Barnefordeling

[Honey Bee]

Jeg vil nå ta til orde for noe så elementert som biologi.Til dere sinna mennesker som krangler så busta fyker over barna deres.Selvfølgelig må barna få se begge foreldrene sine,men å trumfe igjennom delt omsorg eller være så smålig å gå for å ta barna ifra ex-partneren er et overgrep mot barn!!

Hvis begge foreldrene er oppegående mennesker,og en har vært hovedomsorgsperson så må den være bostedsforelderen i begynnelsen.

Dette gjelder for de minste barna altså(de største kan være med på avgjørelser)...det er sånn at kvinnen tilbringer mest tid med barnet.Så lenge vi fortsatt har dette kjønnsrollemønsteret godt innarbeidet,kan vi ikke bråsnu på det ved et brudd.Da må vi voksne snu det gradvis og gjøre overgangen best mulig for barna.

[Gjest Gjest]

Nå er ikke alle foreldre oppegående og sånt blir det diskusjoner av.

Skulle gjerne ha samarbeidet med en oppegående forelder jeg.

[Sørlandsmamma]

Amen!

Men er ikke alle som er like samarbeidsvillige da... Dessverre. Og noen mener det ene er best for barna og den andre noe annet, så har du de som overhodet ikke tenker på barnas beste.

Slikt blir det diskusjoner av...

[Gjest Gjest]

Også er det noen som tenker penger...penger...penger...

[Gjest Gjest]

Jepp. Min eks (samværsforelder) gjør det.

[HeleneHarepus]

Så er det de som ikke evner å se andres ståsted, eller tror de har rett i alle sine holdninger/meninger. Har en mor og far deling 50/50 i samlivet er det sikkert lettere å naturlig bli enig om barnets beste enn om den ene gir alt, og når bruddet er et faktum kommer den andre på banen og krever mer. Så biologi er en ting, men det kan jo like gjerne være mor som far som innehar "passe på genet". Så seperer kjønn fra den diskusjonen da det finnes alle varianter av omsorgsevne.

[Far til 2]

Jeg vil nå ta til orde for noe så elementert som biologi.Til dere sinna mennesker som krangler så busta fyker over barna deres.Selvfølgelig må barna få se begge foreldrene sine,men å trumfe igjennom delt omsorg eller være så smålig å gå for å ta barna ifra ex-partneren er et overgrep mot barn!!

Kan du fortelle hva du mener på nytt ?

Vi vet med 110% sikkerhet at noen foreldre trenerer samvær. Dette gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre.

Da er spørsmålet f.eks:

a)

Om en samværsforelder trenerer samværet med å flytte så langt at barnet ikke får praktisert sin rettighet til samvær, eller at samværsforelder "aldri har tid", - er ikke da denne samværsforelderen uegnet til omsorg ?

Det mener ihvertfall jeg.

b)

Om en omsorgsforelder trenerer samværet med å flytte så langt at barnet ikke får praktisert sin rettighet til samvær, eller at omsorgsforelder mener "det aldri passer", - er ikke da denne omsorgsforelderen uegnet til omsorg ?

Det mener ihvertfall jeg.

Begge disse alternativene skjer. Spørsmålet er da hva som kan gjøres for å rette opp i alternativ a) og b).

Felles omsorg passer ikke for alle barn. Men flertallet av barna vil ha mest mulig samvær med begge foreldrene. Hva kan vi da gjøre for å bedre situasjonen for disse barna ?

a) Vi kan tilby felles omsorg som UTGANGSPUNKT slik at samværsforeldre (som oftest fedre) får signaler om at det forventes at de stiller opp på lik linje med omsorgsforelder (som oftest mor)

b) Vi kan endre lovverket slik at den av foreldrene som trenerer samværet ved å flytte langt blir definert som uegnet som bostedsforelder, noe som medfører alle reisekostnader trukket av bidragsfogden. Dessuten må det gjøres en rettslig vurdering om en bostedsforelder som utsetter barnet for slik flytting bør overlate omsorgen til samværsforelder.

Hvis begge foreldrene er oppegående mennesker,og en har vært hovedomsorgsperson så må den være bostedsforelderen i begynnelsen.

Dette gjelder for de minste barna altså(de største kan være med på avgjørelser)...det er sånn at kvinnen tilbringer mest tid med barnet.Så lenge vi fortsatt har dette kjønnsrollemønsteret godt innarbeidet,kan vi ikke bråsnu på det ved et brudd.Da må vi voksne snu det gradvis og gjøre overgangen best mulig for barna.

