Psykopatoffer.. Noen som SKJØNNER?

[Gjest Gjest]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

[Amalie_85]

Kan ikke si jeg helt forstår deg, men litt. Jeg var selv i ett forhold der han var den som det var noe galt med. Og jeg ble, jeg turte ikke gå rett og slett. Var redd for å være alene, og ikke ha noen venner da alle våre venner var felles, men hans først. Mange sånne småting, men min x hadde aldri slått meg men vært truende flere ganger. Så nervøs var jeg jo til tider. Og kom meg vel vekk den dagen jeg trodde han kom til å drepe meg, da skjønte jeg vel at jeg måtte bort rett og slett skulle jeg overleve!

Er ikke bare bare å gå fra en person, når man er i ett forhold er det jo en grunn for at man ble sammen, den personen man er gla i mener man er der.

Men har ikke råd til deg, men jeg vil si løp! Ikke bli hos han for envær pris, du vet ikke hvor det vil ende! Og klarer du å gå tror jeg nok det og vil være tøft den første tiden, men etterpå vil du nok se at du har det mye bedre uten.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

Er han psykopat må du komme deg vekk. Klarer du ikke å holde deg unna ham må du oppsøke profesjonell hjelp så du klarer det.

Kanskje sykmelde deg og ta et langt avbrudd et helt annet sted. Eventuelt be om permisjon fra jobben og prøv å få et vikariat et sted langt unna i noen måneder.

[Gjest Gjest]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

Jeg skjønner deg dessverre.

Jeg har levd i helvetet du har nå i mange, mange år (18 år), så jeg skjønner deg så absolutt.

Men du må konsentrere deg om å redde livet til den du kan redde, og det er deg selv! Ikke oppsøk ham, ikke let etter ham... reis bort eller flytt hvis du kan, så du ikke er der når han kommer krypende tilbake. For han vil komme krypende tilbake når han innser at du ikke kommer krypende til ham.

Da vil han være en "liten gutt" som alle er så slemme mot... ingen som forstår ham, ingen som er glade i ham, ingen som vil hjelpe ham... og du vil smelte, ta ham inn igjen, for du er jo glad i ham ikke sant, du vil hjelpe ham...

Og han har fått enda et kraftigere tak på deg, enda mer makt over deg...

Jeg skjønner deg, og jeg vet med sikkerhet at du er på vei til å ødelegge deg selv hvis du fortsetter slik, hvis du ikke kommer deg unna ham.

Det er ikke lett, men du MÅ gjøre det... og det er lettere å komme deg unna mens han ennå er borte.

[Gjest septica]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

Han har totalt makt over deg...Det minner meg om en sak i min familie,der tanten min var sammen med "en slik",de var sammen i nesten 10 år...Hun anmeldte,han stakk,2 uker etter var han inne i varmen igjen.Der var det også 3 barn inni bildet som havnet på barnehjem.Til slutt grep familien inn,hadde henne under konstant overvåkning til hun til slutt klarte å få han ut av livet sitt.

Jeg synes virkelig synd i deg,ingen fortjener slik behandling.Det er jo ofte slik at dem man er mest glad i,er de som gjør oss mest vondt,men er du virkelig så glad i han?Innerst inne?Jeg tror at når man er oppi noe slikt så innbiller man seg selv at man er helt avhengig av den personen....

Dette skulle du snakket med noen om,fått hjelp til å komme deg bort....

Du sløser bort livet ditt på en mann det ikke er verdt å satse på..Håper du kommer deg helskinnet ut av dette og søker hjelp(veninne,familie,politi)

Lykke til...Ikke la han styre deg!!

[Gjest Gjest]

Har gått i lignende sko selv, og forstår nok delvis hva du gjennomgår. Var i et forhold i 6 år med en kar som jeg er overbevist om har en form for personlighetsforstyrrelse - kall han gjerne klassisk psykopat eller "troilltamp" som vi sier her nord..

