adhd

[Gjest Gjest]

De tror de er overmennesker som har fasit på alt, har de ikke korntroll så skylder de på foreldrene, og stigmatiserer barna våre. Ikke rart at barn utvikler depresjoner, mange barn som blir sett ned på og ikke forstått.

Jeg satte spørsmål om en lærers kompetanse og fikk til svar tilbake ett hånflir med " vi er pedagoger"...

KA SÅ ?? DERE ER MENNESKER..

tenk at de virkelig TROR de kan være utlært og heve seg til de grader over andre, jeg er skremt over det jeg har opplevd.

Dette er dessverre også min erfaring.

Tenk om jeg som jurist skulle sagt noe lignende, bare sagt at jeg er jurist og derfor har jeg rett i mine vurderinger - uten å henvise til en lovhjemmel.

Ja, pegagogenes oppførsel er skremmende!

[Gjest Gjest]

Dette er dessverre også min erfaring.

Tenk om jeg som jurist skulle sagt noe lignende, bare sagt at jeg er jurist og derfor har jeg rett i mine vurderinger - uten å henvise til en lovhjemmel.

Ja, pegagogenes oppførsel er skremmende!

Eller om jeg som sosionom skulle hatt en slik ikke empatisk og fordømmende holdning til mennesker som enkelte pedagoger har.....

[Gjest *Mim*]

Synes ikke tonen til enkelte av bidragsyterne her vitner om særlig gode samarbeidsevner. Jeg vil bare oppfordre til å samarbeide og ikke gå i konflikt før det er absolutt nødvendig. Og er det nødvendig - ta kampen!

Jeg savner fremdeles et svar på hvordan dere som foreldre ønsker at skolehverdagen skal være for ad/hd-barna deres. Forståelse - selvfølgelig, men skal pedagoger også få stille krav? Hva skal pedagogen gjøre når barnet er utagerende? Jeg spør ikke for å være ekkel, jeg er oppriktig interessert i deres mening om dette.

[Gjest Pedagog]

Eller om jeg som sosionom skulle hatt en slik ikke empatisk og fordømmende holdning til mennesker som enkelte pedagoger har.....

Så du mener at pedagogene er en slags egen, usympatisk rase? Et folkeslag som lever for å trykke ned små barn med adhd og mødrene deres? Siden du skryter av at du er sosionom; saksbehandlere på sosialkontor, NAV, osv er vel ikke kjent for å alltid være forståelsesfulle, imøtekommende, hjelpsomme og ydmyke de heller akkurat?

Jeg spør som Mim: Hva konkret er det du ønsker for barnet ditt? Hvordan syns du lærerne skal være mot h*n? Hvordan skal læreren ballansere ditt barns individuelle behov, og alle de andre barnas individuelle behov i forhold til å også ivareta helheten i klassen?

På meg virker det som du ser på adhd-diagnosen som en slags hvilepute. Jeg tror ikke barn med adhd har best av at alt unnskyldes fordi de har en diagnose, og at det ikke stilles krav til disse barna også, eller at de ikke skal lære seg at handlinger får konsekvenser.

Syns forøvrig du virker veldig fordømmende og kategorisk selv, og hvis dette er holdningen du legger for dagen i det virkelige liv, skjønner jeg godt at samarbeidet rundt barnet ditt ikke blir det beste. Og det er synd, for barn med adhd trenger at de voksne (skole og hjem spesielt) har god dialog og et godt samarbeid.

[Gjest Spesialpedagog]

Jeg skal ikke greie ut om meget og mangt, men jeg er sesialpedagog.

Etter å ha arbeidet med barn med spesielle behov i flere år, har jeg erfart at alt behøver ikke være så innmari pedagogisk til en hver tid.

Men å være et medmenneske overfor barna og foreldrene - da kommer man et lengre stykke på vei.

Man må huske på at INGEN av disse foreldrene har ønsket seg barn som er annerledes, og jeg har ennå ikke opplevd foreldere som ikke vil sine barns beste.

[Gjest *Mim*]

Men å være et medmenneske overfor barna og foreldrene - da kommer man et lengre stykke på vei.

Hjertens enig.

[Gjest Gjest]

Så du mener at pedagogene er en slags egen, usympatisk rase? Et folkeslag som lever for å trykke ned små barn med adhd og mødrene deres? Siden du skryter av at du er sosionom; saksbehandlere på sosialkontor, NAV, osv er vel ikke kjent for å alltid være forståelsesfulle, imøtekommende, hjelpsomme og ydmyke de heller akkurat?

