Hva ville dere gjordt?

[Gjest Tvilende]

Jeg og min samboeren møttes i min hjemby da han en periode bodde der pga jobb. Vi ble sammen og fikk barn. Han er "odelsgutt" og faren ville at han skulle komme å overta gården, som ligger i en annen kant av landet.

Vi bestemte oss for å ta et prøve år før vi evt bestemte oss for å kjøpe og overta. Vi bor i huset (foreldrene har flyttet ut) og samboeren min jobbber for faren (han gjør all jobben og får lønn av faren sin og faren tar seg av økonomi og innkjøp av ting..

Nå har det gått et halvt år og jeg kan ikke si at jeg stortrives. Jeg har ingen venner her (samboern min har bra med venner, men det er for det meste ungkarer), jeg har ikke fått meg jobb enda (har ikke prøvd så lenge, valgte å være hjemme med den minste når vi først flyttet hit) og jeg savner familien min.

Jeg vil flytte hjem igjen. Samboeren min vet ikke hva han vil enda, men om jeg il flytte blir han selvfølgelig med meg. Men sånn som tingene er nå har vi rett og slett ikke råd til å flytte. Vi har jo ikke et hjem som venter på oss i hjembyen min og det koster endel å leie bil å flytte i..

Skal vi bruke de få sparepengene i har (som jeg sparer til bryllupet vårt) til flyttebil, skal vi bli til jeg får meg jobb og har spart opp nok til å flytte? Eller skal vi kjøpe gården, for så å selge den igjen etter en stund også flytte?

Sukk...

[Solskinnsbolla]

Jeg og min samboeren møttes i min hjemby da han en periode bodde der pga jobb. Vi ble sammen og fikk barn. Han er "odelsgutt" og faren ville at han skulle komme å overta gården, som ligger i en annen kant av landet.

Vi bestemte oss for å ta et prøve år før vi evt bestemte oss for å kjøpe og overta. Vi bor i huset (foreldrene har flyttet ut) og samboeren min jobbber for faren (han gjør all jobben og får lønn av faren sin og faren tar seg av økonomi og innkjøp av ting..

Nå har det gått et halvt år og jeg kan ikke si at jeg stortrives. Jeg har ingen venner her (samboern min har bra med venner, men det er for det meste ungkarer), jeg har ikke fått meg jobb enda (har ikke prøvd så lenge, valgte å være hjemme med den minste når vi først flyttet hit) og jeg savner familien min.

Jeg vil flytte hjem igjen. Samboeren min vet ikke hva han vil enda, men om jeg il flytte blir han selvfølgelig med meg. Men sånn som tingene er nå har vi rett og slett ikke råd til å flytte. Vi har jo ikke et hjem som venter på oss i hjembyen min og det koster endel å leie bil å flytte i..

Skal vi bruke de få sparepengene i har (som jeg sparer til bryllupet vårt) til flyttebil, skal vi bli til jeg får meg jobb og har spart opp nok til å flytte? Eller skal vi kjøpe gården, for så å selge den igjen etter en stund også flytte?

Sukk...

Det går lang tid å trives på et nytt sted. Det tar tid å bli kjent med nye mennesker, og spesielt å få nære venner. Noe som gjør at ting tar ekstra lang tid i ditt tilfelle, er at du ikke jobber. Det fører til at du blir ekstra isolert. Det lureste du kan gjøre, er å søke etter en jobb - prøve så godt du kan. Det vil bli opp-og-nedturer, noen dager blir tyngre enn andre, men etterhvert kan det hende du trives. Det handler også om å omstille seg og bli vant til ting- bli vant til at hverdagen og livet er annerledes. Er dette noe du virkelig IKKE vil, eller er det kun en ny situasjon som du må venne deg til?

[Gjest Fëawen]

Jeg ville nok prøvd meg i arbeidslivet (kanskje møter du noen nye flotte mennesker), kanskje det finnes noe idrettslag du kan bli med i?, og når minsten begynner i bhg vil dere kanskje bli kjente med andre unge barnefamilier?