Det er tungt, vondt og vanskelig nok å være i et ustabilt forhold om man ikke i tillegg skal gå rundt og være redd for å (uforskyldt) utløse nok en episode med fysisk og/eller psykisk vold. Jeg skjønner at du kan ha problemer med å komme deg bort, men jeg håper for din del at du klarer det før du ender opp som "statistikk".

Min vei ut av forholdet hadde pågått lenge (de 3 siste årene var ikke gode), men utløsende faktor var den dagen han skalla meg ned mens jeg hadde vårt felles barn på armen. Han var da vel 2 år gammel, og jeg var livredd for at hans far skulle gjøre alvor av sine trusler og drepe meg. At han er kapabel til det, tviler jeg ikke på. Det var vondt å være alene den første tiden, men etter hvert oppdaget jeg at jeg begynte å bli gladere, tryggere og mindre selskapssyk. Det siste var nok grunnen til at jeg holdt ut så lenge, men når jeg fikk litt "luft" ble jeg bevisst på at jeg ikke savnet han som kjæreste, trollete som han var, men jeg savnet selskap. Og DET har man venner og familie til!!! Opplevde en utrolig støtte fra alle mine når jeg "mannet meg opp" og fortalte den egentlige årsaken til bruddet. Mange ble overrasket over at de hadde tatt så grundig feil av mannen, men jeg opplevde å bli trodd. Trenger vel ikke si at samarbeidet rundt gutten ikke går spesielt godt, når den ene parten er redd for å være på tomannshånd med den andre, men vi har da heldigvis telefon og barnet blir stadig større!

Ønsker deg lykke til, jeg forstår du har det vanskelig for tida! Klem

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter! Jeg har opplevd mye av det samme. Jeg var i et slikt forhold i 15 år. Jeg ble helt ødelagt. Nå er det 6 år siden samlivsbruddet og han lar meg endelig få fred. Jeg vil råde deg til å aldri få barn med en slik mann. Og jeg vil råde deg til å skape avtand. Jeg var også den som lette etter han da han stakk av etter han hadde mishandlet meg. Han ringte meg og truet med at han skulle ta livet sitt. Jeg følte ansvar og kjørte rundt og lette etter han. Søsteren hans var den eneste som visste dette. Hun pratet med barna på tlf. mens jeg kjørte rundt om kvelden/natten. Hun advarte meg mot å kontakte politiet. I ettertid vet jeg at det hadde vært rett å kontakte politiet og det hadde vært rett å forlate han og la han ta ansvartet for seg selv. Det beste for meg og barna hadde egentlig vært at han tok livet sitt den gangen. For samlivsbruddet ble et helvete.

Kom deg vekk og ta vare på deg selv! *Klem*

[Gjest *smak*]

Her kunne jeg ha skrevet en historie dere mest sannsynlig aldri ville trodd på, om et par års samliv med en jeg VET har STORE psykiske problemer..! Men det er en så altfor lang liste å ta av, så jeg velger å fatte meg i korte trekk..

Det har vært et turbulent HELVETE, for å si det mildt! Oppturer og nedturer konstant! Og LØGN har vært en av hovedingrediensene - noe jeg absolutt ikke takler! Spesielt ikke fra den som liksom skal være mest glad i deg.. Jeg ble fullstendig paranoid tilslutt, og d gikk så til de grader utover min hverdag. For jeg tok ham GANG på GANG i løgn, hvor han gikk hvor LANGT det måtte være for å ikke bli avslørt! Blandet inn hvem d måtte være! Og det var helt UTROLIG hvor mye han må ha undervurdert meg, for noen ganger var ting FULLSTENDIG innlysende! Sannheten lå på bordet!! "Vitnene" hadde avslørt han og sagt det som det var. ALLIKEVEL blånektet han! Dette provoserte meg sinnssykt, og jeg ble helt gal av d!

