Lyst på barn!

[Marihata]

Blir så babysyk i perioder og så går det over og tanken på barn blir veldig skremmende.

Jeg er 24 år gammel og periodene hvor klokka tikker kommer oftere enn før.

Har vært sammen med min forlovede i snart to år og vi snakker ofte om den gangen vi får barn sammen, og han ville blitt en fantastisk far.

Tanken på en liten en som er halvparten meg og halvparten HAM får hjertet mitt til å virkelig BRUSE.

Det føles så lenge ut å vente i flere år(vil bli ferdig med utdannelse først og ha ting mer på plass, samtidig veldig skummelt ut.

Hadde det skjedd et uhell hadde vi beholdt det og man hadde vel forberedt seg ganske godt til oppgaven.

Jeg må ta ut spiralen min nå denne mnd, og akkurat nå skulle jeg bare latt være å begynne på p-piller og latt det stå til.

Hva jeg tenker om en uke kan være noe ganske annet.

Jeg vet nok at vi blir å vente med en så stor oppgave, men det er deilig noen ganger å drømme om fremtiden:)

Dere som er par og foreldre, hvordan ble det i realiteten?

Hvordan ble forholdet påvirket av å ha barn?

Jeg forstår at det må bli veldig anderledes når man ikke har seg selv og hverandre å tenke på, men en liten en også.

Men er det ikke også, i tillegg til stress og mas, herlig å samarbeide om at barnet for en bra start på livet?Og ha en så stor og fin oppgave sammen?

Hvordan er det?Jeg har ingen anelse.

Er jeg bare en stor romantiker nå, eller et ganske normalt menneske som har en biologisk klokke som for alvor har begynt å tikke?

[Marihata]

Er nok også fordi jeg har funnet HAM, og vi elsker hverandre så inderlig.

Hadde nok ikke vært fullt så babysyk som det bare var meg.

Men, det også er vel ganske naturlig...

[Amalie_85]

Nå har jo ikke vi fått babyen enda, men den er da under produsjon

Men jeg ville bare si at jeg skjønner hva du mener. Jeg og følte meg jo forsåvidt klar til å begynne å prøve for 6 mnd siden fordi det er HAM, det er virkelig HAM! Så kjente og den baby-syken kom og gikk som bare det. Vi snakket og om det å få barn når jeg hadde fått meg fast jobb. Men så skjedde uhellet da, så nå sitter jeg her gravid og venter på en liten. Men han er bare gla til. Og det har allerede forandret oss på disse 4 mnd, vi tenker anderledes og prioriterer penger litt anderledes. Men jeg merker at vi er like mye kjærester like vel. Så jeg tror vi kommer til å klare oss bra etter den lille kommer og så lenge man er like flink å snakke sammen som før! Men vil nok tro at det er perioder som kan bli litt tyngre hvis det er ett barn som er våken på natterstid. Men når det er den riktige mannen så vil vel det gå fint

Er det lenge til du er ferdig med skolen da? vi skulle egentlig begynne å prøve om ca 1,5år vi da. For jeg har vårsemesteret og 1 år til igjen på skole. Men tror vi vil klare oss bra!

[Marihata]

Nå har jo ikke vi fått babyen enda, men den er da under produsjon

Men jeg ville bare si at jeg skjønner hva du mener. Jeg og følte meg jo forsåvidt klar til å begynne å prøve for 6 mnd siden fordi det er HAM, det er virkelig HAM! Så kjente og den baby-syken kom og gikk som bare det. Vi snakket og om det å få barn når jeg hadde fått meg fast jobb. Men så skjedde uhellet da, så nå sitter jeg her gravid og venter på en liten. Men han er bare gla til. Og det har allerede forandret oss på disse 4 mnd, vi tenker anderledes og prioriterer penger litt anderledes. Men jeg merker at vi er like mye kjærester like vel. Så jeg tror vi kommer til å klare oss bra etter den lille kommer og så lenge man er like flink å snakke sammen som før! Men vil nok tro at det er perioder som kan bli litt tyngre hvis det er ett barn som er våken på natterstid. Men når det er den riktige mannen så vil vel det gå fint

Er det lenge til du er ferdig med skolen da? vi skulle egentlig begynne å prøve om ca 1,5år vi da. For jeg har vårsemesteret og 1 år til igjen på skole. Men tror vi vil klare oss bra!

