adhd

[Gjest Gjest]

Som mor til ett barn med adhd har jeg møtt mange utfordringer. Har møtt pedagoger som har dømt meg, ikke forstått barnet mitt og har holdt informasjon skjult fra meg. Felles for disse menneskene er at de beskytter seg selv og ikke vil inrømme feil.

Mange barn som ikke tilpasser seg normer i a4 samfunnet blir utredet og påklistret en diagnose som nettopp adhd, som forsåvidt er greit. Det åpner opp for grunnstønad, rett til indivduell opplæringsplan og mange "andre goder i vårt herlige veldferdssamfunn"

men hva med barna, hva med disse "rampeguttene" ...joda, de risikerer en forferdelig fremtid, søker jeg mer informasjon står det svart på hvitt at de er mer disponert for depresjoner og psykiske lidelser.. AHA... og jeg spør meg selv HVORFOR...

Hvordan blir disse barna møtt på skole, i barnehage og sfo, ute blant mennesker... Jeg snakker av egen erfaring / dyrekjøpte .... at barnet blir lagt merke til, stigmatisert og gitt opp av mennesker som ikke vet bedre. De lar seg irritere av ett barns adferd, de himler med øynene, de snakker nedsettende om familien ( og ja, det er gjerne mor som får det, i dette tilfellet MEG .. "blafre med øyevipper"...

Jeg er sint, sint over å bli regnet som en dårlig omsorgsperson fordi barnet mitt har adhd, jeg er sint over informasjon som formildler at " disse barna her er tapere på alle fronter" "sint over ukompetente pedagoger som ikke kan se hele mennesket men som er for opptatt av egen tittel...

Barnet mitt derimot har en enorm livsglede, vi er bestevenner! ofte finner du oss i skog og mark ute på tur, og det i all slags vær. Jeg hører det, skryter av det og lar det føle mestring og egenverd dag etter dag etter dag....

og det vil jeg fortsette med, så får dere pedagoger som mest er ute etter å fremstille meg i ett dårlig lys i stedet for å hjelpe gå i dere selv..

dere kan nemlig vente dere en anmeldelse for krenkelse av meg som enkeltindivid

Hilsen en mamma som kjemper

[Amalie_85]

*klipp*

men hva med barna, hva med disse "rampeguttene" ...joda, de risikerer en forferdelig fremtid, søker jeg mer informasjon står det svart på hvitt at de er mer disponert for depresjoner og psykiske lidelser.. AHA... og jeg spør meg selv HVORFOR...

Hvordan blir disse barna møtt på skole, i barnehage og sfo, ute blant mennesker... Jeg snakker av egen erfaring / dyrekjøpte .... at barnet blir lagt merke til, stigmatisert og gitt opp av mennesker som ikke vet bedre. De lar seg irritere av ett barns adferd, de himler med øynene, de snakker nedsettende om familien ( og ja, det er gjerne mor som får det, i dette tilfellet MEG .. "blafre med øyevipper"...

*klipp*

Hilsen en mamma som kjemper

Er ikke rart at de eventuelt er mer disponert for depresjoner og psykiske lidelser når samfunnet ser ned på dem. Men heldigvis er ikke alle pedagoger slik og en dag får vi håpe at folk ser at det å ha adhd ikke er noe å se ned på, men heller finne den riktige hmmmm...hva skal jeg si. Stimuleringen! Min mor jobber veldig hardt for ett barn nå som har blitt sett ned på av skolesystemet fordi han har adhd (hun er læreren hans) og de mener han ikke mestrer ting og er en sinke med andre ord. Men mamma har nå snart fått han til å ta igjen de andre i klassen sin fordi ho har tatt seg tid og snakka med foreldrene og barnet for å finne best mulig løsning for alle. Slik pedagog som mamman min er vil jeg og bli.