Det er jo litt hva man gjør det til selv. Synd å ikke gi det en sjangs, for din samboer sin del. Og skulle du da finne ut at dette ikke passer deg, kan du i hvertfall med hånda på hjerte si at du har prøvd.

Kan du ikke invitere litt venner og familie på besøk?? Kanskje det vil hjelpe deg å føle deg litt bedre? Noe å glede seg til..

[Gjest Gjest]

Da jeg flyttet hit vi bor, tok det meg et år å begynne å føle meg hjemme. Jeg jobbet heller ikke fast i starten, noe som bidro til at jeg følte meg unyttig og isolert. Nå har vi bodd her i flere år, og jeg trives godt, men av ulike grunner kommer vi nok til å flytte herfra. Jeg synes du bør gi det litt mer tid, og finn en jobb (noe som kan ødelegge litt på mindre plasser er at det ikke er mye å velge mellom og ikke lett å få jobb, men prøv!). Da får dere bedre råd og du står friere til å vurdere om det er behov for å gjøre det du lurer på om dere burde, men ikke har råd til.

Men jeg tenker også at det er endel problemer knyttet til å flytte til den enes hjemsted, fordi den ene har fullt nettverk mens den andre er aleine. Det er ikke alltid man sklir rett inn i dette nettverket (samboern min har f eks mest nerdete kamerater, hyggelige folk, men de blir aldri mine nærmeste fortrolige, liksom). Enten må man vurdere om det er reelle sjanser for å finne venner selv der man bor, noe som etter min mening avhenger litt av størrelse på stedet og hva slags samfunn det er, eller man bør vurdere å flytte til et sted hvor begge stiller likere.

[Gjest Gjest]

Jeg og min mann er i ferd med å flytte til mitt hjemsted (for å ta over "min" gård).

Ingen av oss har noe nettverk der (jeg har jo ikke bodd der på over 10 år jeg heller) og vi er begge innstilt på at det fort tar 1-2 år før vi føler at vi hører hjemme der. Og der er når vi begge skal jobbe 100 % (på hver våre ulike arbeidsplasser).

Vi har snakket med min tante og hennes mann som gjorde noe lignende for over 20 år siden og de forteller at det var tungt i begynnelsen, men at det aldri senere har angret på valget.

Vi har troen på at det uansett er tungt å etablere seg på et nytt sted (noe vi vil gjøre uansett, da vi ikke kan tenke oss å bli boende i byen på lang sikt) og det er bedre å gjøre det nå som vi er unge (30 og 33 år gamle) i stedet for å gjøre det senere i livet.

Vi har foreløpig ingen barn, men jeg tror også at andre småbarnsforeldre som man kommer i kontakt med gjennom barnehage og skole kan være et godt sted å begynne å søke nye kontakter.

Vi har også tenkt å bli med i ulike lokale lag og foreninger, bla trening og forsøk på å ta jegerprøven osv

Jeg er veldig glad for at min mann er så støttende og positiv til dette, da det å ta over en gård som har vært i min familie i flere hundre år er veldig viktig for meg. Tanken på å måtte selge den til vilt fremmede er veldig trist.

Dersom din mann har lignende følelser for sin gård (noe jeg tror er vanlig) og det ikke er noe vesentlig du ikke har nevnt i innlegget ditt, så vil jeg absolutt anbefale deg å prøve mer. Få deg en jobb, kom deg ut blandt folk osv. Det kommer ikke til å falle et sosialt nettverk i fanget på deg uansett, og det er bare du selv som kan skape det livet du vil ha -uansett hvor du bor.

Lykke til!

[Gjest Tvilende]

Takk for svar.

Jeg søker jobb nå, men det er ikke så mye ledig her. Det er og litt vanskelig for jeg har ikke lappen og det går få busser inn til sentrum. Jeg kan jo heller ikke dra fra ungene før samboeren min komer inn fra fjøset. Han er i fjøset fra kl 06 - 08 og fra kl 17 - 20. De fleste vil ha folk som jobber tidlig eller sent, ikke bare midt i mellom.

