Min mann

[Gjest Gjest_tille_*]

Jeg vil gjerne skrive noen ord om min samboer som jeg elsker utrolig høyt. Mange ganger når jeg leser inne på dette forumet så er det ofte kritikk av mannen. Hvorfor kritiser vi mennene våres? De som betyr så utrolig mye for oss? Hvorfor ikke gå ut av forholdet når man kun ser det negative? Er det med selvrespekt vi overlever et samboerskap eller ekteskap? Utrolig trist å lese mange av disse historiene om de kjipe mennene, hvorfor ikke bare gå? Hvorfor forsure en manns liv med vonde tanker når han kan få en som elsker ham? Og hva med oss selv, vil vi ikke møte en vi virkelig elsker?

Jeg undrer over dette!!

Jeg har vært sammen med en mann nå i 3 år, og jeg vil med hånden på hjertet si at jeg elsker og ærer ham. Jeg har vært heldig, som fikk muligheten til å finne en slik lykke med en mann. Han elsker meg, han begjærer meg, han er snill mot meg, han morsom. Han liker å terge meg, han berører meg masse. Vi elsker å ligge på sofaen og kose sammen, og vi ler masse sammen. Vi har fantastisk god sex sammen, og vi har en god tone sammen. Vi respekterer hverandre, og gir hverandre masse ros i hverdagen. Vi jobber for at vi skal ha det bra sammen!! Vi snakker ikke stygt om hverandre til hverandre eller andre. Vi sender hverandre meldinger hver dag, mange, alt fra hverdags ting, til jeg elsker deg, og til de litt mer pirrende. Han løfter meg opp når jeg ikke har det så bra, puffer meg støttende i ryggen når jeg ikke tror jeg klarer ting. Vi forteller hverandre om glerder og sorger, bekymringer og morsomme ting vi opplever når den andre ikke er der. Vi fester mye sammen, og finner på noe gøy i slike sammenhenger slik at vi kan hummre og le litt sammen av dette litt senere. Han er mannen min, ingen andre menn ville jeg ha hatt. Ikke vil jeg være utro mot ham, han har det jeg ønsker, og ingen ville ha klart å konkurrere med ham. Jeg har vært utrolig heldig, og mange misunner oss denne lykke og den kjærligheten vi føler for hverandre. Vi får begge kommentarer for at vi fremdeles ser nyforelsket ut, og hvordan vi klarer å holde forholdet så frecht. Jeg er så utrolig lykkelig med min elskede, jeg skulle ønske dere andre også kunne få oppleve dette.

Jeg er sikker på at mange tenker at hun ser rosenrødt på typen, og det er sikkert ikke så bra som hun beskriver her. Feil! Hemmeligheten tror jeg er at det klaffet 100% mellom oss. Vi jobber for å holde liv i glørene, vi Viser hverandre hengiven kjærlighet og respekt. Vi snakker ikke stygt om hverandre til andre. Klart vi har våre feil og mangler, og vi blir irritert på hverandre, men vi tar det med hverandre, og vi gjør oss ferdig med ting slik at vi kan gå videre i livet uten tung last i ryggsekken.

Hva jeg ville med dette? Spre min lykke til flere

[Gjest Gjest]

Det som slår meg er at 3 år er ingen lengde på et forhold. Etter 3 år var min mann og jeg like nyforelsket. Si det samme etter 8-10 år du... Sorry Sam, men det er ikke verre å si det til deg enn det du formidler til de som har møtt hverdagen etter 2 år.....

