Barnevernssak

[Gjest bekymret]

Jeg er bekymret for to barn i min samboers slekt som vi har endel kontakt med. Barna er 6 og 8 år gamle. Det første jeg reagerte på når jeg først møtte dem (for ca 2 år siden), var at de ikke snakket rent og forståelig. Jeg hadde, og har fortsatt, store problemer med å forstå hva de sier. Er ikke dialekten eller noe slikt, de snakker som små barn på 2-3 år begge to, og moren må ofte "oversette" dette babyspråket slik at andre forstår det. Burde ikke så store barn snakke rent og tydelig?

Faren er likegyldig til barneoppdragelsen, hvis han prøver å irettesette barna, blir han alltid motsagt av mor uansett. Mor vet alltid best, og tips og råd blir møtt med forakt. Farens mor og familie har forsøkt flere ganger, men ingen skal komme og fortelle hvordan hun skal oppdra sine barn.

Barna blir aldri snakket til på en ordentlig måte, bare likegyldig over skulderen, ovenifra og ned, eller kjeftet på. Lurer på om dette er hovedårsaken til at barna ikke kan snakke ordentlig.

Barna er veldig klengete og masete når de har besøk, vil helst sitte oppå gjestene og mase hele tiden, og mangler fullstendig evnen til å leke for seg selv på rommet sitt, ute eller på stuen, noe jeg synes virker som om er pga mangel på oppmerksomhet fra foreldrene.

Foreldrene kan overhodet ikke å sette grenser, om de sier nei en gang, tøyer barna bare videre til de får viljen sin, eventuelt til foreldrene bli sinte. Har imidlertid aldri sett at de har lagt hånd på barna sine. Det mangler også fullstendig konsekvenser om de bryter grenser eller gjør noe galt.

De har alltid drukket masse saft og brus, samt mye godteri, uten at foreldrene har vært så nøye med tannpussen. Har fått høre at tennene fysisk råtnet i munnene deres, og at begge har fått operert ut melketennene som små pga dette.

Det eldste barnet går i andre klasse, og skolen har nå sagt at barnet ikke er modent nok for å gå på skolen, og hun må antakeligvis gå om andre klasse. Synes det er forferdelig at et barn ikke er modent nok til å gå på skolen når det snart har fullført to år, og at skolen ikke har reagert før. Hjemme får barnet overhodet ingen oppfølging, og lekser og lesing blir sjelden/aldri gjort, eventuelt rett før barnet skal legge seg. Med en gang barna har kommet hjem fra skole og barnehage, er det rett ut døra for å besøke noen, handle, arbeide (mor hjelper faren i fjøset noen ganger, han er avløser på ulike gårder) og andre ting, og de er sjelden hjemme før barna må legge seg.

Vet at mange av disse tingene kanskje er vanlig i mange familier, men det er kombinasjonen av alt som jeg tror vil føre galt av sted. Frykter at barna vil komme til å ligge langt etter sine jevnaldrende på skolen, både faglig og sosialt, og at de vil bli mobbeofre. Jeg har selv ingen barn, og har derfor ingen egne erfaringer med barneoppdragelse, og føler dermed det blir feil av meg å skulle legge meg opp i hvordan disse menneskene oppdrar sine egne barn.

Hva mener dere?

[Gjest Gjest-M-]

At disse barna ikke har det så greit, er helt på det rene. De blir utsatt for omsorgssvikt og understimulering, det er det ingen tvil om.

Skole/barnehage bør reagere og trekke inn PP-tjenesten i første omgang. Da kan de i det minste få oppfølging på det språklige og det sosiale. Det kan jo hende barnehagen allerede jobber med disse tingene. Som førskolelærer vil jeg tro at det er satt i verk tiltak for den minste, i hvert fall.

Å ta en anonym bekymringstelefon til barnevernet, er jo et skritt på veien til å hjelpe denne familien. Du kan da beskrive situasjonen for dem, og avtale med dem veien videre.

Kan hende kan denne familien da få veiledning, og kanskje avlastningshjem for barna.