Stå på! Jeg er sikker på at ditt barn er like fantastisk som alle andre barn. Og som alle andre barn har man forskjellige behov her i livet! Er bare å finne den riktige stien

[Gjest Gjest]

Ja, jeg lurer av og til på om man lever i totalt forskjellige verdener. Pedagogene og vi andre. Er selv saksbehandler i det offentlige og kunne aldri tenke meg å formulere meg på en slik måte som "pedaogene" gjør. Jeg får dessuten klare tilbakemeldinger fra overinstanser om jeg opptrer "usaklig - tviler på om pedagogene får det samme. Skremmende.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg lurer av og til på om man lever i totalt forskjellige verdener. Pedagogene og vi andre. Er selv saksbehandler i det offentlige og kunne aldri tenke meg å formulere meg på en slik måte som "pedaogene" gjør. Jeg får dessuten klare tilbakemeldinger fra overinstanser om jeg opptrer "usaklig - tviler på om pedagogene får det samme. Skremmende.

Ja, vet. Det er veldig skremmende..

[Gjest *Mim*]

Jeg har all forståelse for at det kan være fullstendig utmattende å være forelder til et barn med ADHD. Ekstra vanskelig blir det jo når samarbeidet med fagpersoner ikke fungerer.

Hvordan ønsker dere at skolehverdagen skal tilpasses for å fungere for ADHD-barnet deres - og klassen h*n går i?

[Gjest Gjest]

Jeg har all forståelse for at det kan være fullstendig utmattende å være forelder til et barn med ADHD. Ekstra vanskelig blir det jo når samarbeidet med fagpersoner ikke fungerer.

Hvordan ønsker dere at skolehverdagen skal tilpasses for å fungere for ADHD-barnet deres - og klassen h*n går i?

Mennesker som ikke kjenner meg beskylder meg b,la for manglende grensesetting, noe jeg vet jeg ikke har. Er flink å se barns hehov og følge dem opp deretter.

Jeg har fått nok av motgang av mennesker som ikke forstår, skal anmelde dem alle for en, de skal få svare for seg. I stedet for å hjelpe sparker de meg når jeg er sårbar.

[Rubina D]

Det vi ønsker for ad/hd barna når det gjelder skolehverdag er FORSTÅELSE.

Det er faktisk ikke vanskelig å tilpasse læring etter behov og evner, og det berører ikke engang resten av klassen.

Det er nettopp denne biten som blir så vanskelig. Blir ikke noe gjort, så er de andre foreldrene der for å hevde at ad/hd barnet ødelegger for resten av klassen. Blir noe gjort er andre foreldre der og sier at tiltakene går ut over de andre i klassen.

Hva vil dere andre foreldre at vi skal gjøre med våre ad/hd barn? Sende dem på spesialskoler for å gjøre dem enda mer spesielle enn det de allerede er? Gjemme dem bort slik at dere slipper å merke dem?

Det verste for oss har hele tiden vært andres oppfatning av hva ad/hd er, og det er skremmende mye uvitenhet der ute.

Det eneste rådet jeg kan gi er : Hev deg over dem, stå på krava og ha ditt barns beste i fokus.

[Gjest Gjest]

Det vi ønsker for ad/hd barna når det gjelder skolehverdag er FORSTÅELSE.

Det er faktisk ikke vanskelig å tilpasse læring etter behov og evner, og det berører ikke engang resten av klassen.

Det er nettopp denne biten som blir så vanskelig. Blir ikke noe gjort, så er de andre foreldrene der for å hevde at ad/hd barnet ødelegger for resten av klassen. Blir noe gjort er andre foreldre der og sier at tiltakene går ut over de andre i klassen.

Hva vil dere andre foreldre at vi skal gjøre med våre ad/hd barn? Sende dem på spesialskoler for å gjøre dem enda mer spesielle enn det de allerede er? Gjemme dem bort slik at dere slipper å merke dem?

Det verste for oss har hele tiden vært andres oppfatning av hva ad/hd er, og det er skremmende mye uvitenhet der ute.

Det eneste rådet jeg kan gi er : Hev deg over dem, stå på krava og ha ditt barns beste i fokus.

Mitt barns beste har alltid stått i fokus, og vil alltid gjøre det. Vanskelig å heve seg over dem når de tråkker på meg.

Stå på kravene ja, men du vet når man står i vind og kuling i åresvis blir man rett og slett trøtt. Nå er jeg bare sint.

