Fødselen

[Gjest imli]

Sitter her og kjeder meg litt alene i kveld og tenker på lille baby som kommer om 3 mnd!

Og lurer litt på hva dere andre tenker om fødselen.

Gruer dere? Gleder dere?

Har dere noen tanker om hvordan dere vil ha det under fødselen ift smertestillende, "alternativ" fødsel (som badekar o.l), eller er det noen som får keisersnitt?

Hva tenker de flergangsfødende - gode eller dårlige erfaring fra sist? I hvilken uke fødte dere? Har dere noen råd til oss førstegangs?

Jeg gleder meg egentlig litt. Kan i hvertfall ikke si jeg gruer meg - ennå Vet jo ikke helt hva jeg går til siden jeg aldri har født før, så det blir veldig spennende. Og så gleder jeg meg selvfølgelig til å møte lille baby. Samtidig som det hele er litt uvirkelig - både det at jeg skal føde og at jeg faktisk skal bli mamma.

Jeg har vel egentlig ikke "planlagt" noe som helst ift fødselen. Håper bare alt går normalt for seg. Tenker jeg vil prøve uten smertestillende, men kommer ikke til å føle det som noe "nederlag" hvis jeg føler for det heller.

Håper fødselen går fint, og at lille baby kommer sånn ca til termin

[Murmelmy]

Det viktigste, i min mening, er å ikke ha noen planer eller forventninger til fødselen - det går nemlig svært sjelden som man planlegger.

Man kan være så bastant man bare vil å si i forkant at man i hvertfall IKKE skal ha noe smertestillende for så å rope etter epidural når fødselen er i gang.

Jeg har vistnok høy smerteterskel i fødselsøyemed og klarte fint å trykke ut en 4.7 kg tung gutt på lystgass. Riene mine var heller ikke så vonde da jeg kom inn på føden kl 00 etter snaue to timer med rier og 6 cm åpning.

De sier jo at fødsel nr 2 er enklere oo går kjappere enn med nr 1. Derfor håper jeg på en fødsel som sist og at jeg er like kjapt på beina igjen som da (hoppet i dusjen etter 20 minutter).

Lykke til!

[Gjest imli]

Ja, tror også det er lurt å ikke ha for store planer

Jeg regner med å føde på vanlig fødeavdeling uten noe fancy greier, og så se hvordan det går.

Er utrolig spent på fødselen altså...

[monja]

Jeg gleder meg helt vanvittig til å føde mitt andre barn. Synes ikke dagen kan komme fort nok.

Det aller aller viktigste rådet jeg kan gi dere som ikke har født før er: Gå til fødsel med åpent sinn. Ikke ha forventninger til hvordan det skal være, ikke bestem dere på forhånd med tanke på hvordan dere vil ha det. Det blir neppe sånn likevel og da er det best å ikke ha alt for mange planer.

Smurfen min er født i uke 37+5 og han var 3,6 kilo da han ble født. Jeg hadde vannavgang dagen før han ble født, men selv om vannet gikk klokka 6 på morgenen fikk jeg ikke antydning til rier, ikke så mye som en kynner engang før klokka var 01.30 natta etter. Da var det rier som var 90 sekunder lange og det var 90 sekunder mellom dem. Det gikk fort, men riene var ikke særlig vonde. Jeg kasta opp en gang og fikk akupunktur som jeg ble helt "rusa" av. Sov mellom riene og var i himmelen. Da pressriene starta hadde de dårlig effekt så etter en stund fikk jeg riestimulerende. Da ble det fart i sakene og klokka 08.04 var han ute. En ørliten rift og noen få pyntesting. Og jeg var verdens lykkeligste mamma, med verdens nydeligste smurf Og verdens beste fødsel!!!

[Gjest imli]

Deilig å lese om en fin fødselsopplevelse, Monja!

Skrekkhistorier er det jo nok av

[Prinsesse-vil-ikke]

Godt å lese fine fødselshistorier ja, oftest hører man jo bare skrekkhistorier...

Jeg har ingen spesielle planer for fødselen, annet enn å prøve akupunktur hvis det er mulig underveis.

Jeg gleder meg faktisk, er jo så fryktelig spent på denne lille krabaten som leier hybel hos meg nå! Hvem er han egentlig, og hvordan ser han ut?

Spennende blir det, og nå er det jo faktisk ikke så lenge til heller!!

[-Ea-]

Jeg gleder meg no enormt!!!

Har ikke planlagt en ting egentlig, men jeg håper mannen er hjemme så jeg slipper å ta taxi til føden..... Slo meg at det kunne bli litt kiipt

Men, må jeg så må jeg!!!