Jeg har ikke begynt enda, har to fag igjen fra videregående før jeg kan begynne å studere, så sånn sett ville det vært litt dumt, selv om det ikke er umulig.

Tror nok ikke det kommer på tale enda, men lysten er sterk, iallefall akkurat nå.

Ja, det viktige er å fortsette å snakke ærlige med hverandre, fra hjertet.

Vi snakker sammen fra hjertet og er veldig trygge på hverandre, og jeg føler meg sikker på at vi skulle taklet omveltningen det er å bli foreldre.

Men, mange klarer ikke det, altfor mange.

Føler alikevel at vårt forhold er utrolig bra, men at vi kan ha noen flere år sammen, og bli enda bedre kjent med hverandre, så man er skikkelig rustet og klar.

Vet ikke helt hvordan det hadde blitt om jeg ble gravid nå, tror i grunn det hadde gått bra, han ville tatt sitt ansvar og vi ville klart å kommunisere bra, men tanken er litt skummel enda, alikevel.

Vi følte begge to etter bare noen mnd sammen, at den andre var den vi ville ha barn sammen med en gang i fremtiden.

Rart med det der, men vi har faktisk alltid snakket om barn fra første stund.

Nå er jo han tretti år da, og begynner vil å bli litt klar han også.

Når han ser unger blir han litt rar og blank i øynene og kikker litt på meg og smiler.

Han ville blitt en så fin far, og tanken på at han holder en liten mot brystet sitt er en vakker tanke:)

Han er en fantastisk mann, som er så følsom, som gråter når han blir rørt av noe vakkert, som er nær, hengiven og varm.

Som holder meg tett inntil seg og forteller meg ørten ganger om dagen hvor høyt han elsker meg, og jeg gjør det samme.

Han ligger inntil brystet mitt, vi snakker sammen om stort og smått og vi elsker hverandre og da blir tanken på å skape noe så stort sammen veldig overveldende!

Han er den vakreste og varmeste, deiligste jeg vet om i hele verden, og han han kaller meg for den beste i hele universet.

Føler at han aldri ville sviktet meg på noe slags måte, og jeg vil være der for han alltid.

Vi skal gifte oss om et og et halvt år fordi vi er rette for hverandre:)

[Marihata]

Moderator:

Kan du flytte denne tråden til barn og familie?

Ikke så mye respons her, og muligens litt feil plass å ha tråden..

[Gjest imli]

Vår er også under produksjon. Vi ville ha barn fordi vi elsker hverandre og har lyst til å "føre slekta videre". Blir fantastisk med et lite menneske som er en del av oss begge to.

[lolita90]

jeg har også lyst på barn, men er for ung ennå... bare 17 år...

skal gjøre meg ferdig med skole og skaffe meg et sted å bo før jeg skal ha barn

[Marihata]

Ja, det er fordi vi elsker hverandre så høyt at jeg har så lyst tror jeg.

Også fordi jeg har blitt eldre selvfølgelig.

Vanligvis tenker jeg slik i en eller to også går den intense følelsen over, men nå har gått rundt og tenkt slik i fire dager.

Noe er i ferd med å skje med meg, og siden i sommer har jeg tatt meg selv i å forandre meg i de praktiske delene av livet.

Det virker som om jeg mentalt jobber på å forberede meg på å bli mor og er bla blitt mer fornuftig og ansvarsfull, feks til skole.

Har aldri før tenkt særlig langsiktig over livet mitt.