Eldste ungen går i barnehagen, men vi har ikke blitt kjent med noen av de andre foreldrene.

Jeg har egentlig ingen venner i hjembyen min heller, det har ikke han heller. Vi har ikke så lett for å bli kjent med nye folk, spesiellt ikke jeg. Jeg har aldri hatt så masse venner.. Vet egentlig ikke helt hvordan jeg gjør det..

Jeg savner familien min og synes egentlig at det er litt synd om ungene mine ikke skal kjenne og ha et nært forhold til mine søstre og deres barn, og min mamma. De hadde jo et godt forhold før vi flyttet. Her er bare foreldrene til samboeren min. De jobber mye så de får liksom ikke samme forholdet til dem. Og barnevakt er jo en sjeldenhet.. Mine søstre om min mamma satt gjerne barnevakt.

Dessverre ikke så lett å be familien min hit på besøk heller dessverre. Det er litt over 80 mil. Ene søsteren min har angst så hun klarer ikke å reise så langt og andre søsteren min sliter med bekkenløsning så det er hardt for henne å reise langt og sove i andre senger enn hennes egen. :gråte:

Jeg har ærligtalt ikke hatt så lyst til å flytte hit, bort fra familien min. Jeg gjorde det kun for min samboer. Utrolig hva man gjør for sin kjære.. Det hadde jeg aldri vurdert engang for noen andre. Men han er jo verdens beste da, :rødme: jeg har egentlig ikke fortjent han..

Beklager dette ble langt.

[Gjest Gjest]

Det høres ut som dere har mye å vinne på at du får tatt lappen og at dere gjør en annen ordning mhp fjøset.

- flytting av fjøsstellet?

- ta med barna i fjøset (jeg var alltid med på fjøsstellene da jeg var barn.. vokste opp i kraftforbingen )

Jobbing mellom 08.00 og 17.00 høres jo også helt vanlig ut, skulle vel være mulig å få til det?

Hva med å ta en etterutannelse dersom du sliter med få jobb?

Igjen: det er bare du som skaper ditt eget liv. Å sitte på rumpe å si at "jeg har ikke lappen, så det er et problem" fører deg ingen steder, men å komme i gang med å ta lappen vil hjelpe deg videre i livet. (uansett bosted)

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at det er vanskelig å flytte til et nytt sted, og mulighetene er jo ofte litt begrenset på mindre plasser. Men jeg synes du bør prøve å tilrettelegge for at det i hvert fall skal være mulig å trives.

*Ta lappen først og fremst. På et sted med lite kollektivtransport føler man seg veldig isolert uten bil eller om man er avhengig av andre for å komme seg noe sted.

*vurdér om fjøsstellet kan flyttes? Jeg har jobbet i fjøs, der begynte vi 05, da ville mannen din vært ferdig 07. Kveldsstellet bør egentlig flyttes når morgenstellet flyttes, men sammenliknet med der jeg jobbet synes jeg det virker som det ikke er helt nødvendig (kveldsstellet hos oss begynte 1430). Ellers er det noen vakter på sykehjem o.l som er korte og kanskje kan passe denne arbeidstida.

*Eventuelt kan du benytte denne tida hvor det er vanskelig å finne jobb og ungen ikke har begynt i barnehage til å ta kjøretimer og lappen, så er du i hvert fall i gang. Jeg tror du har mye å tjene på å fokusere på løsninger framfor at ting er vanskelige, om ikke annet for humøret. Det er vel også en god følelse å i hvert fall ha prøvd...

*Eller så må du bare bestemme deg for at du ikke VIL bo der dere gjør, og si at du vil dere skal flytte. Å gå over lang tid (jeg synes ikke et halvt år er lenge) og være mer eller mindre deprimert og mistrives kommer det ikke noe godt ut av, og er sikkert ikke så morsomt for mannen din heller.

[Gjest tvilende]

Vet at jeg sitter her å klager. Men det er ikke sånn at jeg faktisk bare sitter på rompa å sier at alt er håpløst altså.