Bagen er i alle fall på tenkt, klær til meg og sønnen................ morsomt!

Leste litt i den tråden om klær under fødselen, har bestemt meg for sykehusskjorta og netting truse :gjeiper: Vil ikke skitne til masse privattøy, ække særlig lysten på å begynne hjemmetilværelsen med masse tøyvask.

Det enkleste er ofte det beste

Ellers så er tanken å føde uten smertestillende, men jeg er åpen for alt! Trenger jeg, så trenger jeg. Har lurt litt på lokalbedøvelse der nede, jeg tar det som det kommer.

Det eneste som er sikkert er at vesle gutt skal ut, åkke som og at jeg vil at mannen skal være med

Noen som har tenk på om man skal si i fra at man er i gang med fødselen, eller vente til det er overstått? Til foreldre, øvrig fammilie og venner???????

[monja]

Vi må ha barnevakt til 3 åringen så våre foreldre får antakeligvis vite at vi er igang.

[Murmelmy]

Vi må ha barnevakt til 3 åringen så våre foreldre får antakeligvis vite at vi er igang.

Vi må også ha barnevakt...

[Trampe]

Det eneste jeg har bestemt er at jeg skal gå mest mulig, være oppreist i stedet for å ligge. I den grad jeg kan. Jeg håper det starter om natta, slik at jeg ikke er alene. Jeg vil vekke mannen og fortelle at ting er i gang, og ha ham med hele veien. Jeg tror han kommer til å ha en veldig viktig rolle i fødselen, jeg er nemlig et menneske som fort stresser og blir sinna, og da trenger jeg at han tar kontrollen og får meg til å fokusere på ham i stedet for på smerten. Ingen kan roe meg ned slik han kan. En fremmed jordmor som ber meg om å puste er ikke like trygt som han..

Bedøvelse har jeg tenkt litt på, men jeg tar det som det kommer. Jeg kan godt prøve lystgass, men jeg vil ikke ha akupunktur. Epidural kan jeg prøve om jeg blir sliten. Ellers tror jeg det er smart å slappe av, høre på jordmor og ta tida til hjelp.

Mamma har bedt på sine knær om å få vite det når ting starter, og jeg tror jeg skal sende henne ei melding. Hun bor nemlig ikke her og vil komme, så det er greit med noen timers varsel slik at hun kan finne et tog. Jeg kunne godt tenkt meg å ha med mamma på fødselen, men mannen vil at vi skal være bare vi, så da respekterer jeg det. Svigermor vil også gjerne vite, men hun stresser meg veldig, så jeg kommer ikke til å fortelle henne noe som helst før ungen er ute. Jeg greier ikke tanken på at hun sitter på gangen og skal overfalle meg med "gode" råd med en gang jeg er ferdig..

Jeg er litt nervøs for tang og sugekopp og slike ting, sitter og leser fødselshistorier og fødselsbøker og synes ikke det høres noe godt ut med rupturer og slikt noe. Men jeg skal ha et åpent sinn når jeg kommer inn på føden, og ta ting som de kommer.

[Gjest imli]

Vi kommer ikke til å si i fra til noen... Tror jeg. Vi har egentlig ikke diskutert det, men jeg tror det er best å la vær. Det siste vi trenger er bekymrede besteforeldre som maser

[monja]

Innstillingen du har til fødsel vil gi deg en fin opplevelse Trampe

Endret 9. januar 2008 av monja

[Trampe]

Innstillingen du har til fødsel vil gi deg en fin opplevelse Trampe

Det høres bra ut :-D

[Nicky B]

Innstillingen du har til fødsel vil gi deg en fin opplevelse Trampe

Jeg hadde også den innstillingen som Trampe beskriver lengre opp, men min første fødsel ble ikke noen fin opplevelse.

(Men det at det ikke ble det for meg, betyr IKKE at det ikke blir en fin opplevelse for deg, Trampe. Jeg mener fortsatt at det er en god innstilling å ha! )

Nå får jeg grundig samtale med jordmor på sykehuset i forkant av fødselen, slik at det ikke skal bli samme opplevelse som første gang.

En samtale jeg gleder meg til å ha, for nå som det begynner "å nærme" seg, begynner jeg å grue meg mer og mer...

[Trampe]

Hva var det som skjedde sist da, Nicky B? Hvis du vil fortelle om det?

[Nicky B]

Hva var det som skjedde sist da, Nicky B? Hvis du vil fortelle om det?

Jeg kan gjerne fortelle, jeg bare tenkte jeg skulle la vær å skrive det her siden det var en liten skrekkhistorie (som heldigvis endte godt!)