Hvordan er det mulig for en far å bli bostedsforelder med den løsningen du antyder, men mor tviholder på fødselspermisjonen og nekter å slippe far til ? (for dette skjer faktisk ganske ofte i det reelle liv). Senest i forbindelse med et TV program forrige uke hvor kvinner ble intervjuet om dette på TV var det 2 av 3 som følte at permisjonen ble fratatt DEM (mødrene). Med en slik holdning er det ikke mulig for far å bli likeverdig "hovedomsorgsperson" (din beskrivelse) som mor. Dermed vil din løsning tilsi at MOR "ALTID" BLIR OMSORGSPERSON.

Praksis blir med din beskrivelse følgende:

a) Mor skal ALTDID være omsorgsperson om bruddet skjer mens barnet er lite.

b) Det skal ikke gies signaler om at far er ønsket i en omsorgsrolle.

c) Mindre barn skal ikke ha samme rett til omsorg fra begge foreldrene slik eldre barn kan få.

Jeg mener at konfliktene vil fortsette i tiden etter et samlivsbrudd så lenge det ikke skjer en endring mht barn og fedres muligheter. Ditt forslag medfører ingen endringer iforhold til dagens praksis. Derfor er det også usansynlig at beskrankninger på lik linje med dagens omsorgsløsninger skal kunne endre noe. Å gi et mindretall vetorett slik det er idag vil ikke bedre samarbeidsklima og bedre rettighetene for de barna som utsettes for samværstrenering.

At det i tillegg medfører dårligere økonomi for mor, mindre personlig fritid eller mulighet til utdannelse/karriere for mor, en mer sliten mor, etc, etc er bare bivirkninger av det du foreslår.

[Honey Bee]

Kan du fortelle hva du mener på nytt ?

Vi vet med 110% sikkerhet at noen foreldre trenerer samvær. Dette gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre.

Da er spørsmålet f.eks:

a)

Om en samværsforelder trenerer samværet med å flytte så langt at barnet ikke får praktisert sin rettighet til samvær, eller at samværsforelder "aldri har tid", - er ikke da denne samværsforelderen uegnet til omsorg ?

Det mener ihvertfall jeg.

b)

Om en omsorgsforelder trenerer samværet med å flytte så langt at barnet ikke får praktisert sin rettighet til samvær, eller at omsorgsforelder mener "det aldri passer", - er ikke da denne omsorgsforelderen uegnet til omsorg ?

Det mener ihvertfall jeg.

Begge disse alternativene skjer. Spørsmålet er da hva som kan gjøres for å rette opp i alternativ a) og b).

Felles omsorg passer ikke for alle barn. Men flertallet av barna vil ha mest mulig samvær med begge foreldrene. Hva kan vi da gjøre for å bedre situasjonen for disse barna ?

a) Vi kan tilby felles omsorg som UTGANGSPUNKT slik at samværsforeldre (som oftest fedre) får signaler om at det forventes at de stiller opp på lik linje med omsorgsforelder (som oftest mor)

b) Vi kan endre lovverket slik at den av foreldrene som trenerer samværet ved å flytte langt blir definert som uegnet som bostedsforelder, noe som medfører alle reisekostnader trukket av bidragsfogden. Dessuten må det gjøres en rettslig vurdering om en bostedsforelder som utsetter barnet for slik flytting bør overlate omsorgen til samværsforelder.

Hvordan er det mulig for en far å bli bostedsforelder med den løsningen du antyder, men mor tviholder på fødselspermisjonen og nekter å slippe far til ? (for dette skjer faktisk ganske ofte i det reelle liv). Senest i forbindelse med et TV program forrige uke hvor kvinner ble intervjuet om dette på TV var det 2 av 3 som følte at permisjonen ble fratatt DEM (mødrene). Med en slik holdning er det ikke mulig for far å bli likeverdig "hovedomsorgsperson" (din beskrivelse) som mor. Dermed vil din løsning tilsi at MOR "ALTID" BLIR OMSORGSPERSON.

Praksis blir med din beskrivelse følgende:

a) Mor skal ALTDID være omsorgsperson om bruddet skjer mens barnet er lite.

b) Det skal ikke gies signaler om at far er ønsket i en omsorgsrolle.

c) Mindre barn skal ikke ha samme rett til omsorg fra begge foreldrene slik eldre barn kan få.

