Dine og mine barn

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Min mann og jeg har hvert vårt særkullsbarn, jeg en på seks, han en på 11. 11-åringen klarer det meste selv, mens 6-åringen (som er litt uselvstendig for alderen) fortsatt må ha hjelp til en del ting.

Vi flyttet sammen for nesten et år siden, men jeg føler på mange måter at jeg fortsatt er alenemor. Vi har felles regler for barna (noe aldersbestemt, selvsagt) og når hele familien er samlet er alt greit. Min mann har et godt forhold til mitt barn og jeg har et godt forhold til hans barn.

Imidlertid har det blitt slik at han tar seg av sitt barn og jeg tar meg av mitt. I realiteten blir det da slik at jeg har det mye mer travelt enn ham, da mitt barn fortsatt trenger masse oppfølging og hjelp. Matpakke må smøres, barnet må hentes og bringes, mates og legges. Noen av tingene løser seg snart av seg selv, f.eks. kan h*n ikke lage egen matpakke fordi h*n rett og slett ikke rekker opp til det h*n trenger, men det kommer nok snart (håper jeg )

Leggetid, imidlertid, ser jeg at h*n vil trenge hjelp til lenge, barnet mitt er dessverre ikke slik at man bare kan "sende h*n på badet" med beskjed om å gjøre seg klar til senga. Vi har jobbet mye med dette, men ser at det tar tid. I tillegg har h*n et voldsomt temperament som ikke gjør ting lettere.

Det jeg nå lurer på, er å spørre mannen min om vi kan dele på ansvaret for barnet mitt. Jeg ønsker at han skal stille opp mer, f.eks ved at vi tar leggingen annenhver kveld. Jeg innbiller meg at han vil syns jeg forlanger mye av ham, så jeg er veldig interessert i hvordan andre har det.

Hvordan fordeler dere ansvaret for dine og mine barn?

[Gjest septica]

Jeg og samboeren min har 1 sønn sammen på 3 år,han har 3 barn fra før....

I begynnelsen var "delinga av ansvar" ikke helt enkelt,jeg følte ikke jeg kunne bare steppe rett inn og "bestemme".

Jeg tok det litt etter litt....spurte om jeg skulle hjelpe med lekser,mat o.l når pappa var ute på ting...Etterhvert begynte barna å spørre selv,om jeg kunne hjelpe...Det ble på en måte oppdeling av ansvar av ungene selv....

Nå har vi vært sammen i snart 5 år..Vi fungerer godt med tanke på barna,vi er enige om det meste innenfor regler,leggetid,lekser osv....

Det fungerte godt for meg ivertfall å gjøre det på den måten men hos deg blir det vel litt andre veien....

Når den andre parten involverer seg med den andres barn går jo på en måte forholdet ett hakk opp,snakk med samboeren din og spør han hva han tenker om det....Lykke til

[Gjest Gjest]

Vi har også mine og dine barn der det er snakk om aldersforskjell på 7 - 8 år, og mitt barn er yngst.

Mitt barn har bodd 100% hos meg hele tiden, mens samboers barn har bodd 50%.

Det har da falt seg naturlig at vi har hatt hovedansvar for egne barn, samtidig som vi har hjulpet hverandre der det har passet seg sånn.

Når samboers barn var mindre (de er voksne nå), jobbet samboer skift mens jeg var hjemmeværende. Det var da naturlig at store deler av ansvaret lå på meg, å nå som samboers barn er voksne er mitt barn i en alder der det kreves mye ang skole/ lekser og fritid. Nå har også jeg skiftarbeid, å hovedansvaret for mitt barn er fortsatt mitt,men samboer hjelper mye til.

Tror alle forhold må finne ut hva som passer for de og hjelpe hverandre, men du kan ikke hverken forvente eller forlange at din mann skal hjelpe deg mer enn du hjelper han. Det har også noe å si om dere er i jobb, hvor mye barna bor sammen med dere, og deres samarbeid med alle barnas andre foreldre.