Men når han omsider innså at han ikke greide å lyge seg ut av løgnen mer, fikk han panikk eller noe, og klikket fullstendig på MEG, dengte rundt på meg så jeg fikk både blåmerker, brannsår, og hjernerystelse to ganger etter at han knallet hodet mitt i gulvet/døra. Deretter så STAKK han!? (han leier leil selv en annen plass i byen, men vi bor/bodde mer eller mindre hos meg) Og ble gjerne borte i flere dager uten å ha tlf på - fordi han VISSTE at det var noe jeg HATET! En GRUSOM hersketeknikk som han ALLTID bruker når han er sint - også når han ikke har stukket av, men under "vanlige" krangler hvor han har slengt på røret i sinne.

Han har låst meg inne, slengt meg veggimellom, slått meg, kastet meg ut av bilen i fart, sparket meg mens jeg lå nede, knallet hodet mitt, truet muntlig med å drepe meg.. Ja, lista er lang. Og ja, politiet har vært involvert to ganger. Begge gangene anmeldte de ham - men like mange ganger ble "saken henlagt pga bevisets stilling". Vi har jo aldri hatt noen vitner, siden alt har skjedd innenfor "husets fire vegger" eller i bilen..

I tillegg har han ydmyket og nedverdiget meg SÅ mange ganger for sine kompiser, men også ute blant folk. Og han går rundt og sprer grusomme løgner om meg i den lille byen vi bor i. Dette gjør han HVER gang vi krangler og han stikker av - noe vi, som sagt, gjør ofte. Og siden han jo er den "høflige, snille, omtenksomme, blide sjarmøren" han er, med så stor omgsngskrets, blir han selvsagt trodd.. Noe som gjør meg svært vondt. Og dette medfører at jeg isolerer meg fullstendig!

Jeg har vært nødt til å oppsøke profesjonell hjelp flere ganger, og senest nå nylig. Dette vet han veldig godt, og han har sagt så utrolig mange ganger at han vet at han har gjort/gjør meg grusomt mye vondt, men at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo den snilleste og peneste dama han noen gang har møtt.

Så kan han si at han elsker meg, at han virkelig skal skjerpe seg for han vil ikke miste meg, og at d er meg han vil satse på - FOR SÅ å bli tatt i en ny løgn, gjerne SAMME dag som han sier dette med satsing og at d er meg han vil ha, og helvetet er igang igjen, så stikker han av! Har ikke TALL på hvor mange ganger samme sirkel har gjentatt seg?!! Noe som igjen er tilfellet i skrivende stund..- Han stakk for en uke siden. Og da tok han ikke med seg mob engang..

PROBLEMET mitt er at jeg ikke FATTER at JEG får panikk hver gang han gjør dette?? Jeg burde jo bare vært glad over å bli kvitt ham, men jeg reagerer med at jeg MÅ bare få snakket med ham?! Det er ALDRI han som har oppsøkt MEG etter disse episodene. Det er ALLTID jeg. Og han gjør ALT han kan for at jeg ikke skal få tak i han! - Slik at jeg føler meg som den psychoen..! Og da har han jo enda en story å fortelle "gutta". Jeg VET at han VIL meg vondt når alt står på og jeg ikke finner ham. Men problemet mitt er at under disse periodene fungerer jeg rett og slett ikke. Jeg spiser ikke, så vekten raser, sover ikke, er kvalm, skjelver og er helt nervevrak.. Og d eneste som står i tankene mine er å nå han.

KAN noen bare si at de SKJØNNER??? For jeg skjønner ABSOLUTT ikke meg selv og mitt reaksjonsmønster?! Det er helt GRUSOMT dette her, for HAN har det tydligvis SÅ bra. Fester, går ut på byen, trener, og får til å gå på jobb - i motsetning til meg.. Føles så EKSTREMT urettferdig!

Det jeg vet med 200% sikkerhet er at noe er FULLSTENDIG galt med mannen! - Noe både politiet og de profesjonelle jeg har vært i kontakt med, har bekreftet opptil flere ganger. Ingen FRISKE mennesker VIL et annet menneske så mye vondt at man blir syk, både fysisk og psykisk! Må være en blanding mellom psykopat og splittet personlighet.. For når ting er bra mellom oss, er han helt ugjenkjennelig. Da har vi det SÅ fint og harmonisk, men d varer sjeldent lenge. Det er disse løgnene som har tatt knekken på alt, og jeg går naturligvis rundt og er konstant mistenksom -noe som i seg selv kan ta knekken på ethvert forhold! Han sa/sier hele tiden at det er fordi jeg ikke stoler på ham at forholdet går som d går. Men herregud!! Når man har tatt han i å lyge TUSEN ganger er det jo ikke bare å "STOLE PÅ HAM"!!!