Jeg mener at konfliktene vil fortsette i tiden etter et samlivsbrudd så lenge det ikke skjer en endring mht barn og fedres muligheter. Ditt forslag medfører ingen endringer iforhold til dagens praksis. Derfor er det også usansynlig at beskrankninger på lik linje med dagens omsorgsløsninger skal kunne endre noe. Å gi et mindretall vetorett slik det er idag vil ikke bedre samarbeidsklima og bedre rettighetene for de barna som utsettes for samværstrenering.

At det i tillegg medfører dårligere økonomi for mor, mindre personlig fritid eller mulighet til utdannelse/karriere for mor, en mer sliten mor, etc, etc er bare bivirkninger av det du foreslår.

Det er fortsatt slik at kvinner ammer,det er ikke mulig for menn å gjøre det.Skal vi slutte å amme barna våre for at far skal være like mye hjemme med barna det første året da???Da blir vel ikke barnas beste ivaretatt?

Nå vil jeg presisere at jeg snakker om brudd hvor ingen skal flytte vekk,ingen trenerer samvær og samarbeidet i utgangspunktet fungerer greit.Det er snakk om hvor barn skal ha fast bosted.Da bør barn som er små i begynnelsen bo fast hos den som var hovedomsorgspersonen.Så får de voksne samarbeide å åpne hjemmet sitt for samværsforelderen slik at de kan se barnet sitt mer enn "vanlig" samvær, samtidig slipper barna å "miste" den ene forelderen over lengre tid .Da blir en overgang til delt samvær lettere for barnet når det er gammelt nok.

Jeg vil også presisere at en hovedomsorgsperson kan like gjerne være mor som far.Uansett vil ikke den beste løsningen for en feks 2 åring som har vært hjemme med den ene forelderen ,være 50/50...bare fordi den andre har rett på barnet sitt.

[Far til 2]

Det er fortsatt slik at kvinner ammer,det er ikke mulig for menn å gjøre det.Skal vi slutte å amme barna våre for at far skal være like mye hjemme med barna det første året da???Da blir vel ikke barnas beste ivaretatt?

Så det du sier er at fordi dere ammer fra 0-8 ? månder (som oftest 5-6 månder), så skal dere altid ha omsorgen for barna.

Har jeg rett i denn forståelsen av ditt svar ?

Nå vil jeg presisere at jeg snakker om brudd hvor ingen skal flytte vekk,ingen trenerer samvær og samarbeidet i utgangspunktet fungerer greit.Det er snakk om hvor barn skal ha fast bosted.Da bør barn som er små i begynnelsen bo fast hos den som var hovedomsorgspersonen.Så får de voksne samarbeide å åpne hjemmet sitt for samværsforelderen slik at de kan se barnet sitt mer enn "vanlig" samvær, samtidig slipper barna å "miste" den ene forelderen over lengre tid .Da blir en overgang til delt samvær lettere for barnet når det er gammelt nok.

Fra slutten av 60-tallet og frem til idag har kvinner ropt på at menn skal ta sin del av ansvaret hjemme.Ikke minst når det er snakk om små barn. For meg synes det som om du ikke lenger ønsker dette. Eller er det slik at far skal ta del i ansvaret mht "huset" (mat, oppvask, klær, etc), men begrense seg til det slik at barnet ikke knyter for sterke bånd til en far som ikke bør ta del i omsorgen på lik linje med mor etter et samlivsbrudd ?

Vi vet at idag praktiseres lovverket slik at om en forelder har hatt omsorgen en viss tid (6 mnd ?) uten at samværsforelder har reagert på dette, vil det bli UMULIG for et barn å be om felles omsorg senere. Dette fordi:

a) Barnets ønsker er ikke noe myndighetene vurderer som viktig (dvs at de forbyr løsningen om en av foreldrene vil ha denne rollen alene).

b) Barnets ønsker er ikke noe bostedsforelder vurderer som viktig om h*n ønsker å ha denne rollen alene.

c) Barnets ønske om felles omsorg er ikke viktig for en del "fagfolk" som ønsker å begrense barns mulighet til dette.

Hvor stor mulighet tror du barn har til delt omsorg om de ønsker det med dagens lovverk ? Det skulle vært interesant om du kunne gi en indikasjon på hvor mange barn som blir tilbudt dette av 1000 barn som har hatt skilte foreldre i 2 år og barna er ca 8 år.

Jeg vil også presisere at en hovedomsorgsperson kan like gjerne være mor som far.Uansett vil ikke den beste løsningen for en feks 2 åring som har vært hjemme med den ene forelderen ,være 50/50...bare fordi den andre har rett på barnet sitt.