Jeg føler ikke at det ville vært særlig fornuftig å blitt gravid nå, og min forlovede har lyst å vente til vi har ting litt mer på plass.

Vi skal gifte oss om et og et halvt år bl.a og vi vil jo begge ha et litt bedre økonomisk fundament.

Samtidig vet jeg ikke om jeg klarer å vente helt til jeg er ferdig med en utdannelse, føler at hormonene mine begynner å ta litt overhånd:)

Jeg begriper at det er masse, masse ansvar med et barn, jeg var 13 og 16 da jeg fikk mine siste søsken, så mine tanker omk dette er ikke bare en romantisk fantasi.

Vanskelig dette, men vi har jo god tid...

[Malama]

Vår er jo også bare "under produksjon", så hvordan det påvirker parforholdet vet jeg ikke så mye om enda...

Jeg begynte å tenke tanker og drømmer om en baby da jeg var på din alder ja.... jeg rekker å bli 29 før jeg føder den, antakelig (termin rundt min egen bursdag, så det spørs om den har lyst ut litt før eller ei)

For min mann var det viktig å få på plass jobb/økonomi, og jeg er jo enig i at han hadde rett, jeg ble bare babysyk litt tidligere enn ham...

Nå som det er blitt en realitet, en liten baby inni magen, vi skal bli foreldre, så er jeg glad for at vi har hatt disse årene (vi har vært sammen i over 6 år nå, gift i et halvt) sammen, bare oss to, til å bli godt kjent med hverandre, og leve livet som to. Selvsagt skal vi fortsette å være kjærester etter at vi blir foreldre også, men å få barn snur livet litt på hodet, og en får andre prioriteringer, og andre begrensninger.

Som mannen så søtt sa det for et par dager siden: Jeg er glad vi hadde den flotte bryllupsreien på Malta, bare vi to. Det var "ungdomstiden" vår det, nå blir det familieferier.

Nyt tiden som to, men det er ikke slutt på livet selv om man blir tre. Og det er slett ingen umulighet å bli foreldre under studietiden, økonomisk er det gjennomførbart, og tidsmessig er det egentlig minst like greit som å være i arbeid. (eneste er, ikke få barn sånn akkurat i det økonomiske hulrommet mellom "å være student" og "å ha jobbet i minst 6 måneder før permisjon" da er det ikke mye økonomsik støtte å hente)

[Ninen]

Blir så babysyk i perioder og så går det over og tanken på barn blir veldig skremmende.

Jeg er omtrent på din alder og kjenner meg veldig igjen i det du sier her. Akkurat sånn er det for meg også. Noen ganger kjempelyst på barn, andre ganger føles det som en alt for stor oppgave.

Tenker på det du sier, Amalie_85, at dine/deres følelser har forandret seg mye etter at du ble gravid. Det er kanskje sånn at man ofte ikke er helt klar før det, men at man i de månedene graviditeten varer modnes til den nye oppgaven. Jeg håper i alle fall det er sånn

Endret 13. november 2009 av Ninen

[Malama]

Tenker på det du sier, Amalie_85, at dine/deres følelser har forandret seg mye etter at du ble gravid. Det er kanskje sånn at man ofte ikke er helt klar før det, men at man i de månedene graviditeten varer modnes til den nye oppgaven. Jeg håper i alle fall det er sånn

Det tror jeg er tilfellet for veldig mange.

Ja, selv vi som føler oss helt klar for det før det skjer (vi rakk jo også å mondes i tankegangen gjennom prøveperioden, som tok tid) mondes nok også videre gjennom svangerskapet.

Det er en fint ting at man får 8 måneder å forberede seg på (når man oppdager at man er gravid er jo allerede den første av de ni månenee gått, siden det regnes fra første dag i siste mens, og man oppdager det jo ikke før rundt den tiden man venter neste mens) for det er jo en del omstillinger...