Når det er sagt, har det ikke vært snakk om utroskap - som jeg har klart å "ferske" han i iallefall! Men jeg tenker jo selvsagt; Når han har løyet SÅ ofte om SÅ mye, kan han vel ha løyet om det også!! Til tross for at han sverger på sin mors liv og helse, som han pleier å si.

Og; Jeg anser meg selv som en absolutt fornuftig og oppegående jente, som alltid har vært glad og sosial. Jeg har vært i sunne, gode forhold før (et på 10 år), så dette er ikke "hverdagskost" for meg. Er bare litt redd for at dere skal tro at det er JEG som er fullstendig ustabil - noe jeg forsåvidt har blitt av hannes grusomme psyke da..

Kan NOEN bare fortelle meg hvorfor det er JEG som har et så stort behov for å oppsøke HAM egentlig?? Noen som har erfaring? Blir så UTROLIG takknemlig for evt tilbakemelding.. Dette tar livet av meg!

Dette er, som sagt bare en brøkdel av hva han gjør/har gjort mot meg, og jeg ber IKKE om medlidenhet, for jeg både ser, oppfatter og skjønner hva som er SMARTEST å gjøre, og som skulle vært gjort for LENGE siden, men det er nettopp derfor jeg skriver inn her... Jeg KLARER jo ikke. Enda så mye hat som jeg føler for ham.. Hat som har kommet gradvis etter hver episode.

(Jeg sa vel gjerne at jeg skulle fatte meg i korthet, men det gikk visst heller dårlig..:-/ Beklager)

Prøv å ikke hat han! Jeg vet det er vanskelig, men hater du han gir du han enda mer av din dyrebare tid og det ønsker jeg ikke du skal gjøre. Gå videre. Prøv å fyll opp dagene med gjøremål du liker og glem han. Vær så snill. Det finnes mange kjekke menn der ute. Du finner nok en du liker etterhvert, men gi det litt tid siden du har hatt såpass traumatiske opplevelser med han. Lykke til!

[nettvenninnen]

Oj...blir litt målløs når jeg hører hva du har opplevd. Vanskelig å komme med innspill, men det jeg vil si er at du sannsynligvis agerer slik du gjør, fordi du føler at det er så mye usagt og ugjort når han stikker av på den måten. Og at du ubevisst ikke overlever tanken på å da ALDRI få snakket med eller sett fyren. Og da er det jo vanskelig å være glad og å klare å gå videre, når man selv ubevisst føler at man ikke var mentalt forberedt på det.

Tror du må igjennom en slags mental prosess der du bør forbrede deg på en komplett løsrivelse. Psyk deg opp til å bli helt ferdig med psykopaten. Ha som mål å kunne klare å være uten han. Og når du er klar for det, så prøv å heller begynn å gled deg til neste løgn og til neste gang han stikker av, for da er du ferdig med han. Sett deg selv et psykisk mål. Si til deg selv at når han stikker av for gang nummer to eller tre fra nå av, så skal du IKKE løpe etter han, prøve å få tak i han osv. Da SKAL du være ferdig med psykopaten.

Selv om det er vanskelig,så vil du til slutt kanskje se at ting går lettere for hver gang han stikker av (hvis du begynner å se på "rømningene" hans som noe positivt). Og er du heldig,så bryr du deg ikke i det hele tatt til slutt. Du blir heller såpass drittlei at du kanskje selv til slutt er den som stikker og som aldri ser deg tilbake igjen når du går...

Han kommer som du vet alltid tilbake til deg. Så derfor bør du sørge for at han ikke har noe å komme tilbake til og at du ikke kommer tilbake til han. Slik ståa er nå, vil du aldri bli kvitt fyren.

