Har dere mange regler?

[Gjest Gjest]

Dere med barn, har dere mange offisielle regler som ungene må følge eller tar dere ting mer som de kommer?

[Tusenfryd]

Vi lager reglene etterhvert som vi ser det er behov for det. Men allerede før vi fikk barn hadde vi samme oppfatning om hvordan ting skulle være. Vi hadde bare ingen realistisk oppfatning om hva slags regler og hvordan de skulle lages. Det vet vi me rom nå - det kommer jo an på barnet det da, i hvilke situasjoner trengs det regler? Vårt barn har fx aldri kastet mat på gulvet - da trenger vi ikke lage noe nummer av det. Vi har hatt problemer med biting, da må vi snakke om og lage regel på det. Vi snakker om en toåring.

[ninnii]

Dere med barn, har dere mange offisielle regler som ungene må følge eller tar dere ting mer som de kommer?

En regel vi har er f.eks. å spise frokost hver dag, og ingen godis i ukedagene,- når vi er hjemme. Bursdager er det jo greit.

Skifte undertøy hver dag, og vaske hender etter utelek og før spising/dobesøk.

Og når barna legges sier vi alltid "glad i deg" til hverandre.

[Gjest lillebøll]

Vi tar reglene etter som behovet kommer.

Noen regler forsvinner fordi behovet ikke er der, andre regler kommer til ettersom ungene utvikler ny fantasi

Noen helt faste regler har vi.

[aline]

Og når barna legges sier vi alltid "glad i deg" til hverandre.

er det en regel? Hva om man en dag ikke egentlig føler for å si det? selv om man selvsagt ER det, så er vel det mer en følelsesting?

[Ancalime]

Vi har en del regler. De fleste er diskuterbare som feks utetid (vost det er noe spess som skal skje)

Noen av reglene er:

Spise forkost sammen

Si i fra hvist man er ute og går bort til kompisen nede i gata

Komme hjem til avtalt tid

Si i fra vist man blir forsinket

Sette sitt fat i oppvaskmaskinen

Rydde opp leker før man legger seg (men har sønnen bygd feks en lego by så kan den selvsagt stå)

De fleste reglene er blitt rutine (som feks å sette inn i oppvaskenmaskinen) så jeg tenker egentlig ikke på dem som regler..

[Gjest *Mim*]

Vi har ikke mange regler. Vi er nøye med å ikke gå med utesko inne og å lukke utgangsdøra. Det er egentlig en regel at barna ikke spiser eller drikker på stua, men nå når de har blitt større, blir det stadig flere unntak.

En regel vi har er at støyende leker ikke foregår i 1. etasje.

Jeg synes ikke det er en regel å spise frokost. Det gjør vi bare.

[Gjest Mayamor]

Synes at det ikke er lett å skille mellom regler og rutiner jeg...

Vi har noen regler, men mange rutiner som begge deler blir gradvis innarbeidet.

Regler og rutiner kan være så mangt: leggetid, gjøre lekser, spise til måltider - ikke i mellom, passe munnbruk, være ærlig, holde avtaler, være hjelpsom, høflig, takke for mat/hjelp/gaver, rydde eget rom etc. Er streng på det jeg synes er viktig, velger mine kamper, skiller mellom hverdag og fest/helger/ferier og kan skeie ut og ikke være paragrafrytter til enhver tid, kamelsvelging er jeg vandt med og feil gjør jeg på daglig basis - men gjør så godt jeg kan og da er det godt nok...

[:-) anna]

Vi har en del regler, og av og til føler jeg at det blir for mye.

Men de er nå der fordi det er nødvendig da.

Vi har f.eks regler om hva man leker hvor. (Ikke fotball i stua. Uteleker skal kun brukes ute)

Også har vi en del regler for å unngå masing på barna hele tiden.

Vi har regler om leggesituasjonen. Dersom de somler eller nekter å pusse tenner eller slikt så bruker de av lesetida. (Vi leser vanligvis ganske lenge for ungene på kvelden) Da blir det ikke lesing, bare en hyggelig prat på sengekanten. (Vi har en egenrådig seksåring og en treåring i trassalderen så det kan av og til være både ett og to barn som går helt på tverke.)

