Verdens verste mormor..?

[Gjest Shelob]

Jeg sliter. Rettere sagt, mormor, min mor sliter.

Moren min har levd et til tider hardt liv med mye strev med en mann som er alkoholiker. Jeg er enebarn og har mange "dårlige" følelser fra barndommen som en følge av A) enten min fars drikking eller B) min mors reaksjoner på hans drikking.

Jeg er ikke helt sikker på hva som nager meg mest, men jeg opplevde i barndommen moren min ofte som: alltid på hugget, alltid i forsvar, sint, forgrått, skrikende, ropende, truende, kald, trøstesløs, stakkarslig, klengete, sutrende, svak, ynkelig, overfladisk, ustabil, humørløs... and on and on and on.

I dag er dette bedre. Jeg har gått i en al-anon gruppe en tid og det hjelper en del. Ellers har jeg jo rukket å bli voksen og tar ansvar for egen oppførsel tross andres (hennes) oppførsel.

Moren min har også blitt mye bedre. Faren min er på sykehjem etter slag og kommer ikke hjem igjen, og moren min begynner å få seg et liv for seg selv.

Problemet mitt er forholdet mellom henne og datteren min på 9 år. Moren min opplever barnebarnet som kaldt og avvisende, uinteressert i mormoren sin, utakknemlig og uhøflig osv.

Det ER sant at datteren min ikke viser samme varmen mot mormor som feks mot farmor. Farmor er en helt annen type, også med sine problemer, men trygg på seg selv, lever mer sitt eget liv på en måte.

Jeg er jo da mottaker av alle disse klagene fra mormor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller om jeg skal gjøre noe. Jeg har selvsagt snakket med datteren min og krevd at hun skal vise høflighet og takknemlighet når hun får noe. Men jeg kan da ikke kreve at hun skal vise kjærlighet og varme, det må da komme frivillig om det skal ha noen verdi?

Nå tror jeg absolutt at datteren min ER glad i mormoren sin, men mormor er annerledes enn meg, enn farmor, enn pappa, og hun blir behandlet annerledes. Jeg vet ikke hvordan jeg bedre skal forklare det...

Noen råd eller synspunkter? Jeg vurderer terapeut eller psykolog. Dette har pågått i nærmere 6 år nå.

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke dette er noe du trenger å ta opp med barnet ditt så lenge hun oppfører seg høflig og er grei å ha med å gjøre når hun er hos mormor.

Det er mormors oppgave å skape en positiv relasjon mellom henne og barnebarnets, og overhodet ikke barnebarnets oppgave å skape den positive relasjonen. Hun er bare et barn, mormoren er et voksent menneske som kan ta vare på seg selv.

Har selv vokst opp med en mor som din og kan relatere til det, bortsett fra den delen med den alkoholiserte faren, det hadde ikke jeg.

Jeg har også blitt en voksen kvinne på 30, og har kommet til den konklusjon at hun er den hun er, og jeg kan ikke ta ansvar for henne og hvordan hun velger å ta tak i sine problemer.

Jeg har vært hos psykolog og har fått de rådene der, og tips i hvordan forholde meg til henne. Det er vanskelig, men jeg føler vel kanskje det går litt bedre selv om min mor syns det er forferdelig vanskelig å ha kontakt med meg fordi hun vet hva hun gjør med meg...

[Gjest Shelob]

Takk for svar. Det er slikt jeg lærer hos al-anon + at jeg gikk også til psykolog tidligere og fikk de rådene du viser til her.

Jeg opplever at problemet blir kastet tilbake på meg og barnet når mormor med jevne mellomrom tar opp problemstillingen. Det er som om hun håper at vi plutselig skal bli helt andre mennesker og en helt annen familie, en man kanskje ser på film eller leser om i bøker. Urealistisk.

Jeg har tenkt på om jeg ubevisst "projiserer" negative følelser overfor moren min på datteren min. Jeg passer på å aldri si noe negativt om henne høyt - kun til min bestevenninne under 4 øyne, og kun når det bare MÅ ut. Men jeg vet ikke.