Dessverre er det altfor mange barn som lever under slike forhold, og mange har det også mye verre. Derfor er det ikke alltid så lett å få gjennomslag i barnevernet. De drukner i saker, og må prioritere med hard hånd.

Hvis du er oppriktig bekymret og føler omsorg for disse barna, hvorfor ikke foreslå å passe dem en helg i blant?

[Gjest Gjest]

Å ta en anonym bekymringstelefon til barnevernet, er jo et skritt på veien til å hjelpe denne familien. Du kan da beskrive situasjonen for dem, og avtale med dem veien videre.

Kan hende kan denne familien da få veiledning, og kanskje avlastningshjem for barna.

Hvorfor en anonym bekymringstelefon? Hvorfor ikke stå for bekymringen?

Mitt generelle syn på når det er på tide å ringe barnevernet, er at når du er såpass bekymret at du ikke behøver å gjemme deg bak anonymitet fordi du er bekymret for barnas ve og vel, da er en bekymringsmelding på sin plass.

Er du bekymret, men ikke tør stå fram med navn i tilfelle du tar feil, er du ikke bekymret nok! Da er det bedre å observere en tid for å se om bekymringen er reell.

Og til trådstarter.

Jeg er litt i tvil, for enkelte ting du skriver gjør at jeg får en viss følelse av at du har satt ting på spissen i din framstilling av situasjonen, eller eventuelt at du ikke har sett hele bildet.

Det eneste jeg ser i ditt innlegg som er grunn til bekymring er at de blir overlatt til seg selv etter endt skole/barnehagedag.

Språkfeil, og lærevansker/umodenhet går under PPT, og er skolens ansvar å bringe videre til rett instans. Det kan skyldes understimulering, men det kan også finnes tusen andre forklaringer.

Barneoppdragelsen høres heller tilfeldig ut, men er i seg selv ikke grunn til bekymring. Der stiller foreldrene i samme kategori som mange andre foreldre som ikke vil, eller klarer å sette grenser for sine barn.

At barn er kontaktsøkende er ikke ensbetydende med at de ikke får oppmerksomhet hjemme, det kan faktisk være motsatt, at de er så vant til å få oppmerksomhet at de krever like mye fra alle de møter.

Barn er forskjellige, også på dette området.

At barn blir "oversett" når foreldrene har besøk er heller ikke så uvanlig.

Barn står vanligvis i fokus mesteparten av tiden ellers, og har ikke vondt av å være i bakgrunnen de timene det er snakk om mens foreldrene har besøk.

Og ps: angående å snakke rent i en gitt alder.

Mange barn og unge har problemer med enkelte lyder uten at det kan kalles talefeil, de slurver med uttalen, mumler, eller er generelt utydelige når de snakker.

I tillegg finner du de som har talefeil.

Du sier at de har hatt problemer med tennene, det kan godt være en mulig forklaring på at de ikke snakker rent.

Som sagt, jeg er i tvil hva du bør gjøre. En prat med helsesøster kan være på sin plass, slik at hun blir gjort oppmerksom på hvordan du ser situasjonen.

En prat med barnevernet, ikke bekymringsmelding men mer en rådføring om hvordan du kan takle sitausjonen, kan også være en mulighet...

[Gjest Bekymret]

Det eneste jeg ser i ditt innlegg som er grunn til bekymring er at de blir overlatt til seg selv etter endt skole/barnehagedag.

Må presisere at barna selvfølgelig ikke er overlatt til seg selv hjemme, de er alltid med foreldrene, men de er aldri "bare" hjemme en ettermiddag/kveld, det er alltid ett eller annet de skal.

[Gjest Gjest-M-]

Grunnen til at jeg oppfordrer til en anonym opprigning i første omgang, er fordi barnevernet da eventuelt kan ta kontakt med skole/barnehage for en evaluering derfra, før man går inn og gjør dramatiske grep.

Muligheten for at TS ikke kjenner hele bildet er absolutt til stede, og det vil da være unødvendig å lage storm i et vannglass, før man går videre med saken.