Man må vente på tur når vi snakker sammen. Det gjelder selvsagt både voksne og barn.

Når vi kommer hjem fra skole og barnehage skal alle ta med sine ting ut av bilen.

En del sånne ting.

[Gjest pirjo]

Noen av reglene som ALLTID gjelder er det som kalles normal folkeskikk. Det innebærer å hilse når man møter noen man kjenner, si hadet når man går, værsågod når man gir bort noe og takk når man får noe. I tillegg å sitte stille ved bordet til alle er ferdig med å spise og å takke for maten.

Er av den oppfatning at ungene skal lære å oppføre seg ordentlig, har sett nok av de som buser fram som ville og gale uten at foreldrene gjør noe annet enn å riste på hodet. Tror også at barna føler seg tryggere dersom de vet hvor grensene går for hva de kan og ikke kan gjøre.

[ninnii]

er det en regel? Hva om man en dag ikke egentlig føler for å si det? selv om man selvsagt ER det, så er vel det mer en følelsesting?

Ja hos oss er det en regel. Vi går ikke til sengs med sure miner,-

konflikter og diskusjoner er vi ferdige med før vi sier natta:)

Noen ber nattbønn, vi sier Jeg er glad i deg, værre er det ikke.

[Gjest Farao på ferie]

Ja hos oss er det en regel. Vi går ikke til sengs med sure miner,-

konflikter og diskusjoner er vi ferdige med før vi sier natta:)

Noen ber nattbønn, vi sier Jeg er glad i deg, værre er det ikke.

Det greit nok hvis det er en regel de voksne følger, med barnet må vel få lov til å gjøre seg opp sine egne tanker? Det er jo ikke sikkert h*n har kommet over det h*n er sint for ennå.

[estrella]

Jeg har hatt regler om:

-når jeg må komme hjem/være inne

-rydde etter meg

-ta min del av husarbeidet(ha ansvar for mitt rom og mine klær, støvsuge stua en dag i uka, vaske badet o.l)

Det er mer når jeg var litt eldre, men hvis jeg ser på brødrene mine nå, som er noen utrolig viltre unger, så har de en del regler om hvordan de skal behandle hverandre, hva de har lov å gjøre med lekene(de har en forkjærlighet med å stå i tredje etasje og kaste lekene ned, noe som er absolutt ikke lov), de har regel om innestemme og slike "småting".

Jeg har sikkert hatt flere regler, men en del er slike ting jeg er vokst opp med, så kommer av seg selv(slik som f.eks at jeg hadde ikke lov å bare ta andre sine ting eller ødelegge for andre)

[ninnii]

Det greit nok hvis det er en regel de voksne følger, med barnet må vel få lov til å gjøre seg opp sine egne tanker? Det er jo ikke sikkert h*n har kommet over det h*n er sint for ennå.

Går ikke sur og sint til sengs hær i huset:)

[Brunhilde]

Går ikke sur og sint til sengs hær i huset:)

Nei, hvis det er en regel å si "glad i deg" så minner det om nettopp en hær...

Jeg tror på rutiner, folkeskikk og høflighet. Noen regler tror jeg også på. Men at det skal være en regel å si at at man er glad i? Nei, der går grensen for meg!

[Gjest Gjest-M-]

Her har det egentlig aldri vært noen regler, jeg er ingen regelrytter. Men vi har hatt en del rutiner, og jeg har alltid vært opptatt av at ungene skal lære seg vanlig høflighet, folkeskikk og respekt for andre.

Det innebærer at vi alltid sier hei og hadet til hverandre når vi kommer og går. At vi alltid banker på døra til hverandres soverom. At vi takker for ting vi får, eller når noen hjelper oss.

At vi ikke sårer hverandre og tråkker over hverandres grenser. Alt dette går begge veier, reglene gjelder like mye for meg som mor, som det gjør for ungene.

[aline]

Ja hos oss er det en regel. Vi går ikke til sengs med sure miner,-

konflikter og diskusjoner er vi ferdige med før vi sier natta:)

Noen ber nattbønn, vi sier Jeg er glad i deg, værre er det ikke.

men man trenger vel ikke egentlig være sur eller i konflikt for at man ikke nødvendigvis ønsker å ytre om man er glad i noen eller ei.