Når mener du endringen bør skje ?

Hva regnes som "hovedomsorg" om vi ser bort fra fødselspermisjonen ? Er det 30 minutter mer sammen med barnet hver dag ? Er det 45 minutter ? er det 60 minutter ?

Hvis vi sier 45 minutter hver dag vil det utgjøre 2,9% av barnets tid sammen med foreldrene (jeg har da trukket fra 8 timer i barnehage). Mener du at om en forelder har vært 2,9% mer sammen med barnet over en periode på 1 år, så skal den andre forelderen utelukkes som omsorgsforelder ? Å frata et barn en forelder på så tynnt grunnlag synes jeg vitner om liten omtanke for barnet. For på tross av disse 2-3 % så vil barnet føle tilknytning til begge foreldrene. Det bør både vi som foreldre og lovverket ta hensyn til.

[Honey Bee]

Så det du sier er at fordi dere ammer fra 0-8 ? månder (som oftest 5-6 månder), så skal dere altid ha omsorgen for barna.

Har jeg rett i denn forståelsen av ditt svar ?

Fra slutten av 60-tallet og frem til idag har kvinner ropt på at menn skal ta sin del av ansvaret hjemme.Ikke minst når det er snakk om små barn. For meg synes det som om du ikke lenger ønsker dette. Eller er det slik at far skal ta del i ansvaret mht "huset" (mat, oppvask, klær, etc), men begrense seg til det slik at barnet ikke knyter for sterke bånd til en far som ikke bør ta del i omsorgen på lik linje med mor etter et samlivsbrudd ?

Dette her blir tullete kverulering.Det praktiseres ikke likestilling mellom kvinner og menn i de fleste familier enda,og da må det ta utgangspunkt i hva barna er vant med ved et samlivsbrudd.Det handler ikke om at far ikke skal få knytte bånd,men at vi sklir inn i disse rollene,og at vi ved samlivsbrudd må erkjenne dette og dermed gjøre overgangen for barna så behagelig som mulig.

Vi vet at idag praktiseres lovverket slik at om en forelder har hatt omsorgen en viss tid (6 mnd ?) uten at samværsforelder har reagert på dette, vil det bli UMULIG for et barn å be om felles omsorg senere. Dette fordi:

a) Barnets ønsker er ikke noe myndighetene vurderer som viktig (dvs at de forbyr løsningen om en av foreldrene vil ha denne rollen alene).

b) Barnets ønsker er ikke noe bostedsforelder vurderer som viktig om h*n ønsker å ha denne rollen alene.

c) Barnets ønske om felles omsorg er ikke viktig for en del "fagfolk" som ønsker å begrense barns mulighet til dette.

Barnets ønsker blir alltid vurdert,det du påstår her er tull.Det finnes saker hvor retten også ser at barn blir påvirket av bostedsforelder,og samværsforelder får hovedomsorgen...

Hvor stor mulighet tror du barn har til delt omsorg om de ønsker det med dagens lovverk ? Det skulle vært interesant om du kunne gi en indikasjon på hvor mange barn som blir tilbudt dette av 1000 barn som har hatt skilte foreldre i 2 år og barna er ca 8 år.

Hva regnes som "hovedomsorg" om vi ser bort fra fødselspermisjonen ? Er det 30 minutter mer sammen med barnet hver dag ? Er det 45 minutter ? er det 60 minutter ?

Dette vet jeg naturligvis ikke.Med hovedomsorgen mener jeg den av foreldrene som gjør mest sammen med barnet.Bading,legging,henting osv.Med små barn er disse faktorene viktig.

Igjen...50/50 er ikke heldig for små barn,i de tilfellene hvor èn har vært hovedomsorgsperson bør denne være bostedsforelder ved samlivsbrudd.

[Gjest Gjest_rebecca_*]

Det beste for barna er at foreldre deler permisjonen - den må gjerne bli lengere - men å slutte med morsmelk ved 7 månder er et pluss hvis det betyr at barnet får knytte sterkere bånd med far de 3 neste månedene.

Kjærlig tvang for å endre tradisjoner og kultur - jepp - det er barnets beste.

[Honey Bee]

Det beste for barna er at foreldre deler permisjonen - den må gjerne bli lengere - men å slutte med morsmelk ved 7 månder er et pluss hvis det betyr at barnet får knytte sterkere bånd med far de 3 neste månedene.

Kjærlig tvang for å endre tradisjoner og kultur - jepp - det er barnets beste.

