Mødre til Downsbarn tar abort

[Karmosin]

Jeg har jobbet med flere typer hjelp til foreldre til funksjonshemmede barn, de kan frasi seg ansvaret. Noen ganger er det dessverre det som må til for å få tilstrekkelig hjelp, systemet er lagt opp til å gi så lite hjelp som mulig frivillig. Men hjelpen må stables på beina når foreldrene sier stopp.

Jeg husker jeg leste om en far som satte fra seg en sterkt pleietrengende gutt hos sosialkontoret og nekta å gå før gutten fikk institusjonsplass og ordentlig hjelp. Det virket visstnok, men det er forferdelig synd at det må gå så langt. Jeg håper det var et ekstremt tilfelle.

[Karmosin]

Og til dere andre som mener at hver familie kan avgjøre selv om man klarer belastningen, hvordan kan man vite det uten aa ha prøvd?

Hvis det hadde vært returrett på barn kunne man jo bare prøvd i vei. Som det er, er det da det eneste rasjonelle at hver enkelt familie avgjør hva de mener seg å kunne håndtere. Jeg tror de fleste kjenner seg selv så godt at de evner å avgjøre om de har potensiale til å klare det, til å vokse med oppgaven eller om det ville bli til det verste for både dem og barnet.

[Gjest =tentacle=]

Hvis det hadde vært returrett på barn kunne man jo bare prøvd i vei. Som det er, er det da det eneste rasjonelle at hver enkelt familie avgjør hva de mener seg å kunne håndtere. Jeg tror de fleste kjenner seg selv så godt at de evner å avgjøre om de har potensiale til å klare det, til å vokse med oppgaven eller om det ville bli til det verste for både dem og barnet.

De undervurderer seg offisielt fordi det er mer behagelig å tenke (og si til andre) at de ikke kan klare, fremfor at de ikke vil klare.

Hadde folk virkelig ikke klart mer enn abortstatistikkene kan gi inntrykk av, så hadde ting sett veldig annerledes ut når sykdom og skader rammer fødte barn og voksne.

[Gjest Badiane]

De undervurderer seg offisielt fordi det er mer behagelig å tenke (og si til andre) at de ikke kan klare, fremfor at de ikke vil klare.

Hadde folk virkelig ikke klart mer enn abortstatistikkene kan gi inntrykk av, så hadde ting sett veldig annerledes ut når sykdom og skader rammer fødte barn og voksne.

Det er forskjell på å måtte klare å håndtere en situasjon man plutselig har havnet oppi, og på å velge en slik situasjon.

Det er mulig dette er en søkt sammenligning, men jeg prøver allikevel: De fleste kunne klart å overleve på eksistensminimum hvis de plutselig hadde kommet i en slik situasjon at det hadde vært nødvendig. Det er allikevel de færreste som ville valgt en slik situasjon frivillig.

Dessuten vet du ikke hvilke omkostninger det har for psyke og livskvalitet for øvrig - verken når det gjelder å leve med et funksjonshemmet barn, eller når det gjelder å leve på eksistensminimum. Det at det er mulig, betyr ikke nødvendigvis at det er ønskelig eller bra, om man nå først har mulighet til å velge det bort.

[Gjest i]

Det er opptil mors alder, for kun kvinner over 38 får tilbud om fostervannsprøve. De fleste som bærer Downbarn vet det altså ikke, og får seg en overraskelse. Det er ikke fordi de yngre er tøffere.

Man kan også ta blodprøver. Tidlig UL gir også en meget god indikasjon ved nakkefold målinger.

Jeg mente ikke at de yngre er tøffere. Jeg mente at som yngre har man mest sannsynlig flere år foran seg som frisk og rask.

Det er tross alt lettere å følge opp en ekstra krevende ungdom/ung voksen i slutten av 40 årene enn som pensjonist.

[Gjest =tentacle=]

Det er forskjell på å måtte klare å håndtere en situasjon man plutselig har havnet oppi, og på å velge en slik situasjon.

Det er mulig dette er en søkt sammenligning, men jeg prøver allikevel: De fleste kunne klart å overleve på eksistensminimum hvis de plutselig hadde kommet i en slik situasjon at det hadde vært nødvendig. Det er allikevel de færreste som ville valgt en slik situasjon frivillig.

Dessuten vet du ikke hvilke omkostninger det har for psyke og livskvalitet for øvrig - verken når det gjelder å leve med et funksjonshemmet barn, eller når det gjelder å leve på eksistensminimum. Det at det er mulig, betyr ikke nødvendigvis at det er ønskelig eller bra, om man nå først har mulighet til å velge det bort.