Takk uansett for svar, det var vel det jeg ønsket å høre. Om jeg ikke gjør alt riktig kan jeg i alle fall være på rett vei.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner til det med at mor håper jeg plutselig skal bli besteveninnen hennes noe som hun har som en drøm. Hun ser på andre "perfekte" mor-datter forhold og vil være likedan.

Ja, det er helt urealistisk.

Jeg tror de glemmer at det er de som i hovedsak står ansvarlig for å skape gode forhold til sine barn gjennom oppveksten. De er for opptatt av seg selv til å se det. I alle fall min egen mor da.

Det er klart datteren din kjenner det på kroppen at stemningen er anstrengt mellom deg og din mor. Det tror jeg nok. Men det er jo kjempefint at du prater positivt om henne foran barnet. Det veier nok opp for en del. Men det vil nok være umulig å få barnet til å tro at dere har et bra forhold. Og det syns jeg heller ikke du skylder deg selv å prøve på, da jeg tror det bare kan gjøre saken værre for deg selv.

Når barnet blir større kommer hun til å forstå mer, og da kan du forklare mer. Som at mamma og mormor ikke er bestevenner, men at dere er glade i hverandre fordet. jeg tror i alle fall det er viktig å være ærlig også. Hvis ikke kan forholdet mellom deg og datteren din bli kunstig det også...

Lykke til!

Håper det går bra for dere, og at moren din etterhvert får det bedre med seg selv nå som mannen hennes ikke er der for å "plage" henne.. Selv om det selvfølgelig er trist at han er så syk...

[Ginajannoo]

Jeg har lignende opplevelser med min mor også. Hun forventer at jeg skal stille opp for henne 100% og være bestevenninnen hennes. I oppveksten min derimot var hun lite interessert i meg. Jeg vokste opp hos min mormor. Og oppigjennom årene kunne det faktisk ta år før hun kontaktet meg. Hun var sammen med min far og det var nok. Da de skiltes så ble hun rasende på meg for at han hadde funnet en annen dame (som jeg kom overens med) og snakket ikke til meg på mange år. Så ut av det blå begynte hun å ha kontakt igjen og forventer at vi skal være bestiser. Det blir så kunstig for meg. Jeg har kontakt med henne og beslker henne, men orker ikke å være der hele tiden. Skal nevnes at hun er syk da og trenger mye hjelp.

Men nok om meg. Jeg forstår hvordan du har det og jeg er enig md det de sier her i tråden. Hun har selv ansvaret for å skape et godt forhold til barnebarnet sitt.

[Gjest Shelob]

Takk for svar og psykisk støtte.

Det er viktig for meg å få bekreftet at det er den voksne som sitter med ansvaret for hvordan relasjonen skal være. Det forstår ikke min mor. Hun kan finne på å straffe datteren min med taushet (The Silent Treatment) for mangel på hengivenhet. Jeg tror det er en ekstremt farlig måte å opptre på.

Jeg kjenner det jo igjen fra min barndom. Bare gå der i tausheten og lure på hva man har gjort galt. Det var også min oppgave å lette stemningen på best mulig måte, lime og lappe mellom foreldrene min, og å "delta" når diskusjonene deres pågikk som verst. Kalt inn som vitne til hva faren min hadde gjort og ikke gjort kvelden før f.eks.

Nå opplever jeg at moren distanserer seg fra oss ettersom hun sier hun ikke orker å ha dette innpå seg, og det er kanskje helt ok for en periode.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres ut som moren din er urimelig i hva hun forventer. En relasjon er jo tosidig, og mellom et barn og en voksen er det den voksne som bør gå i seg selv og tenke over om hun kan gjøre ting annerledes. Ut fra hvordan du beskriver din mor tenker jeg at hun kanskje er typen til å "kreve" og "sluke" kjærlighet fra omgivelsene? I større eller mindre grad... Kanskje blir dattern din usikker pga dette, det er tross alt ikke den beste måten å skape en trygg relasjon på. Jeg har selv ikke hatt noe nært forhold til et par av mine besteforeldre, men det har ikke vært fordi de har "mast på kjærlighet", men fordi de har vært veldig lite åpne og personlige. Slike sider kan kanskje også moren din ha? Det er trist å ikke få en nær relasjon med nære slektninger, men i det minste er jeg glad besteforeldrene mine ikke har klagd over at det var min/barnebarnas feil, de har nok visst at de har sin vesentlige del av ansvaret og godtatt at sånn ble det.