Hallo i luken,kjærlig tvang?Personlig har jeg gjort dette du snakker om,sluttet å amme for at far skal være hjemme.Syns overhodet ikke det var noe hyggelig,det syns ikke barnet mitt heller.Det var mange tårer og dager med lite matinntak.Med neste mann ammet jeg så lenge han ville ha,det var 10 mnd.Og DET er det beste for barnet.Så den kjærlig tvangen din kan IKKE bli lovfestet,da er det noe riv ruskende galt med dette landet!!!!!

Endret 29. februar 2008 av Honey Bee

[Far til 2]

Dette her blir tullete kverulering.Det praktiseres ikke likestilling mellom kvinner og menn i de fleste familier enda,og da må det ta utgangspunkt i hva barna er vant med ved et samlivsbrudd.Det handler ikke om at far ikke skal få knytte bånd,men at vi sklir inn i disse rollene,og at vi ved samlivsbrudd må erkjenne dette og dermed gjøre overgangen for barna så behagelig som mulig.

Det praktiseres kansje ikke altid "likestilling" enda. Men noe av årsaken er jo at vi ser ar far er uønsket som omsorgsforelder av en del mødre når barnet er lite. Så lenge fedrene ikke får ta del i omsorgen for små barn blir det vanskelig å endre dette senere.

Om vi snakker om deltagels i omsorgen etter samlivsbrudd forstår jeg deg dithen at om far ikke har vært like mye tilstede når barnet var lite, så skal han f... ikke få være like mye tilstede senere heller.

Kort sammendrag blir at en del mødre ønsker ikke fedre som omsorgspersoner den første tiden. Om det deretter blir samlivsbrudd skal ikke barna få like mye samvær med pappan sin fordi pappan i sin tid ble nektet av mor å delta på lik linje med mor.

Jeg håper du ser urimeligheten i dette. Først nekter mor far deltagelse, og etter bruddet blir far på nytt nektet deltagelse fordi MOR ikke ville at han skulle delta tidligere.

Dette vet jeg naturligvis ikke.Med hovedomsorgen mener jeg den av foreldrene som gjør mest sammen med barnet.Bading,legging,henting osv.Med små barn er disse faktorene viktig.

Likevel synes det som om du mener at om far har vært borte fra barnet 45 minutter mer pr dag enn mor, så skal barn og far straffes ved å bli fratatt anda mer samvær etter et samlivsbrudd ? Og det skal skje fordi mor kansje 1 år tidligere klarte å trumfe gjennom at far ikke skulle delta i omsorgen på lik linje med mor den tiden det var aktuelt med permisjon.

Jeg synes det høres helt vanvittig ut at først skal mødre kunne nekte barn og far 1/3 del av fødselspermisjonen. Deretter (etter bruddet) skal mor kunne nekte barn og far mye samvær "fordi mor i sin tid klarte å nekte barn og far tid sammen under fødselspermisjonen".

Deretter skal mor kunne sette seg ned å si at jeg bestemmer hvor mye samvær barnet skal få, fordi jeg klarte å nekte dere samvær den gangen det var fødselspermisjon. På den måten skal også mor kunne bestemme hvor mye bidrag far skal betale og hvilket forhold barn og far skal få resten av sitt liv.

DETTE ER GALSKAP !

...

i de tilfellene hvor èn har vært hovedomsorgsperson bør denne være bostedsforelder ved samlivsbrudd.

Du glemte å legge til at det skal være mor fordi mor i sin tid klarte å nekte barn og far del av fødselspermisjonen.

[Honey Bee]

Først nekter mor far deltagelse, og etter bruddet blir far på nytt nektet deltagelse fordi MOR ikke ville at han skulle delta tidligere.

Dette vet jeg naturligvis ikke.Med hovedomsorgen mener jeg den av foreldrene som gjør mest sammen med barnet.Bading,legging,henting osv.Med små barn er disse faktorene viktig.

Deretter skal mor kunne sette seg ned å si at jeg bestemmer hvor mye samvær barnet skal få, fordi jeg klarte å nekte dere samvær den gangen det var fødselspermisjon. På den måten skal også mor kunne bestemme hvor mye bidrag far skal betale og hvilket forhold barn og far skal få resten av sitt liv.

DETTE ER GALSKAP !

Du glemte å legge til at det skal være mor fordi mor i sin tid klarte å nekte barn og far del av fødselspermisjonen.

Det som er galskap er hvordan du tar ting helt ut av sammenheng og vrir det til at kvinner nekter,kvinner hindrer osv...