[Gjest Bond]

Jeg har vært heldig, som fikk muligheten til å finne en slik lykke med en mann. Han elsker meg, han begjærer meg, han er snill mot meg, han morsom. Han liker å terge meg, han berører meg masse. Vi elsker å ligge på sofaen og kose sammen, og vi ler masse sammen. Vi har fantastisk god sex sammen, og vi har en god tone sammen. Vi respekterer hverandre, og gir hverandre masse ros i hverdagen. Vi jobber for at vi skal ha det bra sammen!! Vi snakker ikke stygt om hverandre til hverandre eller andre. Vi sender hverandre meldinger hver dag, mange, alt fra hverdags ting, til jeg elsker deg, og til de litt mer pirrende. Han løfter meg opp når jeg ikke har det så bra, puffer meg støttende i ryggen når jeg ikke tror jeg klarer ting. Vi forteller hverandre om glerder og sorger, bekymringer og morsomme ting vi opplever når den andre ikke er der. Vi fester mye sammen, og finner på noe gøy i slike sammenhenger slik at vi kan hummre og le litt sammen av dette litt senere. Han er mannen min, ingen andre menn ville jeg ha hatt. Ikke vil jeg være utro mot ham, han har det jeg ønsker, og ingen ville ha klart å konkurrere med ham. Jeg har vært utrolig heldig, og mange misunner oss denne lykke og den kjærligheten vi føler for hverandre.

Heh, nesten trodde du snakket om min samboer...

Er helt enig med resten av innlegget også! Det ER mulig å holde det hele oppe også. Jo da, vi har vært da sammen bare nesten 5 år, men det er jo bare avhengig av oss to til å holde det som det er i dag! Vi har klart å ha det så lenge, og vi kommer til å fortsette

[Gjest Gjest_tille_*]

Det som slår meg er at 3 år er ingen lengde på et forhold. Etter 3 år var min mann og jeg like nyforelsket. Si det samme etter 8-10 år du... Sorry Sam, men det er ikke verre å si det til deg enn det du formidler til de som har møtt hverdagen etter 2 år.....

Nei det er ingen alder forsåvidt, men kunsten er uansett å holde liv i forholdet. Dette klarer vi godt, og jeg tror det er fordi vi viser hverandre slik respekt som vi gjør. Jeg regnet med å få et slikt svar, misunnelse er ofte det man får til svar her på forumet om noen sier hvor lykkelig de er. Hadde flere par brukt energi på hverandre så hadde også fler forhold vært gode/lykkelige forhold. Om man ikker er fornøyd bør man ikke heller gå, selv barn er ingen hindring for at man skal få oppleve kjærlighet. Et ordtak sier at man må ha kjærlighet for å kunne gi, og kunne få

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke du skjønte hva jeg mente.. muligens kan du ikke skjønne det heller fordi du er "der" i forholdet som du er.

Det er naturlig å ikke være så opptatt av hverandre ettersom årene går. Ja, man er glad i hverandre og det er trygt og godt, men det er ikke så altoppslukende når man har vært sammen, la oss si ti år.

Min mann og jeg har vært sammen lengre enn det. Vi hadde det som du beskriver i 4-5 år. Vi var gale etter hverandre og hadde sex minst tre ganger om dagen i de årene. Nå er vi hverandres beste venner, har felles barn og hobby, sex hver lørdag ++, m.m., men jeg irriterer meg ofte blå over han og skulle ønske jeg hadde ett annet liv.. Spenningen er ikke der lengre selv om vi "later" som ett par ganger i året og reiser på storby- eller annen hotellferie sammen.

Det jeg vil få frem er at jeg synes du er naiv som tror at det du har i dag vil vare. Naturen har skapt oss slik at det desverre ikke gjør det...Og jeg har ikke tenkt å skille meg

[Gjest Gjest]

Jeg vil gjerne skrive noen ord om min samboer som jeg elsker utrolig høyt. Mange ganger når jeg leser inne på dette forumet så er det ofte kritikk av mannen. Hvorfor kritiser vi mennene våres? De som betyr så utrolig mye for oss? Hvorfor ikke gå ut av forholdet når man kun ser det negative? Er det med selvrespekt vi overlever et samboerskap eller ekteskap? Utrolig trist å lese mange av disse historiene om de kjipe mennene, hvorfor ikke bare gå? Hvorfor forsure en manns liv med vonde tanker når han kan få en som elsker ham? Og hva med oss selv, vil vi ikke møte en vi virkelig elsker?