Lei av fordømmende blikk og mistenksomme mennesker som retter sine fordommer mot meg. Finner meg ikke i det lenger.

[Helen]

Jeg har fått inntrykk av at folk synes at det å ha unger med ad/hd har blitt en motesak. Mange tror at legene litt for lett gir den diagonosen, så dermed blir det til at mange ikke tror at det er sant at ungen har det, men at de mener h*n bare er bortskjemt og trassen.

Jeg har selv en halvbror med adhd. Da han var liten var han helt håpløs, det er utrolig hva han kunne finne på. Jeg var sikker på at han var slik fordi han var så utrolig bortskjemt (noe han er også), men etterhvert viste det seg at han hadde adhd. Det var helt enomt hvordan han forandret seg etter at han fikk medisiner, han var ikke til å kjenne igjen.

Jeg synes selv det er litt rart at så veldig mange unger har adhd, så det er kanskje ikke noe rart folk som aldri har vært borti adhdunger selv har litt problemer med å tro det??

Begge søstrene mine har også unger som har adhd, og min eldste sønn er under utredning nå. Min yngste sønn skal også utredes for det etterhvert. Så bare i min familie så er det mulig det er 6 unger med adhd, da er det kanskje ikke så rart folk begynner å lure litt??

[Gjest Gjest]

Jeg har fått inntrykk av at folk synes at det å ha unger med ad/hd har blitt en motesak. Mange tror at legene litt for lett gir den diagonosen, så dermed blir det til at mange ikke tror at det er sant at ungen har det, men at de mener h*n bare er bortskjemt og trassen.

Jeg har selv en halvbror med adhd. Da han var liten var han helt håpløs, det er utrolig hva han kunne finne på. Jeg var sikker på at han var slik fordi han var så utrolig bortskjemt (noe han er også), men etterhvert viste det seg at han hadde adhd. Det var helt enomt hvordan han forandret seg etter at han fikk medisiner, han var ikke til å kjenne igjen.

Jeg synes selv det er litt rart at så veldig mange unger har adhd, så det er kanskje ikke noe rart folk som aldri har vært borti adhdunger selv har litt problemer med å tro det??

Begge søstrene mine har også unger som har adhd, og min eldste sønn er under utredning nå. Min yngste sønn skal også utredes for det etterhvert. Så bare i min familie så er det mulig det er 6 unger med adhd, da er det kanskje ikke så rart folk begynner å lure litt??

Enig med deg, men når det er påfallende adferd UTEN grunn, dvs barnet har vokst opp i ett stabilt hjem og alle omsorgsbehov er dekket ( og mer enn det også ber jeg om forståelse for at man ønsker barnet sitt utredet...

alle som ikke er a4 får det slik, synd....

[Rubina D]

Mitt barns beste har alltid stått i fokus, og vil alltid gjøre det. Vanskelig å heve seg over dem når de tråkker på meg.

Stå på kravene ja, men du vet når man står i vind og kuling i åresvis blir man rett og slett trøtt. Nå er jeg bare sint.

Lei av fordømmende blikk og mistenksomme mennesker som retter sine fordommer mot meg. Finner meg ikke i det lenger.

Jeg kjemper selv kampen og vet hvordan det kan være. Det er tøft, slitsomt og til tider ødeleggende.

Men hovedsaken er at den dagen du gir opp og synker ned på de fordømmendes lave sko, så har du tapt.

Jeg har kjempet mot helsevesen og pedagoger i 6 lange år. Dag ut og dag inn. Jeg har kjempet, jeg har skreket, jeg har grått og jeg har krevd.

Men jeg vant, og begge ungene har det mye bedre.

Vi valgte til slutt å flytte for å få den hjelpen ungene hadde krav på og det var det som til slutt avgjorde for oss.

Du er ikke alene, vi er mange som både er der og har vært der. Og flere vil komme.

Jeg tror at du har kommet til det punktet hvor du er nødt til å tømme ut all gørr og frustrasjon. Og når det er gjort vil du igjen ha fullt lager med optimisme og pågangsmot.

Vil uansett gi deg en klem og lykke til på veien.

PS. Prøv også forumet www.bokstavbarna.no, der treffer du enda flere likesinnede.