Etter mange år i arbeid med barn, og samarbeid med barnevernet, vet jeg hvor belastende det kan være å være den som involverer barnevernet i situasjoner hvor det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er galt.

Jeg vil også si at jeg reagerer på at gjest bagatelliserer denne situasjonen. Disse barna har det ikke bra, og det er flott at trådstarter gjør seg opp tanker om hjemmesituasjonen.

[Gjest Gjest]

Jeg vil også si at jeg reagerer på at gjest bagatelliserer denne situasjonen. Disse barna har det ikke bra, og det er flott at trådstarter gjør seg opp tanker om hjemmesituasjonen.

Jeg bagatelliserer ikke situasjonen, som du ser sier jeg også at hun kan søke råd hos helsestasjon og barnevern dersom hun mener det er hensiktsmessig.

Men at jeg ikke ønsker å sette "fyr under kjelen" (fyre opp stemningen) er riktig, jeg vet av erfaring at mangt kan oppfattes på en helt annen måte enn hva som er virkeligheten så lenge en ikke ser hele bildet.

Jeg prøver å se ting fra flere sider, det er kanskje en negativ egenskap i dine øyne, men jeg er veldig glad at jeg har den egenskapen.

Alt jeg sier er at trådstarter kan ha rett i at barna er understimulerte og lider av omsorgssvikt, men det kan også hende at hun tar feil, og at det er andre årsaker til lærevansker, talefeil, kontaktsøkendet osv.

Og bare til informasjon: barnevernets framgangsmåte er nøyaktig den samme uansett om bekymringsmeldingen er anonym eller ikke... å tro at en anonym bekymringsmelding er mer "uskyldig" enn en bekymringsmelding under fullt navn er uvitenhet.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg bagatelliserer ikke situasjonen, som du ser sier jeg også at hun kan søke råd hos helsestasjon og barnevern dersom hun mener det er hensiktsmessig.

Men at jeg ikke ønsker å sette "fyr under kjelen" (fyre opp stemningen) er riktig, jeg vet av erfaring at mangt kan oppfattes på en helt annen måte enn hva som er virkeligheten så lenge en ikke ser hele bildet.

Jeg prøver å se ting fra flere sider, det er kanskje en negativ egenskap i dine øyne, men jeg er veldig glad at jeg har den egenskapen.

Alt jeg sier er at trådstarter kan ha rett i at barna er understimulerte og lider av omsorgssvikt, men det kan også hende at hun tar feil, og at det er andre årsaker til lærevansker, talefeil, kontaktsøkendet osv.

Og bare til informasjon: barnevernets framgangsmåte er nøyaktig den samme uansett om bekymringsmeldingen er anonym eller ikke... å tro at en anonym bekymringsmelding er mer "uskyldig" enn en bekymringsmelding under fullt navn er uvitenhet.

Uvitenhet, ja riktig..... Jeg har jo bare jobbet med dette i over 20 år.....

[Gjest Gjest]

Jeg er også utdannet den veien, har også jobbet med barn i over 20 år... og det er lenge nok til å vite at vi kun vet ser brøkdel av hva som virkelig skjer, og at det derfor er vanskelig å gi bastante råd i en slik situasjon siden vi ikke kjenner familien og dens livssituasjon.

Og siden du har jobbet med barn så lenge, så bør du også klare å se at det er ting i trådstarters startinnlegg som ikke stemmer...

Om de uriktige opplysningene er et resultat av at trådstarter setter saken på spissen, at hun ikke vet hele bildet, eller om barnas familie/foreldre lyver til trådstarter kan jeg ikke si noe om.

[Gjest Gjest]

En ting som irriterer meg enormt er at man bruker ord og begreper som ikke stemmer med fakta, illegger folk meninger og holdninger de ikke har - og det gjelder spesielt hos de som jobber med barn; lærere, barnevernspedagoer, sosionomer m.m. Så det er fullt mulig å forvrenge virkeligheten så det passer med ens eget syn!! Typisk nok har de temmelig lav høyskoleutdanning. Grøss og gru!!!!!!!