Jeg undrer over dette!!

Vel, jeg kan godt prøve å forklare!

Mange andre av oss her er nemlig slik vi også, at vi vil gå hvis mannen behandler oss ille. Hvis vi hadde funnet oss i det, og akseptert alt han hadde gjort som hadde såret oss, ville du ikke ha sett så mange frustrerte og triste innlegg her. Kommer vi ingen vei i forholdene, gir vi selvfølgelig opp å kjempe. Men det er feigt å ikke prøve å redde noe som er bra, hvis man ennå har håp om det.

Det du tolker som kritikk av mennene, er like gjerne rop om hjelp for å jobbe seg igjennom tøffe tak i forholdet. Kanskje du slipper det, kanskje ditt forhold vil være rosenrødt, alltid. Men sannsynligheten er at det vil gå litt ned, også, ikke bare opp. En eller annen gang. Og da er det veldig bra å kunne få synspunkter eller kanskje til og med gode råd av andre, slik at en ikke murer seg inne i et tankespor som er kommet ut av kurs.

Selv er jeg også i et relativt ferskt forhold, og har det fint, veldig fint. Men jeg har ikke noe problem med å forstå at vi også kan komme borti noe av problemene som man drøfter her inne. Det gjør at jeg setter enormt stor pris på kjæresten min, og vil jobbe for at forholdet skal fortsette å være fint, og være bevisst på noen av fallgruvene som man kan lese om her inne. Og lese at folk faktisk av og til lykkes med store bragder innen forhold, tilgivelse, tilståelse, åpne seg selv, alle disse vanskelige tingene som man kan lese og lære av.

[Gjest Frøken Titt]

Det som slår meg er at 3 år er ingen lengde på et forhold. Etter 3 år var min mann og jeg like nyforelsket. Si det samme etter 8-10 år du... Sorry Sam, men det er ikke verre å si det til deg enn det du formidler til de som har møtt hverdagen etter 2 år.....

Det er viktig og kunne se naivt på det også.

TS fremstiller forholdet sitt veldig "rosa", men hvorfor ikke tenke positivt?

Jeg vil heller kunne se naivt på dette, enn og bare tenke negativt over et parforhold.

[Marihata]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i to år og vi har det slik du beskriver, helt fantastisk sammen og vi tar vare på hverandre.

Det har ikke alltid vært sånn, vi hadde det f.eks veldig vanskelig da vi flyttet til et nytt sted hvor han hadde et stort nettverk og jeg ikke kjente noen.

Vi kom oss over det fordi vi hadde noe spesielt, nemlig at vi er ærlige med hverandre og forstår hverandre, eller så er det viljen til å forstå hverandre.

Hvordan vårt forhold ser ut om 8-10 år har jeg rett og slett ingen anelse om, men like forelsket og oppslukt av hverandre er man vel ikke.

MEN, da føler vel begge det slik så ingen av partene går rundt og savner så altfor mye.

Man må velge i livet, når man har startet et forhold virkelig bra og vil dele livene sammen, når den dagen da kommer når det ikke er så spennende lenger, men man har alt det andre, da er vel valget om å bli veldig sterkt.

En liten tanke til alle dere som har vært i et forhold virkelig lenge:

Kan jo hende dere tar hverandre litt for gitt etterhvert og at det kan være lurt å høre på de litt mer ferske for å huske hva dere gjorde i starten.

Kanskje der er lett å glemme å "se " hverandre og at man må minnes på det til tider?

Jeg har ikke anelse, dette er mitt lengste forhold og jeg har null erfaring.

Forstår at den intense lykkefølelsen vi har sammen vil blekne litt med årene, men da er man sikkert klar for det, og så lenge man husker å være oppmerksomme og gjøre gode handlinger for hverandre så går det bra.