Ditt korstog for fedres rettigheter er IKKE for barnas skyld,det skinner så utrolig gjennom i det du skriver.

Hvis en familie velger at mor ammer så lenge barnet vil ha pupp,og far jobber,så snur du det til at mor nekter far samvær.Kvinner er født med livmor og bryst og derfor er mor/barn forholdet litt annerledes den første tiden.Hvis et foreldrepar velger å være tradisjonelle må de ta det i betraktning ved et samlivsbrudd.For det er det det handler om:VALG.Selv om du foretrekker å tro det motsatte,velger faktisk de fleste at mor ammer så lenge som mulig fordi det er det beste for barnet.Det handler ikke om å hindre far i noe som helst.

Les det jeg skriver før du svarer

[Dalila]

Bare et innspill: Mitt yngste barn var 2 år da jeg og far gikk fra hverandre.Jeg jobbet da turnus, med mye sene vakter, slik at barna ofte var sammen med meg på formiddag, og far på ettermiddag og kveld.

Når vi da skulle bestemme oss for samværsordning var det eneste logiske å prøve 50/50. Det hadde blitt rått for mine barn å plutselig bare skulle få reise på besøk til sin far annenhver helg.

Mener noen her da at fordi mitt barn ikke var eldre enn 2 år, så burde jeg uansett hatt hovedomsorg? Det villejo innebære at mine barn og deres far fikk et fjernere og mindre hverdagsnært forhold.

Vårt utgangspunkt var et godt samarbeidsklima og barnas beste i fokus, bo nært hverandre osv.

Som mor ville jeg selvfølgelig helst hatt barna mine mest selv (helst hele tiden), men det er jo ikke mine behov som skal bestemme.

[Far til 2]

Det som er galskap er hvordan du tar ting helt ut av sammenheng og vrir det til at kvinner nekter,kvinner hindrer osv...

Ditt korstog for fedres rettigheter er IKKE for barnas skyld,det skinner så utrolig gjennom i det du skriver.

Hvis en familie velger at mor ammer så lenge barnet vil ha pupp,og far jobber,så snur du det til at mor nekter far samvær.Kvinner er født med livmor og bryst og derfor er mor/barn forholdet litt annerledes den første tiden.Hvis et foreldrepar velger å være tradisjonelle må de ta det i betraktning ved et samlivsbrudd.For det er det det handler om:VALG.Selv om du foretrekker å tro det motsatte,velger faktisk de fleste at mor ammer så lenge som mulig fordi det er det beste for barnet.Det handler ikke om å hindre far i noe som helst.

Les det jeg skriver før du svarer

Det er ikke mødrene jeg vil til livs. Jeg er kjempeglad i damer :love: .

Jeg er imidlertid veldig kritisk til det lovsystemet vi har fordi det ikke på noen måte ivaretar barna slik lovverket var tiltenkt.

Det finnes både mødre og fedre som misbruker sin makt til å frata barn samvær. Men når jeg leser i St.meld. 29 2002-2003 at ca 70% av alle fedre ønsker mer samvær setter jeg spørsmålstegn ved hvem som misbruker sin makt mest.

Nå husker jeg ikke årsaksfordelingen, men om vi sier at det er 3 like store deler (årsakene var "for lang avstand", "mor vil ikke" og "har ikke økonomi") vil det si at minst 50% hadde sin årsak i at "den som ble beskrevet som best egnet trenerte samværet i like stor grad som den andre forelderen". Hvordan en kan bli beskrevet som "best egnet" og samtidig trenere samværet forstår jeg ikke.

Når det gjelder omsorg mens barna er små baserer jeg min oppfatning på 2 hovedproblemer.

a) Vi ser i disse dager at det er mødre som er størst motstander av at barn skal få samme muligheter til omsorg fra far som fra mor til fødselspermisjon. Og dette er situasjoner hvor mødre faktisk ikke ammer (ref TV-reportasje for noen dager siden).

b) Jeg så også i denne diskusjonsgruppa at det for ca 1 år siden var stor motstand mot at fedre skulle delta mer i fødselspermisjonen, mens menn i hovedsak ønsker større mulighet til å delta.

Utifra alle innleggene jeg har lest er det altså hovedvekt på mødre som er motstandere og hovedvekt av fedre som er tilhengere av et bedre lovverk.