Jeg synes ikke moren din kan forvente i det hele tatt at dattern din burde oppføre seg annerledes så lenge hun er høflig og viser takknemlighet o.l. Jeg forstår at hun synes det er sårt, men hun er rett og slett nødt til å begynne med seg selv, eller akseptere at dattern din (antagelig) oppfører seg helt normalt. Om du synes det er vanskelig å skille mellom hva som er rimelige forventninger og får dårlig samvittighet av det moren din sier kan nok en psykolog eller annen terapeut ha noe for seg. Det kan være greit å få hjelp til å sortere tankene.

[Gjest Gjest]

Fatter ikke at et voksent menneske kan forvente at et barn skal forstå hva en scilent treatment betyr en gang jeg da.

Jeg tror nok at om dette er et problem som vedvarer ville jeg snakket med mormor om dette og sagt at om hun ikke slutter å straffe datteren din når hun ikke gjør akkurat som mormor forventer, ja da kommer hun ikke til å få ha så mye med henne å gjøre. I alle fall ikke annet enn i familiesamlinger slik at barnet ikke blir alene med henne.

Det er jo en utrolig ubehagelig situasjon for barnet da, og jeg tror ikke det er bra for henne å bli utsatt for så forstyrret adferd som mormor tross alt viser...

[Fibula]

Akkurat denne problemstillingen ble tatt opp i Jesper Juuls spalte i A-magasinet fredag:

Her

[Gjest Gjest]

På mange måter minner moren din meg om min mor.

Både gjennom oppveksten og nå.

En ting må være klart. Det er barnet ditt du må beskytte. Hvis barnet ditt ikke har det bra sammen med moren din, må hun faktisk slippe å være sammen med henne. Moren din forstår så godt hva hun gjør. Hun manipulerer og tror hun spiller sine kort riktig. Vis henne at hun tar feil. Da tvinges hun til å velge en annen strategi. Dessverre innså jeg det for sent, men når jeg først skjønte det endret ting seg. Når jeg ikke lot meg herse med lengre opphørte trykket. Hun ble bare ynkelig.

Så ta vare på barnet ditt, og la moren din ta ansvar for sitt eget liv, uansett hvor mye hun prøver å dytte det ansvaret over på deg.

Kjenner meg også igjen i beskrivelsen av at hun ønsker å være bestevenninne med deg. Hun kunne komme med eksempler på andre som hadde så nære relasjoner mor/datter og spørre direkte hvorfor ikke vi kunne ha det likedan.

[Gjest Gjest]

På mange måter minner moren din meg om min mor.

Både gjennom oppveksten og nå.

En ting må være klart. Det er barnet ditt du må beskytte. Hvis barnet ditt ikke har det bra sammen med moren din, må hun faktisk slippe å være sammen med henne. Moren din forstår så godt hva hun gjør. Hun manipulerer og tror hun spiller sine kort riktig. Vis henne at hun tar feil. Da tvinges hun til å velge en annen strategi. Dessverre innså jeg det for sent, men når jeg først skjønte det endret ting seg. Når jeg ikke lot meg herse med lengre opphørte trykket. Hun ble bare ynkelig.

Så ta vare på barnet ditt, og la moren din ta ansvar for sitt eget liv, uansett hvor mye hun prøver å dytte det ansvaret over på deg.

Kjenner meg også igjen i beskrivelsen av at hun ønsker å være bestevenninne med deg. Hun kunne komme med eksempler på andre som hadde så nære relasjoner mor/datter og spørre direkte hvorfor ikke vi kunne ha det likedan.

Det er akkurat som å lese om min mor!!!

Hun presterte å ringe meg for hun ville møte meg på cafe og prate om ting. Jeg sa at kanskje ikke en cafe er rette plassen å ta opp de tingene hun ønsket å prate om da jeg skjønte tegningen på det som kom til å skje.