Mange blir bitre, snakker ikke sammen, dermed misforstår de hverandre, får ikke med seg hva parten ønsker og får dermed heller ikke det en selv ønsker.

Den sirkelen vet jeg at vi kommer til å passe oss veldig for, og det har vi snakket om mange ganger.

Men noen par er nok mer lykkelig enn andre, noen er forelsket etter 20 år, iallefall i perioder, men oftere enn andre.

Hva er hemmeligheten deres?Er det bare hard jobbing, eller har de noe spesielt sammen i tillegg?

[Gjest Gjest]

Det som slår meg er at 3 år er ingen lengde på et forhold. Etter 3 år var min mann og jeg like nyforelsket. Si det samme etter 8-10 år du... Sorry Sam, men det er ikke verre å si det til deg enn det du formidler til de som har møtt hverdagen etter 2 år.....

Jeg har vært sammen med min mann i over 8 år og jeg VELGER også å se "litt naivt" på kjærligheten. Hverdag finnes det nok av om man ikke skal "tviholde" på den. Nyt romantikken, dyrk kjærligheten!

[Marihata]

Jeg har vært sammen med min mann i over 8 år og jeg VELGER også å se "litt naivt" på kjærligheten. Hverdag finnes det nok av om man ikke skal "tviholde" på den. Nyt romantikken, dyrk kjærligheten!

Så flott å høre!!!

Det har kanskje mye med innstilling å gjøre, livetsjenerelt er jo mye bedre med en positiv innstilling:)

Selv er jeg litt pessimistisk til tider og mener selv jeg er realist, men noen ganger våkner jeg litt opp, og det kan være likså greit å ta litt lett på ting i stedet.

Kall det gjerne naivt, men livet blir kanskje litt lysere.

Hvis man hele tiden er obs på alt som kan gå galt, er det lett å henge seg opp i når det skjer slik at det blir verre.

Dette har jeg lært fra min mann som allltid er superoptimist, kanskje litt i meste laget noen ganger:)

[Gjest Tulipa]

Jo - det er nok noen som er foresket i perioder fremdeles etter 20 års ekteskap. Grunnen til det er ikke at de har svevd på rosarøde roser i disse 20 årene men at de har klart å jobbe seg gjennom problemer i løpet av samlivet.

Jeg er av den mening at man vokser på problemer - dersom man ikke gir opp på veien.

[Marihata]

Jo - det er nok noen som er foresket i perioder fremdeles etter 20 års ekteskap. Grunnen til det er ikke at de har svevd på rosarøde roser i disse 20 årene men at de har klart å jobbe seg gjennom problemer i løpet av samlivet.

Jeg er av den mening at man vokser på problemer - dersom man ikke gir opp på veien.

Det er et godt poeng.

Som jeg fortalte om, da forholdet vårt var vanskelig da vi flyttet til nytt sted.

Da ble vi litt "fremmede" for hverandre en stund og vi hadde det veldig vanskelig.

Men, vi lærte hverandre på sikt bedre å kjenne, ble tryggere på hvor vi har hverandre og kjærligheten ble enda sterkere når vi kom over kneika.

I tillegg hadde vi vel en slags etårskrise, der ikke alt var rosenrødt lenger og da ble det ekstra vanskelig.

Flere kriser blir det, og det er gjennom konflikt at man lærer noe om hverandre:)

[Gjest Madre Mia]

Det er deilig å være forelsket og lykkelig. Ja hvorfor skulle man ikke nyte det mens det er der? Vi var også veldig forelsket de første 3 årene. Faktum er at ting forandrer seg med tiden, men det betyr ikke at man ikke er like forelsket eller glad i hverandre. Man har bare ikke behov for det 24/7.

Småbarnsperioder er vanskelige og når barna er blitt større har man grodd fast i et visst mønster. Vi hadde krise etter 15 års samboerskap, men vi jobbet oss over det og er forelsket igjen! Og DET er en utrolig deilig følelse, å vite at kjærligheten finnes der i stort monn og at det bare er å lete den fram igjen. Nå har vi vært sammen i 20 år!