[Gjest Piper]

Det er en ting i ditt innlegg som får meg til å stusse, for det er ingen barn i dag som må gå om igjen en klasse. Det har IKKE skolen lov til å gjøre, for de skal sette inn ekstra ressurser i stedet. Og siden du sier det du sier, setter jeg innlegget ditt i tvil for du kommer liksom ikke med hele sannheten. Har en følelse av at du pynter litt på sannheten.

Det at barna snakker dårlig kan også ha med evnene deres å gjøre, for alt er ikke foreldrenes feil. De fleste barn klarer å lære å snakke, selv om foreldrene snakker lite med de. Derfor burde PPT komme inn på banen, og gjerne en logoped.

Alle barn tøyer grenser, men heldigvis er de fleste foreldrene flinke nok til å stå på sitt. Enkelt er det ikke, og spesielt ikke om det er mye hyl og skrik.

Uansett så syns jeg det blir helt feil å kontakte barnevernet, for det er ting dere i familien kan gjøre før dere går til det skrittet. Dere kan for eksempel hjelpe familien, for det høres ut som de behøver hjelp. Kanskje noen kunne hjelpe barna med leksene? Eller noen kan hjelpe far i fjøset, sånn at mor kan ta seg tid til å hjelpe barna?

Dere kan også komme med forslag til sunt kosthold.

Og vil ikke familien han hjelp i det hele tatt, men bare avføyer dere, da kan dere vurdere om dere bør kontakte barnevernet. Men da bør dere være såpass ærlige med familien at dere fforklarer dette til familien, så får de velge om de ønsker å ta i mot den hjelpen de kan få.

Men man hjelper før man går bak ryggen på noen. Og til de som mener at man skal ringe barnevernet annonymt, skam deg. Er man voksen nok og tenker på barnas beste, da er man også voksen nok til å stå for handlingen man gjør.

[Gjest Cath.]

En anonym melding vil kunne være ekstra belastende for familien siden de kan lure på om det virkelig er noen som er ekte bekymret eller om det er noen som er ute etter å "ta dem"... i tillegg vil de kanskje føle seg mer sveket enn om vedkommende som meldte sto fram. En ekstra belastning utover å bli gransket er kanskje ikke akkurat det de trenger.. eller hva??

Opprinnelig synes jeg jo at du kanskje først og fremst kunne se om det er noen småting du kunne bidra med, dersom du synes at barna burde være hjemme når foreldrene jobber i fjøset, så kunne du kanskje tilby litt assistanse..?? Det er faktisk et godt tegn at foreldrene jobber sammen, selv om det er far som er avløser, jeg ser forresten ikke bort fra at ungene kan lære mye som ikke nødvendigvis står i en bok, dersom de er med foreldrene på dette.

Ellers synes jeg faktisk at du burde snakke med foreldrene om at du synes det ser ut som om de trenger hjelp. Det gjorde jeg en gang til en fullstendig utslitt kjenning, fordi jeg hadde hørt rykter om at hun ikke taklet hverdagen så bra.. hun søkte hjelp hos barnevernet selv etter det. Siden har hun sagt at det var p.g.a. at jeg ikke var så nedlatende og fordømmende som andre hadde vært, at hun ble nødt til å gå i forsvar. Man kommer langt med å være ærlig, selv om det kan føre til at noen blir sinte, så har du ihvertfall ikke gått bak ryggen på dem.

Barnevernet har forøvrig ikke lov til å undersøke hos skole og barnehage uten samtykke fra foreldrene i første omgang og dersom du sender en anonym melding, vil foreldrene likevel bli informert om saken. Dersom saken er helt som du sier, er det forøvrig merkelig at ikke skolen har meldt en bekymringsmelding vedrørende barna.

[Gjest Cath.]

Det er en ting i ditt innlegg som får meg til å stusse, for det er ingen barn i dag som må gå om igjen en klasse. Det har IKKE skolen lov til å gjøre, for de skal sette inn ekstra ressurser i stedet. Og siden du sier det du sier, setter jeg innlegget ditt i tvil for du kommer liksom ikke med hele sannheten. Har en følelse av at du pynter litt på sannheten.