Da begynnte hun å legge ut om at det var så trist at vi ikke var bestevenner slik som alle andre, og at hun ikke skjønnte hvorfor det var sånn. Jeg spurte henne da om det virkelig var slik at hun så for seg jeg og henne som venner, og da ble det litt stille. Helt til hun gikk amok og begynnte å legge ut om problemene sine. Det skal sies at jeg på det tidspunktet hadde vært sykemeldt i over et halvt år pga depresjoner og angst, og dette visste hun. Allikevel var alt min feil ang forholdet mellom oss, og hun hadde det så fælt. Ikke ET spm om hvordan det gikk med meg, og om hun kunne gjøre noe for å bedre situasjonen min. Hun krever og krever og krever og gir aldri noe tilbake.

Det hele endte med at hun sa at hun like godt kunne flytte fra min far. Helt ut av det blå! Hva skal en datter si til det? Jeg fatter og begriper ikke mennesker som kan belemre sine barn med sine samlivsproblemer, og det var tydelig at hun gjorde det bare for å få en reaksjon. Jeg sa da at det var ikke noe jeg ville diskutere med henne, og at det måtte hun ta med min far, som er verdens roligste og mest tålmodige person jeg vet av.

Etter den samtalen har ikke noe blitt nevnt annet enn at jeg sa at hun måtte skifte psykolog fordi det var tydelig at hun ikke fikk noe hjelp der hun var. Og at hun fikk fjorten dager på seg til å gjøre det.

Hun hadde tydelige problemer med seg selv. Og jeg mistenker at hun har bipolar lidelse... Siden humøret hennes er forferdelig varierende.

Når jeg får barn skal jeg beskytte dem mot henne i den grad jeg kan ved at jeg er tilstede selv når barna er hos dem. Eller min far.

Det er foreldrenes ansvar å gjøre barna sine klar for verden utenfor, og ikke å gi dem begrensninger i livet. Det er også foreldrenes ansvar å jobbe for at de skal få et godt forhold til sine barn også som voksne ved å støtte dem i vanskelige situasjoner, og glede seg over det barna deres oppnår her i livet.

Dette har jeg tilgode å føle på kroppen og må lete etter anerkjennelse andre steder..

Uff, dette ble mye mas om min situasjon, men jeg måtte bare få skrevet det ned etter å ha lest svarene her, deriblandt mine egen

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg delvis igjen i det noen av dere skriver. Jeg har en mor som har en alvorlig psykiatrisk diagnose. Hun klarer seg stort sett greit i hverdagen, men hun har en spesiell måte å omgås andre mennesker på. Hun er samtidig såpass med at hun ser at andre mødre og døtre har en annen type forhold. Hun maser ofte på meg om hvorfor vi ikke snakker mer sammen om ting, og hun mener da hvorfor jeg ikke oftere kan lytte til hennes problemer om alt mellom himmel og jord. Jeg syns det er greit å høre på noe, men jeg har behov for å sette grenser for meg selv, for at jeg ikke skal bli fullstendig utslitt. Hun har aldri eid grenser, eller forstått meg. Hun ønsker mye forskjellig, men hennes sosiale evner er dessverre særdeles dårlig utviklet.

Jeg har foreløpig ikke barn, men jeg ser med gru for meg hvilke problemer som kan oppstå når jeg en dag får barn. En del ting kan jeg si fra om, men langt fra alt. Jeg kommer til å fortelle tydelig at barnet er et barn, og skal slippe å ta ansvar for at de to har et ok forhold. Hvis hun vil ha et forhold til mine barn, må hun ta seg sammen og gjøre noe for at barna skal ha lyst til å være sammen med henne. Men jeg vet nok at jeg sannsynligvis aldri vil komme til å la henne passe mine barn alene. Hun er ikke slem, og hun ga meg de nødvendige tingene som mat og klær, da jeg var barn, men hun brukte meg som en slags psykolog. Jeg ønsker ikke at mine barn skal oppleve det samme. De skal få lov til å være barn, og de skal slippe å bli snakket med som voksne, eller ta ansvar for ting de ikke skal ta ansvar for (som for eksempel hvilken relasjon barna har til sin mormor).