[Gjest Piper]

Det vi ønsker for ad/hd barna når det gjelder skolehverdag er FORSTÅELSE.

Det er faktisk ikke vanskelig å tilpasse læring etter behov og evner, og det berører ikke engang resten av klassen.

Det er nettopp denne biten som blir så vanskelig. Blir ikke noe gjort, så er de andre foreldrene der for å hevde at ad/hd barnet ødelegger for resten av klassen. Blir noe gjort er andre foreldre der og sier at tiltakene går ut over de andre i klassen.

Hva vil dere andre foreldre at vi skal gjøre med våre ad/hd barn? Sende dem på spesialskoler for å gjøre dem enda mer spesielle enn det de allerede er? Gjemme dem bort slik at dere slipper å merke dem?

Det verste for oss har hele tiden vært andres oppfatning av hva ad/hd er, og det er skremmende mye uvitenhet der ute.

Det eneste rådet jeg kan gi er : Hev deg over dem, stå på krava og ha ditt barns beste i fokus.

Alle ønsker det beste for sitt barn, og derfor blir det ofte konflikter på dette området. Barn med AD/HD har heldigvis like stor rett til å være i den offentlige skolen som det barn uten har, men jeg kan forstå at foreldre med barn som ikke har AD/HD kan reagere negativt på dette. Et barn med slike problemer kan skape mye uro i klassen, som igjen kan gå ut over de andre elevene. Og de andre elevene skal ha samme rettigheter, og det er vel her en del foreldre mener at barna med AD/HD blir tatt mer hensyn til.

De får veldig ofte ekstra hjelp i timene. Og en del skoler prioriterer hjelp til de barna fremfor til de andre elevene, og dette kan enkelte foreldre reagere på. Samtidig blir kanskje uroen i klassen tatt opp av barna hjemme, som igjen blir formidlet videre på foreldremøtene, der foreldrene gjerne kanskje får ut litt av sin egen frustrasjon der og da. Og selvfølgelig vil foreldrene til barna med AD/HD reagere negativt på dette, for de ønsker jo å beskytte barna sine. Men som sagt så ønsker de andre foreldrene det samme, og derfor bør man heller forklare i stedet for å forsvare.

En lærer kan helt sikkert bli veldig frustrert over å ha et barn med AD/HD i klassen, for h*n kan sikkert føle at h*n ikke strekker til. Det er ikke dermed sagt at det er greit å gå til angrep på foreldrene, ei heller på barnet, men foreldre kan også prøve å forstå at det ikke alltid er like enkelt for læreren heller.

Som foreldre har man kanskje et, to eller tre barn, men som lærer har man kanskje opp til 30 elever å ta seg av. Og alle elevene har like mye rett til individuell oppfølging fra læreren, og det er helt sikkert ikke alltid like lett å få til. Jeg sier ikke at en lærer har lov til å anklage foreldrene av den grunn, for en lærer bør være mer profesjonell enn som så, men jeg kan forstå at en lærer kan bli frustrert. Og de er ikke mer enn mennesker de heller, og ingen mennesker er feilfrie.

Og til deg som jobber i offentlig sektor, det hadde vært fint om du brukte ord som enkelte pedagoger i stedet for å skrive pedagoger, som om du mener alle. Det finnes like mange ulike pedagoger som det finnes ulike typer elever, for alle mennesker er ulike individer.

Til TS: Stå på videre for barnet ditt, og jeg håper dere får den hjelpen dere behøver.

[Gjest Gjest]

Hi her..

Vil takke for svar

[Gjest Cath.]

Jeg har fått inntrykk av at folk synes at det å ha unger med ad/hd har blitt en motesak. Mange tror at legene litt for lett gir den diagonosen, så dermed blir det til at mange ikke tror at det er sant at ungen har det, men at de mener h*n bare er bortskjemt og trassen.

Jeg har selv en halvbror med adhd. Da han var liten var han helt håpløs, det er utrolig hva han kunne finne på. Jeg var sikker på at han var slik fordi han var så utrolig bortskjemt (noe han er også), men etterhvert viste det seg at han hadde adhd. Det var helt enomt hvordan han forandret seg etter at han fikk medisiner, han var ikke til å kjenne igjen.