Jeg spør som Mim: Hva konkret er det du ønsker for barnet ditt? Hvordan syns du lærerne skal være mot h*n? Hvordan skal læreren ballansere ditt barns individuelle behov, og alle de andre barnas individuelle behov i forhold til å også ivareta helheten i klassen?

På meg virker det som du ser på adhd-diagnosen som en slags hvilepute. Jeg tror ikke barn med adhd har best av at alt unnskyldes fordi de har en diagnose, og at det ikke stilles krav til disse barna også, eller at de ikke skal lære seg at handlinger får konsekvenser.

Syns forøvrig du virker veldig fordømmende og kategorisk selv, og hvis dette er holdningen du legger for dagen i det virkelige liv, skjønner jeg godt at samarbeidet rundt barnet ditt ikke blir det beste. Og det er synd, for barn med adhd trenger at de voksne (skole og hjem spesielt) har god dialog og et godt samarbeid.

Jeg skryter ikke over at jeg er sosionom, men jeg vet hvordan man skal møte mennesker,med respekt, empati og forståelse.

Det jeg har opplevd gjør at jeg kjemper en kamp for mitt barn, barnet har blitt misforstått og pedagoger har prøvd å lære meg hvordan jeg skal være mor for mitt barn... Synes du virker direkte ufin og dømmende, vil bare fortelle deg at jeg er trøtt av å hele tiden møte motgang av ukompetente mennesker uten peiling hvordan de skal behandle barn med spesielle behov, og jeg er ikke alene. Det er MANGE av oss, mange er så heldige at de får god hjelp også, MEN så er det de som må kjempe, som meg.

Blitt behandlet veldig veldig urettferdig, slik er det bare. Hadde fortjent en liten klapp på skulderen derimot.

[Gjest Gjest]

Jeg skal ikke greie ut om meget og mangt, men jeg er sesialpedagog.

Etter å ha arbeidet med barn med spesielle behov i flere år, har jeg erfart at alt behøver ikke være så innmari pedagogisk til en hver tid.

Men å være et medmenneske overfor barna og foreldrene - da kommer man et lengre stykke på vei.

Man må huske på at INGEN av disse foreldrene har ønsket seg barn som er annerledes, og jeg har ennå ikke opplevd foreldere som ikke vil sine barns beste.

Hi her.

Takk, akkurat det jeg prøver å formidle. Kommer langt med å være ett medmenneske i stedet for å lete etter feil.

[Gjest Gjest]

Så du mener at pedagogene er en slags egen, usympatisk rase? Et folkeslag som lever for å trykke ned små barn med adhd og mødrene deres? Siden du skryter av at du er sosionom; saksbehandlere på sosialkontor, NAV, osv er vel ikke kjent for å alltid være forståelsesfulle, imøtekommende, hjelpsomme og ydmyke de heller akkurat?

Jeg spør som Mim: Hva konkret er det du ønsker for barnet ditt? Hvordan syns du lærerne skal være mot h*n? Hvordan skal læreren ballansere ditt barns individuelle behov, og alle de andre barnas individuelle behov i forhold til å også ivareta helheten i klassen?

På meg virker det som du ser på adhd-diagnosen som en slags hvilepute. Jeg tror ikke barn med adhd har best av at alt unnskyldes fordi de har en diagnose, og at det ikke stilles krav til disse barna også, eller at de ikke skal lære seg at handlinger får konsekvenser.

Syns forøvrig du virker veldig fordømmende og kategorisk selv, og hvis dette er holdningen du legger for dagen i det virkelige liv, skjønner jeg godt at samarbeidet rundt barnet ditt ikke blir det beste. Og det er synd, for barn med adhd trenger at de voksne (skole og hjem spesielt) har god dialog og et godt samarbeid.

Du har VIRKELIG IKKE OPPFATTET BUDSKAPET.

Bruker jeg en diagnose som hvilepute? nei, tvert i mot...

som en unnskyldning? nei, tvert i mot JEG VIL AT HANDLING SKAL HA KONSEKVENSER, HVIS IKKE FÅR MAN O LÆRING..

Alle pedagoger er ikke fordømmende, mange dyktige også MEN de jeg snakker om har dårlig empatisk innsikt...