Jeg tror man må forholde seg til at noen aldri vil forandre seg noe særlig. Jeg tror at de har godt av at man ikke bare jatter med dem, og forteller dem hva man mener er problemet. Men samtidig må man kanskje bare ta konsekvensene av hvordan ting er, og for eksempel ikke la barna være alene hos besteforeldrene om man mener at de ikke har godt av det. Det er tross alt viktigere å beskytte barna, enn å passe på at de voksne er fornøyd.

Når ts sin mor gir barnet the silen treament, så bør hun også få høre at det er uakseptabel oppførsel mot barn. Jeg syns det er langt over grensen.

Beklager at dette ble litt mye om meg, men jeg ble litt revet med, samtidig som jeg ønsket å vise at du ikke er den eneste med vanskelige mødre.

[Gjest Gjest]

Mormor høster det hun har sådd. Slik er det med barn. Mormor har nok veldig dårlig evne til å gå i seg selv og se hvordan hennes person virker på andre.

[Gjest barndommens sår....]

Din mor tror tydeligvis at nå når din far er syk og ikke bor hjemme lenger så vil alt være bra mellom henne og deg. Da skal dere ha det "lykkelige" mor og datterforhold som dere gikk glipp av pga. din far. Men det er jo ikke sånn det fungerer. Det som ikke blir bygd opp gjennom oppveksten vil aldri kunne bygges opp.

Min mor trodde også at vi ville bli kjempevenninner da jeg ble voksen og er veldig skuffet over meg der, men det nytter ikke å bli venner med noen som anså deg som et slitsomt og brysomt vesen i oppveksten. Hvis de ikke har glede av oss som barn hvordan kan de da tro at de vil ha glede av oss som voksne?

Din datter gjør så godt hun kan, det er ikke hennes feil at følelsene for mormor ikke lik som for farmor.

[Gjest Shelob]

Jeg er veldig glad for alle synspunkter, dette engasjerer tydeligvis! Jeg føler meg i alle fall ikke alene om å ha et litt eh.. "kupert" forhold til min mor, det er veldig deilig å vite.

Noen ganger synes jeg det er rart at jeg selv er en god nok mor for datteren min, for det synes jeg at jeg er. Jeg er ikke perfekt på alle områder, men prøver å være god på de tingene jeg synes er viktig.

Desverre kan jeg ikke snakke med moren min om disse tingene, da går hun berserk. Jeg må i så fall tone ned meningene mine og pynte på sannheten i så stor grad at det gir liten mening å diskutere. Jeg forholder meg stort sett rolig nå til evt utbrudd hun får, det fungerer best for meg.

Mantraet hennes er at hun "har hatt nok i livet" og at hun ikke orker mer av problemer og at det er urettferdig at det er slik med tanke på alt hun har gjort for oss (ja, hun gjør mye for oss). Men jeg kan bare ikke styre barnets følelser.

Jeg tror at hennes personlighet i kombinasjon med det at hun har tviholdt på det å "holde ut" sammen med faren min i 30 år (hun er stolt av det) har vært en dårlig kombinasjon. For et års tid siden snakket hun om å gå til psykolog, og da ville hun gå til min psykolog! Det syntes jeg var helt merkelig og sa nei.

Vi ser henne ca 1 gang i uken eller hver 14. dag, så det er heller ikke et daglig problem.

Mor/datter forhold er tydeligvis et hett tema

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig glad for alle synspunkter, dette engasjerer tydeligvis! Jeg føler meg i alle fall ikke alene om å ha et litt eh.. "kupert" forhold til min mor, det er veldig deilig å vite.

Noen ganger synes jeg det er rart at jeg selv er en god nok mor for datteren min, for det synes jeg at jeg er. Jeg er ikke perfekt på alle områder, men prøver å være god på de tingene jeg synes er viktig.

Desverre kan jeg ikke snakke med moren min om disse tingene, da går hun berserk. Jeg må i så fall tone ned meningene mine og pynte på sannheten i så stor grad at det gir liten mening å diskutere. Jeg forholder meg stort sett rolig nå til evt utbrudd hun får, det fungerer best for meg.