Det at barna snakker dårlig kan også ha med evnene deres å gjøre, for alt er ikke foreldrenes feil. De fleste barn klarer å lære å snakke, selv om foreldrene snakker lite med de. Derfor burde PPT komme inn på banen, og gjerne en logoped.

Alle barn tøyer grenser, men heldigvis er de fleste foreldrene flinke nok til å stå på sitt. Enkelt er det ikke, og spesielt ikke om det er mye hyl og skrik.

Uansett så syns jeg det blir helt feil å kontakte barnevernet, for det er ting dere i familien kan gjøre før dere går til det skrittet. Dere kan for eksempel hjelpe familien, for det høres ut som de behøver hjelp. Kanskje noen kunne hjelpe barna med leksene? Eller noen kan hjelpe far i fjøset, sånn at mor kan ta seg tid til å hjelpe barna?

Dere kan også komme med forslag til sunt kosthold.

Og vil ikke familien han hjelp i det hele tatt, men bare avføyer dere, da kan dere vurdere om dere bør kontakte barnevernet. Men da bør dere være såpass ærlige med familien at dere fforklarer dette til familien, så får de velge om de ønsker å ta i mot den hjelpen de kan få.

Men man hjelper før man går bak ryggen på noen. Og til de som mener at man skal ringe barnevernet annonymt, skam deg. Er man voksen nok og tenker på barnas beste, da er man også voksen nok til å stå for handlingen man gjør.

Flott Piper!!!

[Helen]

Det eldste barnet går i andre klasse, og skolen har nå sagt at barnet ikke er modent nok for å gå på skolen, og hun må antakeligvis gå om andre klasse. Synes det er forferdelig at et barn ikke er modent nok til å gå på skolen når det snart har fullført to år, og at skolen ikke har reagert før. Hjemme får barnet overhodet ingen oppfølging, og lekser og lesing blir sjelden/aldri gjort, eventuelt rett før barnet skal legge seg.

Det at unger må gå om igjen et skoleår skjer ikke nå i våre dagen. Dette vet jeg fordi jeg har har et tett samarbeid med PPT ang min yngste sønn. Han går også i 2. klasse men han ligger mentalt, språklig og motorisk på alder med en 4 åring. Men det er ikke snakk om at han må gå om igjen, vi prøvde å få utsatt skolestarten med ett år men heller ikke det skjer nå i våre dager.

I klassen til sønnen min er det to som er multihandicapet ikke en gang de får utsatt skolestart eller må gå om igjen et skole år.

Dette er visst fordi alle unger nå i dag har rett til å få en individuell læreplan som er tilpasset det nivået ungen er på.

Endret 19. mars 2008 av Helen

[Gjest Bekymret]

Jeg ser at flere mener at jeg skal ha satt ting på spissen. Det er kanskje mulig.

Jeg vet at skolen allerede har koblet inn PPT (eller noe lignende, kan ikke dette systemet), og at foreldrene og jenta har vært innkalt til møte med disse. Det var i forbindelse med dette møtet det ble nevnt det om å gå om et skoleår. Mulig dette ikke stemmer, men jeg var ikke med på møtet

Angående språket til disse barna, kan det selvfølgelig være en talefeil, men det er umulig å høre under det andre. De mumler ikke, de snakker normalt høyt, og sier akkurat det samme hvis du ber de gjenta det de sa. Det er allikevel vanskelig å forstå det de sier, fordi de snakker på en "klissete" måte (vanskelig å forklare dette )

Det er heller ikke slik, at mor må hjelpe faren i jobben hans. Dette er helt frivillig fra hennes side. Hun har jo også egen jobb. Det er ikke slik at mor ikke har tid til å hjelpe med leksene pga dette. (regner med at dere ikke hjelper samboere/menn/kjærester med jobben deres heller. Hvis en må ha hjelp fra samboer/kone for å klare jobben sin, bør en heller finne seg en annen jobb.)