Ikke la andre ødelegge lykken for dere. De aller fleste gleder seg nok med dere, men vil samtidig advare mot å satse for høyt fordi skuffelsene er så utrolig vonde da.

[Gjest =tentacle=]

Hvorfor forsure en manns liv med vonde tanker når han kan få en som elsker ham?

Du er en smule snever, rett og slett.

Mange personers problem, og det gjelder både menn og kvinner, er at de prøver å holde et forhold varmt og fint, mens den andre motarbeider prosjektet og meler sin egen kake, og kun gir akkurat nok til å utarme den andre sakte, men sikkert.

Kvinnen er ikke automatisk problemet selv om hun er den som stikker nesen sin frem her for å be om råd.

Dere er to som er forelsket og drar i samme retning, derfor går det godt for dere. Det er fint. Men du skal ikke lese mange tråder her før du ser at slik er det ikke i alle forhold, og folk er ikke dårlige mennesker fordi de blir lei seg, skuffet, frustrerte, usikre, sure osv av å bli behandlet dårlig.

[Gjest Gjest_evy_*]

Vi var også stormende forelsket de første 3-4 årene,og jeg svevde på en rosa lykkesky og trodde at ting ville bli slik resten av livet.

Men forhold over tid er hard jobbing, og man må dra lasset sammen i samme retning!

For å gjøre en lang historie kort, så drog vi i hver vår retning, jeg prøvde så godt jeg kunne å holde dette sammen, og jeg ser nå at jeg prøvde for mye. Jeg ble dørmatta hans, rett og slett. Og ville jeg sette meg ned og prate om forholdet, mente han at det var ikke noe å snakke om. Jeg ser jo at jeg selv var altfor ettergivende og kravløs overfor ham. Ikke bare hans feil.

Han melte sin egen kake, var omtrent på jobb hele tiden, og greidde jammen å skaffe seg ny familie på en annen kant av landet i tillegg. Da er det ikke stort mer igjen å lime sammen, og skilsmisse er det beste alternativet.

Misunner dere som samarbeider og drar lasset sammen! Håper jeg også får oppleve det snart.

[Gjest Gjest81]

Vi er veldig forelsket, fremdeles, etter snart 9 år. Jeg kunne ha skrevet et innlegg lignende det du skriver om mannen min. Men vi har jobbet. Det har vært opp og ned på veien, og et realistisk forhold til hva et forhold er. Jeg tror vi har klart det så bra, og fremdeles er forelsket, nettopp fordi vi ikke har sett naivt på hva et forhold innebærer.

Og når jeg skriver på forumet her er det ikke for å fortelle hvor fint og flott vi har det, men for å få innspill på nettopp de vanskelige sidene ved forholdet. Og det tror jeg gjelder mange her. Om 1 av 100 saker hjemme er negative, vil det på forumet virke som om vi er bare negative, siden jeg kanskje skriver om bare den ene saken her.

Noen ganger er det godt å få blåst ut disse frustrasjonene på fremmede, som ikke kan "bruke det mot meg" senere, slik som evt venner og familie kan.

[Betsy]

Du er en smule snever, rett og slett.

Kvinnen er ikke automatisk problemet selv om hun er den som stikker nesen sin frem her for å be om råd.

Kan ikke annet enn å si meg veldig enig.

Jenta er jo ofte den som er den snakkevillige i et forhold og som kanskje ynder å lufte problemene sine til hvermansen, mens mannen gjerne skyver problemene unna. Dessuten - jeg ville aldri tillatt meg selv og hatt et så rosenrødt syn på ting som TS'; fallhøyden må jo være sinnsykt stor den dagen man finner ut at ingenting er udødelig - ei heller kjærligheten....