Og jeg holder på at det er for de fleste ikke vil dreie seg om at de personlig er for svake til å ta seg av et barn med Downs, men at andre mekanismer og ønsker dominerer valget.

Personlig synes jeg ikke det er verre enn å ta abort fordi man har planlagt et år som utvekslingsstudent og graviditeten ikke passer inn. Eller at et barn til vil kreve større leilighet. Eller at man ikke kan klare ta seg av et barn fordi man ikke er kjæreste med faren, mens man ikke ville vurdere å sette bort barnet om bruddet kom 10 mnd senere. Da ville man plutselig klare det strålende, og helst uten avlastning fra far.

[Gjest =tentacle=]

Man kan også ta blodprøver. Tidlig UL gir også en meget god indikasjon ved nakkefold målinger.

Jeg mente ikke at de yngre er tøffere. Jeg mente at som yngre har man mest sannsynlig flere år foran seg som frisk og rask.

Det er tross alt lettere å følge opp en ekstra krevende ungdom/ung voksen i slutten av 40 årene enn som pensjonist.

Og dette er vel fortsatt også tilbud som gis til kvinner over 38, samt ved spesiell risiko eller spesiell bekymring hos mor.

[Mrs N]

Hvis jeg hadde hatt muligheten til å abortere et foster (for det er tross alt det vi snakker om) med Downs syndrom så hadde jeg nok gjort det.

Jeg synes det er feil og urettferdig mot barnet (og eventuelle søsken) å bringe det frem når man tenker på hvor redusert livet til dette barnet kan bli/blir.

[Gjest Gjest_Nekinna_*]

Det er forskjell på å måtte klare å håndtere en situasjon man plutselig har havnet oppi, og på å velge en slik situasjon.

Det er mulig dette er en søkt sammenligning, men jeg prøver allikevel: De fleste kunne klart å overleve på eksistensminimum hvis de plutselig hadde kommet i en slik situasjon at det hadde vært nødvendig. Det er allikevel de færreste som ville valgt en slik situasjon frivillig.

Dessuten vet du ikke hvilke omkostninger det har for psyke og livskvalitet for øvrig - verken når det gjelder å leve med et funksjonshemmet barn, eller når det gjelder å leve på eksistensminimum. Det at det er mulig, betyr ikke nødvendigvis at det er ønskelig eller bra, om man nå først har mulighet til å velge det bort.

Veldig søkt sammenligning spør du meg... Hva er det som får deg til å konkludere med at barn med Downs og deres familier lever på et eksistensminimum??? Det er tross alt Downs man diskutere her...

Og det at det er mulig å påvise og dernest fjerne barn med Downs betyr heller ikke nødvendigvis at det er ønskelig eller bra. Og du vet heller ikke hvilke positive konsekvenser det kan ha for psyken å leve med et funksjonshemmet barn.

[Gjest i]

Og dette er vel fortsatt også tilbud som gis til kvinner over 38, samt ved spesiell risiko eller spesiell bekymring hos mor.

Jeg forstår ikke hvorfor du forsøker å plukke fra hverandre alt jeg skriver.

Jeg skrev at jeg ikke vet om hvordan kvinner i forskjellige aldersgrupper som VET de bærer på et barn med Down reagerer. Det kunne vært spennende hvis noen kan linke til slik statestikk.

Videre skrev jeg at dersom det var snakk om kvinner i flere aldersgrupper som VISSTE at de bar på et Down barn så ville jeg tro at det er naturlig at de som var eldre kanskje synes denne oppgaven er for stor med tanke på deres alder og helse ved oppfølging av dette barnet.

I siste innlegg påpekte jeg at det finnes flere metoder for å indikere Down syndrom. Noen av disse kan man få privat, noen i utlandet mens noe er det begrenset tilgang til.

Altså vil det finnes flere kvinner enn de over 38 som VET at de bærer et barn med Down. Det er disse kvinnene jeg snakker om.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg hadde hatt muligheten til å abortere et foster (for det er tross alt det vi snakker om) med Downs syndrom så hadde jeg nok gjort det.

Jeg synes det er feil og urettferdig mot barnet (og eventuelle søsken) å bringe det frem når man tenker på hvor redusert livet til dette barnet kan bli/blir.

Trist at du tenker sånt... Hvorfor mener du at et barn med Downs har redusert livskvalitet? Og hvorfor er det urettferdig mot søsken?

[jannamor]

her får du mine holdninger servert på sølvfat... bare å hakke ned hehe

Risikoen or å få et barn med DS øker betraktelig med alderen. Er du altså såpass oppegående at du fortsatt velger å få barn når man er så gammel, må man da piskandø, klare å ta vare på barnet uansett? Jeg skal like å høre argumentene for abort. De bør virkelig ikke dreie seg om, vet ikke om jeg klarer belastningen, blablabla, ingen argumenter som kan relateres til at dama begynner å bli for gammel til å få barn med handicap synes jeg er ok.

