle godt. Dette utartet seg og både mor og barn ble styggere i munnen til hverandre hvorpå mor til slutt blir fysisk med barnet og bokstavelig talt løfter det opp i luften etter ørene. Det var tydelig at barnet fikk vondt. Jeg ble fullstendig perpleks og klarte ikke si eller foreta meg noe før hun hadde sluppet barnet og barnet ble sittende igjen å gråte. Jeg har en mistanke om at dette barnet er en liten syndebukk i familien og får en del uberettiget skjenn og skyld. Og at det dårlige humøret i utgangspunktet kun skyldes at barnet ønsker oppmerksomhet fra mor. Jeg har bestemt meg for å ta dette opp med henne. Jeg klarer ikke la denne situasjonen bare seile og blir fysisk syk bare jeg tenker på det. En ting er å rakke ned på eget barn foran søsken og andre tilstedet, men å atpåtil ta barnet så hardt? Men hvordan i all verden skal jeg ta opp dette med henne men samtidig unngå å bli gjort til syndebukk selv? En naturlig reaksjon når noen kommenterer barneoppdragelse er vel å gå i forsvarsposisjon. Og ennå verre blir det vel at jeg ikke har barn selv eller noe grunnlag slik sett til moderrollen. Er det noen mødre som har et tips eller to til meg? Hvordan ville du reagert og er det vanlig å gjøre slik med barnet sitt?

[Puma]

Nei, det er ikke normalt å ta barna så hardt.

Når det gjelder å ta det opp med mor, så er det vel best å ta det opp med henne, mens dere er helt alene. Det er lettere å komme i forsvarsposisjon, hvis andre hører på.

Jeg synes helt klart at du bør reagere på dette. Det er vel bedre at du, som en god venn, sier ifra, før noen andre reagerer på det.

Lykke til.

[absinthia]

Heldigvis er det ikke vanlig med fysisk avstraffelse på denne måten.

Dessuten er det umodent av en voksen å la seg trekke så opp av et barn at man går ut av sitt gode skinn (selv om man lett kan bli litt småsprø av dem).

Snakk med mor, men på en veldig forsiktig måte. Hun virker på meg som om hun gjør det i avmakt (som en del andre foreldre). Gi henne tips om at enkelte typer frekk oppførsel kan det lønne seg å si fra om med en gang (men på en litt streng skolefrøken-måte.. veldig tydelig og klar, uten å bli frekk selv), for så å overse frekt tilsnakk fra ungene. Det hjelper også å "bli døv" dersom folk snakker frekt til deg. Gi henne noen midler til å takle situasjonen på en annen måte.

Kanskje du også bør snakke med henne om hvordan HUN har det, en del lar egne problemer gå ut over omverdenen.

(For noen år siden var jeg ekstremt sliten og lei, hver gang jeg kom hjem fra jobb og skulle begynne å lage middag. Jeg ble lett grinete og ordentlig masete på ungene som da var ca 8 og 10 år, småkjeftet mye på dem akkurat den tiden det tok å lage middag. Etterhvert begynte jeg å si til dem at de kunne gå på rommet, rydde litt og finne på noe annet frem til middagen var ferdig. Så slapp vi å bli så irriterte på hverandre. Det funket fint for alle parter og jeg ble alltid mye triveligere når jeg fikk mat. Nå er jeg ikke så sliten lenger som jeg var da og er ikke plaget med at jeg blir så sur og vanskelig når blodsukkeret blir litt lavt lenger.

- bare et eksempel på hvordan en kan finne måter å takle unødvendige situasjoner.

Synes også det kan virke som om dette barnet trenger oppmerksomhet, det er viktig å la de få oppmerksomhet på rett tidspunkt og ikke bare når ting er negativt, det fører bare til mer negativ oppførsel.

Nå virker det som om jeg går i forsvar for mor, men jeg synes altså at hun handler helt galt..men at det er noe som tyder på at ting har gått litt over stokk og stein siden hun slenger frekke og grinete kommentarer og lar seg provosere så mye (avmaktsfølelse, stress, utslitthet e.l.) og som ikke nødvendigvis betyr at det ikke kan fikses på. Hun kan også få hjelp ved å ta en telefon til foreldrerådgivningen.

Bra at du tar ansvar og reagerer!!!

Endret 23. mars 2008 av absinthia