Jeg føler ikke jeg kan begynne å gi råd til personer som er 10-15 år eldre enn meg, når jeg heller ikke har barn selv. Jeg har også vært del av denne familien i såpass kort tid at jeg synes det blir helt feil av meg å både gi råd og gå til barnevernet, når ingen annen gjør det.

Jeg forstår, og har allerede nevnt, at tingene jeg har nevnt er ting som kan foregå i de beste familier, men det er kombinasjonen jeg ikke liker.

[Gjest Cath.]

Jeg ser at flere mener at jeg skal ha satt ting på spissen. Det er kanskje mulig.

Jeg vet at skolen allerede har koblet inn PPT (eller noe lignende, kan ikke dette systemet), og at foreldrene og jenta har vært innkalt til møte med disse. Det var i forbindelse med dette møtet det ble nevnt det om å gå om et skoleår. Mulig dette ikke stemmer, men jeg var ikke med på møtet

Angående språket til disse barna, kan det selvfølgelig være en talefeil, men det er umulig å høre under det andre. De mumler ikke, de snakker normalt høyt, og sier akkurat det samme hvis du ber de gjenta det de sa. Det er allikevel vanskelig å forstå det de sier, fordi de snakker på en "klissete" måte (vanskelig å forklare dette )

Det er heller ikke slik, at mor må hjelpe faren i jobben hans. Dette er helt frivillig fra hennes side. Hun har jo også egen jobb. Det er ikke slik at mor ikke har tid til å hjelpe med leksene pga dette. (regner med at dere ikke hjelper samboere/menn/kjærester med jobben deres heller. Hvis en må ha hjelp fra samboer/kone for å klare jobben sin, bør en heller finne seg en annen jobb.)

Jeg føler ikke jeg kan begynne å gi råd til personer som er 10-15 år eldre enn meg, når jeg heller ikke har barn selv. Jeg har også vært del av denne familien i såpass kort tid at jeg synes det blir helt feil av meg å både gi råd og gå til barnevernet, når ingen annen gjør det.

Jeg forstår, og har allerede nevnt, at tingene jeg har nevnt er ting som kan foregå i de beste familier, men det er kombinasjonen jeg ikke liker.

Har du tenkt på at disse barna kan være såkalte "ørebarn" ?

De får både dårligere språk, blir iblant hengende etter i utvikling, masete og ikke like flinke til å leke som andre.

P.S. Jeg sier ikke at dette gjelder alle ørebarn, noen har bare litt eller nesten ingen av symptomene, men iblant er det altså også noen som har alle. Forøvrig er det helt naturlig at barn er nyskjerrige og ikke vil være for seg selv og leke når det kommer gjester. Gå¨r du ut av rommet når dere får besøk hjemme hos deg?

[Gjest Gjest fra innlegg 3, 6 og 8]

Jeg ser at flere mener at jeg skal ha satt ting på spissen. Det er kanskje mulig.

Jeg vet at skolen allerede har koblet inn PPT (eller noe lignende, kan ikke dette systemet), og at foreldrene og jenta har vært innkalt til møte med disse. Det var i forbindelse med dette møtet det ble nevnt det om å gå om et skoleår. Mulig dette ikke stemmer, men jeg var ikke med på møtet

Angående språket til disse barna, kan det selvfølgelig være en talefeil, men det er umulig å høre under det andre. De mumler ikke, de snakker normalt høyt, og sier akkurat det samme hvis du ber de gjenta det de sa. Det er allikevel vanskelig å forstå det de sier, fordi de snakker på en "klissete" måte (vanskelig å forklare dette )

Det er heller ikke slik, at mor må hjelpe faren i jobben hans. Dette er helt frivillig fra hennes side. Hun har jo også egen jobb. Det er ikke slik at mor ikke har tid til å hjelpe med leksene pga dette. (regner med at dere ikke hjelper samboere/menn/kjærester med jobben deres heller. Hvis en må ha hjelp fra samboer/kone for å klare jobben sin, bør en heller finne seg en annen jobb.)