[Marihata]

Jeg er omtrent på din alder og kjenner meg veldig igjen i det du sier her. Akkurat sånn er det for meg også. Noen ganger kjempelyst på barn, andre ganger føles det som en alt for stor oppgave. Både mannen og jeg er i jobb, og vi har vært gift i 1,5 år. Sånn sett ligger egentlig alt til rette for oss, og vi har planer om å begynne prøvingen i sommer. Altså hvis det ikke virker alt for skummelt når tiden kommer...

Tenker på det du sier, Amalie_85, at dine/deres følelser har forandret seg mye etter at du ble gravid. Det er kanskje sånn at man ofte ikke er helt klar før det, men at man i de månedene graviditeten varer modnes til den nye oppgaven. Jeg håper i alle fall det er sånn

Jeg har lest flere plasser at man modnes under graviditeten, og ingen(iallefall nesten ingen) angrer når barnet kommer selv om det kanskje var et uhell.

Jeg har vært gravid og tatt abort da jeg var yngre, og bare i løpet av denne lille tiden ble jeg sterkt påvirket av hormonene i kroppen, men jeg var overhodet ikke klar fordi jeg var så ung.

Kan forestille meg hva som da skjer mentalt på ni mnd, det er nok mye, og man føler seg nok klar når tiden er inne til å føde.

Slik er vi skapt og det er bra:)

[Marihata]

Vår er jo også bare "under produksjon", så hvordan det påvirker parforholdet vet jeg ikke så mye om enda...

Jeg begynte å tenke tanker og drømmer om en baby da jeg var på din alder ja.... jeg rekker å bli 29 før jeg føder den, antakelig (termin rundt min egen bursdag, så det spørs om den har lyst ut litt før eller ei)

For min mann var det viktig å få på plass jobb/økonomi, og jeg er jo enig i at han hadde rett, jeg ble bare babysyk litt tidligere enn ham...

Nå som det er blitt en realitet, en liten baby inni magen, vi skal bli foreldre, så er jeg glad for at vi har hatt disse årene (vi har vært sammen i over 6 år nå, gift i et halvt) sammen, bare oss to, til å bli godt kjent med hverandre, og leve livet som to. Selvsagt skal vi fortsette å være kjærester etter at vi blir foreldre også, men å få barn snur livet litt på hodet, og en får andre prioriteringer, og andre begrensninger.

Som mannen så søtt sa det for et par dager siden: Jeg er glad vi hadde den flotte bryllupsreien på Malta, bare vi to. Det var "ungdomstiden" vår det, nå blir det familieferier.

Nyt tiden som to, men det er ikke slutt på livet selv om man blir tre. Og det er slett ingen umulighet å bli foreldre under studietiden, økonomisk er det gjennomførbart, og tidsmessig er det egentlig minst like greit som å være i arbeid. (eneste er, ikke få barn sånn akkurat i det økonomiske hulrommet mellom "å være student" og "å ha jobbet i minst 6 måneder før permisjon" da er det ikke mye økonomsik støtte å hente)

Har man rett på noe ekstra økonomisk støtte utenom studielån om man er student og forelder?

Vet man har rett på det om man er enslig men om jeg bor med faren og evt er gift også, får man noe ekstra da?

En inntekt pluss studielån er vel litt lite å leve av med masse nye utgifter som etr barn innebærer.

Vet du noe om dette eller noen andre?

[Puserjenta]

He he..

Jeg skjønner deg veldig godt, mine eggstokker dunker bare hardere og hardere for hver dag som går.

Sambo og jeg har tenkt at jeg skal slutte på pillen om ca ett år! Men først bør vi ha kjøpt et sted å bo. Er noen ting som er greit å ha på plass, fast jobb og fast bosted.

Men ellers kan man jo planlegge litt da, behøver ikke gjøre alt med en gang, du er jo like ung som meg.

Imens skal hvertfall vi tørrtrene..hørt at det er veldig viktig..tihii

[Malama]

Har man rett på noe ekstra økonomisk støtte utenom studielån om man er student og forelder?