Mantraet hennes er at hun "har hatt nok i livet" og at hun ikke orker mer av problemer og at det er urettferdig at det er slik med tanke på alt hun har gjort for oss (ja, hun gjør mye for oss). Men jeg kan bare ikke styre barnets følelser.

Jeg tror at hennes personlighet i kombinasjon med det at hun har tviholdt på det å "holde ut" sammen med faren min i 30 år (hun er stolt av det) har vært en dårlig kombinasjon. For et års tid siden snakket hun om å gå til psykolog, og da ville hun gå til min psykolog! Det syntes jeg var helt merkelig og sa nei.

Vi ser henne ca 1 gang i uken eller hver 14. dag, så det er heller ikke et daglig problem.

Mor/datter forhold er tydeligvis et hett tema

Ja for det hadde vært en serdeles god ide! hallo!

Det blir litt sånn som med min mor som gikk til en psykolog hun ikke følte hun kunne prate med. Men hun kunne jo ikke bytte psykolog heller når hun hadde startet et sted... jaja..

[Gjest Shelob]

Mormor den grusomme slår til igjen.

Jeg har skrevet om dette tidligere men nå er Åsgårdsreien over meg igjen. Jeg sliter med min mor pga hun sliter med forholdet til sitt barnebarn, min jente på 9 år.

Jeg blir så utrolig oppgitt og sliten, av at det aldri bare kan være fred i familien min, alltid er det noe halloi. Jeg har hatt mine problemer med mor og har de fortsatt, men har ved hjelp av al-anon (min far er alkoholiker), venner og mange tenkestunder, kommet til et nivå jeg kan leve med. Jeg trenger ikke lenger ta opp kampen om alt mulig, hun er ansvarlig for seg og jeg er ansvarlig for meg. Live and let live.

Men nå tror jeg at jeg må i ringen igjen, dårlige forhold mellom mormor og barnebarn. Kort sagt: jenta er redd pga mormors temperament, som kan utarte seg i raserianfall en 4-åring verdig. Dette ble datteren min vitne til senest før jul, og etter det har det skikkelig låst seg. Jeg er usikker på i hvilken grad det har skjedd ellers, når jeg ikke har vært til stede.

Barnet er nå unnvikende overfor mormor, ønsker ikke å overnatte der eller bli etterlatt alene der. Jeg presset henne til det 1 gang og har angret det og beklaget det overfor datteren min siden, det var ikke riktig av meg. Jeg tenkte ikke klart, men jeg ser nå at jeg skulle tatt henne med hjem igjen. Mormor blir nå bare mer og mer sint og sur og

Problemet mitt er min egen feighet. Mormor forstår ikke hva hun gjør galt stakkars (hun har 0 selvinnsikt på dette feltet) og synes bare vi er onde og grusomme og at hun er et offer for vår kaldhet og hensynsløshet. Sannheten er bare at vi holder igjen, av engstelse.

Svaret må vel bli at moren min MÅ forstå at hun skremmer barnet og at hun må endre oppførsel. Jeg bare vet at det kommer til å tilte helt for mormor om jeg forteller henne sannheten. Men det tror jeg likevel at jeg må.

Er det ikke riktigst å fortelle henne sannheten slik at hun i hvertfall får muligheten til å gjøre noe med det? Slik det er nå går det uansett kontinuerlig i feil retning, og det i ekspressfart.

Jeg har fått meg time hos en psykolog, trenger hjelp til å sortere tanker mm før jeg evt kan si noe til henne, jeg må bare ha noe back-up før jeg tør å snakke med henne.

Erfaringer? Synspunkter for eller mot å si det som det er?

[Gjest *Mim*]

Dette var virkelig tankevekkende å lese. Jeg synes det er vondt å tenke på at barn vokser opp med egosentriske mødre som ikke klarer å se barna sine.

TS: Din forpliktelse er overfor barnet ditt. Håper du er tøff nok til å si til moren din at hun skremmer barnebarnet. Hun høres ikke ut som noen sunn person å være sammen med for datteren din, dessverre. I alle fall ikke på egen hånd.