Betyr da egentlig "Glad i deg" noe spesiellt? Når det er en plikt å si det? Vil de måtte si det selv om de ikke egentlig føler det også? og hva da, om de lærer seg til å si det uten å mene det, er det bedre at de lyver en at de ikke sier det dersom de ikke føler for det en kveld? (du kan ikke tvinge noen til å føle noe, så om det er en regel, så er det jo det du risikerer, at de lyver om følelsene sine ti ldeg)

og det er ikke ment som noen kritikk altså, bare litt undrene på å kreve noe som egentlig dreier seg kun om følelser.

[Alive]

men man trenger vel ikke egentlig være sur eller i konflikt for at man ikke nødvendigvis ønsker å ytre om man er glad i noen eller ei.

Betyr da egentlig "Glad i deg" noe spesiellt? Når det er en plikt å si det? Vil de måtte si det selv om de ikke egentlig føler det også? og hva da, om de lærer seg til å si det uten å mene det, er det bedre at de lyver en at de ikke sier det dersom de ikke føler for det en kveld? (du kan ikke tvinge noen til å føle noe, så om det er en regel, så er det jo det du risikerer, at de lyver om følelsene sine ti ldeg)

og det er ikke ment som noen kritikk altså, bare litt undrene på å kreve noe som egentlig dreier seg kun om følelser.

Jeg syns det var veldig godt da mine foreldre sa de var glad i meg til tross for at de kunne være sinte. Jeg passer også på å minne mine barn på at jeg aldri slutter å være glad i dem, uansett hvor hardt de prøver noen ganger.

Kjærligheten er der uansett, om jeg er sint eller ikke.

Jeg syns det gir en god trygghet.

Om det samme gjelder fra barna til foreldrene, vet jeg ikke. Men de har ikke vondt av å vite at man ikke slutter å være glad i noen selv om man kan føle seg sint.

[ninnii]

Jeg syns det var veldig godt da mine foreldre sa de var glad i meg til tross for at de kunne være sinte. Jeg passer også på å minne mine barn på at jeg aldri slutter å være glad i dem, uansett hvor hardt de prøver noen ganger.

Kjærligheten er der uansett, om jeg er sint eller ikke.

Jeg syns det gir en god trygghet.

Om det samme gjelder fra barna til foreldrene, vet jeg ikke. Men de har ikke vondt av å vite at man ikke slutter å være glad i noen selv om man kan føle seg sint.

Du sjønner hva vi prøver å formidle, takk for det:)

Og det er ikke sånn at barna MÅ si det, men vi voksene passer på å gjøre det, uansett.

jeg har åsså vokst opp med foreldre som alltid gav klem og sa "glad i deg" ved sengetid, og jeg tror så absolutt ikke jeg tok skade av det.....

Og jeg lærte hjemmefra at vi løser konflikter og diskusjoner før vi går til sengs, så er vi ferdig med det...som oftes i hvertfall:)

[aline]

Jeg skjønner hva du prøver å formidle jeg og, og synes det er en viktig ting at foreldre sier det og viser at man er glad i barna uansett tidligere krangler etc etc, det eneste jeg stusser på, er at det er en regel å si "glad i deg", også for barna.

om jeg er glad i kjæresten min, så er det likevel ikke sikkert jeg har lyst til å si det hver dag, og ihvertfall ikke dersom jeg MÅ si det, som en regel.

altså er jeg helt enig i at det er viktig av foreldre å lære barna at man ikke går til sengs som uvenner, og at man er glad i hverandre selv om man har kranglet eller vært uenige om noe. Synes det er fint at foreldrene har en rutine på å si dette også, for mange tror at barna bare vet det og at de ikke trenger å si det, det tror jeg er en stor feil. Og det at man sier det, gjør også at det blir mer naturlig for barna å si det tilbake, og forstå at de faktisk føler det selv når man er litt grinete.

er derfor jeg spurte om det var en regel, for er det en vane man legger inn og passer på bevisst, så synes jeg det er en sunn vane, er det en regel stusser jeg fremdeles.