HVORFOR?

[Gjest trist]

Hvorfor sier det inni meg,

hvorfor forsvant akkurat du?

Hvorfor ville du ikke leve lenger

i denne verden?

Jeg vet jeg får ingen svar,

men jeg spør likevel

Hvordan kunne det skje,

med deg av alle personer?

Var det min feil,var det noe

jeg burde gjort eller ikke gjort?

Jeg føler på skammen

og den dårlige samvittigheten

Var det meg, er det min feil

at du ikke lenger er her?

Hvorfor fikk jeg aldri mulighteten til

å komme innpå deg og snakke med deg

Jeg vet hvor du slet og tanker du slet med

De kunne jeg hjulpet deg med

Hadde bare de andre skjønt det,

jeg vet jeg kunne gjort noe for deg

Da hadde jeg i det minste prøvd

nå er det for sent

Du er død og jeg kan ikke gjøre

noe med det

Jeg håper du tilgir mine tanker

for at du hadde "alt" og jeg ingenting

Innerst inne likte jeg deg,

men jeg trodde ikke du kunne fordra meg

Tilgi meg, min uvitenhet

Du var ulykkelig, skikkelig trist var du

Du fant ingen løsning på din smerte,

god hjelp fikk du heller ikke

Hvorfor sviktet jeg og alle andre

på en måte som gjorde at dette

ble din siste utvei

Alle elsket deg,

det vet iallefall jeg....

[gleder meg!]

Kjære Trist,

Du er flink til å sette ord på det du føler...

Men, hver så snill, ikke ha dårlig samvittighet!

Det er ikke lett å forstå, men det er ikke din feil,

selvom en av og til kan tenke sånn.

Det er så lett å være etterpå klok, og så innmari

vanskelig når en sitter igjen med tankene!

Har ikke så mye klokt å si!

Men, vit at jeg tenker på deg!