[Gjest Gjest]

Det jeg nå lurer på, er å spørre mannen min om vi kan dele på ansvaret for barnet mitt. Jeg ønsker at han skal stille opp mer, f.eks ved at vi tar leggingen annenhver kveld. Jeg innbiller meg at han vil syns jeg forlanger mye av ham, så jeg er veldig interessert i hvordan andre har det.

Hvordan fordeler dere ansvaret for dine og mine barn?

Du kan jo tilby deg å stille opp for din manns barn de dagene han har ansvar for f.eks legging. Regner med at legging av ditt barn skjer i den tiden da mannens barn kanskje er ute på fritidsaktiviteter. Hva med å være den som følger der de dagene det passer? Det burde ikke være for slitsomt for deg samtidig som at det er hyggelig å kunne følge med på å se hva barna gjør på fritiden.

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Du kan jo tilby deg å stille opp for din manns barn de dagene han har ansvar for f.eks legging. Regner med at legging av ditt barn skjer i den tiden da mannens barn kanskje er ute på fritidsaktiviteter. Hva med å være den som følger der de dagene det passer? Det burde ikke være for slitsomt for deg samtidig som at det er hyggelig å kunne følge med på å se hva barna gjør på fritiden.

Dette gjør jeg allerede.

Det er kun jeg som henter og bringer mitt barn til fritidsaktiviteten h*ns (jeg må være der mens de trener). Min mann henter og bringer stort sett barnet sitt på fritidsaktiviteter (må ikke være der). Passer det ikke for mannen min (det kan være så enkelt at det er noe han vil se på tv), kjører jeg barnet hans, og har ikke noe problem med det. Jeg hjelper barnet hans med lekser, men det er faren som har hovedansvaret. Jeg tar meg av alt som har med mitt barn og lekser å gjøre.

Vi har barnet mitt mye mer enn vi har barnet hans.

Jeg vil gjerne høre hvordan flere har det

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Dette gjør jeg allerede.

Det er kun jeg som henter og bringer mitt barn til fritidsaktiviteten h*ns (jeg må være der mens de trener). Min mann henter og bringer stort sett barnet sitt på fritidsaktiviteter (må ikke være der). Passer det ikke for mannen min (det kan være så enkelt at det er noe han vil se på tv), kjører jeg barnet hans, og har ikke noe problem med det. Jeg hjelper barnet hans med lekser, men det er faren som har hovedansvaret. Jeg tar meg av alt som har med mitt barn og lekser å gjøre.

Vi har barnet mitt mye mer enn vi har barnet hans.

Jeg vil gjerne høre hvordan flere har det

Hei, her er det litt annerledes, i og med at sambo ikke har barn og jeg har en datter på 8. Jeg også føler meg litt som alenemamma enda, han roper bare godnatt, er aldri med på legging osv Vet heller ikke om jeg kan spørre om han kan ta mer ansvar...

[Gjest barelillemeg]

I vårt forhod er det jeg som har et barn fra før. Vi ante tidlig 'skjær i sjøen', og tok tak i situasjonen. Samboeren min kjøpte en bok 'Hvordan (over)leve med andres barn' - og vi brukte denne som utganspunkt for diskusjoner. Det finnes sikkert mange slike bøker.

Slik det har ordnet seg for oss, er vi like overfor min datter. Jeg har 'gitt' ham myndighet til å ta valg på vegne av henne. Ingenting må gå igjennom meg bare fordi jeg er moren. Vi diskuterer oss frem til løsninger, men vi har hver vår vri på hverdagslivet og hvordan vi løser det. Jeg stoler selvfølgelig fullt og helt på hans dømmekraft, og vi er enige i barneoppdragelse.

Hos oss ville det ikke fungert dersom jeg og datteren min skulle vært en familie/enhet inni den større familien som inkluderer samboeren. Vi er nå en godt sammensveiset familie. Samboeren har fått flere 'plikter' som følge av å ta på seg ekstra ansvar, men det får han da vitterlig igjen for - datteren min er kjempeglad i ham!