Jeg har vært sammen med samboer i snart ti år, og "hemmeligheten" bak vårt forhold (som av oss selv og de rundt oss karakteriseres som ganske så "kjernesunt"), må vel være at vi har et temmelig realistisk syn på kjærligheten. Ingen av oss har hatt forhåpninger om at vi skal være stormende forelsket i hverandre og leve på rosa skyer frem til vi fyller åtti år. Vi har dessuten lært av mange rundt oss at gresset sjeldent er grønnere på den andre siden av gjerdet. Vi har alltid prioritert tosomheten, samtidig som vi har gitt hverandre tiltrengt tid alene med hver våre venner.

Vi har egentlig ikke kjempemye til felles, og vi har helt forskjellige personligheter, men vi har noen felles interesseområder som gir oss mange gode opplevelser sammen.

Og - vi er vel skjønt enige i at en god krangel kan være ordentlig oppfriskende av og til!

:kaffe:

[Gjest Gjest_tille_*]

Jeg er kanskje naiv og sneversynt som tror på kjærligheten, og dum som forteller det her på forumet at jeg er lykkelig med min mann. Vel, 3 år er kort tid, men ofte har allerede mange problemer oppstått. Også for oss... Men vi har gjort et valg, vi velger å ikke fokusere på problemëne, men løse de raskt for så å gå videre. Og vi har et godt sammarbeid, og klart man må være to for å få dette til. Jeg tror på ingen måte noe annet. Og ikke tror jeg alt er kvinnens feil heller, men her inne er det veldig negative vinkling på mannen. Jeg har vært heldig, jeg har truffet en mann som bryr seg om mitt ve og vel. Er jeg lei meg, eller om jeg er litt tankefull så oppdager han det med engang, og han gir seg ikke før vi har fått pratet om problemet, eller kall det hva man vil.

Jeg har ikke alltid hatt det slik, jeg var i et langvarig forhold tidligere, som strakk seg over flere år, altfor mange år. Vi klarte ikke å sammarbeide på noen måte, så hvorfor var vi sammen? Fordi vi trodde at gresset ikke var grønnere på den andre siden, noe det garantert var. Det forholdet jeg hadde da, kontra det jeg har nå, er ikke sammenlignbart. Hver dag var en kamp, og det var null kjærlighet igjen. Så hvorfor fortsette??? Jeg gjorde det kun fordi jeg ikke har den erfaringen jeg har nå. Nå ser jeg hva man kan få ut av et forhold, om man ikke kun går etter forelskelsen, men bygger forholdet opp med en stødig grunnmur. Jeg ser på min mann som min beste venn, han kan jeg le og gråte sammen med, han kan jeg vise meg naken foran, jeg trenger ikke å være redd for å tape ansikt for ham, for jeg vet at han vil støtte meg uansett.

At jeg vil falle stygt om jeg opplever å bli skuffet, tviler jeg sterkt på. Fordi jeg ikke tar hver dag som en selvfølge. Jeg seiler på ingen måte på noen rosenblad, fordi jeg jobber for at vi begge skal ha det bra. Jeg er redd for å miste han, og han er redd for å miste meg. Derfor prøver vi å glede hverandre i hverdagen, om det så er med bare små tilsynelatende små vink som betyr mye for oss begge. Dette handler om interesse for den andre part, og har man ikke den, så er det vanskelig å jobbe, fordi det hele kan virke meningsløst. Og om jeg skulle falle stygt vil jeg uansett kunne se tilbake på en utrolig fin og god tid.

Man må ikke på død og liv prøve å jobbe for et forhold, noen ganger fungerer ikke et forhold, kall det et sammarbeid, for det er nettopp det man utfører.