Hvis alderen din gjør at du tar abort på et barn med DS, håper jeg legene steriliserer dama i samme slengen!

Ellers ser jeg ikke problemet med et DS barn, de er fantastiske mennesker, som kan bli så utrolig selvstendige. Jeg ville aldri tatt abort om jeg fikk et barn med DS, ja det vil kreve mer, men hvem er vi til å stille oss til Gud og dommer over hvilke handicap eller ikke barna skal ha?

Jeg innrømmer og at jeg håper virkelig det er noen funksjonshemminger mine barn slipper, ikke pga meg, men pga mitt barns livskvalitet. Fullstendig oppegåede i hodet, og totalt ute av stand til å utrykke seg, bevege seg? måtte sittet lenket til en rullestol hele livet, må ha hjelp til å skifte bleier til den dagen man dør? Aldri kunne ta seg en ronk alene? Kanskje aldri få et sexliv eller et selvstendig liv, men ønske det. Da snakker vi handicap. DS er ikke et handicap, men en utfording

Skal vi åpne for tukling med gener så vi kan ta vekk sjansen for psykiske sykdommer og arvelige hjertesykdommer og? Skal vi skape en barbie nasjon?

nei! verden trenger dimensjoner og mangfold!

Er man ikke klar for det, er jeg knusende trangsynt; LA VÆRE Å FÅ BARN!!!

Endret 7. januar 2008 av jannamor

[Ciara]

Om det ikke er like greit at de tar abort?

Jo, selvsagt. Det er selvbestemt abort her i landet, og da har ingen noen rett til å mene at dette ikke er greit. Samtidig tror jeg debatten er viktig å holde vedlike av etiske årsaker.

Jeg er ellers enig med Tentacle i mye her. Jeg tror det er en illusjon at folk sier de ikke ville orket å ha et funksjonshemmet barn. De aller fleste ville faktisk orket det. Grunnen til at man tar abort er altså i de fleste tilfeller at man ikke VIL, ikke at man ikke orker. Og det kan jeg likesågodt innrømme selv også - at hadde jeg fått vite at jeg ventet et funksjonshemmet barn, så er det temmelig sannsynlig at jeg hadde tatt abort, og det av hensyn til meg selv.

Dersom det er slik at man ikke tror man orker å ha et funksjonshemmet barn, så burde man ideelt sett ikke forsøke å få barn. Det er ikke alt som synes på ultralyd, og alle risikerer å føde et barn som ikke er fullstendig friskt. Høres det ut som en tilværelse man ikke kan takle, så bør man ikke bli gravid heller.

Endret 7. januar 2008 av Ciara

[Karmosin]

De undervurderer seg offisielt fordi det er mer behagelig å tenke (og si til andre) at de ikke kan klare, fremfor at de ikke vil klare.

Hadde folk virkelig ikke klart mer enn abortstatistikkene kan gi inntrykk av, så hadde ting sett veldig annerledes ut når sykdom og skader rammer fødte barn og voksne.

Mer behagelig? I think not.

Apropos de som allerede er født:

La oss si det sånn at jeg får et friskt og oppegående barn. Etter noen år får barnet en sykdom som går utover både det ene og det andre, og barnet ender opp som psykisk og fysisk sterkt funksjonshemmet. Jeg takler å mate ungen og holde den ren, og trene litt med den og denslags (ikke at trening har videre effekt, men det gjør i hvert fall ikke skade). Så godt som all min våkne tid går med til et barn med stort pleiebehov, og det er meget begrenset hva slags hjelp jeg får fra det offentlige, men barnets behov blir ivaretatt.

Altså klarer jeg å ha et funksjonshemmet barn?

Har jeg det jævlig? Ja, i dette hypotetiske scenariet.

Har min livskvalitet sunket dramatisk? Ja, i dette hypotetiske scenariet.

Sliter jeg med depresjoner? Ja, i dette hypotetiske scenariet.

Har jeg noensinne overskudd, eller lever jeg på et mentalt eksistensminimum? I dette hypotetiske scenariet er det fint lite annet enn ungens behov jeg orker å forholde meg til, og overskudd er ikke-eksisterende.

Ville jeg vært ungen min foruten? Nei, jeg er kjempeglad i ungen min, MEN hadde jeg visst hvordan det ville bli hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Har ungen det godt når den kan merke at jeg fungerer på dette eksistensminimum? Kanskje ikke alltid.