[Frk Johansen]

Samboer og jeg har særkullsbarn på hver vår kant og vi tar det fulle og hele ansvaret for vårt/våre egne barn. Han har ett, jeg har to. Jeg forventer aldri at min samboer skal gjøre noe for mine barn, jeg gjør heller ikke noe særlig for hans barn men når det er kvelds og jeg er i gang å smøre til mine så spør jeg selvfølgelig hans barn også. Og slik er det også vice versa selv om jeg nok tar tak i mer med mine men de er også så små at de ikke klarer alt selv enda mens hans sønn er eldre og kan og klarer mer. Dersom jeg skal på et møte eller noe og vi har barna den kvelden spør jeg alltid han først om han kan ta legging av mine barn før jeg svarer ja til den aktiviteten det gjelder.

Jeg er nok veldig sånn at mine barn er mitt ansvar og samboeren synes vel det er en grei ordning, han tar sitt og jeg mine. Vi ferierer også litt hver for oss, helt bevisst så barna skal få litt egentid helt og holdent med sin biologiske mor eller far. Da betaler jeg helt og holdent for mine barn på den aktiviteten vi bedriver og han for sitt barn der de er.

Jeg ville ikke forventet at min samboer hjelper mine barn med lekser medmindre jeg er opptatt med noe i huset som er til felles interesse. Dersom sønnen min spør min samboer om noe han ikke skjønner så får han alltid et godt svar av han så han er på ingen måte uvillig.

[Gjest Gjest]

Du er mamma til en seksåring, og det følger det mye jobb med. Han er ikke pappa til en seksåring, men han har vært det. Nå er barnet hans større, og han kan nyte at barnet hans har blitt mer selvstendig i det daglige.

Du har ingen rett til å fordele ditt foreldreansvar over på ham, bare fordi han har ekstratid fordi han har gjort unna den slitsomme tiden med sitt eget barn.

Hvis han ønsker å delta mer og ta over dine oppgaver, er det fint, hvis ikke, ikke bli sur. Så lenge han har et godt forhold til sitt stebarn, er det godt for ditt barn å ha ham i hus, og det er det som du som mor kan kreve av din partner. Foreldrejobben for ditt barn, er din.

Dere bor sammen fordi dere er kjærester, ikke fordi du vil at noen andre skal ta seg av halvparten av leggingene.

Fint når folk deler ansvaret, men det må være frivillig også fra den parten som da tar på seg mye av den andres jobb.

[Gjest Gjest_Lotta_*]

I vårt forhod er det jeg som har et barn fra før. Vi ante tidlig 'skjær i sjøen', og tok tak i situasjonen. Samboeren min kjøpte en bok 'Hvordan (over)leve med andres barn' - og vi brukte denne som utganspunkt for diskusjoner. Det finnes sikkert mange slike bøker.

Slik det har ordnet seg for oss, er vi like overfor min datter. Jeg har 'gitt' ham myndighet til å ta valg på vegne av henne. Ingenting må gå igjennom meg bare fordi jeg er moren. Vi diskuterer oss frem til løsninger, men vi har hver vår vri på hverdagslivet og hvordan vi løser det. Jeg stoler selvfølgelig fullt og helt på hans dømmekraft, og vi er enige i barneoppdragelse.

Hos oss ville det ikke fungert dersom jeg og datteren min skulle vært en familie/enhet inni den større familien som inkluderer samboeren. Vi er nå en godt sammensveiset familie. Samboeren har fått flere 'plikter' som følge av å ta på seg ekstra ansvar, men det får han da vitterlig igjen for - datteren min er kjempeglad i ham!

Barnet mitt er også kjempeglad i mannen min, og jeg er enig med deg i at det ikke fungerer å være en familie i familien. Spørsmålet er hvor mye man kan forlange av den andre når denne ikke tilbyr seg å stille opp mer. Jeg vet han syns det er slitsomt med barnet mitt (som kan være veldig krevende), men vet ikke om det er derfor han ikke tilbyr seg eller bare at han ikke tenker over det.

Du er mamma til en seksåring, og det følger det mye jobb med. Han er ikke pappa til en seksåring, men han har vært det. Nå er barnet hans større, og han kan nyte at barnet hans har blitt mer selvstendig i det daglige.

Du har ingen rett til å fordele ditt foreldreansvar over på ham, bare fordi han har ekstratid fordi han har gjort unna den slitsomme tiden med sitt eget barn.