Men må vel innrømme at jeg får ut litt syting her, som jeg ikke vil plage samboern for mye med.

Jeg kunne selvfølgelig brukt sparepengene våre på å ta lappen, men det frister ikke. Det er jo penger vi sparer til bryllupet. (det er snakk om 7 tusen, jeg har ikke en formue). Det er også krisekassa vår, hvis bilen eller vaskemaskina skulle bli ødelagt og vi ikke har krisekassa lenger så sitter vi på bar bakke..

Vi har veldig dårlig råd nå g jeg er aktiv arbeidsøker. Vi spiser bogskine og billigmakaroni til middag, vi sparer på alt..

[Rosalie]

Hvis dere skal fortsette å bo der, så må du ta lappen. Så enkelt er det faktisk. Å komme seg fram på egen hånd er da vitterlig viktigere enn bryllupsfest. Gifte seg kan man jo gjøre gratis - det er festen som koster.

Ellers hadde jeg aldri blitt boende på et sted hvor jeg ikke kunne få relevant jobb og hvor mulighetene for å bli kjent med noen er små (på små plasser har man ikke akkurat store valgmuligheter når man søker ny omgangskrets - man må ta til takke med de få som er der).

[Gjest Gjest]

Støtter Wadjet.

Synes du motsier deg selv når du først avfeier det å ta førerkortet med at du "ikke frister å bruke sparepengene", mens du i neste øyeblikk skriver at det er nettopp pga manglende jobb at dere har dårlig råd.

Å tro at man skal komme seg ut i arbeidslivet om man bor på et sted med dårlig kollektivtrafikk uten å ha lappen og ikke har barnepass er ren ønsketenking.

- ta lappen

- få barna i barnehage

- skaffe deg jobb

- "bli med" i lokalsamfunnet via hobbyer osv

Først da kan du påstå at du i det hele tatt gjør et forsøk.

[Frey]

Du må først gjøre et ærlig forsøk på å få det til før du kan si at det ikke fungerer. Aller først må du ta lappen slik at du faktisk kan komme deg ut og bli kjent med folk. Deretter blir du med i en forening eller et lag av et eller annet slag. Engasjer deg!

Får du ikke jobb skaffer du deg utdanning som gjør at du får jobb. Men engasjerer du deg utenom jobb kan du jo fint skaffe deg en jobb du kan gjøre hjemmefra.

Men du må gjøre det, ikke bare si det. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med deg TS? Har du fått tenkt deg litt om over helgen?

[lille blå]

hmmm.. kan godt skjønne at det ikke er helt lett.. Jeg synes helt klart at du må prøve litt til før du gir opp. det tar lang tid å bygge opp et nettverk, og man må være innstilt på strekke seg litt lenger enn man egentlig synes er komfortabelt...

Hvis du virkelig ikke har råd til å ta lappen akkurat nå, synes jeg at du skal sjekke ut mulighetene for å være dagmamma... da blir barna levert til deg.. du trenger ikke å ha eldstemann i barnehagen siden det vil være andre barn å leke med og du vil spare noe penger på det, pluss det du tjener på det.( akkurat det vil ikke koste deg mer enn en lapp på noen butikker) hvis du gjør detteen stund vil du ha råd til å ta lappen og kan da få deg en annen jobb!!!Sjekk også om det finnes firmaer der du kan jobbe hjemmefra med telefonsalg osv.. kanskje ikke akkurat det du har lyst til, men det vil gi deg muligheten til å tjene litt penger.... Når du begynner å tjene litt penger melder du deg på et kurs av et eller annet slag... bare for å treffea ndre mennesker.... Dersom du har vært dagmamma en stund vil du jo kjenne noen andre på din alder uansett, og det hjelper alltid...Det er desuten et poeng at du nevner dette for samboeren din slik at han kan hjelpe deg å bli kjent med andre... å bli en del av et lite samfunn krever noe av deg, og det vil ikke bare komme av seg selv... lykke til uansett hva dere velger!!!!