Mange partier gir ustabile regjeringer

[Gjest Leopold]

I det siste har det slått meg hvor utrygt Regjeringen sitter, siden de sitter på FrPs nåde. Slik var det i forrige periode også, med to mindretallsregjeringer. Alle regjeringene disse regjeringene har fra tid til annet blitt overstyrt av Stortinget slik at de mister evnen til å føre en helhetlig politikk. Slik politisk ustabilitet, dvs uforutsigbarhet gagner ingen. Flertallsregjeringer ville vært bedre.

Jeg tror dette skyldes det norske valgsystemet, som resulterer i at det er mange små partier som kommer inn på Stortinget. I Norge er det mange store valgkretser (en valgkrets per fylke), og det er i gjennomsnitt 8 representanter per fylke. I tillegg er det utjevningsmandater, og dette resulterer i at de små partiene kan få inn representanter på Stortinget. I Storbritannia har de i istedet mange enmannskretser, slik at det partiet som får flest stemmer i en krets, den ene representanten. Noe tilsvarende er tilfellet i USA. Slik blir det ekstremt vanskelig for små partier å komme inn i underhuset i parlamentet. Resultatet er at

i Storbritannia er det kun tre partier som er representert: de konservative, de liberale (sentrumsparti) og arbeiderpartiet (Labour). Labour har nå absolutt flertall i underhuset, noe som gjør regjeringen til Blair både stabil og handlingdyktig. Ulempen av dette systemet er at det er mindre demokratisk i og med at de store partiene får mange flere representanter i underhuset enn hva de egentlig skal ha og at de små interessegruppene med høy sannsynlighet ikke vil bli representert.

Jeg mener at vi i Norge burde justere valgopplegget mer i britisk retning slik at det med større sannsynlighet ville bli stabile og handlingsdyktige flertallregjeringer til tross for at det ville bli mindre demokratisk.

[Gjest care]

Noen mener at det store mangfoldet vi har er en fare for demokratiet. Det er jo en kjennsgjerning at sittende regjering bare for gjennomslag for 30% av deres kampsaker, p.g.a mangfoldet i stortinget.

[Gjest salma]

Enig i at det kan virke håpløst, med skiftende regjeringer, mangel på en langvarig, helhetlig politikk og stadig bråk på tinget. Men mister vi ikke noe av mangfoldet i politikken om vi gjør det vanskeligere for mindre partiet å bli representert på Stortinget? Risikerer vi ikke å undergrave demokratiet? (selv om dagens ordning også til tider kan synes å undergrave det, gjennom lite handledyktige politikere og økt politikerforakt...)

[Gjest dorian]

Et tilfelle av totalt lammet demokrati kalles Polsk Riksdag, etter det polske parlamentet ..æh ..for mange år siden, som var så perfekt balansert at ingenting kunne bli vedtatt.

Vanligvis fører en jevn stemmefordeling til flere hestehandler, mer pengebruk og en generelt dårligere langsiktig politikk. Verre er det blitt med åra, for nå driver også media fram sine hjertesaker. Samtidig begynner vi å bli så opplyste at valgflesk ikke er like salgbart lenger - noe politikerne har store problemer med å skjønne.

Felles for det politiske bildet er at de som ikke har behøvd å levere (SV, Frp) har sterk oppslutning, siden vi ikke har fått prøvd valgflesket deres.

Kanskje Kristin ikke hadde vært fullt så oppesen hvis hun plutselig ble nødt til å levere det hun lover?

Skal bli festlig å følge med i åra som kommer - tipper vi får noen ganske store omveltninger politisk etterhvert som det nå totalt gjennomsiktige offentlige rommet får folk til å skjønne avstanden mellom liv & lære hos politikerne

dorian - gjør oppmerksom på lokaldemokratene - igjen

[Gjest dorian]

Fant litt om polsk riksdag:

Begreppet polsk riksdag härrör från 1600- och 1700-talen, då alla ledamöter i sejmen (riksdagen) hade vetorätt, vilket ledde till mycket stormiga men oftast helt resultatlösa sammankomster.