Hvis han ønsker å delta mer og ta over dine oppgaver, er det fint, hvis ikke, ikke bli sur. Så lenge han har et godt forhold til sitt stebarn, er det godt for ditt barn å ha ham i hus, og det er det som du som mor kan kreve av din partner. Foreldrejobben for ditt barn, er din.

Dere bor sammen fordi dere er kjærester, ikke fordi du vil at noen andre skal ta seg av halvparten av leggingene.

Fint når folk deler ansvaret, men det må være frivillig også fra den parten som da tar på seg mye av den andres jobb.

Det er ikke snakk om å fordele mitt foreldreansvar over på ham (som forresten aldri syns han har hatt det slitsomt med sitt barn, et "medgjørlig" barn det veldig sjelden er konflikter med, omvendt av mitt), men faktum er at vi nå er en familie. Jeg blir slett ikke sur for at han ikke stiller opp, men jeg er fryktelig, fryktelig sliten. Jeg syns ikke det er riktig at i en familie skal én del (meg) gå rundt og stadig være sliten mens den andre (han) ser på tv som om ingenting har skjedd - selv om det er mitt barn. Det er jo derfor jeg ønsker å ta opp dette med ham.

Hører gjerne fler synspunkter.

[Gjest Gjest]

Det er ikke snakk om å fordele mitt foreldreansvar over på ham (som forresten aldri syns han har hatt det slitsomt med sitt barn, et "medgjørlig" barn det veldig sjelden er konflikter med, omvendt av mitt), men faktum er at vi nå er en familie. Jeg blir slett ikke sur for at han ikke stiller opp, men jeg er fryktelig, fryktelig sliten. Jeg syns ikke det er riktig at i en familie skal én del (meg) gå rundt og stadig være sliten mens den andre (han) ser på tv som om ingenting har skjedd - selv om det er mitt barn. Det er jo derfor jeg ønsker å ta opp dette med ham.

Hører gjerne fler synspunkter.

Slik var det i min familie også, selv om alle barna var felles. Mange kvinner har også hele jobben selv om den som ikke vil legge seg er farens særkullsbarn.

Er det ikke snakk om å fordele ditt foreldreansvar over på ham?

Hva er det du er sliten av da, om det ikke er nettopp dine omsorgsoppgaver som du har fordi du er mor, og som du nå ønsker at han skal ta større deler av?

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Er det ikke snakk om å fordele ditt foreldreansvar over på ham?

Hva er det du er sliten av da, om det ikke er nettopp dine omsorgsoppgaver som du har fordi du er mor, og som du nå ønsker at han skal ta større deler av?

Jeg har fortsatt like stort foreldreansvar overfor barnet mitt selv om jeg ønsker at mannen min skal ta større del i de daglige oppgavene i forbindelse med barnet.

Hvis jeg ser at mannen min er kjempesliten en dag, tar jeg gjerne over noen av "hans" oppgaver for å avlaste ham, selv om dette er oppgaver som har med hans barn å gjøre. Vi er jo en familie! Jeg kunne ikke med god samvittighet sittet foran tv-skjermen eller pc-en og bare slappet av mens han med mørke ringer under øynene sto og vasket opp el.l.

[Gjest Gjest]

Jeg har fortsatt like stort foreldreansvar overfor barnet mitt selv om jeg ønsker at mannen min skal ta større del i de daglige oppgavene i forbindelse med barnet.

Hvis jeg ser at mannen min er kjempesliten en dag, tar jeg gjerne over noen av "hans" oppgaver for å avlaste ham, selv om dette er oppgaver som har med hans barn å gjøre. Vi er jo en familie! Jeg kunne ikke med god samvittighet sittet foran tv-skjermen eller pc-en og bare slappet av mens han med mørke ringer under øynene sto og vasket opp el.l.

Da korrigerer jeg til din foreldrejobb. Å sørge for legging, matpakker, oppdragelse osv er din foreldrejobb.

Hvis dere er like ofte slitne, har dere balansert arbeidsbyrde. Det jeg oppfatter at du sier, er at du oftere er sliten, og derfor at han skal permanent øke sin arbeidsbyrde ved å ta over deler av din foreldrejobb overfor ditt barn. Det bør i så fall være noe han ønsker selv.