[Gjest Screemy]

-- Barnet mitt har alltid vært sånn mot farmoren sin, men aldri mot mormoren sin! Så ja jeg kjenner igjen den der må jeg si!

-- Er mormor for "tilgjort"? ovenfor barnet og "liksom blid?"

Er hun "lunefull" i humøret?

Barn merker sånt noe!

-- Ikke mye du får gjort her faktisk.

Barn er ærlige og barnet ditt liker ikke mormors væremåte!

Nå ser jeg at svaret mitt over her er fra da du startet tråden første gangen, som da var 27 januar d.å!

***

-- Du har nå skrevet igjen i disse dager, og sier det samme som før, men tilegger endel og med det du skriver, så tror jeg nok at mormor er "skadelig" for ditt barn når hun oppfører seg sånn du nå har beskrevet!Desverre!!!

-- Få henne til å forstå det (jeg vet,det er lettere sagt enn gjort)

-- Moren din trenger vel lit psykisk hjelp selv tror jeg! Hun har det kanskje ikke så bra med seg selv!(?)

-- Veldig vondt for alle dere involverte...HUFF så leit da, må gi deg en

Endret 28. april 2008 av Screemy

[Gjest Shelob]

-- Barnet mitt har alltid vært sånn mot farmoren sin, men aldri mot mormoren sin! Så ja jeg kjenner igjen den der må jeg si!

-- Er mormor for "tilgjort"? ovenfor barnet og "liksom blid?"

Er hun "lunefull" i humøret?

Barn merker sånt noe!

-- Ikke mye du får gjort her faktisk.

Barn er ærlige og barnet ditt liker ikke mormors væremåte!

Nå ser jeg at svaret mitt over her er fra da du startet tråden første gangen, som da var 27 januar d.å!

***

-- Du har nå skrevet igjen i disse dager, og sier det samme som før, men tilegger endel og med det du skriver, så tror jeg nok at mormor er "skadelig" for ditt barn når hun oppfører seg sånn du nå har beskrevet!Desverre!!!

-- Få henne til å forstå det (jeg vet,det er lettere sagt enn gjort)

-- Moren din trenger vel lit psykisk hjelp selv tror jeg! Hun har det kanskje ikke så bra med seg selv!(?)

-- Veldig vondt for alle dere involverte...HUFF så leit da, må gi deg en

Takk, begge, for svar.

Ja, hun er tilgjort blid og vennlig, men ikke alltid. Noen ganger er det ekte, noen ganger er det falskt. I det siste mest falskt ettersom problemet baller på seg.

Stakkars mamma, jeg synes så synd på henne også, men jeg kan bare ikke gå på akkord med barnets mentale sunnhet.

Det høres helt koko ut, men jeg ser moren min som barnslig følelsesmessig. Hun reagerer ikke som en voksen når følelesene hennes får "slippe ut", men som et trassig barn som ikke får det vil.

Hun har feks nå informert meg i en e-post at hun er lei av å ikke bli verdsatt og sett på som "avskyelig" (et ord jeg aldri har brukt om noe eller noen, det er hennes vokabular!) og at hun fra nå av kommer til å oppføre seg helt annerledes mot datteren min, hva nå enn det kan innebære, jeg synes hun oppfører seg ille nok som det er! Jeezuz....

Dette er utrolig slitsomt og jeg trenger hjelp for å sortere tanker og til å backe meg opp for ikke å kaste meg inn i en syk runddans av beskyldninger og anklager (for dette er i følge henne også min skyld, ettersom jeg "som mor har stor påvirkningskraft i riktig eller gal retning"). Så gjennom jobben har jeg nå fått time hos psykolog i neste uke, og håper det kan gi meg styrke til å stå i mot. (Og ikke fristes til å gå inn i krangel, da bli hun helt vanvittig og alt tar fullstendig av.)

Og ja, jeg har rådet henne tidligere, til å gå til psykolog (som også jeg har gjort tidligere) men svaret er "gå dit du, så kanskje du lærer deg å uttrykke deg litt bedre"... for med henne er alt i orden, hun er feilfri og har ingen problemer. Åhhh, grrrrrrrr - jeg blir helt dårlig bare av å tenke på det!

Takk for støtte i alle fall