Vet man har rett på det om man er enslig men om jeg bor med faren og evt er gift også, får man noe ekstra da?

En inntekt pluss studielån er vel litt lite å leve av med masse nye utgifter som etr barn innebærer.

Vet du noe om dette eller noen andre?

Som student får du "fødselsstipend", du kan altså ta pause fra studiene, og får max lån og stipend, alt som stipend. Med tillegg for forsørgerstipend. (hvor stort stipend man får er jo avhengig av partneres lønn, dersom din mann er i arbeid, slik jeg tolker ditt innlegg) Også har man så vidt jeg vet da krav på engangsstøanden (ca 33.000) fra nav

Det er ikke sånn til å bli kjemperik på akkurat, men det er da mulig å leve av, en baby koster faktisk ikke allverdens (derimot begynner de å koste mer når de vokser opp, og blir barnehagebarn, og ikke minst skolebarn og tenåringer...)

Men det er jo snakk om prioriteringer, og hvilke valg man tar. For meg var det ikke aktuelt å få barn under utdanningen, men det har vel også en del å gjøre med det faktum at jeg traff min mann når det var et år igjen av den...

[Malama]

Imens skal hvertfall vi tørrtrene..hørt at det er veldig viktig..tihii

Tørrtrening er muligens ikke verdens mest behagelige variant i dette tilfellet, men jada, trening er viktig det

[Marihata]

Det vil ta flere år før jeg er ferdig med min utdannelse, og så lenge vet jeg ikke om jeg vil vente.

Noen som har erfaring med utdannelse samtidig som man er forelder?

Både positivt og negativt.

[RedFox81]

Vanligvis tenker jeg slik i en eller to også går den intense følelsen over, men nå har gått rundt og tenkt slik i fire dager.

Hihi, håper du skrev noe feil der! Jeg ville ikke skaffet meg en katt engang, etter "å gå og tenke på det i 4 dager". Vil ikke fraråde deg å prøve å bli gravid, men bare vent til du går og tenker på det ihvertfall i ei uke! Beklager at jeg fniser her, men dette utsagnet var jo litt komisk.

Heh, selv var jeg veldig babysyk i perioder, da jeg var rundt 20. Så gikk det plutselig over, av mange grunner (også praktiske).

[Marihata]

Hihi, håper du skrev noe feil der! Jeg ville ikke skaffet meg en katt engang, etter "å gå og tenke på det i 4 dager". Vil ikke fraråde deg å prøve å bli gravid, men bare vent til du går og tenker på det ihvertfall i ei uke! Beklager at jeg fniser her, men dette utsagnet var jo litt komisk.

Heh, selv var jeg veldig babysyk i perioder, da jeg var rundt 20. Så gikk det plutselig over, av mange grunner (også praktiske).

Hehe..det var ingen skrivefeil.

Jeg har ikke tenkt å røske ut spiralen og pule i vei om jeg omså tenker på det i et halvt år, men om det blir så lenge å ha lyst vil jeg jo skjønne at det kanskje begynner å bli på tide.

Før har jeg kanskje tenkt litt på det også forsvinner det like fort som det kom.

Men nå kjenner jeg at den følelsen varer mye lenger enn den har gjort før, selv om det er ekstremt kort tid:)

Vil ikke gjøre noe overilt, og en så stor avgjørelse skal være godt overveid, og vi er jo også to stykk som skal være enige.

[Puserjenta]

SITER(Puserjenta @ 09.01.2008 (14:42) )

Imens skal hvertfall vi tørrtrene..hørt at det er veldig viktig..tihii

Tørrtrening er muligens ikke verdens mest behagelige variant i dette tilfellet, men jada, trening er viktig det

Skjønner at det hørte rart ut ja

man satser på at alle skjønte hva jeg mente..heheh

fingrene trykker før hjernen får tenkt over hva som blir skrevet...

Shooting blanks hvertfall...