Hadde en drømmefødsel frem til utpressingen, men jordmora jeg hadde var veldig "svevende" og lite til stede og fryktelig ubesluttsom.

Hun skulle på død og liv sette akupunkturnåler og dille med alt annet enn det som skjedde.

Under pressriene gjorde jeg som jordmor sa. Jeg presset, og presset og presset- men kjente at her var det ingenting som rikket seg og sa at det kjennes ut som om barnet sitter bom fast.

Det kom inn en jordmor til som la seg oppå magen min for å "dytte" barnet ut mens jeg presset, men fortsatt full stopp.

Da ble hovedjordmora i villrede og stusset fælt på hva de skulle gjøre- nærmest sto og klødde seg i hodet og begynte å legge ut om at barnet kunne ligge sånn og sånn. Og kanskje de måtte tilkalle legen?

Den andre jordmora var mer besluttsom, så jeg ba om hun pent kunne være der til det var over, for jeg følte at hun hadde mer kontroll.

Kort tid etter mistet de fosterlyden og jordmora som kom inn sist sa bryskt til hovedjordmora at det hjelp fint lite og lure på leiet til barnet for barnet måtte ut. NÅ.

Inn kom legen, hasteklipp ble gjort og sugekoppen frem. Det måtte en del drag med koppen til før barnet var ute- da var jeg nesten litt borte av smertene.

Men når frøkna vel var ute, var hun gråblek og pustet ikke, så mannen fikk dyttet oksygenmaska i hånda med beskjed om å holde den over nesa hennes.

Heldigvis fikk de liv i henne- men ikke noe gråt. Hun lå bare stille på magen min med store mørkeblå øyne- jeg var nærmest i sjokk.

Men apgar skalaen steg fort, så det så verre ut enn det var.

Det viste seg at halebeinet mitt hadde hindret passasjen hennes ut, det var derfor det føltes som fullstopp når jeg presset. I tillegg hadde hun navlestrengen stramt rundt halsen et par ganger.

Så i alt var det en ganskje kjip opplevelse som trengte en god del bearbeidelse i etterkant. Heldigvis endte det godt da og jeg håper inderlig at neste gang blir bedre.

[Trampe]

Uff, jeg håper jordmora mi er litt tak i. Jeg skal ikke ha noe naturmedisinakupunkturdilldall her i gården. Hater nåler, så jeg skal ihvertfall ikke ha mer enn absolutt nødvendig - f. eks. epidural om jeg må.

De kunne ikke oppdaget at halebeinet ditt var i veien? Og stakkars mannen da, som måtte holde maska, jeg tror ikke min hadde taklet det... Det hørtes ikke ut som en koselig opplevelse nei, jeg håper virkelig du får det bedre denne gangen!

[Gjest imli]

Huff, det hørtes dramatisk ut.

Godt det gikk bra til slutt, får håpe denne fødselen blir en bedre opplevelse for deg

[monja]

Huff, for en guffen opplevelse Nicky B. Håper virkelig du får en bedre fødsel denne gangen

[Nicky B]

Og stakkars mannen da, som måtte holde maska, jeg tror ikke min hadde taklet det...

Jeg oppdaget virkelig hva mannen min var laget av da under fødselen. Han var aldeles strålende og litt til. Så stødig og rolig. Han fikk masse skryt av hun andre jordmora som jeg hadde bedt være tilstede- hun lurte på om han ikke ville være fødselshjelper under de andre fødslene hun hadde den kvelden.

Vi ba om samtale med hovedjordmor dagen etter og jeg fikk fortalt henne hva jeg følte og syntes om opplevelsen. For når sjokket hadde gitt seg ble jeg sint fordi hun ikke hadde tatt meg på alvor.

Og det var slettes ikke profesjonelt å bare dytte oksygenmaska i hånda på mannen.

Vi hadde egentlig en god samtale og hun tok kritikken. Og hun andre jordmora jeg hadde bedt være der, kom inn flere ganger under resten av barselsoppholdet for å se hvordan det gikk med oss og syns jeg hadde vært modig som hadde bedt om det jeg trengte i en så sårbar situasjon.

Det var i hvertfall godt å få snakket ut med alle parter i etterkant! Men denne gangen vil jeg ha en plan B i bakhånd skulle halebeinet mitt være i veien igjen.

Huff, det hørtes dramatisk ut.

Godt det gikk bra til slutt, får håpe denne fødselen blir en bedre opplevelse for deg

Huff, for en guffen opplevelse Nicky B. Håper virkelig du får en bedre fødsel denne gangen

Takk!

Optimist som jeg er, så tror jeg nok det blir det...