[Gjest Gjest]

Barnet mitt er også kjempeglad i mannen min, og jeg er enig med deg i at det ikke fungerer å være en familie i familien. Spørsmålet er hvor mye man kan forlange av den andre når denne ikke tilbyr seg å stille opp mer. Jeg vet han syns det er slitsomt med barnet mitt (som kan være veldig krevende), men vet ikke om det er derfor han ikke tilbyr seg eller bare at han ikke tenker over det.

Det er ikke snakk om å fordele mitt foreldreansvar over på ham (som forresten aldri syns han har hatt det slitsomt med sitt barn, et "medgjørlig" barn det veldig sjelden er konflikter med, omvendt av mitt), men faktum er at vi nå er en familie. Jeg blir slett ikke sur for at han ikke stiller opp, men jeg er fryktelig, fryktelig sliten. Jeg syns ikke det er riktig at i en familie skal én del (meg) gå rundt og stadig være sliten mens den andre (han) ser på tv som om ingenting har skjedd - selv om det er mitt barn. Det er jo derfor jeg ønsker å ta opp dette med ham.

Hører gjerne fler synspunkter.

Syns du virker bitter jeg.

Alle som er foreldre er eller har vært veldig veldig slitne. Det er slitsomt å ha barn, og noen perioder er mer slitsomme enn andre. Nå er mitt barn snart 11 år, å det er først nå det siste året at jeg begynner å føle meg uthvilt og ikke fullt så sliten. Det burde ikke være noe annerledes for deg å være forelder enn for andre. Du må nok bare bite tennene sammen å holde ut noen år til, å når barnet ditt er rundt 10 år så er det mer selvstendig på mange måter. Men når barnet når den alderen er det andre utfordringer i vente som vil kreve deg på en annen måte.

Hvis du er så sliten at du må ha mer hjelp til å ta deg av barnet ditt, håper jeg virkelig ikke at du og mannen din får barn sammen.

[Gjest Gjest]

Ts.

Hvordan ser hverdagen deres ellers ut. Tenker da på arbeidslivet. Er dere ute i jobb begge to, å itilfelle det hvor stor stillingsprosent har dere hver?

[Gjest barelillemeg]

Jeg leser dette, og skjønner hvorfor så mange forhold med særkullsbarn går i vasken! En en da en familien, selv om det ikke er blodsbånd!

Til TS, så er mitt barn også et 'krevende' barn. det var en av grunnene til at det i begynnelsen ble vanskelig. jeg ble slitt mellom rollen som konsekvent og oppdragende mor og kjærlig og elskelig kjæreste. Det ble forferdelig slitsomt. Det var derfor vi ble enige om å ta et tak hver - han så jo at jeg var sliten, og ville hjelpe meg. jeg på min side måtte gi ham 'tillatelse' til å si nei/ja til min datter. Og jeg må stå ved det han har sagt - vi kan ikke overstyre hverandre. Desom vi er uenige tar vi debatten på kveldstid - som biologiske foreldre ville gjort. Nå sier jeg igjen - vi er stort sett veldig enige om oppdragelse . hvilket gjør arbeidet lettere.

Jeg synes ikke du skal forlange, men du kan be om en samtale rundt det. Forklar dine synspunkt, og se om det finnes enighet mellom dere. Det kan jo være han tenker akkurat det samme, men ikke tør ta beslutninger på vegne av ditt barn? kanskje han bare trenger din tillatelse...

Lykke til!

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Andre må gjerne kommentere hva de syns er mitt ansvar og ikke. Jeg vet hva mitt ansvar er, og har ikke tenkt å bruke mye tid på å diskutere det.

Jeg lurer på å be mannen min avlaste meg med oppgaver i forbindelse med mitt barn (noe jeg også håper og tror ville fått meg til å føle at vi var mer som én familie). Jeg tar gjerne større del i oppgaver i forbindelse med hans barn, i den grad det er mulig.

Jeg er interessert i tilbakemeldinger fra andre i lignende situasjoner om hvordan de løser lignende problemer.