[Vici]

Jeg får vondt av å lese dette.

Kjære deg, jeg håper du finner styrken til å gå videre, og ikke ser deg tilbake.

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med en psykopat. Trekkene kom frem etter ca fem mnd. Nå er det gått ett år. Han trykker meg ned hver gang han merker at jeg er litt ovenpå. Han sørger for å såre meg på de punktene han vet jeg er svak. Han har gjort meg avhengig av ham for så å gå over til å kritisere og lage konflikter ut av hver minste ting. Det har endelig gått opp for meg at hanikke har noen følelser. Kun følelsen av å få såret sitt eget eget de gangen jeg gir ham kritikk for noe. Har aldri møtt noen som er så opptatt av å få oppmerksomhet og fôr til sitt eget ego som ham! Og han bruker MEG som hovedkilde til dette. Pluss at han er en enormt godt likt lærer og kollega. Legger merke til at han har overfladiske vennskapsforhold overalt....HAr utallige eksempler på psykisk terror. Nå har han lest dagboka mi og fått innsikt i mine tanker om ham som sosiopat. Og dette er han livredd for at jeg skal gå videre med. Det føles bra. Tror han da har skjønt at jeg lenge har planlagt å forlate ham for godt.MEn det har vært en lang prosess fra min side. Har nemlig måttet overbevise meg selv fullstendig om hans trekk før jeg gikk. FOrdi han kan være fantastisk til tider. Men det varer aldr lenger enn en uke ca. Og da blir man forvirret. Han har ingen empati. jeg har tatt to aborter på ett år. Han har verken brydd seg om det i forkant eller i etterkant.

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med en psykopat. Trekkene kom frem etter ca fem mnd. Nå er det gått ett år. Han trykker meg ned hver gang han merker at jeg er litt ovenpå. Han sørger for å såre meg på de punktene han vet jeg er svak. Han har gjort meg avhengig av ham for så å gå over til å kritisere og lage konflikter ut av hver minste ting. Det har endelig gått opp for meg at hanikke har noen følelser. Kun følelsen av å få såret sitt eget eget de gangen jeg gir ham kritikk for noe. Har aldri møtt noen som er så opptatt av å få oppmerksomhet og fôr til sitt eget ego som ham! Og han bruker MEG som hovedkilde til dette. Pluss at han er en enormt godt likt lærer og kollega. Legger merke til at han har overfladiske vennskapsforhold overalt....HAr utallige eksempler på psykisk terror. Nå har han lest dagboka mi og fått innsikt i mine tanker om ham som sosiopat. Og dette er han livredd for at jeg skal gå videre med. Det føles bra. Tror han da har skjønt at jeg lenge har planlagt å forlate ham for godt.MEn det har vært en lang prosess fra min side. Har nemlig måttet overbevise meg selv fullstendig om hans trekk før jeg gikk. FOrdi han kan være fantastisk til tider. Men det varer aldr lenger enn en uke ca. Og da blir man forvirret. Han har ingen empati. jeg har tatt to aborter på ett år. Han har verken brydd seg om det i forkant eller i etterkant.

[Gjest Gjest]

Kjære dere som har erfaring med psykopat. Jeg har en venninne som har vært sammen med en mann i ca 6 mnd. Han flyttet inn til henne etter noen mnd. Har nå fått vite gjennom bekjente at han i tidligere forhold har mishandlet psykisk og fysisk, og blir karakterisert som psykopat. Min venninne vil ikke tro dette, for de har det fantastisk sammen og er veldig forelsket. Han er hjelpsom, kjærlig, og stiller opp på alle måter for henne og familien. Kan dere si noe om hvor lang tid det tok før dere oppdaget at noe var galt?

Har prøvd å snakke med henne og bedt henne være forsiktig. Er det noe mer jeg kan gjøre?