Jeg synes selv det er litt rart at så veldig mange unger har adhd, så det er kanskje ikke noe rart folk som aldri har vært borti adhdunger selv har litt problemer med å tro det??

Begge søstrene mine har også unger som har adhd, og min eldste sønn er under utredning nå. Min yngste sønn skal også utredes for det etterhvert. Så bare i min familie så er det mulig det er 6 unger med adhd, da er det kanskje ikke så rart folk begynner å lure litt??

Det er jo veldig arvelig da.

Har selv en sønn med adhd (uten hyperaktivitet, det man kalte add, for et par år siden), faren hans var helt likedan da han var yngre, men fikk ikke stilt noen diagnose da han som 10-12åring ble sendt rundt på sykehus til mange undersøkelser scanning av hjernen osv. I min familie er det mye adhd-diagnoser (dvs den første fikk diagnosen mbd). Dette har ført til at jeg har en helt unik slekt, med utrolig mange kreative, morsomme mennesker som ikke følger strømmen, men har sin egen stil og mye personlighet. Noen har det riktignok med å være litt vel impulsive, men de klarer seg faktisk godt alle sammen.

Jeg har forøvrig også slåss mot pedagoger (spesielt en) som hevdet at min sønns til tider merkelige oppførsel på skola, var et resultat av alt fra for lite grensesetting, psykisk mishandling, at han ble ignorert og misforstått. Hun ville ikke høre snakk om at vi hadde diskutert med lærerne han hadde i 1 og 2. klasse at han kunne ha et såkalt adferdsproblem, men gikk hardt på meg som forelder, skrev rapporter der hun ikke skrev det jeg konkret sa, men det hun trodde jeg tenkte og mente. Og det er klart, har noen først bestemt seg for å tolke deg i negativ retning, kan alt du sier og gjør virke negativt.

Heldigvis tok jeg kontakt med barnevernet, fikk en observatør inn i klassen (som mumlet noe til meg om inkompetente lærere etterpå), fikk støtte fra både bup, ppt og barnevern, mot det som ble skrevet i rapporter fra skola. Læreren skrev utrolig sprikende rapporter til barnevernet (som ble innblandet av meg), bup og ppt, slik at når en leste alle rapportene, slo den ene rapporten den andre ihjel.

På den ene siden sto det skrevet at jeg hadde en utrolig ukonsentrert sønn, som ofte kom i konflikt med andre, mistet skoleutstyr, var en underyter, merkelig, ikke til å forstå seg på, "hadde en blokkering i hjernen som følge av en vanskelig familie". Når bup og ppt fikk rapporter og tester fra skola, så hadde jeg en sønn som ikke var spesielt uoppmerksom, sjeldent var i konflikter, kunne jobbe konsentrert med skolearbeid. Jeg var en lite samarbeidsvillig mor osv.

Det som slo meg var at denne læreren ikke ville at min sønn skulle ha en diagnose, fordi det da ville bli klart at hun hadde tatt feil.. og det ville jo være en ripe i lakken!

Heldigvis fikk han noen flotte lærere i ungdomsskola, som ikke lar det gå så mye prestige i ting og som faktisk har vært utrolig fine å forholde seg til.

Den ene sa da vi endelig fikk stilt diagnosen at han tok det som en personlig seier ovenfor den forrige læreren, som visstnok hadde snakket litt rundt på lærerrommet og at han visste hva jeg hadde vært nødt til å høre på.

Det finnes gode pedagoger som er opptatt av å holde en viss objektivitet også.. jeg hadde faktisk mistet troa på det en lang stund.

:)

[Gjest Pedagog]

Til TS. Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med dette. På den ene siden virker det som om du er sint fordi "noen" (pedagogene) vil klistre en diagnose på barnet ditt. På den andre siden sier du at barnet ditt blir møtt på en dårlig måte ute i samfunnet og at folk tror du er en dårlig mor pga måten barnet ditt oppfører seg på. Nettopp det kan jo en diagnose hjelpe deg med! En diagnose viser at de vanskene barnet ditt har ikke nødvendigvis skyldes at du har gjort en dårlig oppdragerjobb.