Jeg føler ikke jeg kan begynne å gi råd til personer som er 10-15 år eldre enn meg, når jeg heller ikke har barn selv. Jeg har også vært del av denne familien i såpass kort tid at jeg synes det blir helt feil av meg å både gi råd og gå til barnevernet, når ingen annen gjør det.

Jeg forstår, og har allerede nevnt, at tingene jeg har nevnt er ting som kan foregå i de beste familier, men det er kombinasjonen jeg ikke liker.

Jeg vil fortsette med å se ting fra en litt annen vinkel enn du har lagt dem fram, det kan alltid være lurt å se ting fra flere sider...

Jo, jeg har frivillig hjulpet mannen min på jobben hans. Ikke fordi han ikke klarte den på egen hånd, men for at han skulle bli fortere ferdig slik at han/vi fikk bedre tid til andre ting. Han hadde en jobb der det var en mulighet.

Dessuten forstår jeg deg slik at barna også er med i fjøset når mor er der. Det er veldig nyttig erfaring for dem.

Når det gjelder lekser... det er ikke alle barn som ønsker at foreldrene skal hjelpe dem med hjemmearbeidet, det er heller ikke alle foreldre som har tid/lyst/mulighet til å hjelpe.

Det er ikke umulig at at foreldrene har fått beskjed om at de ikke skal hjelpe barnet en periode, eller at de har fått beskjed om at barnet ikke skal presses til lekser.

Når et barn har lærevansker/er umodent kan press virke mot sin hensikt, og dermed skape en vegring som skole/PPT ønsker å unngå.

Og foreldrenes hjelp kan bidra til å kamuflere et alvorlig problem, og skole/PPT trenger kanskje å få en bedre oversikt over problemets natur.

Når det gjelder å snakke språket. Du har fått mange ulike forklaringer på det, men en annen forklaring kan være at det er en uvane.

Som du ser kan alt du legger fram ha mange forklaringer, og jeg synes fremdeles du har for lite å se på dette som en barnevernssak.

Men som jeg også tidligere har sagt, jeg synes det er fint at du bryr deg, og jeg stiller meg helt bak Pipers forslag til ting du/dere kan gjøre for å hjelpe familien. Det kan være morsommere for barnet å få hjelp med leksene fra en "favoritt-tante", enn fra en stresset mor/far.

Ved å være i tettere kontakt med barna ser du også om det virkelig er noe å bekymre seg for.

[Gjest Piper]

Jeg ser at flere mener at jeg skal ha satt ting på spissen. Det er kanskje mulig.

Det er heller ikke slik, at mor må hjelpe faren i jobben hans. Dette er helt frivillig fra hennes side. Hun har jo også egen jobb. Det er ikke slik at mor ikke har tid til å hjelpe med leksene pga dette. (regner med at dere ikke hjelper samboere/menn/kjærester med jobben deres heller. Hvis en må ha hjelp fra samboer/kone for å klare jobben sin, bør en heller finne seg en annen jobb.)

Jeg hjelper min mann ofte med jobben sin, og det gjør han med min også. Heldigvis er vi såpass oppegående at vi forstår når vi behøver hjelp, og ikke ser på oss selv som verdensmestere i alt vi gjør på jobben.

Må du aldri ha hjelp til noe?`er du virkelig så perfekt at du klarer alt selv?

Ønsker mor og hjelpe far, er det virkelig et så stort problem for deg at du er villig til å sette barnevernet på de? Du høres ikke mye sympatisk ut i mine ører, og om du er sånn mot noen som er blant dine nærmeste, ville ikke jeg vært en som ikke var en av dine nærmeste.

Du ønsker ikke å finne en løsning, foruten å ta kontakt med barnevernet. Du har vel emr eller mine bestemt deg for deg, for du legger på i det vide og det breie. Og hvordan vet du egentlig at barna ikke får hjelp med leksene? Er du der hele døgnet, og vet hva som hender hele tiden? For er det tilfelle vil jeg si at du bør få deg et liv, i stedet for å blande deg for mye inn i andre sine liv.