[Gjest Gjest]

Kjære dere som har erfaring med psykopat. Jeg har en venninne som har vært sammen med en mann i ca 6 mnd. Han flyttet inn til henne etter noen mnd. Har nå fått vite gjennom bekjente at han i tidligere forhold har mishandlet psykisk og fysisk, og blir karakterisert som psykopat. Min venninne vil ikke tro dette, for de har det fantastisk sammen og er veldig forelsket. Han er hjelpsom, kjærlig, og stiller opp på alle måter for henne og familien. Kan dere si noe om hvor lang tid det tok før dere oppdaget at noe var galt?

Har prøvd å snakke med henne og bedt henne være forsiktig. Er det noe mer jeg kan gjøre?

Jeg hadde involvert de bekjente slik at hun fikk høre det fra flere.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har selv vært i et forhold med en psykopat, der han også slo, brukte makt og umyndiggjorde meg ovenfor folk, hånte meg og det jeg sa..prøvde å få alt jeg sa til å høres helt idiotisk ut.

Han kunne også bare dra og ikke komme tilbake.

Men hos meg så var det truslene som gjorde at jeg ikke turde å gå. Truslene om å frata meg barna om jeg gikk. Trusler om at han kjente folk med mye makt og at jeg var sjanseløs.

Han brukte også enhver anledning til å overse meg om jeg sa noe med andre tilstedet.Han brukte ofte vold for å holde meg tilbake, så jeg turde ikke gå.

Jeg prøvde å gå flere ganger, men jeg var redd for han . Enda kan jeg få klump i halsen om han ringer, men har bestemt meg for å ikke være redd mer!!

Heldigvis kom jeg meg bort!

DU ER HELT NØDT TIL Å KOMME DEG BORT!!

Han blir å ødelegge deg totalt om du blir, din selvtillit blir helt borte, du blir et vrak om du blir. Du er nødt til å gå! Selv om du er redd, så må du komme deg bort, få hjelp hos familien. Kan ikke de hjelpe deg med bosted imens?

[Gjest Gjest_kalle_*]

Det som er pussig, er at "psykopater" altid får tak i damer, og de er sammen med dem i årevis.

Kvinner vil heller ha en psykopat enn en snill og tafatt fyr, behovet for spenning er sterkt.

[Gjest Gjest]

Så bra du kom deg ut av det! Men hvordan "lurte" han deg inn i et forhold? Går ut fra at han var sjarmerende og visste hvilke strenger han skulle spille på...

Hvor lang tid tok det før han viste sine andre sider - og at du skjønte at du hadde med en psykopat å gjøre? Noen tegn man bør være obs på?

Det var jeg som skrev innlegget tidligere, i forbindelse med at en venninne muligens har funnet seg en slik mann. Er redd hun er på vei inn i noe som er vanskelig å komme ut av, og hun vil foreløpig ikke innse muligheten for at hun har funnet seg en psykopat/eller en med psykopatiske trekk.

Takknemlig for svar.

[Gjest lissi32]

Det som er pussig, er at "psykopater" altid får tak i damer, og de er sammen med dem i årevis.

Kvinner vil heller ha en psykopat enn en snill og tafatt fyr, behovet for spenning er sterkt.

Vel, hadde du hatt erfaring med dem hadde du visst at en psykopat er den mest sjarmerende i verden, og er utrolig dyktig å snakke for seg. De er så hyggelig å omgjengelige utad at ingen vil tro på noe som andre kommer å sier om denne hyggelige mannen. Hjemme driver han hersketeknikk. Han trykker ned dama si til hun er så nedkjørt og har så dårlig selvfølelse at hun tror hun ikke fortjener bedre. Eller blir hun truet og banket så mye, samtidig som nedpsykingen at hun er for svak og redd til å komme seg bort.

Slike mennesker er ikke til å komme seg vekk fra om du ikke er veldig tøff og sterk. Jeg gjorde en fin ting:

-Jeg sluttet å jobbe for han.

-Jeg kuttet ut alle venninnene mine som jobbet for han og rapporterte til han.

-Jeg tok banklån for å betale de pengene jeg skyldte han.

-Jeg ble totalt utilgjengelig på alle måter. Får han respons fortsetter han.

-Måtte flytte fra byen, flyttet 200 mil unna.