Selv om mødre er anderledes enn fedre rent fysisk, så betyr ikke det at barn bør få de siste 3 mpndene av fødselspermisjonen med far. En 3-deling vil f.eks. kunne ta forbehold om at mor ammer slik at denne problemstillingen blir fraværende.

For mange oppegående mødre handler permisjonen om valg. Du har rett i det du sier. Og mange mødre er oppegående nok til å innse at barna bør ha de samme rettighetene til fedrene som til mødrene.

Men for en stor del mødre handler det like mye om rettigheter. Igjen vil jeg referere til TV intervjuet gjort på gaten av TV2?. En mor var veldig skeptisk til at myndighetene skulle frata henne denne permisjonen. "Frata henne denne permisjonen" ?!?!?!. Er det ikke noe riv ruskende galt når mødre oppfatter permisjonen som "SIN"., mens barnets mulighet til samvær/omsorg fra far blir av mindre viktighet ?

Hvis vi skal bedre barns mulighet til omsorg fra far må vi begynne med begunnelsen. Og det er fra fødselen (fødselspermisjonen). Så lenge mødre mener at far har vært fraværende det første året (les: mor har hatt fødselspermisjon mens far arbeidet), og at dette skal kunne benyttes som begrunnelse for å frata barnet omsorg med far resten av livet, må det gjøres noen endringer slik denne goden med fødselspermisjon praktiseres.

[Gjest Sosionom]

Det er ikke mødrene jeg vil til livs. Jeg er kjempeglad i damer :love: .

Jeg er imidlertid veldig kritisk til det lovsystemet vi har fordi det ikke på noen måte ivaretar barna slik lovverket var tiltenkt.

Det finnes både mødre og fedre som misbruker sin makt til å frata barn samvær. Men når jeg leser i St.meld. 29 2002-2003 at ca 70% av alle fedre ønsker mer samvær setter jeg spørsmålstegn ved hvem som misbruker sin makt mest.

Nå husker jeg ikke årsaksfordelingen, men om vi sier at det er 3 like store deler (årsakene var "for lang avstand", "mor vil ikke" og "har ikke økonomi") vil det si at minst 50% hadde sin årsak i at "den som ble beskrevet som best egnet trenerte samværet i like stor grad som den andre forelderen". Hvordan en kan bli beskrevet som "best egnet" og samtidig trenere samværet forstår jeg ikke.

Når det gjelder omsorg mens barna er små baserer jeg min oppfatning på 2 hovedproblemer.

a) Vi ser i disse dager at det er mødre som er størst motstander av at barn skal få samme muligheter til omsorg fra far som fra mor til fødselspermisjon. Og dette er situasjoner hvor mødre faktisk ikke ammer (ref TV-reportasje for noen dager siden).

b) Jeg så også i denne diskusjonsgruppa at det for ca 1 år siden var stor motstand mot at fedre skulle delta mer i fødselspermisjonen, mens menn i hovedsak ønsker større mulighet til å delta.

Utifra alle innleggene jeg har lest er det altså hovedvekt på mødre som er motstandere og hovedvekt av fedre som er tilhengere av et bedre lovverk.

Selv om mødre er anderledes enn fedre rent fysisk, så betyr ikke det at barn bør få de siste 3 mpndene av fødselspermisjonen med far. En 3-deling vil f.eks. kunne ta forbehold om at mor ammer slik at denne problemstillingen blir fraværende.

For mange oppegående mødre handler permisjonen om valg. Du har rett i det du sier. Og mange mødre er oppegående nok til å innse at barna bør ha de samme rettighetene til fedrene som til mødrene.

Men for en stor del mødre handler det like mye om rettigheter. Igjen vil jeg referere til TV intervjuet gjort på gaten av TV2?. En mor var veldig skeptisk til at myndighetene skulle frata henne denne permisjonen. "Frata henne denne permisjonen" ?!?!?!. Er det ikke noe riv ruskende galt når mødre oppfatter permisjonen som "SIN"., mens barnets mulighet til samvær/omsorg fra far blir av mindre viktighet ?

Hvis vi skal bedre barns mulighet til omsorg fra far må vi begynne med begunnelsen. Og det er fra fødselen (fødselspermisjonen). Så lenge mødre mener at far har vært fraværende det første året (les: mor har hatt fødselspermisjon mens far arbeidet), og at dette skal kunne benyttes som begrunnelse for å frata barnet omsorg med far resten av livet, må det gjøres noen endringer slik denne goden med fødselspermisjon praktiseres.