Og jeg regner med at du har så god kontakt med disse menneskene, at de forteller deg alt det som ble sagt på møtet. Og da er du så slu at du faktisk bruker de tingene i mot de, og bare der bør du skamme deg.

Ut i fra det du ahr skrevet i denne tråden så håper jeg denne familien tar litt mer avstand for deg, for du er ikke god for denne familien. Du leiter etter feil og mangler, og prøver å få oss til å tro at du tenker på barnas beste. Men det du tenker på er å ta disse folkene av en eller annen merkelig grunn.

Man hjelper hverandre i stedet for å sette fot på hverandre, men å hjelpe er tydeligvis litt fremmed for deg. Det forstår vi jo når du kan skrive det du skriver i sitatet over. Sier utrolig mye omd eg som menneske.

[Gjest Cath.]

Og i tillegg det at du synser slik når du ikke har erfaring med barn og ikke har vært i denne familien så lenge.

Dessuten, når barna får hjelp fra PPT, så kommer de mest sannsynlig til å gjøre bedre vurderinger enn deg om barna trenger ytterligere hjelp.

Jeg stemmer for at du burde melde deg som leksehjelp om denne biten bekymrer deg, slik som enkelte over meg. Alle i samfunnet og spesielt nærmeste familie, har et kollektivt ansvar for å ta seg av hverandre når det trengs. Det er ikke nødvendigvis store ting som skal til.

(For tiden synes jeg faktisk at det er ganske betenkelig at folk heller ringer barnevernet enn å bruke 5 minutter av sin egen tid på å gjøre noe)

[Tiit]

Det er sikkert mulig å se på alle barneliv med så mange perspektiv at en til slutt blir totalt handlingslammet.

Jeg mener det må være en ærlig sak å være bekymret for et barn når man over tid ser et mønster som man anser som skadelig for barnets utvikling.

Ingen privatpersoner skal være forpliktet til å undersøke alle forhold rundt sin bekymring før de får lov til å være det. Enhver vurderer ut fra de forholdene de ser rundt barnet, og er man bekymret, så er man bekymret. Hva man gjør med denne bekymringen varierer, ut fra hvilken rolle en har overfor barnet og foreldre, hvor sterk bekymringen er osv. osv.

Jeg holder en knapp på de som gjør noe med det de ser, og handler slik at det kommer barnet tilgode. Dersom det på noen måte er mulig, bør de snakke med barnets foreldre om sin bekymring, så fremst det ikke dreier seg om mistanke om vold eller seksuelle overgrep. Da går man rett til politiet eller barneverntjenesten dersom man har alvorlig grunn til bekymring for det.

Det letteste er å rasjonalisere seg bort fra sin bekymring, og finne frem til så mange andre forhold som man gjerne skulle ønske seg i saken at man til slutt ikke er så veldig bekymret likevel. Det er det som gjør at så mange barn lever med omsorgssvikt, og at det tar så lang tid før de får hjelp.

PS: Det er faktisk mulig å få utsatt skolestart i Norge i dag. PPT gjør utredning og anbefaler ut fra barnets behov. Foreldrene må søke om utsatt skolestart til skoleadministrasjonen.

[Gjest Piper]

PS: Det er faktisk mulig å få utsatt skolestart i Norge i dag. PPT gjør utredning og anbefaler ut fra barnets behov. Foreldrene må søke om utsatt skolestart til skoleadministrasjonen.

Det skal utrolig mye til for å få utsatt skolestart, og det er enda vanskeligere å få gå om igjen et år på skolen. Om de har lov til det i det hele tatt, for tenk mobbeeffekten det kan få, når de andre starter i for eksempel 3. klasse og denne ene eleven starter om i 2 igjen. Jeg hadde ikke godkjent noe slikt, og jeg håper virkelig ikke noen skoler velger en slik løsning.

Men å starte et år senere enn man egentlig skal blir godkjent, om det er veldig gode årsaker til dette. Kjenner flere foreldre som har prøvd på det, emn de fikk avslag alle sammen.