Fett nok?

Hvis man vil lese mer om det polske parlamentet:

http://www.balticdata.info/poland/politics...ent_summary.htm

Knusktørre greier...

dorian

[Bettie]

For mange eller for få partier - vet nesten ikke hva som er verst-

Men et demokrati er avhengig av at det finnes mennesker som gidder ta på seg jobben å representere oss andre - politikere.

Så er det avhengig av at det finnes nok mennesker som synes det er viktig hva som bestemmes og som stiller spørsmål og er villig til å ta på seg en smule bryderi for "saka", og som etterspør politiske begrunnelser for beslutninger.

Og så må det være nok mennesker som bryr seg om samfunnsutvikling til å møte opp for å levere sin stemme når det er valg.

Vi har et representativt system som sikkert kunne vært bedre, men å gå over til et to-partisystem mener jeg er galt. Tenk bare på USA der en president som tapte stemmemassen, vant valget.

Og vi må passe oss litt for å gjøre politikerrollen så vanskelig og lite attraktiv at vi ender opp med at ingen vil ha den. På lokalplan er det allerede et problem. Politikere bør ikke være supermennesker uten feil (himmel for et styre vi da ville fått), men vanlige, redelige mennesker - med feil og mangler. Redelighet burde kanskje være et kriterium???

Og vi - velgere eller borgere - vi må spørre politikerne om hva de mener - og hvorfor. Ellers overlater vi arenaen ril lobbyister som kun jobber for å fremme en sak, og som vet hvordan de skal påvirke. En ganske så utbredt ordning i dag. Noen har det som heltidsjobb - det å påvirke politikere i maktpossisjoner. Men vi som ikke har den jobben kan også kreve noen svar og begrunnelser, og vi kan komme med innspill.

Hvis vi setter oss godt til rette i go'stolen når valgdagene kommer - fordi det ikke er noen vits i å stemme - det er jo samme suppa likevel. Vi minster mulighet til å vise hva vi mener, og en påvirkningsmulighet. Da overlater man jo valget til "de andre".

Tor demokratiet er vel så avhengig av at vi bryr oss og engasjerer oss utenfor egen nesetipp, som antall pariter på valg.

[Gjest Sivi]

Ja, det kan jo se ut som om at for mange partier gjør styringen vanskelig. Men på den annen side tror jeg at jeg ville hatt problemer med å stemme dersom det kun var f.eks. 2 partier. Fordi jeg, som sikkert mange andre, er opptatt av saker, og ikke partier. Med ett litt større mangfold enn 2 partier, vil det være større sansynlighet for at jeg finner "mitt" parti.

Det skjer en del endringer i samfunnet på mange områder for tiden. De gamle skillelinjene for hvem som hadde nok penger og hvem som er fattige gjelder ikke lengre. Generalisering av grupper er vanskelig. Barnefamilier er ikke en gruppe selv om de fleste trenger barnehager, de gamle er ikke alle syke og fattige og hvem i all hverden er dagens arbeidere?

Mange har spådd at det framover vil bli en større polarisering politisk. Det skjer vistnok i mange Europeiske land og med den oppslutningen både SV og FrP har, ser det ut som om dette gjelder også Norge. Så problemet med mange partier er kanskje ikke lenger et problem om noen år? Nest Stortingsvalg kan kanskje bli det mest spennende på mange, menge år, dersom trenden fortsetter...

[Gjest dorian]

Det som er litt interessant å ta med seg i dagens politiske bilde, er den effekten store verdensbegivenheter har hatt i forbindelse med den polariseringen vi ser.

Amerika er ikke den solide venn/gode fiende de har vært, plutselig har vi liksom våknet og sett at også USA kan la seg lede i udemokratisk retning - hvis den ytre påvirkning er sterk nok.

Tror nok nåværende amerikanske administrasjon har hatt en større innflytelse på norsk/europeisk politikk enn det vi er i stand til å oppfatte for øyeblikket

USA har blitt en _trussel_ som vi er nødt til å forholde oss til, noe som preger de fleste mennesker. Mange - spesielt på venstresida - vil nok hevde at denne trusselen har vært der hele tiden, men jeg mener nå at USA før og etter 911 er to forskjellige ting.