Jeg klarer å ivareta det jeg kan observere ungen har fysiske behov for, men selv går jeg mentalt i grøfta - er det å klare å ha et funksjonshemmet barn?

Jeg mener det ikke er å klare. Jeg mener også at naturligvis skal den enkelte selv avgjøre hva de vil takle her i verden, når det faktisk eksisterer en valgmulighet. Når man får det slengt i fanget, uten valgmuligheten, så må man jo prøve, men det er ikke gitt at alle kan håndtere det, og det er ikke alle som faktisk får funksjonshemmede barn som er fantastisk gode foreldre for dem.

[Gjest Gjest]

Mer behagelig? I think not.

Apropos de som allerede er født:

La oss si det sånn at jeg får et friskt og oppegående barn. Etter noen år får barnet en sykdom som går utover både det ene og det andre, og barnet ender opp som psykisk og fysisk sterkt funksjonshemmet. Jeg takler å mate ungen og holde den ren, og trene litt med den og denslags (ikke at trening har videre effekt, men det gjør i hvert fall ikke skade). Så godt som all min våkne tid går med til et barn med stort pleiebehov, og det er meget begrenset hva slags hjelp jeg får fra det offentlige, men barnets behov blir ivaretatt.

Altså klarer jeg å ha et funksjonshemmet barn?

Har jeg det jævlig? Ja, i dette hypotetiske scenariet.

Har min livskvalitet sunket dramatisk? Ja, i dette hypotetiske scenariet.

Sliter jeg med depresjoner? Ja, i dette hypotetiske scenariet.

Har jeg noensinne overskudd, eller lever jeg på et mentalt eksistensminimum? I dette hypotetiske scenariet er det fint lite annet enn ungens behov jeg orker å forholde meg til, og overskudd er ikke-eksisterende.

Ville jeg vært ungen min foruten? Nei, jeg er kjempeglad i ungen min, MEN hadde jeg visst hvordan det ville bli hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Har ungen det godt når den kan merke at jeg fungerer på dette eksistensminimum? Kanskje ikke alltid.

Jeg klarer å ivareta det jeg kan observere ungen har fysiske behov for, men selv går jeg mentalt i grøfta - er det å klare å ha et funksjonshemmet barn?

Jeg mener det ikke er å klare. Jeg mener også at naturligvis skal den enkelte selv avgjøre hva de vil takle her i verden, når det faktisk eksisterer en valgmulighet. Når man får det slengt i fanget, uten valgmuligheten, så må man jo prøve, men det er ikke gitt at alle kan håndtere det, og det er ikke alle som faktisk får funksjonshemmede barn som er fantastisk gode foreldre for dem.

Et barn som du beskriver her, er slike som ikke blir avdekket før barnet blir født uansett, her snakker man om Downs. Og til din opplysning så finnes det flust av foreldre som får friske barn som heller ikke er gode foreldre.

[Gjest Gjest]

Down syndrom er ingen sykdom, ei heller er det en alvorlig utviklingshemning!

Dette høres ikke helt riktig ut...

[Mrs N]

Trist at du tenker sånt... Hvorfor mener du at et barn med Downs har redusert livskvalitet? Og hvorfor er det urettferdig mot søsken?

Hvorfor jeg mener de har redusert livskvalitet? Det er da klart at de har det. Som nevnt tidligere i denne tråden så er det noen av disse som klarer seg bra, de får seg jobb, de reiser med bussen alene og de blir til og med gift. Men noen av disse må ha hjelp resten av livet.

Det er urettferdig mot søsken fordi det er utrolig krevende å ha et barn som er litt spesielt. Det tar opp tid som skulle ha blitt rettferdig fordelt mellom alle barna.

[Gjest Pato]

Forstår dem som velger bort et sykt barn, eller et barn som kan klare seg alene men allikevel må ha tilsyn av en voksen selv når barnet blir voksent!

Du er ikke ond av den grunn.Du tar et valg.Ikke dermed sagt at du ikke liker unger med Down.Selv mener jeg de er kjempesøte og ikke minst dønn ærlige i alt de sier!

Jeg ville ha valgt det bort om tjangsen var der, om det ikke ble oppdaget før barnet var født hadde jeg elsket barnet like mye som om det ikke hadde hatt Down.

Down syndrom er ingen sykdom, ei heller er det en alvorlig utviklingshemning!

Det er en kromosonfeil som gjør at de bla. blir hemmet i utviklingen.Da er barn med Down utviklingshemmet mener nå jeg.

[foolish]

jeg er en av de heldige som fortsatt lever

[Gjest Gjest]

jeg er en av de heldige som fortsatt lever