Og når det gjelder dystre framtidsutsikter så tror jeg ikke det skyldes at noen har klistret en diagnose på disse barna, men heller at vanskene som ligger til grunn for en diagnose består av vansker med å kontrollere impulser, vansker med å konsentrere seg, vansker med å fullføre kjedelige oppgaver, vansker med å strukturere og innordne seg, ofte vansker i sosialt samspill, kombinert med hyperaktivitet. Jeg vil tro at en ordentlig utredning med en diagnose og påfølgende hjelpetiltak nettopp kan forhindre at det skal gå så galt.

Å sette diagnose er det ikke pedagoger men leger som gjør. Jeg lurer samtidig litt på hvilke æreskrenkelse du skal stevne pedagogene for? Hva nøyaktig er det de har påført deg av krenkelser? Og hvis du syns det er så ille at barnet ditt blir stemplet og satt i bås så bør du la være å gjøre det samme selv i forhold til pedagoger.

Ønsker deg ellers lykke til, det er flott at barnet ditt har en mor som står på for seg og jeg håper du får bedre kjemi med pedagogene som skal hjelpe barnet ditt i framtida!

[Gjest Gjest]

Til TS. Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med dette. På den ene siden virker det som om du er sint fordi "noen" (pedagogene) vil klistre en diagnose på barnet ditt. På den andre siden sier du at barnet ditt blir møtt på en dårlig måte ute i samfunnet og at folk tror du er en dårlig mor pga måten barnet ditt oppfører seg på. Nettopp det kan jo en diagnose hjelpe deg med! En diagnose viser at de vanskene barnet ditt har ikke nødvendigvis skyldes at du har gjort en dårlig oppdragerjobb.

Og når det gjelder dystre framtidsutsikter så tror jeg ikke det skyldes at noen har klistret en diagnose på disse barna, men heller at vanskene som ligger til grunn for en diagnose består av vansker med å kontrollere impulser, vansker med å konsentrere seg, vansker med å fullføre kjedelige oppgaver, vansker med å strukturere og innordne seg, ofte vansker i sosialt samspill, kombinert med hyperaktivitet. Jeg vil tro at en ordentlig utredning med en diagnose og påfølgende hjelpetiltak nettopp kan forhindre at det skal gå så galt.

Å sette diagnose er det ikke pedagoger men leger som gjør. Jeg lurer samtidig litt på hvilke æreskrenkelse du skal stevne pedagogene for? Hva nøyaktig er det de har påført deg av krenkelser? Og hvis du syns det er så ille at barnet ditt blir stemplet og satt i bås så bør du la være å gjøre det samme selv i forhold til pedagoger.

Ønsker deg ellers lykke til, det er flott at barnet ditt har en mor som står på for seg og jeg håper du får bedre kjemi med pedagogene som skal hjelpe barnet ditt i framtida!

Typisk for en pedagog å tenke slik. Jeg kan tenke meg at ts mener at lærere legger sten til byrden med sine "pedagogiske opplegg/synsinger - og at de tolker alt etter sitt eget forgodtbefinnenende. Det er da ikke slik at verden blir lyserød etter en "diagnose".....

Og jeg tror faktisk pedagoger skaper folk med problemer- at de det er de som gir dem ADHD!! De er kun opptatt av å se problemer.

Jeg fann det ganske merkelig å være på et møte med pedagoger der de påpekte at det alldeles ikke var noe vits i å lage noe hjelpeopplegg for barnet om det ikke hadde problemer, og at det kunne skape store problemer for barnet! Virket ikke som de hadde noen løsninger. Dessuten var det jo viktig å høre på meg da...det var JEG som ba om nærmere utredning. Selvsagt gjør jeg alt for mitt barn. Men nå angrer jeg.

Hva fikk jeg tilsendt som referat - jo at DE måtte oppfordre meg....

Hvilken verden lever egentlig pedagogene i??? Samarbeidet er i startfasen og de har allerede lagt føringene på at jeg er "vanskelig" og må oppfordres. De er flinke til å se problemer og fordele skyld på andre. (Antagelig har ikke skolen råd og det var derfor de helst hadde sett at jeg ikke hadde gått videre- men nå må de jo late som at det var de som tok initiativet..)