Jeg er veldig glad for at jeg tok mot til meg og trakk meg ut av et mislykket forhold. Å se tilbake på det som var, er vondt, men har lært meg utrolig mye. Jeg er lykkelig med min mann, og skulle så ønske at flere kunne finne sin likemann

[Gjest =tentacle=]

Jeg er kanskje naiv og sneversynt som tror på kjærligheten, og dum som forteller det her på forumet at jeg er lykkelig med min mann. Vel, 3 år er kort tid, men ofte har allerede mange problemer oppstått. Også for oss... Men vi har gjort et valg, vi velger å ikke fokusere på problemëne, men løse de raskt for så å gå videre. Og vi har et godt sammarbeid, og klart man må være to for å få dette til. Jeg tror på ingen måte noe annet. Og ikke tror jeg alt er kvinnens feil heller, men her inne er det veldig negative vinkling på mannen. Jeg har vært heldig, jeg har truffet en mann som bryr seg om mitt ve og vel. Er jeg lei meg, eller om jeg er litt tankefull så oppdager han det med engang, og han gir seg ikke før vi har fått pratet om problemet, eller kall det hva man vil.

Jeg har ikke alltid hatt det slik, jeg var i et langvarig forhold tidligere, som strakk seg over flere år, altfor mange år. Vi klarte ikke å sammarbeide på noen måte, så hvorfor var vi sammen? Fordi vi trodde at gresset ikke var grønnere på den andre siden, noe det garantert var. Det forholdet jeg hadde da, kontra det jeg har nå, er ikke sammenlignbart. Hver dag var en kamp, og det var null kjærlighet igjen. Så hvorfor fortsette??? Jeg gjorde det kun fordi jeg ikke har den erfaringen jeg har nå. Nå ser jeg hva man kan få ut av et forhold, om man ikke kun går etter forelskelsen, men bygger forholdet opp med en stødig grunnmur. Jeg ser på min mann som min beste venn, han kan jeg le og gråte sammen med, han kan jeg vise meg naken foran, jeg trenger ikke å være redd for å tape ansikt for ham, for jeg vet at han vil støtte meg uansett.

At jeg vil falle stygt om jeg opplever å bli skuffet, tviler jeg sterkt på. Fordi jeg ikke tar hver dag som en selvfølge. Jeg seiler på ingen måte på noen rosenblad, fordi jeg jobber for at vi begge skal ha det bra. Jeg er redd for å miste han, og han er redd for å miste meg. Derfor prøver vi å glede hverandre i hverdagen, om det så er med bare små tilsynelatende små vink som betyr mye for oss begge. Dette handler om interesse for den andre part, og har man ikke den, så er det vanskelig å jobbe, fordi det hele kan virke meningsløst. Og om jeg skulle falle stygt vil jeg uansett kunne se tilbake på en utrolig fin og god tid.

Man må ikke på død og liv prøve å jobbe for et forhold, noen ganger fungerer ikke et forhold, kall det et sammarbeid, for det er nettopp det man utfører.

Jeg er veldig glad for at jeg tok mot til meg og trakk meg ut av et mislykket forhold. Å se tilbake på det som var, er vondt, men har lært meg utrolig mye. Jeg er lykkelig med min mann, og skulle så ønske at flere kunne finne sin likemann

Du mener at du etter lang tid i ditt forrige forhold endelig sluttet med å "forsure en manns liv med vonde tanker når han kunne få en som elsket ham" i stedet?

[Gjest Gjest_tille_*]

Du mener at du etter lang tid i ditt forrige forhold endelig sluttet med å "forsure en manns liv med vonde tanker når han kunne få en som elsket ham" i stedet?

Ja det var det jeg mente, for vi hadde ikke noe å gjøre sammen. Og jeg gjorde slik som mange av dere, ble, og klaget over en ubrukelig og udugelig mann. Men forskjellen mellom dere og meg, er at jeg klarte å gå, noe dere aldri vil klare, fordi dere ikke klarer dere uten mannen deres. Jeg får oppleve noe dere aldri får oppleve, nemelig kjærlighet. Og dessuten så har jeg en ekte mann som bryr seg om meg. Jeg forstår at dere er misunnelig, det ville jeg også ha vært