Fødselen

[Trampe]

Ja, det må jo bli bedre. Nå er dere obs på at det kan bli trøbbel, og da er det lettere å unngå det!

Man må nesten være optimist foran en fødsel tror jeg. Jeg er det, jeg vil ikke gå og tenke på alt som kan gå galt. Jeg merker mannen begynner å bli litt blek, han gruer seg. Han gleder seg veldig til å bli pappa, men han er veldig redd for meg og alt jeg skal igjennom. Han er veldig øm for tida, holder mye rundt meg, klemmer og koser på meg veldig ofte. Jeg nyter selvsagt oppmerksomheten, det er veldig godt, men jeg vet han gleder seg til å bli ferdig med dette her og slippe å være redd for hva som KAN skje.

[Gjest imli]

Vet ikke helt hva mannen tenker om selve fødselen. Men han er veldig opptatt av at han skal være hjemme og "passe på meg" når det nærmer seg

Jeg gruer meg ikke foreløpig, er bare veldig spent! Hvordan føles det å føde et barn liksom... Det er jo egentlig helt merkelig, jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir, og i alle fall ikke hvordan det blir å ha et barn... Å ta det med hjem etterpå blir nok litt rart og skummelt ja...

[Trampe]

Ja, akkurat det tør jeg ikke tenke på enda Jeg tror ikke jeg har skjønt at jeg skal få et barn... Jeg vet at jeg er gravid, jeg vet at jeg skal føde, men å ta med seg en baby hjem som liksom er min baby og skal bo her de neste 20 årene? Det er en helt merkelig tanke... :dåne:

[Catus]

Vi har heller ikke helt skjønt at vi skal ha barn. Tror ikke vi kommer til å skjønne det heller, før vi sitter med Junior alene i bilen og er på vei hjem med ham. Da kommer vel panikken snikende, tenker jeg.

Ellers har jeg ikke noen "planer" eller forventinger til fødselen. Jeg har jo aldri født før, og har egentlig ikke anelse på hvordan det er. Jeg har jo lest masse om det, men det blir ikke det samme.

Jeg er iallfall veldig åpen for smertestillende dersom jeg kjenner at det er nødvendig. Men jeg kan like gjerne gjøre det uten dersom jeg har krefter til det. Alternative greier som badekar og akupunktur har jeg ikke tenkt så mye over, det tar jeg heller som det kommer tror jeg.

Vi kommer ikke til å fortelle det til så mange før fødselen er over. Klart at sladrisen her på KG må få en SMS, samt bestevenninna mi som også er gravid. Mannen kommer nok til å ringe sin mor for å fortelle, han kommer til å være så stolt og nervøs at han ikke klarer å la være. Jeg håper bare at hun ikke kommer styrtende til sykehuset og skal se oss to minutter etter gutten er ute. Det orker jeg ikke..

Ellers tror jeg ikke det blir så mange som får vite det. Mamma har sagt klart i fra om at hun IKKE vil vite noe før alt er over. Hun er av den bekymrede typen, så det er klart vi respekterer det.

[Trampe]

Vi kommer til å gi beskjed om at vi ikke vil ha masse besøk på sykehuset før dagen etter fødselen. Om jeg er i storform er det jo greit, men jeg kjenner ikke at jeg orker mødre og svigermødre og alskens venninner, tanter og onkler på en gang dagen etter. Selvsagt skal alle få komme og se, men alle MÅ jo ikke komme dagen etter...

[April]

Denne gangen skal jeg være mer bevisst i forhold til besøk på sykehuset. Sist gang hadde vi en del besøk samme dag, var for så vidt greit. Men da adrenalinet hadde roet seg og manglet på nattesøvn begynte å komme var det ikke mye moro med masse besøk og alle som satt i evigheter.

[monja]

Det aller første besøket vårt kom en time etter at smurfen var født. Men det var mamma, og siden hun jobber på sykehuset var det OK. Foreldrene våre får komme samme dagen (kommer jo an på når han blir født såklart), men om formen er godt tror jeg at jeg holder meg til 6 timers regelen fra sykehuset. Altså, man må være der i 6 timer før man reiser hjem.

[Nicky B]

... å ta med seg en baby hjem som liksom er min baby og skal bo her de neste 20 årene? Det er en helt merkelig tanke... :dåne:

Husker så gpdt den følelsen der!

Når jeg og mannen forlot sykehuset med førstemann, ventet vi på at noen skulle stoppe oss før vi nådde døra og si at vi kunne da ikke bare ta med oss det barnet og dra. Vi følte vi gjorde noe skikkelig "forbudt".

[monja]

Jeg husker hvor redd jeg var da vi kom hjem med smurfen. Ungen gråt, jeg gråt og stakkars mannen sto der og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Aldri har jeg savna den tråden jeg kunne dra i for å få hjelp på rommet så mye. Men det gikk da bra det og.

[Gjest imli]

Åh, det kommer til å bli rart å komme hjem med ungen... Hva skal vi gjøre da, liksom...

[marsy]

Deilig å lese at andre tenker som meg.

Kan liksom ikke helt fatte at om et par måneder skal jeg ha et annet menneske her, som jeg og mannen skal passe på.... og som ikke flytter ut før jeg er rundt 45år (!)

Blir en omstilling i starten å ikke kunne gjøre alt på impuls lenger...

Ang. informering om fødsel så får mannen ta seg av det. Foreldrene våre vil nok vite det, så får de informere søsken igjen. Men stakkar mannen - kan godt hende at han blir så stressa at han glemmer hele ringinga

Vet at han gruer seg mest til at jeg skal ha det vondt, og at det skal skje noe fælt med meg eller ungen. Men siden det fortsatt er rart at vi skal bli foreldre, er det nok meg han tenker mest på.

Jeg er ikke bekymret for smerter. Blir det for ille, roper jeg bare på epidural....

Det som jeg tenker mest på er:

-om mannen er hjemme når det skjer... hvis han er på jobb, bruker han ihvertfall 1 time hjem

-sugekopp (vil veldig gjerne unngå det)

-komplikasjoner, at noe skal skje med barnet eller meg

Er mest spent på hvordan det vil føles. Og gruer meg mer til å være hjemme alene med knøttet for første gang

[Gjest imli]

Er ikke redd for selve fødselen, eller for smerter, men er litt redd for komplikasjoner og keisersnitt. KS må være det verste jeg kan tenke meg... Kan absolutt ikke tenke meg det. Håper derfor at lille babyen har snudd seg eller kommer til å gjøre det, slik at KS ikke blir noe tema. Tar heller setefødsel enn KS, men er redd for å bli "tvunget" til KS pga seteleie... Så jeg håper bare ungen har vett på å snu seg!