Vi er begge i full jobb.

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Jeg leser dette, og skjønner hvorfor så mange forhold med særkullsbarn går i vasken! En en da en familien, selv om det ikke er blodsbånd!

Til TS, så er mitt barn også et 'krevende' barn. det var en av grunnene til at det i begynnelsen ble vanskelig. jeg ble slitt mellom rollen som konsekvent og oppdragende mor og kjærlig og elskelig kjæreste. Det ble forferdelig slitsomt. Det var derfor vi ble enige om å ta et tak hver - han så jo at jeg var sliten, og ville hjelpe meg. jeg på min side måtte gi ham 'tillatelse' til å si nei/ja til min datter. Og jeg må stå ved det han har sagt - vi kan ikke overstyre hverandre. Desom vi er uenige tar vi debatten på kveldstid - som biologiske foreldre ville gjort. Nå sier jeg igjen - vi er stort sett veldig enige om oppdragelse . hvilket gjør arbeidet lettere.

Jeg synes ikke du skal forlange, men du kan be om en samtale rundt det. Forklar dine synspunkt, og se om det finnes enighet mellom dere. Det kan jo være han tenker akkurat det samme, men ikke tør ta beslutninger på vegne av ditt barn? kanskje han bare trenger din tillatelse...

Lykke til!

Tusen takk, lilledu!

Min mann har min fulle tillatelse til å si ja/nei til mitt barn, det gjør også jeg til hans. Når vi er sammen alle sammen går dette i hverandre, selv om det blir at jeg tar meg mest av mitt barn og han seg av sitt.

Det er klart jeg ikke har tenkt å forlange noe av ham, jeg er redd han skal syns jeg ber om for mye. Samtidig håper jeg han er den mannen jeg ønsker at han skal være, en som stiller opp for familien sin, samme om det er for meg eller et av barna.

[MorHubro]

Syns denne diskusjonen er "litt" merkelig - eller så er det mye mulig det er jeg som er "helt på jordet"..

Jeg har en i skolealder fra før og 2 barn med sambo. Jeg har ikke tollerert at han behandlet min sønn på en annen måte enn sine egne barn. Med det mener jeg at han ikke tok sin del av ansvaret. Han får ta leggetid, Leksegjøring, matpakker og ofte er det han som drar på friluftsdager med skolen og min sønn - mens jeg er hjemme med de små.

Han kjøper klær og det han måtte trenge på lik linje som til sine egne barn. Dette syns jeg er helt rett. Han visste at å være sammen med meg innebar å være omsorgsperson for min sønn også. Han valgte oss.. ikke bare meg. Hadde han vært det minste negativ eller visst liten interesse for min sønn - ja da hadde ikke jeg fortsatt det forholdet.( mitt barn var 5 år da vi ble sammen) Og ja.. det tok sin tid å få en rutine og ikke minst en veldig omstilling for sambo. Men jeg tror at man må tørre å slippe den andre parten inn på banen. La de ta del i oppdragelsen og også gi litt ansvar. Det var like tøft for meg som ialle år hadde hatt ansvaret alene til at noen plutselig skulle synse om mitt barn. Men så lenge verdiene og oppdaragelsen er den samme - så er det ingen hindring.

Min sambo svarer alltid når han møter folk han ikke har sett på lenge at han har 3 barn. Og det betyr VELDIG mye for min sønn at han er en vel integrert person - på lik linje som de 2 andre. Det er jo ikke snakk om å ta pappans plass - men han skal da fungere som en omsorgsperson.

[Gjest barelillemeg]

Håper det ordner seg.

Et forslag til tilvenning av nye oppgaver er at du går ut når ungen er vanskelig - i en overgansperiode. Da må mannen din på bane, og du slipper å ta hver kamp!

Ved å ta de tunge kampene får en også del i de gode opplevelsene : mini som sitter i armkroken til samboeren min og ser på barnetv, de to sittende rundt bordet og fortelle historier etc. De to reiste faktisk på ferie sammen til hans familie - uten meg. Hun var så stolt, og hadde en fantastisk tur - de fikk gode opplevelser som bare er deres!