Det er til beste for spedbarnet å få så mye tid SOM MULIG sammen med sin mor. Tiden sammen med far blir som en flott bonus. Men alle forstår at mors lune favn og ammingen er det aller viktigste for spedbarnet iallfall de første ti månedene.

[Honey Bee]

Hvis vi skal bedre barns mulighet til omsorg fra far må vi begynne med begunnelsen. Og det er fra fødselen (fødselspermisjonen). Så lenge mødre mener at far har vært fraværende det første året (les: mor har hatt fødselspermisjon mens far arbeidet), og at dette skal kunne benyttes som begrunnelse for å frata barnet omsorg med far resten av livet, må det gjøres noen endringer slik denne goden med fødselspermisjon praktiseres.

Hvis et samlivsbrudd skjer når barnet er ett år,mor har vært hjemme i det året og har ammet og kanskje ammer enda,KAN man IKKE praktisere delt omsorg i form av delt bosted.Det vil ikke være det beste for barnet.Man kan praktisere utvidet samvær hvis foreldrene har et godt samarbeid og og kan omgås hverandre på en måte som gjør at barnet ikke mister kontakten med en av foreldrene.Feks ved at en av foreldrene kommer hyppig på besøk.I dette tilfellet vil det være naturlig at bosted er hos mor.

I noen tilfeller er konfliktnivået så høyt at det ikke lar seg gjøre.Hvis hovedomsorgsperson har vært mor så vil det bli mer traumatisk for det barnet å miste mest kontakt med mor for å flytte til far,for at far sine rettigheter skal ivaretas?!

Det er dette jeg vil poengtere...at vi må ta høyde for hva hvert enkelt barn har vært vant med når samlivsbruddet er en realitet.At mye kan gjøres iforhold til lovverk osv er jeg så klart enig i,men å lovfeste amming lar seg ikke gjøre.Da må permisjonstiden gjøres fleksibel slik at alle kan velge sine egne løsninger.

[Far til 2]

Det er til beste for spedbarnet å få så mye tid SOM MULIG sammen med sin mor. Tiden sammen med far blir som en flott bonus. Men alle forstår at mors lune favn og ammingen er det aller viktigste for spedbarnet iallfall de første ti månedene.

Hvis dette er sosionomenes offisielle standpunkt tror jeg vi går en tragisk tid i møte for mange barn.

For det du sier er at barns samvær med fedrene er "uviktig men sikkert hyggelig for det barnet som får mulighet til å treffe far en sjelden gang". "Mors lune favn" er derimot så viktig at barnet ikke bør derifra i det hele tatt om ikke mor behøver å sove og gå på do.

Jeg har sterk mistanke til at sosionomens manglende interesse for barnet er årsak til mange av de konflikter som strekker seg over flere år. Slik sett har sosionomene gjort det motsatte av hva de var tiltenkt om de gjør det i en meklingsrolle.

[Far til 2]

Hvis et samlivsbrudd skjer når barnet er ett år,mor har vært hjemme i det året og har ammet og kanskje ammer enda,KAN man IKKE praktisere delt omsorg i form av delt bosted.Det vil ikke være det beste for barnet.Man kan praktisere utvidet samvær hvis foreldrene har et godt samarbeid og og kan omgås hverandre på en måte som gjør at barnet ikke mister kontakten med en av foreldrene.Feks ved at en av foreldrene kommer hyppig på besøk.I dette tilfellet vil det være naturlig at bosted er hos mor.

Unntak som dette vil loverk/domstoler kunne håndtere problemfritt. Problemet oppstår når "massene" av barn utsettes for samværstrenering fordi et mindretall ikke kan praktisere det.

I noen tilfeller er konfliktnivået så høyt at det ikke lar seg gjøre.Hvis hovedomsorgsperson har vært mor så vil det bli mer traumatisk for det barnet å miste mest kontakt med mor for å flytte til far,for at far sine rettigheter skal ivaretas?!

Nettopp derfor bør barn på generelt grunnlag få mer samvær/omsorg fra far den første tiden.

Det er dette jeg vil poengtere...at vi må ta høyde for hva hvert enkelt barn har vært vant med når samlivsbruddet er en realitet.At mye kan gjøres iforhold til lovverk osv er jeg så klart enig i,men å lovfeste amming lar seg ikke gjøre.Da må permisjonstiden gjøres fleksibel slik at alle kan velge sine egne løsninger.

Det er vel ingen problem å si i lovteksten at om amming ikke skjer skal far ha minst 1/3 av fødselspermisjonen. Da vil barnet bli vannt med en tilstedeværende far.