Dette kommer i kombinasjon med endel andre faktorer, som nedgangen i verdensøkonomien, .com-døden og nå sist SARS-viruset.

Alt overført direkte på TV som pausefyll mellom krigs-sendingene fra Irak - det er jo ikke rart man nesten blir tvunget til å ta et standpunkt?

Og det standpunktet blir tatt MOT en sak, ikke FOR en sak, slik et standpunkt vanligvis bør tas.

Either you're for us or you're against us...

Bush gjorde det til et kabinettspørsmål, og da velger mange en kritisk holdning. Det er mye lettere å være mot en sak enn for en sak

Jeg tror USA gjorde en STOR feil ved å angripe Irak uten verdenssamfunnet i ryggen. At de vant den militære delen var jo mer eller mindre en selvfølge, verre er det med USAs tillit i verden generelt. Og da tenker jeg på tilliten fra de tradisjonelt vennligsinnede nasjonene, ikke de tradisjonelle fiendene.

Nå er Europa blitt betraktelig mer Amerika-kritisk, og USA (som før i verste fall ble betraktet som en miljøsinke) er blitt en sinke på alle områder som omfatter internasjonale organer.

Hvis de overhodet bryr seg om dem.

Viser USA her sin sanne side?

Vel, jeg tror jo ikke det, for USA har greid å takle sine egne politiske feller før.

McCarthyismen var en mye større trussel mot verdensdemokratiet enn lille Bushe-mannen noengang vil bli og USA kom seg gjennom den perioden, skamfulle, men litt mer demokratiske.

Det var også USA som sto i spissen for opprettelsen av mer eller mindre alle internasjonale organer etter 2.verdenskrig og opp gjennom 50/60-tallet.

Så det blir litt enkelt å avfeie dem som egosentriske skrotinger med diktator-aspirasjoner.

Jeg tror at amerikanerne, etterhvert som trusselbildet avtar og terror-panikken legger seg, vil finne tilbake til sitt gamle, hamburgerspisende jeg igjen

Og Bush vil bli sendt på dør med beskjed om å lese mer om internøkonomi, arbeidsledighet og hamburgerproduksjon.

Da vil nok polariseringen av det politiske bildet, også i Norge, avta betraktelig.

Men da er vi kanskje allerede medlem av EU?

dorian

[Bettie]

Det er noe skremmende det, å ikke ha en fiende.

Før var det kommunistene som var fienden. Det vil si Kina og Russland, for å nevne de store fiendene. Og her i landet ble "alle" som kanskje kunne tenke litt kommunistiske kartlagt og overvåket.

USA var "den gode", selv om de ikke behandlet negere så godt, men det kom seg jo etterhvert - så vi kunne trygt være venner med dem.

Vi hadde altså de gode, og de onde, og ikke alt for mange politiske partier heller. Og så var det forskjell på partiene. De hadde hver sine hovedsaker.

Så begynte man å fratanisere med fienden, og til slutt ble man venner med dem. Og fiendene ble snille og ikke så kommunistiske. Fienden forsvant, og det ble et tomrom. Verden ble faktisk litt utrygg, og så blomstret det opp nye partier, både sentralt og lokalt. Og ikke alltid var det "saken" som avgjorde stemmetallet. Personen ble viktig. Og ventre ble ikke så mye venstre som før, og høyre mer i takt med venstre, og folk gadd ikke stemme - for det ble jo samme suppa. Og media er der - hele tiden, med pekefingeren og skjult kamera, og ikke alltid like etterettelig journalistikk - det skulle selge.

Og en fiende er skapt. Den muslimske terroristen. Så nå har vi et mer ryddig bilde igjen. Og høyre er blitt mer høyre, og venstresida mer venstreside, men USA er ikke bare helt lenger.

Hvor dette ender - har ikke den minste anelse. bare funderer litt over venner og fiender, og demokrati, som både er sterkt og sårbart.