-Knulla kompisen hans i sinne før jeg dro

Det krever masse og komme seg ut av det. Man må bare bli nok forbanna og gjøre det!! Bestemme seg. Man har et liv, man bør nyte det. Ikke leve i et forhold der man får juling hver dag.

Lykke til, du trenger det;)

[:-) anna]

Jeg tror jeg skjønner deg. Jeg har ikke bodd sammen med en psykopat selv, men jeg har en venninne som har vært gift med en. Poenget med den type menn er at alt kommer i små drypp. Det blir gradvis verre og verre. Man strekker seg lengre og lengre og mister mer og mer av seg selv.

Og en dag er man ikke lengre den man var. Man lever plutselig et liv man aldri ville trodd om seg selv at man ville akseptere. Alt styres av den andres humør. Denne mannen har gradvis fjernet all evne til å ta avgjørelser og all tro på at man kan greie seg alene. Man er på en måte hjernevasket.

Det som er pussig, er at "psykopater" altid får tak i damer, og de er sammen med dem i årevis.

Kvinner vil heller ha en psykopat enn en snill og tafatt fyr, behovet for spenning er sterkt.

Du som skrev dette har ikke skjønt hva det dreier seg om. Tror du virkelig at kvinner står og veier "snill mann" opp mot "psykopat" og så velger han som kommer til å gjøre livet deres et helvete?!! Å leve med en slik mann er å være utsatt for psykiske overgrep. Denne typen menn føkker med hodene til damene sine slik at de ikke lengre er i stand til å tro at de kan ha rett. De er ikke istand til å ta en eneste avgjørelse, for de er ikke istand til å stole på at de gjør det riktige. Fordi den de elsker har brukt årevis på å fortelle dem hvor dumme og ubetydelige de er. På å latterliggjøre dem, og true dem.

Trådstarter:

Du er sterk nok til å komme deg unna dette. Du MÅ komme deg unna ham. Det skal bli fint igjen. Men det blir aldri fint med ham. Gjør hva som helst, bare kom deg unna. Søk profesjonell hjelp!!! Krisesenter, fastlege, hva som helst. Men om du ikke gjør det kommer han til å ta knekken på deg på den ene eller den andre måten. Jeg har som sagt en venninne som har hatt det som deg. Hun kom seg unna for ni år siden, og hun blomstrer!!! At hun gikk ut den døren, er det beste hun har gjort noen gang. Fra den dagen ble livet henens bare bedre.

[Gjest Mysticgirl]

Så bra du kom deg ut av det! Men hvordan "lurte" han deg inn i et forhold? Går ut fra at han var sjarmerende og visste hvilke strenger han skulle spille på...

Hvor lang tid tok det før han viste sine andre sider - og at du skjønte at du hadde med en psykopat å gjøre? Noen tegn man bør være obs på?

Det var jeg som skrev innlegget tidligere, i forbindelse med at en venninne muligens har funnet seg en slik mann. Er redd hun er på vei inn i noe som er vanskelig å komme ut av, og hun vil foreløpig ikke innse muligheten for at hun har funnet seg en psykopat/eller en med psykopatiske trekk.

Takknemlig for svar.

Han var en skikkelig sjarmør utad, også mot meg i begynnelsen av forholdet!

Smilende, virket veldig oppegående, kunnskapsrik, ofte veldig lett å snakke med. Sympatisk fyr. Han gav inntrykk at han visste mye, var litt stormannsgal, om jeg kan få komme på noe som kanskje kan være et tegn.

Det var det eneste jeg kunne se på han, at han hadde mye i ilden hele tiden. veldig engasjert i ting og opptatt av karrierre.Men jeg visste ikke da at han var psykopat. Jeg ble gravid men han lenge før jeg visste det. Det kom vel for en dag, da vi kanskje hadde vært sammen i ca 6 måneder. Alle trodde jo han var en kjernekar! Kjekk, penger hadde han, sjarmerende, god å snakke for seg. Ja det er ikke lett å se det på dem i begynnelsen. Iallefall ikke om du ikke vet hva du skal lete etter.