Vi er bare mennesker alle, og vi kan gjøre mye feil, profesjonelle eller ikke, det bør hvertfall du som pedagog vite. Så slutt og trekk konklusjoner om meg uten videre, du har ikke peiling på hva jeg står for.

[Gjest Cath.]

Synes ikke tonen til enkelte av bidragsyterne her vitner om særlig gode samarbeidsevner. Jeg vil bare oppfordre til å samarbeide og ikke gå i konflikt før det er absolutt nødvendig. Og er det nødvendig - ta kampen!

Jeg savner fremdeles et svar på hvordan dere som foreldre ønsker at skolehverdagen skal være for ad/hd-barna deres. Forståelse - selvfølgelig, men skal pedagoger også få stille krav? Hva skal pedagogen gjøre når barnet er utagerende? Jeg spør ikke for å være ekkel, jeg er oppriktig interessert i deres mening om dette.

Nå er det like stor forskjell på adhd-barn som det er på resten av befolkningen, man kan ikke skjære alle over en kam for å finne et opplegg som passer alle.

Noen trenger oversikt over hva som skal foregå hele tiden, hver halve time må være planlagt; -andre trenger noen få faste rutiner og mye luft under armene, og god tid til å få brukt sine ofte kreative evner og/eller behov for fysisk aktivitet.

De fleste derimot, har bedre av å jobbe i mindre grupper og litt fred og ro rundt seg når de skal jobbe. Det vil settes større krav til læreren/assistenten om å gjøre undervisningen interessant for dette barnet. Noen vil tro at man kan sette alle adhd-barn sammen med de som har andre lærevansker, men det er ikke nødvendigvis det beste. For min sønn, på 15 som har diagnosen, er det beste å få jobbe i en normalt/høytfungerende liten gruppe, dersom han kommer på en gruppe der nivået er lavt, blir det så lite stimulerende at han drømmer seg bort eller begynner å fikle med andre ting og får slett ikke noen ting med seg. I tillegg blir han spesielt stressa i store grupper, der lyd og lysnivået er forstyrrende.

For å forstå litt av hvordan det kan være å ha adhd og sitte i et klasserom med mange barn som gjør forskjellige ting, kan dere som driver mye på med kontorarbeid se for dere følgende scenario: Du har en kjempestor bunke med skjemaer du skal fylle ut. Når du har jobbet i 5 minutter, kommer det lokale korpset, en for en spillende på instrumentet sitt, gjennom kontordøra di mens du forsøker å jobbe, dette foregår hele arbeidsdagen... og du er helt nødt til å sitte stille ved kontorpulten din, uansett hvor stressa du blir. Dette skal du drive på med hver dag de neste 10 årene....

Jeg er også tilbøyelig til å si at adhd diagnosen er så utbredt som den er, kan ha noe med at disse barna ofte ikke passer til å sitte innesperret i et klasserom.

Dersom man skulle ha drevet på med mye fysisk aktivitet og i tillegg vært kreative hele dagen, hadde det blitt funnet opp en diagnose for "lite kreative og fantasiløse barn". Adhd- diagnosen er ikke en sykdom, som noen tror, men en samling av personlighetstrekk som er mer utpregede enn hos de gjennomsnittlige, selv om forskning viser at ustabilt dopaminnivå har noe med saken å gjøre.

[Gjest *Mim*]

Fint innlegg, Cath. Jeg fikk svar på det jeg lurte på.

[nasse-nøff]

og det vil jeg fortsette med, så får dere pedagoger som mest er ute etter å fremstille meg i ett dårlig lys i stedet for å hjelpe gå i dere selv..

jeg er en pedagog som ønsker deg ikke annet enn lykke til videre i skolen med ditt barn som har ADHD. Jeg er en sånn lærer som møter alle med samme tanke om menneskeverd og toleranse først og fremst..ENKELTINDIVIDETs unikhet. Og absolutt aldri med tanke på at den og den har ulike diagnoser, vi alle har faktisk vårt å stri med om ikke vi skal ha et "absurd" forhold de enkelte som har en eller annen diagnose! Og jeg har da undervist i klasser hvor en har tourettes kombinert med å være 14 år så blir ikke alltids det så god kombinasjon med flere elever, men jeg gikk bort til eleven og hadde en "enkel" prat med han...undervisningen gikk greit, eleven deltok sammen med oss, men mye pga min tålmodighet. Hva har vi ikke annet enn TID. Og ikke la deg dømme av andre, du vet hvem du er, ingen andre vet det bedre enn deg!