Jeg finner det helt hårreiesende som jurist å oppleve noe slikt.

[Gjest Gjest]

Og det kommer da klart fra fra ts at pedagogene gjør alt de kan for å fremstille moren i dårlig lys!

(som også er min erfaring med pedagogene og jeg nevnte i ovenstående innlegg)

Det er temmelig skremmende at en pedagog ikke ser eller greier å lese det som ligger her opplagt i dagen.

[Gjest Gjest]

Eller for å si det på en annen måte - enkelte pedagoger er noen manipulerende drittsekker!

[Gjest Gjest]

Til TS. Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med dette. På den ene siden virker det som om du er sint fordi "noen" (pedagogene) vil klistre en diagnose på barnet ditt. På den andre siden sier du at barnet ditt blir møtt på en dårlig måte ute i samfunnet og at folk tror du er en dårlig mor pga måten barnet ditt oppfører seg på. Nettopp det kan jo en diagnose hjelpe deg med! En diagnose viser at de vanskene barnet ditt har ikke nødvendigvis skyldes at du har gjort en dårlig oppdragerjobb.

Og når det gjelder dystre framtidsutsikter så tror jeg ikke det skyldes at noen har klistret en diagnose på disse barna, men heller at vanskene som ligger til grunn for en diagnose består av vansker med å kontrollere impulser, vansker med å konsentrere seg, vansker med å fullføre kjedelige oppgaver, vansker med å strukturere og innordne seg, ofte vansker i sosialt samspill, kombinert med hyperaktivitet. Jeg vil tro at en ordentlig utredning med en diagnose og påfølgende hjelpetiltak nettopp kan forhindre at det skal gå så galt.

Å sette diagnose er det ikke pedagoger men leger som gjør. Jeg lurer samtidig litt på hvilke æreskrenkelse du skal stevne pedagogene for? Hva nøyaktig er det de har påført deg av krenkelser? Og hvis du syns det er så ille at barnet ditt blir stemplet og satt i bås så bør du la være å gjøre det samme selv i forhold til pedagoger.

Ønsker deg ellers lykke til, det er flott at barnet ditt har en mor som står på for seg og jeg håper du får bedre kjemi med pedagogene som skal hjelpe barnet ditt i framtida!

Da vil jeg informere deg om at jeg ( hi ) selv er sosionom og at jeg vet det finnes mange fordømmende, ikkevitenede og lite reflekterte pedagoger som bare selv ser sin egen nese!

Hvis du leser litteratur står det beskrevet hvilke dystre utsikter mennesker med adhd har i vente, ser du deg rundt så finnes det tusenvis av misforståtte barn og barn som blir stigmatisert av ukompetente mennesker uten evne til egen refleksjon. Faktisk så burde de aldri jobbet med barn. Hvordan tror du det er å bli misforstått hele tiden, hvordan tror du det er for ett barn å hele tiden bli holdt utenfor fordi ingen forstår...

Du har en negativ tone i innlegget ditt, som sagt er jeg drittlei av å bli møtt på den måten. Vet hvem som sitter diagnoser, dessuten så misforstår du meg totalt.

Skjønner INGENTING over hvordan mennesker med adhd barn kan bli møtt, du ser sak fra din synsvinkel og skal lære meg ...nedvurderer meg samtidig som du ønsker meg lykke til. Vel, virkeligheten er annerledes fru spjåk.

[Gjest Gjest]

Eller for å si det på en annen måte - enkelte pedagoger er noen manipulerende drittsekker!

De tror de er overmennesker som har fasit på alt, har de ikke korntroll så skylder de på foreldrene, og stigmatiserer barna våre. Ikke rart at barn utvikler depresjoner, mange barn som blir sett ned på og ikke forstått.

Jeg satte spørsmål om en lærers kompetanse og fikk til svar tilbake ett hånflir med " vi er pedagoger"...

KA SÅ ?? DERE ER MENNESKER..

tenk at de virkelig TROR de kan være utlært og heve seg til de grader over andre, jeg er skremt over det jeg har opplevd.