Den søndagen som gikk...

[Gjest Gjest_bringebær_*]

Moren ringte meg og sa verdens tristeste nyhet: Bestekompisen til broren min begikk selvmord. Jeg satt lenge og trodde huet mitt bare var på bærtur og alt var bare en drøm.

Han var forlover i brorens bryllup, og vi har vært på grillturer sammen. Jeg har kjent denne mannen siden jeg var et barn. Da han ikke hadde noe sted å bo så bodde han hos oss. Han var veldig nær for min familie. Sist broren min snakket med ham var forrige mandag. De kikket på biler sammen fordi bror skulle ha en ny en. Han var tilogmed glad den dagen. Ingenting var galt. Så gikk det par dager og broren min tenkte å kjøpe bilen og ringte dermed kompisen sin om de skulle dra sammen. Kjæresten hans svarte at han var ikke her lenger. Han begikk selvmord.

Da jeg fikk høre nyheten, det første som kom var flashbacks over grillturene og bryllupet der han var forlover og holdt en lang tale over det lange vennskapet med broren min og takknemlighet for den tiden han ikke hadde noe sted å bo og fikk bo hos oss. Jeg kan ikke tro at i dag er han livløs for alltid, at han nå ligger på likhuset. Jeg kan ikke tro det. Moren min gråt. Ho sa til meg at jeg aldri må finne på noe slikt selv, at jeg må tenke positivt uansett hvor mørkt ting ser ut. Bak skyene er himmelen blå. Etter å ha blitt så pårørt av denne hendelsen vet jeg uansett veldig godt at selvmord sårer bare de som er rundt deg. Jeg kunne aldri gjort noe så sårende mot min familie.

Jeg vil huske denne episoden resten av livet, selv om jeg vil prøve å komme meg videre.